Nord-Korea, det urokkelige regimet, del 1, 1945–1950

0
NORTH KOREA, Pyongyang: City Center on October 11, 2011. KNDR

«Vet vi egentlig noe som helst om Nord-Korea», spurte Klassekampens Yohan Shanmugaratnam 16. januar 2014. 

Av Lars Birkelund.

Ja, hva vet vi egentlig om Nord Korea bortsett fra klisjeene, ja, jeg tør si propagandaklisjeene om diktatur, menneskerettighetsbrudd etc? Jeg sier ikke dermed at det ikke er en del sannhet i dem. Men hvor mye av det vi blir fortalt er sant? Det har jeg ingen anelse om. Men en del av det som har blitt sagt om Nord Korea er i alle fall usant. Og jeg har etter hvert fått en temmelig klar ide om hvorfor landet har blitt som det har blitt (hvordan det enn er). 

Når jeg ser tilbake tror jeg det var den groteske historien om at diktatoren skulle ha henrettet sin onkel ved å la ham bli spist levende av hunder som fikk meg til å interessere meg nærmere for landet. Historien var liksom for ‘god’ til å være sann. Med det mener jeg at den var god for de som ønsker krig, sanksjoner og andre fiendtligheter mot Nord-Korea, men dårlig for resten av verden og aller dårligst for vanlige nord-koreanere. Dessuten var historien usann, viste deg seg, som jeg trodde, til tross for at den ble formidlet av medier vi blir lært opp til å stole på. Mer om den og andre drøye historier som hadde det til felles at de var nyttige for krigshissere, men dårlige for resten i den siste av 7 artikler i denne serien. 

Siden 1949 har USA lyktes med en lang rekke regimeskifter, i alle verdensdeler, enten ved statskupp eller kriger. Her en oppramsing som bygger på en liste av William Blum. Den inkluderer ikke Venezuela, Cuba, Syria, Hviterussland, Russland og andre tilfeller av mislykkede forsøk på regimeskifter fra USAs side. 

Syria (1949), Iran (1953), Guatemala (1954), Britisk Guiana (1953-64), Iraq (1963), Kambodsja 1955-70, Laos (1958, 1959 og 1960), Ecuador (1960-63), Kongo (1960), Brazil (1962-64), Den dominikanske republikken (1963), Bolivia (1964), Indonesia (1965), Ghana (1966), Chile (1964-73), Hellas (1967), Bolivia (1971), Australia (1973-75), Portugal (1974-76), Jamaica (1976-80), Tsjad (1981-82), Grenada (1983),  Fiji (1987), Nicaragua (1981-90), Panama (1989), Bulgaria (1990), Albania (1991), Jugoslavia (1999-2000), Ecuador (2000), Afghanistan (2001), Irak (2003), Honduras (2009), Libya (2011), Ukraina (2014).  

Antagelig kan også Bolivia (2019) tilføyes på denne lista, skjønt dette skiftet ble reversert et år seinere. Men hvorfor har USA aldri lyktes, i løpet av mer enn 70 år, med Nord Korea, et relativt fattig og lite land (areal omtrent en tredjedel av Norges), til tross for FN-mandat og hjelp av NATO-land og andre under krigen 1950-53? Det er en fascinerende historie, om det urokkelige regimet eller Immovable Object,2 som er tittelen på E. B. Abrams bok fra 2020. Undertittel: North Korea’s 70 Years At War with American Power. Boka var svært lærerik og inspirerte meg til å skrive denne artikkelserien, med basis i den og annet materiale. Der jeg kun oppgir sidetall er det den boka jeg viser til. Her kommer den første artikkelen, om forspillet til krigen.  

