Nord-Korea, det urokkelige regimet

0
Aerial bombing destroys North Korean supplies during the blockade of Wonsan. Operation Fireball was code name for a bombardment of the Wonsan area by the 5th Air Force from May through Sept. 1951.

Del 2, krigen, 1950-1953

Av Lars Birkelund.

«Hvorfor ble Koreakrigen aldri møtt med protester ala protestene mot krigen i Vietnam? Alt ved krigen i Vietnam hadde sin forløper i Korea: vår støtte til et korrupt tyranni, grusomhetene, napalmen, masseslaktingen av sivile, byene og landsbyene som ble ødelagt, den kalkulerte styringen av nyhetene, sabotering av fredssamtaler. Men det amerikanske folket var overbevist om at krigen i Korea var et klart og entydig tilfelle av en uprovosert invasjonskrig. Et tilfelle av skurkene som angrep de gode gutta som ble reddet av enda bedre gutter; uten de historiske, politiske og moralske usikkerhetene som var knyttet til dilemmaet Vietnam. Oppfatningen var at Koreakrigen begynte på en bestemt måte: Nord-Korea angrep Sør-Korea tidlig om morgenen den 25. juni 1950, mens Vietnam … ingen syntes å vite hvordan det hele begynte, eller når, eller hvorfor. Og det fantes knapt beskyldninger om amerikansk ‘imperialisme’ i Korea. USA kjempet tross alt som en del av en FN-hær. Hva var det å protestere mot»? 

Dette er fra innledningen til kapittelet om Koreakrigen i William Blums Killing Hope – U.S. Military and CIA Interventions Since World War II, som regnes som et standardverk om USAs militærintervensjoner etter andre verdenskrig. 1 

Som omtalt i del 1 hadde det da krigen «brøt ut» allerede i opptil flere år vært borgerkrig innad i Sør-Korea, samt også en mengde krigshandlinger mellom nord og sør.  

«De to sidene hadde hatt sammenstøt over grensen i flere år. Det som skjedde den skjebnesvangre dagen i juni, kan dermed ikke betraktes som mer enn en eskalering av en pågående borgerkrig. Den nordkoreanske regjeringen har hevdet at den sørkoreanske hæren eller politiet bare i løpet av 1949 begikk 2617 væpnede streiftog inn i nord for å utføre mord, kidnappinger, plyndring og brannstiftelser (…) Pyongyang-regjeringen uttalte at tusenvis av soldater var involvert i enkelte slag, med mange døde som resultat. En tjenestemann i utenriksdepartementet, ambassadør Philip C. Jessup, sa det slik, i april 1950: ‘Det er konstant kamper mellom den sørkoreanske hæren og bander som infiltrerer landet fra nord. Det er veldig virkelige slag, som involverer kanskje en eller to tusen menn. Når du går til denne grensen, som jeg gjorde… så ser du troppebevegelser, befestninger og krigsfanger’. Sett i denne sammenhengen får spørsmålet om hvem som avfyrte det første skuddet 25. juni liten betydning». 1 

Langt de fleste av disse krigshandlingene var det Sør-Korea som sto bak, ifølge A. B. Abrams, 2 som også viser at meningen med disse i økende grad var å provosere Nord-Korea til en større invasjon. I februar 1950 gjorde USA det klart at de ikke ville gi mer hjelp hvis Sør-Korea gikk med på en fredelig gjenforening med Nord-Korea, dette mens et stort flertall blant de politiske kreftene i sør som i nord ønsket umiddelbare forhandlinger om fredelig gjenforening. Men i Sør-Korea fantes en USA-innsatt diktator, Syngman Rhee, samt offiserer og andre som hadde samarbeidet med de japanske koloniherrene, nå med USA.  

Parlamentsvalget 30. mai 1950, da Syngman Rhees ‘Liberal party’ kun klarte å beholde 22 av 210 seter, ga håp om kraftige endringer på flere måter, samt at kravet om gjenforening ble enda sterkere uttalt. Fra nord kom det 7. juni et forslag om en landsdekkende folkeavstemning kommende august, samt en snarlig (15. til 17. juni) konferanse om dette mellom nord og sør. Dette ble tvert avvist av Rhee og USA. Deretter ble militære provokasjoner trappet opp (Abrams side 43).  

«For mange i USAs lederskap, inkludert general McArthur, var krig i Korea en effektiv måte å få til en større konfrontasjon med kommunistiske krefter i Øst-Asia, i håp om å reversere kommunistenes seier i nabolandet Kina og gjenopprette vest-allierte Guomindang som klient-regjering i Beijing (…) Rhees regjering hadde alt å vinne på å framprovosere en krig og om mulig skape et inntrykk av at den skyldtes en nord-koreansk invasjon. For det ville garantere støtte fra USA, de store Guomindang-styrkene på Taiwan og sannsynligvis andre land i den vestlige blokken (NATO), noe som ville berge Rhees sterkt svekkede regjering og muliggjøre dens ekspansjonistiske ideer. Utbruddet av åpen krig i Korea mot slutten av juni skyldtes i alle fall delvis dette» (Abrams, side 46 og 47).   

7. juli lyktes USA allikevel med å få FNs Sikkerhetsråd til å vedta en resolusjon mot Nord-Korea som bygde på at invasjonen 25. juli 1950 var uprovosert og som ga mandat til å tvinge Nord-Koreas tropper tilbake til 38. breddegrad (dagens grense mellom Nord og Sør-Korea).  

Da Nord-Korea til slutt gikk til en større invasjon av Sør-Korea 25. juni 1950 var «internasjonale observatører» ikke i stand til å avgjøre hvem som skjøt det første skuddet. Heller ikke USAs ambassade i Seoul, Sør-Korea. Det samme gjaldt FNs egen undersøkelseskommisjon. I og med at Sør-Korea inntil da hadde stått for langt de fleste krigshandlingene var det også statistisk sett mest sannsynlig at de skjøt først også 25. juni 1950. Uansett var dette spørsmålet nærmest irrelevant i og med at det i praksis hadde vært krig i et par år allerede, 3 særlig etter at Sør-Korea 15. august 1948 erklærte seg som en egen stat, samt også påberopte seg myndighet over Nord-Korea. Så det var i juni/juli 1950 vanlig å se på invasjonen som en fortsettelse av disse krigshandlingene, en prosess som egentlig begynte med USAs tvangsoppløsning av Folkerepublikken Korea, som omfattet hele Korea, og deretter den brutale undertrykkingen av tilhengerne av denne republikken (se del 1), som hadde tilhengere over hele Korea.  

USAs president Harry Truman brukte tross dette ikke mer enn noen timer på å slå fast at det var Nord-Korea som skjøt først, ifølge Abrams (side 47). Truman/USA skal også delvis ha vært motivert av å få fart på våpenindustrien, som hadde hatt fallende inntekter etter andre verdenskrig. Det fantes en frykt for fred i USAs lederskap allerede da, grunnet den negative effekten på USAs økonomi. 4 Til og med general Douglas McArthur, som snart etter dette ble øverstkommanderende for USA/FNs styrker mot Nord-Korea, sa at det virker som om det blant politikerne råder «en større frykt for fred enn for krig» (Abrams, side 51). Politikerne rundt omkring i USAs delstater, hvor USAs våpenproduksjon befinner seg, hadde med andre ord allerede da skjønt at krig var «good for business» (i alle fall så lenge krigene kan føres i andre land enn USA). 

Koreakrigen bidro ifølge Abrams også til det som inntil da hadde vært svært kontroversielt, nemlig remilitarisering av Japan og (Vest) Tyskland, som dessuten ble med i NATO fra 1955, og faste militærbaser for USA i Japan (etter Koreakrigen også i Sør-Korea).  