Siden krigen i Ukraina er svært aktuell nå er det også aktuelt å trekke en sammenligning mellom den og Koreakrigen. Dette fordi USA og de fleste andre NATO-land er involvert også i Ukraina (krigen i Korea er formelt ikke avsluttet) og fordi det er strid om hvordan begge krigene begynte, der det grovt sett finnes et vestlig og et ikke-vestlig narrativ i begge tilfeller. Men i tilfellet Korea i 1950 lyktes USA med å overtale FN til et mandat på basis av at det var Nord Korea som startet krigen ved å invadere Sør-Korea 25. juni 1950. Dette til tross for at det hadde vært krigshandlinger med gjensidige mindre invasjoner mellom nord og sør allerede i et par år før dette, samt at det var borgerkrig innad i Sør-Korea. Det er også strid om hvem som invaderte først denne junidagen i 1950. Mandatet fra FN  3 ga den USA-ledede FN-styrken i oppdrag å «gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet i området», ved å tvinge nord-koreanere tilbake til den 38. breddegrad, siden de ikke frivillig gikk med på det. Mer om hvordan dette FN-mandatet kom i stand i en kommende artikkel.  

Korean war against US – Pyongyang, North Korea

Under andre verdenskrig var Korea del av Japan-okkuperte områder. Etter avtale med USA erklærte Sovjetunionen krig mot Japan 8. august 1945 og frigjorde fra og med neste dag store deler av det som til da hadde vært Japan-okkuperte områder av Asia, deriblant Korea. Sovjet var da mer enn sterke nok til å ta hele Korea. Men for å vise goodwill overfor USA valgte Sovjet allikevel, fra 17. august, etter at kampene med Japan om Korea var avsluttet, 4 å overlate den sørlige delen, sør for 38. breddegrad, til USA (som imidlertid ikke ankom før 5. september). Sovjets baktanke med dette var ifølge Abrams at de håpet på at USA ville gi Sovjet en viss innflytelse over Japan som gjenytelse. Men det fikk Sovjet ikke. De tok imidlertid en japansk øy:  

«Japan trakk tilbake sitt suverenitetskrav over Sør-Sakhalin i San Francisco-traktaten (1952), men anerkjente ikke russisk suverenitet over øya. Japans offisielle posisjon er at Sakhalins tilhørighet ennå ikke er bestemt, og øya er merket med ‘ingenmannsland’ på japanske kart. Uavhengig av disputt over den folkerettslige status, har Japan for tiden en generalkonsul i Sakhalins hovedstad. Selv nå er ennå ingen offisiell fredsavtale undertegnet mellom de to landene» (norsk Wikipedia). 

Under andre verdenskrig hadde Sovjet, USA og Storbritannia blitt enige med representanter fra Korea om at landet skulle få bli sjølstendig. Men blekket på det dokumentet rakk knapt å bli tørt før de to Vestmaktene insisterte på at det ikke kunne skje før de mente at tiden var moden for det. Det var altså ikke meningen at landet skulle bli delt, men slik ble det, på en måte som minner om hvordan Vietnam ble delt i 1954 (gjenforent i 1975 etter at USA trakk seg ut). Håpet om gjenforening av Korea lever fortsatt i store deler av befolkningen, både i sør og nord.  

Under andre verdenskrig fantes det en koreansk bevegelse for frigjøring fra Japan, under ledelse av Lyuh Woon Hung, som USA samarbeidet med i krigen mot Japan. Man skulle dermed tro at det lå til rette for gode forbindelser mellom disse etter krigen. Men slik ble det ikke, for USA så på den tverrpolitiske frigjøringsbevegelsen som kommunister og som mulig alliert med naboen Kina. Og USA ble etter andre verdenskrig dypt involvert i den kinesiske borgerkrigen som pågikk fra april 1927 til mai 1950 (Wikipedia), med 100 000 soldater på det meste. Så USA hentet inn sin egen koreaner, Syngman Rhee, som hadde levd i eksil i USA i 25 år.  