FN hadde i 1950 kun 52 medlemsland der nesten alle var i et avhengighetsforhold til USA. Også FNs daværende generalsekretær, norske Trygve Lie, var under USAs påvirkning. Kun fire av landene i ‘Sovjetblokken’, de kommende Warzawapakt-landene, var medlemmer og mange av de 193 landene som i dag er medlemmer av FN var i 1950 kolonier under NATO-landene Storbritannia, Frankrike, Portugal, Belgia og Nederland. Kina var representert ved USAs klienter på Taiwan. Nord-Korea fikk, som «aggressor», ikke anledning til å uttale seg til Sikkerhetsrådet og USA holdt tilbake bevis som talte til Nord-Koreas fordel (Abrams side 67 og 68).  

Det at Taiwan (med et territorium som er en halv prosent av territoriet til ‘fastlandskina’, Folkerepublikken Kina, og med en befolkning som da utgjorde omtrent 1,3 prosent av Folkerepublikkens) representerte Kina i Sikkerhetsrådet helt fram til 1971 kan trygt kalles en absurditet, en svært urettferdig absurditet. Men det skyldtes at USA og andre NATO-land m fl ikke hadde gitt opp krigen for å styrte Maos regime og erstatte det med de som, tross USAs støtte, tapte den kinesiske borgerkrigen og som befant seg på Taiwan. Sovjetunionen protesterte i 1950 mot dette ved å boikotte avstemningen om Korea i Sikkerhetsrådet. Jeg har prøvd å finne ut hvorfor Sovjet ikke heller la ned veto, men ikke funnet noe svar. 

Et veto ville neppe ha hindret USAs krig mot Nord-Korea, som var i gang før den første FN-resolusjonen. Men FN-resolusjonen ville ha ført til at krigen var ulovlig og at den sannsynligvis ikke ville ha utartet som den gjorde. Uten resolusjonen ville krigen ha vært USAs krig, ikke ‘verdenssamfunnets’ krig. Dwight D. Eisenhower, som i januar 1953 ‘arvet’ krigen etter president Harry Truman, sa at FN-resolusjonen ga USAs krig en moralsk autoritet den ellers ikke ville ha hatt. Uten resolusjonen ville USAs krig mot Nord-Korea ha framstått som «et brutalt eksempel på imperialisme», sa Eisenhower (Abrams, side 70).  

Det beste hadde nok vært at USA hadde tillatt at den koreanske folkeviljen hadde fått råde. Da kunne krigen ha vært unngått. Da kunne det ha blitt en fredelig gjenforening av landet allerede før 1950. Og da hadde ikke Nord-Korea sett seg nødt til å bli så autoritært samt å bevæpne seg med atomvåpen. Nord-Korea kunne kanskje ha utviklet noe som ligner på Norges sosialdemokrati når man ser på det politiske programmet de la fram før krigen (se del 1). 

Nord-Korea hadde, tross lavere bemanning og dårligere bevæpning av de væpnede styrkene, stor framgang i den første fasen av krigen. Dette rett og slett fordi store deler av befolkningen i sør nærmest så på troppene fra nord som frigjørere. Ja, det er en klisje. Men allikevel mye mer enn en klisje når man tar vanstyret og brutaliteten til Syngman Rhee i betraktning. Og både i nord og sør var det da vanlig å se på myndighetene i nord som en fortsettelse av de populære myndighetene som USA forbød i desember 1945. Denne oppfatningen blant vanlige koreanere ble reflektert i massedeserteringer blant Sør-Koreas soldater, der kampmoralen var lav fordi få var villige til å risikere døden for regimet til Rhee og offiserer som fem år tidligere hadde tjent de japanske koloniherrene.  

Koreakrigen og norsk medlemskap i NATO førte til reduserte bevilgninger til boligbygging. Demonstrasjon foran Oslo Rådhus 20 sept. 1951. Foto USBL.

Før USA/FNs intervensjon var det derfor vanlig å tro at krigen ville være over i løpet av to uker. «De nordkoreanske styrkene (…) tok kontroll over rundt 90 prosent av Sør-Korea, før USA kom Sør-Korea til unnsetning». Altså i løpet av ti dager. Nord-Koreas framgang fortsatte, men langsommere, i to-tre måneder også etter at USA satte inn soldater i begynnelsen av juli og etter FN-resolusjonen av 7. juli, da alle FNs medlemsland ble oppfordret til å sende tropper.  