Dette skjedde på et tidspunkt da frigjøringsbevegelsen allerede var godt på vei med å bygge et sjølstyre som omfattet hele Korea. For med forventning om Japans nederlag under andre verdenskrig organiserte Lyuh i 1944 en landsdekkende undergrunns-organisasjon. Han dannet også komiteen for forberedelse av koreansk uavhengighet og i september 1945 proklamerte Lyuh etableringen av The People’s republic of Korea eller Folkerepublikken Korea (som omfattet hele Korea) der han ble visepresident. Men det ville altså ikke USA ha noe av da de ankom, til tross for at de anerkjente at Folkerepublikken allerede var godt i gang med å etablere et sjølstyre over hele landet og representerte en de facto regjering (Abrams, side 12 og 13).  

«Denne nye koreanske regjeringen favoriserte reformer som ville omfordele land og rikdom, hjelpe arbeidere og opprettholde menneskerettighetene for alle koreanerne (…) Et merkelig samarbeid mellom det amerikanske militæret i Korea og japanerne utviklet seg. Selv om japanerne hadde vært USAs fiende i krigen bare uker før, fant mange av de amerikanske lederne det lettere å forstå dem enn koreanerne. I stedet for å ankomme for å utvise de tidligere koloniherrene, sørget Hodge (USAs militære øverste i Korea) for at det ble sluppet løpesedler fra lufta over Sør-Korea der innbyggerne ble bedt om å fortsette å adlyde de samme japanske myndighetene de hadde blitt tvunget til å adlyde før overgivelsen. 5. september 1945 ble de ønsket velkommen av den japanske politistyrken. Koreanerne, som ivrig ventet på de amerikanske soldatene som deres frigjørere, ble forbløffet over å se dem behandle japanerne som sine allierte i Korea». 5 

USA truet deretter med dødsstraff for de som ikke anerkjente deres regime og dets lover og bestemmelser, som var basert på lovene som de japanske koloniherrene hadde innført. Slik gikk det til at koreanerne snart så på USA som nye okkupanter. Koreanere som hadde samarbeidet med Japan under Japans okkupasjon dominerte derimot det sør-koreanske maktapparatet i flere tiår etterpå, ifølge Abrams. «Mange av koreanerne så på dem som forrædere». Tidlig på 2000-tallet konkluderte en sør-koreansk rapport med at mer enn 90 % av den sør-koreanske eliten fram til 1990 var etterkommere av disse koreanske kollaboratørene, og andelen var enda høyere i den militære ledelsen, ifølge Abrams (side 18). Det er ikke sikkert at andelen er like stor i dag. Men her kan vi uansett ane årsaken til at USA fortsatt har tillatelse til å ha militærbaser og nesten 30 000 soldater i Sør-Korea og at gjenforening ikke har skjedd. USA frykter fortsatt at gjenforening vil føre til at de som representerer Nord-Korea vil få for stor innflytelse over landet og at det vil føre til at et gjenforent Korea vil bety et uavhengig Korea, et Korea som ikke tillater USAs militærbaser (USAs baser i Sør-Korea er til bruk også mot Kina). 

Sovjet på sin side var også opptatt av å ha innflytelse på Korea, men ønsket å bygge forholdet på det koreanske sjølstyret som allerede var noenlunde etablert, og blandet seg lite inn i Nord Koreas innenrikspolitikk. Dermed var det ikke så stor motstand mot Sovjets okkupasjon og Sovjet trakk seg dessuten ut i 1948. USA derimot forbød dette sjølstyret fra og med 12. desember 1945 (Abrams side 13). Ikke nok med det, men USA bestemte at den japanske lovgivningen fortsatt skulle gjelde, samt at USA innførte forbud mot anti-amerikanske demonstrasjoner og annet. Det sør-koreanske arbeiderpartiet og andre politiske partier ble forbudt. Opprør mot den amerikanske militærregjeringen og de sør-koreanske myndighetene de hadde innsatt ble som følge av dette «snart vanlig i sør». 5  Blant de mest kjente tilfellene er noe som USAs militære kalte «the Cheju civil war», ifølge Abrams (side 22).  