Russland eller Sovjetunionen hadde vært med på å bygge opp og bevæpne Nord-Koreas hær, slik USA bygde opp Sør-Koreas hær. Det at USA ikke klarte å slå tilbake Nord-Korea de første månedene var både overraskende og pinlig for USA, som innad, i lederskapet, innrømmet at de hadde undervurdert Nord-Korea og utad bortforklarte med en propaganda som gikk ut på at Sovjet og Kina var mye mer involvert enn de faktisk var. Men hvis Sovjet hadde vært involvert i en nord-koreansk plan for å overta Sør-Korea må man gå ut ifra at de hadde lagt ned veto mot FN-intervensjon i Sikkerhetsrådet, samt bidratt mer på Nord-Koreas side.  

Les: Hemmelige CIA-dokumenter avslører USAs bruk av biologiske våpen i Korea-krigen

Allerede ved slutten av juli 1950 skal USA/FN-troppene til sammen ha vært dobbelt så store som Nord-Koreas (140 000 mot 70 000), samt langt bedre utstyrt. Nord-Korea var praktisk talt uten flyvåpen og marine og Sovjet skal ikke ha levert nyere våpen til Korea før etter krigen. I alle fall ikke under denne første fasen av krigen. Kina involverte seg først under USA/NATOs motoffensiv høsten 1950 da USA gikk inn i Nord-Korea og dessuten foretok bombetokter inn i Kina.  

Time Magazine skrev dette 6. oktober 1950: «Hvis Russland og Kina (fra begynnelsen av) hadde hatt til hensikt å intervenere i Korea, hadde de gjort det tidligere, mens de hadde muligheten til å presse FN-troppene tilbake til havet (to the sea)». Dette sa USA/FNs militære øverstkommanderende Douglas McArthur seg enig i. Russland og Kinas motvilje når det gjaldt å sende flere våpen til Nord Korea under den første fasen av krigen skyldtes at de ikke ønsket den konfrontasjonen med Vesten som det ville ha medført og at de heller ikke ønsket eskalasjon av krigen (Abrams, side 56). Men hvis de hadde gjort det kunne de ha løst Nord-Koreas økende problemer med forsyninger i en situasjon da det innen USAs lederskap ble diskutert utrekning fra krigen grunnet Nord Koreas overraskende innsats. Allerede ved midten av september hadde USA hatt 20 000 ‘casualties’, dvs drepte/sårede. 

Alle USAs operative militære divisjoner, bortsett fra USAs 82. luftbårne styrker i Vest Tyskland ble satt inn i Nord-Korea og vendepunktet kom da USA 15. september satte inn 80 000 soldater ved Incheon, nord for frontlinjen i sør, men 100 km sør for den 38. breddegrad, grensen mellom sør og Nord-Korea. Det ødela nord-koreanernes forsyningslinjer og førte til at deres tropper ble drevet tilbake til der de kom fra.   

Sikkerhetsrådets resolusjon 84 autoriserte USA til på vegne av FN å lede en militæroperasjon for å tvinge Nord-Korea tilbake til den 38. breddegrad (dagens grense) og oppfordret alle FNs medlemsland til å delta. Men det ble til at USAs soldater utgjorde 90 prosent av styrkene. Norge deltok med feltsykehus og medisinsk hjelp. Regjeringen og Stortinget sa offisielt nei til å sende norske kampstyrker til krigen. Men ifølge DE TAUSHETSBELAGTE MENN – den ukjente historien om norske soldater i Koreakrigen, en masteroppgave av Knut Rødseth Kjosås fra 2017, foregikk det allikevel i hemmelighet. Noen av soldatene skal ha blitt drept, andre ble dekorert av USA. Dette fikk de overlevende taushetsplikt om i Norge. Disse bidragene, både de offisielle og hemmelige, har naturligvis farget den offisielle norske historien om Koreakrigen.  

Resolusjonen ble vedtatt 7. juli 1950. Sovjet boikottet som nevnt, mens Egypt, India og Jugoslavia avsto fra å stemme. USA hadde imidlertid større planer enn å drive Nord-Korea tilbake og ønsket et nytt FN-mandat til dette. Men på dette tidspunktet var Sovjetunionen tilbake i Sikkerhetsrådet og varslet veto. 7. oktober 1950 fikk USA allikevel tilstrekkelig flertall i FNs generalforsamling for et forslag om å bruke militær makt for å oppnå et samlet Korea. «Dermed var det gitt grønt lys, og FN-troppene kunne fortsette inn på nordkoreansk område» (Store norske leksikon).  

Kina hadde tidligere varslet at de de ville gå inn i krigen hvis USA/FN gikk inn i Nord-Korea, også fordi Kina fryktet, med god grunn skulle det vise seg, at deres viktige industri i Mandsjuria, nord for Korea skulle bli rammet av krigen. Så fra og med da ble også Kina dypt involvert i krigen og skal ha mistet så mange som 600 000 soldater. Nord-Korea på sin side overrasket stadig med å tilpasse seg nye situasjoner, samt at de væpnede styrkene søkte tilflukt i fjell og underjordiske anlegg da de var på defensiven. Sammen med stadig større styrker fra Kina klarte de så å drive USA/FN tilbake til 38. breddegrad og en stund over den. Men Kina opptrådte til dels på egen hånd i Korea. 

«I november 1950 støtte FN-kommandoens styrker sammen med de første militære enheter fra Kina. Etter hvert økte det kinesiske engasjementet vesentlig, og med 300 000 kinesiske soldater på vei inn i Korea ble FN-styrkene tvunget til retrett. På to uker ble troppene, herunder de amerikanske, drevet tilbake over den 38. breddegrad»(Store norske leksikon). Det skal ha vært 254 000 USA/FN-soldater og 230 000 kinesiske, ifølge Abrams, side 103.  

Det blir for langt å gå inn på alle grusomhetene og bestialitetene i denne krigen, som inkluderer bruk av napalm og biologiske våpen, mange tilfeller av ren terrorbombing av sivile mål våpen samt at bruk av atomvåpen seriøst ble vurdert flere ganger, også mot Kina. Det er nærmest et under at det ikke skjedde. For dette ble foreslått på høyeste hold, samt at det var stor oppslutning om det i USAs propagandiserte befolkning. Men til sjuende og sist var det frykt for hvordan Sovjetunionen ville reagere på det, samt at USA anså at atomvåpen ikke ville være tilstrekkelig for å få Nord-Korea og Kina til å kapitulere, som avgjorde spørsmålet (USA hadde ikke så mange atombomber på dette tidspunktet). Et annet forslag, som ble fremmet av blant annet Albert Gore (faren til demokratenes presidentkandidat da George Bush vant med valgjuks i 2000), gikk ut på å legge områder av Nord-Korea og Kina øde med radioaktivt avfall (Abrams, side 130).  

Blant det som faktisk ble gjort i tillegg til å bombe det aller meste av sivil bebyggelse, inkludert industri, jordbruk og fiske, var å bombe demninger, som førte til ytterligere sult og nød fordi rismarker og annet ble oversvømt og ødelagt av vannmassene. Abrams bemerket: «Det å bombe demninger for å sulte ut en fiendes befolkning var en alvorlig krigsforbrytelse, som få år tidligere hadde ført til at militære ledere fra Nazi-Tysklands ble hengt, etter dommer fra den USA-ledede domstolen ved Nuremberg. USAs gjerningsmenn slapp sjølsagt unna» (side 128). 

«Wool Mal Che’s svigerdatter forsøkte å forsvare sin svigerfar da hun ble vitne til at amerikanske soldater torturerte ham. Amerikanerne bandt henne til et tre med hennes eget hår, skar av henne brystene, stakk enn treklubbe opp i hennes vagina, helte brennbar olje på den og satte fyr på den. Så helte de olje over hele henne og brant henne levende. Rundt 20 amerikanske soldater tok del i dette mordet» (Abrams, side 182). 