«Jeju-opprøret (…) var et opprør på Jeju-øya fra april 1948 til mai 1949. Innbyggerne i Jeju som var imot delingen av Korea hadde protestert og hadde vært i en generalstreik siden 1947 mot valg planlagt av FNs midlertidige kommisjon for Korea (UNTCOK) som bare skulle holdes på territoriet kontrollert av USAs militærregjering i Korea. Arbeiderpartiet i Sør-Korea (WPSK) og dets tilhengere lanserte et opprør i april 1948, og angrep politiet, og Northwest Youth League-medlemmer stasjonert på Jeju mobiliserte for å undertrykke protestene (…). Den første republikken Korea under president Syngman Rhee eskalerte undertrykkelsen av opprøret fra august 1948 ved å utvide unntakstilstanden i november og starte en ‘utryddelseskampanje’ mot opprørsstyrker i de landlige områdene i Jeju i mars 1949, og beseiret dem innen to måneder. Mange opprørsveteraner og mistenkte sympatisører ble senere drept ved utbruddet av Koreakrigen i juni 1950, og eksistensen av Jeju-opprøret ble offisielt sensurert og undertrykt i Sør-Korea i flere tiår. 

Jeju-opprøret var kjent for sin ekstreme vold; mellom 14.000 og 30.000 mennesker (10 prosent av Jejus befolkning) ble drept, og 40.000 flyktet til Japan. Grusomheter og krigsforbrytelser ble begått av begge sider, men historikere har bemerket at metodene som ble brukt av den sørkoreanske regjeringen for å undertrykke demonstranter og opprørere var spesielt grusomme, med vold mot sivile av pro-regjeringsstyrker som bidro til Yeosu-Suncheon-opprøret i Sør-Jeolla under konflikten. Noen historikere og lærde, inkludert militærhistoriker Allan R. Millett, anser Jeju-opprøret som den egentlige begynnelsen på Koreakrigen» (Wikipedia). 6

USA var involvert i grusomhetene som inkluderte en mengde massakrer, samt at nyere anslag har konkludert med at hele 60 000 av disse øyboerne ble drept (side 22). Til sammen kan over en million sør-koreanere, 20 % av befolkningen, ha blitt drept under denne borgerkrigen i Sør-Korea som utviklet seg mellom 1945 og 1950 grunnet opprøret mot USAs okkupasjon og den brutale USA-innsatte diktatoren Syngman Rhee. Dette altså før sjølve Koreakrigen. New York Times-korrespondenten Walter Sullivan sa tidlig i 1950 at store deler av Sør-Korea «er mørklagt av skyer av terror som trolig ikke har noen parallell i verden i dag» (Abrams side 23), samt at økonomien var fullstendig skakkjørt.  

15. august 1948 erklærte Rhee opprettelsen av «The Republic of Korea», det vi i dag kjenner som Sør-Korea, men der Rhee påberopte seg retten til å styre over hele Korea, med andre ord at ‘hans’ republikk skulle omfatte hele halvøya. Dette skjedde etter avtale med USA, men uten å konsultere hverken myndighetene i nord eller Russland. Opprettelsen var naturligvis et brudd med avtalen om gjenforening under oppsyn av de to supermaktene, samt at den nok skyldtes at både Rhee og USA visste at Rhee ikke ville ha vunnet et valg i hele Korea. Et valg over hele Korea ville nærmest garantert ha ført til en overveldende seier for myndighetene i nord og innførelse av et politisk system som lignet på deres, ifølge Abrams. Da det ble avholdt parlamentsvalg i Sør-Korea 30. mai 1950 fikk Rhees «Liberal party» kun 22 av de til sammen 210 setene i nasjonalforsamlingen (Abrams side 25). Dette framskyndet antagelig Rhees USA-støttede krigshandlinger mot Nord, som var forsøk på gjenforening av landet, i likhet med Nord-Koreas invasjon en knapp måned seinere, 25. juni. Men gjenforening hadde altså vært mulig ved valg. 

Rhees opprettelse av «The Republic of Korea» førte til at opprør nå spredde seg over hele Sør-Korea, men de skal i vel så stor grad ha vært motivert av at Rhees myndigheter beslagla eller beskattet jordbruksproduksjonen med opptil 70 %, slik at til og med bønder som tidligere var relativt velstående levde på et eksistensminimum (Abrams side 23).  