Dette var langt ifra noe enestående eksempel, men del av et mønster, ifølge en rapport fra Commission of International Association of Democratic Lawyers, som Abrams siterer fra. 6 Rasisme, der koreanere ble sett på som undermennesker, om mennesker i det hele tatt, lå til grunn for at det var så utbredt. Hevn var nok også en viktig faktor, da disse «undermenneskenes» landsmenn kort tid i forveien var nær ved å drive amerikanske tropper på havet ved Sør-Koreas sørkyst. 

For nærmere beskrivelser anbefaler jeg Abrams bok, samt at det finnes flere dokumentarer om krigen på Youtube. Begynn gjerne med «The Battle of Manchuria – The Forgotten Victory», en dokumentar om Sovjetunionens felttog mot Japan-okkuperte områder i august 1945, som inkluderte at Sovjet gikk inn i Korea. 

Her kommer allikevel en oppsummerende uttalelse fra Douglas MacArthur, USA og FNs øverstkommanderende under krigen: 

«Jeg har aldri sett slike ødeleggelser. Jeg har kanskje sett mer blod og katastrofer enn mer eller mindre alle nålevende menn, og det vrengte seg i magen min den siste gangen jeg var der (…) en nedslakting av mennesker uten like i menneskehetens historie» (Abrams, side 65). 

Flere bomber og mer sprengkraft ble brukt mot Nord-Koreas 120 000 kvadratkilometer enn over det japanske imperiums 3 millioner kvadratkilometer under andre verdenskrig, dette også når man inkluderer de to atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Nord-Korea skal ha mistet opptil 30 % av sin befolkning, ifølge Abrams, side 65 og 66. Det gir seg sjøl at dette fortsatt setter sitt preg på landet og folket, særlig fordi USA ikke har gitt opp sine fiendtligheter og fordi det fortsatt finnes mengder av udetonerte bomber spredd rundt i landet. 

Syngman Rhee hadde sagt hva han ville gjøre med ‘kommunistene’ i nord hvis han fikk anledning (og som han allerede hadde gjort i fem år i sør):  

«Jeg kan ta meg av kommunistene. De røde kan grave ned geværene og brenne uniformene sine, men vi vet hvordan vi skal finne dem. Vi har bulldozere som vi kan bruke til å grave store grøfter med, fylle dem med kommunister og så begrave dem. Da vil de være virkelig undergrunn» (Abrams, side 84).  

En CIA-operatør, oberst Donald Nichols, var vitne til slik praksis i Sør-Korea i begynnelsen av juli 1950:  

«Jeg sto der hjelpeløs og så på. To store bulldozere arbeidet konstant. Den ene lagde en grøftelignende grav. Lastebiler med de dødsdømte ankom. De var allerede bakbundne. De ble i all hast stilt på linje ved kanten av den nye graven. De ble straks skutt i hodet og dyttet ned i graven» (Abrams, side 85). 

Vestlige ledere og deres medier har mang en gang utropt den nye Hitler i land de ikke liker, nå for tiden særlig Putin. Men hvem fortjente denne betegnelsen bedre enn USA/NATOs Syngman Rhee?  

Undersøkelser som en sør-koreansk sannhets og forsoningskomite gjorde i samarbeid med USA i årene 2005 til 2008 konkluderte med at minst 100 000 sør-koreanere ble massakrert, hvorav mange barn, fordi de var mistenkt for å ha sympatier med Nord-Korea. 7 

Det hører med til historien at USA tidligere hadde gitt Nord-Korea skylda for disse massakrene, blant annet i «The Crime Of Korea», en propagandafilm fra 1950, produsert av US Army Signal Corps der Humphrey Bogart bidro med sin fortellerstemme. Den sør-koreanske sannhets og forsoningskomiteen frikjente imidlertid Nord-Korea for dette og konstaterte at det var Syngman Rhee og hans myndigheter som var ansvarlige (Abrams, side 85). 

Det at USA tok krigen inn i Nord-Korea var også motivert av et ønske om hevn for de ydmykende nederlagene Nord-Korea ga dem de første månedene av krigen, samt at USA så på krigen mot Nord-Korea som del av krigen mot Kina. 8 Nord-koreanerne visste på sin side at det å overgi seg til USA og Syngman Rhee kunne bety politiske drap på ytterligere hundretusener eller flere av deres egne, seksuelt slaveri for nord-koreanske kvinner, 9 USAs evige okkupasjon og rasering av det de hadde klart å bygge av industri, landbruk mm i de fem årene før krigen (se del 1). Derfor var det å overgi seg utenkelig. Og det er det fortsatt.   

For å vende tilbake til nord-koreanernes kampvilje var det dessuten en kulturell faktor, nemlig at regimet i nord bygde på koreansk kultur og tradisjoner og ga disse prioritet over   sosialistiske/kommunistiske dogmer. Dette minste felles multiplum kan så ha vært nøkkelen til samholdet, dugnadsånden og dermed kampviljen og den økonomiske framgangen både i årene 1945-1950 og etter krigen. «Konfutsianske tradisjoner», som stammer fra Kina og som koreanerne også var påvirket av, skal ha hjulpet Nord-Korea gjennom de verste krisene, som på 1990-tallet, ifølge Selig S Harrison, ekspert på USAs utenrikspolitikk i Asia (Abrams, side 552). «I dag er Nord-Koreas største fortrinn antagelig det at landet har en enhetlig befolkning (…) som hyller sin leder også når de sulter», samt at Vesten nesten totalt har mislyktes med å påvirke deres tankegang og svekke deres vilje til motstand (side 559 og 574). Det at Nord-Korea er så ‘lukket’ har altså vært en fordel når det gjelder å motstå USAs mange tiltak for å styrte regimet fra 1953 til i dag. Dessuten får nord-koreanerne grundig undervisning i politikk. Jeg vil tro det inkluderer geopolitikk, og ganske særlig: læren om imperialismens vesen og hvem imperialistene er. 

Nord-Korea ble dessuten sett på som en av de mer moderate kommuniststatene, også av USA. Dette kanskje best demonstrert ved god eller i alle fall grei behandling av nord-koreanske landeiere under prosessen med jordreformer, sier Abrams. Regimet i Nord-Korea er også mer tolerant overfor religion. Dermed fikk det lite motstand både fra landeiere og religiøse kretser. Nord-Korea har også vist pragmatisme under samtaler om gjenforening med Sør-Korea. Regimet har tatt til orde for en føderasjon der de to delene av Korea kan leve side om side sammen under forskjellige sosiale og økonomiske regimer, Abrams (side 543 og 544).  

En pussig eller kanskje overraskende side ved Nord-Koreas kultur skal ifølge A. B. Abrams være at det er lite vold å se på tv-skjermer og i filmer og blader der. Virkningen av dette er at mange nord-koreanere, også soldater, kaster opp ved synet av bilder/illustrasjoner av USAs metoder for tortur og henrettelser under krigen 1950-53 (side 585). 

Regimet i sør førte imidlertid fra første stund en politikk eller en mangel på politikk som førte til at samfunnet allerede i 1950, etter fem års avhengighet av USA, hadde blitt temmelig amerikanisert. Sør-koreanerne var altså fremmedgjorte i tillegg til å være fattige og lamslått av brutaliteten til styresmaktene. Så hva hadde de å slåss for? 

Nord-Korea på sin side er i dag bortimot det eneste landet i verden som ikke er ‘forurenset’ av amerikansk kultur. «Viljen til det nordkoreanske folket er nesten 100 ganger sterkere enn viljen til sør-koreanerne», sa Kim Hyong Huk i 1977 under en tale til USAs kongress. Han var leder for Sør-Koreas CIA og estimerte også at levestandarden var høyere i nord. Ja, organet heter faktisk KCIA, ifølge Abrams (side 560).   