Som svar på dette ble Nord Korea, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Korea, opprettet 9. september 1948, under ledelse av Kim Il-sung, med det samme krav om å representere hele landet. Kim Il-sung er kun kjent som en brutal diktator i Norge/Vesten. Men han nøt stor respekt både i sør og Nord-Korea, da både han og hans foreldre hadde vært sentrale i motstanden mot Japans okkupasjon. Det at han ble leder skyldes altså ikke at han var ‘håndplukket’ av Sovjet, slik Syngman Rhee ble av USA. Derfor ble Nord-Koreas invasjon i 1950, som hadde til hensikt å gjenforene Korea, mottatt med positive forventninger i store deler, antagelig flertallet i Sør-Korea, slik at krigen kunne ha vært over i løpet av en måned eller to hvis ikke USA hadde grepet inn for å hindre gjenforeningen.  

«En gang fant det i USA sted en stor borgerkrig der Nord forsøkte å gjenforene det delte landet med militærmakt. Sendte Korea eller Kina eller noen annen fremmed makt da inn en hær for å slakte amerikanere, mens de anklagde Lincoln for aggresjon? 

Hvorfor valgte USA å føre fullskala krig i Korea? Bare ett år tidligere, i 1949, under de arabisk-israelske kampene i Palestina og i den india-pakistanske krigen om Kashmir, hadde FN, med amerikansk støtte, grepet inn for å megle fram en våpenhvile, ikke for å sende inn en hær for å ta parti og eskalere kampene».  

Sør-koreanerne hadde naturligvis kjennskap til at Kim Il-sungs myndigheter i nord hadde ført en langt mer vellykket politikk, der de systematisk nasjonaliserte og redistribuerte japansk eiendom, samt at Japan-kollaboratører ble fjernet fra landets administrasjon. Myndigheter i nord hadde som sagt også en politikk for gjenforening med sør, men også et håp om gode forbindelser både med USA, Storbritannia, Kina og Sovjetunionen, vel og merke uten deres innflytelse på de indre politiske forholdene. Dette politiske programmet i 20-punkter illustrerer hva administrasjonen gikk ut på, og som de ifølge Abrams lyktes relativt godt med fram til 1950. 

1. Fullstendig utrenskning av restene av det tidligere japanske imperiets orden i det politiske og økonomiske livet i Korea. 

2. Opprettelse av en nådeløs kamp mot reaksjonære og anti-demokratiske elementer i landet, med absolutt forbud mot aktiviteter fra fascistiske og antidemokratiske partier, grupper og individer.  

3. Garanterte friheter for ytringer, presse, forsamlinger og tro (religion) for alle mennesker. Garanterte betingelser for aktiviteter fra demokratiske politiske partier, arbeidstageres og bønders foreninger og andre demokratiske sosiale organisasjoner.  

4. Hele det koreanske folket bør benytte seg av retten og plikten til å organisere folkekomiteer, institusjoner for enhetlige lokale administrasjoner, gjennom valg som er universelle, direkte, likeverdige og hemmelige.  

5. Garanter like rettigheter for alle innbyggere, uansett kjønn, tro og eiendom de besitter. 

6. Insister på personer og eiendoms ukrenkelighet, og lovens garantier for borgernes eiendom og personlige posisjoner. 

7. Avskaff alle legale og juridiske institusjoner som ble brukt av det tidligere japanske imperialist-herredømmet og som var under innflytelse av det, og velg folkets juridiske institusjoner basert på demokratiske prinsipper og garanter like rettigheter under loven for alle innbyggere. 

8. Utvikle industrier, farmer, transport og handel for å øke folkets velstand.  

9. Nasjonaliser store bedrifter, transportinstitusjoner, banker, gruvedrift og skoger. 

10. Tillat og oppmuntre til utvikling av fri håndverksproduksjon og handel. 

11. Konfisker land fra japanske personer, japanske statsborgere, forrædere, og landeiere som praktiserer ‘tenant farming’ (antagelig noe ala den norske husmannsordningen), avskaff systemet med ‘tenant farming’, og overfør alt konfiskert land til eiendom for bønder, gratis. Få staten til å drifte alle vanningssystemer, gratis.  

12. Kjemp mot spekulanter og lånehaier ved å innføre markedspriser for de daglige behov.  

13. Innfør et enhetlig og rettferdig skattesystem og implementer progressiv beskatning. 

14. Innfør 8-timers arbeidsdag for arbeidere og kontorfolk og reguler minimums lønninger. Forby arbeid for gutter under 13 år og implementer 6-timers dag for gutter mellom 13 og 16 år.  

15. Innfør livsforsikring for arbeidere og kontorfolk og et forsikringssystem for arbeidere og bedrifter. 

16. Innfør et universelt og obligatorisk utdanningssystem, med kraftig utvidelse av primærskoler, middelskoler, høyskoler og universiteter under statlig styre. Reformer folkets utdanningssystem i henhold til statens demokratiske system.  

17. Kraftig utvikling av landets kultur, vitenskap og kunst og øk antall teatre, biblioteker, radiostasjoner og kinoer.  

18. Kraftig økning av spesialskoler for å utvikle talenter som er nødvendige i alle sektorer innen statlige institusjoner og for folkets økonomi. 

19. Oppmuntre og gi hjelp til folk og bedrifter for at de skal engasjere seg i vitenskap og kunst. 

20. Øk antall statlige sjukehus, utrydd smittsomme sjukdommer, og gi gratis behandling til fattige» (side 29 og 30).  

Da myndighetene i nord hadde et politisk og økonomisk program som tok hensyn til hele befolkningen (minus de som hadde samarbeidet med okkupantene og/eller ble regnet som fascister), økte levestandarden der betraktelig fram til 1950, i takt med økt produksjon både i landbruk og industri. Syngman Rhees regjering i sør ble sett på som administrator for en ny kolonimakt, USA, og hadde nærmest ingen interesse for «økonomiske affærer», samt at den var svært korrupt og brutal (Abrams, side 41). Dette førte til synkende levestandard der og et styrket håp om gjenforening med nord under et lignende politisk og økonomisk system. Men den muligheten ble forspilt fordi USA og deres installerte myndigheter ikke aksepterte noe valg som kunne ha ført til en frivillig og ikke-voldelig gjenforening. Uten noe slikt valg og snart med en krig klarte dermed Syngman Rhee, med USAs hjelp, å klamre seg til makten til 1960. «I 1960 ble han anklaget for valgfusk og måtte dra i landflyktighet. Han døde på Hawaii i 1965» (Store norske leksikon). Rhee vendte altså tilbake til USA, der han tidligere hadde vært i eksil i 25 år. Krigen (1950-53) blir omtalt i en kommende artikkel. 

1. Overthrowing other people’s governments: The Master List  https://williamblum.org/essays/read/overthrowing-other-peoples-governments-the-master-list 

2. https://www.amazon.com/Immovable-Object-North-Koreas-American/dp/1949762300 

3.https://www.refworld.org/docid/3b00f1e85c.html#:~:text=Security%20Council%20resolution%2084%20%281950%29%20%5BComplaint%20of%20aggression,84%20%281950%29.%20Resolution%20of%207%20July%201950%20%5BS%2F1588%5D 

4. Japan kapitulerte 15. august 1945, men kamper med Sovjet om Korea pågikk to dager til.  

5. https://www.encyclopedia.com/history/encyclopedias-almanacs-transcripts-and-maps/cold-war-comes-korea-1945-1948 

6. https://en.wikipedia.org/wiki/Jeju_uprising 

7. Killing Hope U.S. Military and CIA Interventions Since World  War II – Part I – William Blum  https://www.cia.gov/library/abbottabad-compound/13/130AEF1531746AAD6AC03EF59F91E1A1_Killing_Hope_Blum_William.pdf 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.