Kilder:

1. https://www.cia.gov/library/abbottabad-compound/13/130AEF1531746AAD6AC03EF59F91E1A1_Killing_Hope_Blum_William.pdf    

2. Immovable Object: North Korea’s 70 Years At War with American Power https://www.amazon.com/Immovable-Object-North-Koreas-American/dp/1949762300 

3. Som nevnt i del 1 finnes det historikere, som militærhistorikeren Allan R. Millett, som anser Jeju-opprøret (1948-49) som den egentlige begynnelsen på Koreakrigen. ‘NATO-narrativet’ om at krigen begynte med et uprovosert angrep fra nord er dermed tilpasset politiske hensyn. Først USAs behov for å få med seg FN og NATO på en krig for å drive Nord Korea tilbake til den 38. breddegrad, dernest for å legitimere ufred til denne dag.  

4. Koreakrigen førte til flerdobling av USAs militærutgifter. Under sin avskjedsavtale i januar 1961 advarte president Dwight D Eisenhowers mot «utilbørlig innflytelse, ønsket eller uønsket, fra dette militær-industrielle komplekset». Og: «Potensialet for katastrofal vekst av maktmisbruk eksisterer og vil fortsette. Vi må aldri la vekten av alt dette føre til at våre friheter og våre demokratiske prosesser kommer i fare. Vi kan ikke ta noe for gitt». https://www.archives.gov/milestone-documents/president-dwight-d-eisenhowers-farewell-address 

5. https://www.fn.no/Konflikter/Asia/korea2  

6. https://archive.org/details/pdfy-eK4ChFV6c1B_C29s/page/n19/mode/2up 

7. https://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/southkorea/4015742/More-than-100000-massacred-by-allies-during-Korean-War.html 

8. USA var involvert i borgerkrigen i Kina med 100 000 soldater på det meste, en krig USA tapte mot Folkerepublikken Kina med formann Mao Zedong i 1949. Men USA ga ikke opp håpet om å styrte Maos regime, med hjelp av de som tapte borgerkrigen, nemlig nasjonalistene i Guomindang med lederen Chiang Kai-shek, som søkte tilflukt på øya Taiwan. Øya ville ha kommet under ‘det egentlige Kinas’ eller Folkerepublikken Kinas kontroll allerede i 1949/50 hvis det ikke hadde vært for at USA hindret det, noe Koreakrigen bidro til, da den snart førte til at Kina ble involvert der. Koreakrigen var derfor også USAs proxykrig mot Kina. USAs militære intervensjoner mot Kina fortsatt til innpå 1960-tallet, blant annet gjennom støtte til Dalai Lamas bevegelse.  

«På midten av 1950-tallet begynte CIA å rekruttere tibetanske flyktninger og eksil-boere i naboland som India og Nepal. Blant dem var medlemmer av Dalai Lamas voktere, ofte referert til, på pittoresk vis som ‘de fryktinngytende Khamba-rytterne’, og andre som allerede hadde engasjert seg i geriljaaktivitet mot Peking-styret og/eller de dype sosiale endringene som revolusjonen førte med seg (livegenskap og slaveri var, bokstavelig talt, fortsatt utbredt i Tibet. De utvalgte ble fløyet til USA, til en ellers ubrukt militærbase høyt oppe i Colorado-fjellene, en høyde omtrent som i deres fjellrike hjemland. Der, bortgjemt så mye som mulig fra lokalbefolkningen, ble de trent opp i paramilitær krigføring. Etter å ha fullført opplæringen ble hver gruppe tibetanere fløyet til Taiwan eller et annet vennlig asiatisk land og infiltrert tilbake til Tibet, eller andre steder i Kina, hvor de engasjerte seg i aktiviteter som sabotasje, minelegging av veier, kutting av kommunikasjonslinjer og angrep på mindre kommunistiske styrker. Aktivitetene ble støttet av CIA-fly og noen ganger ledet av byråets leiesoldater. Omfattende støttefasiliteter ble bygget nordøst i India. Operasjonen i Colorado ble opprettholdt til utpå 1960-tallet. Hvor mange hundre tibetanere som gikk gjennom slik trening der vil sannsynligvis aldri bli kjent» (side 25). https://www.cia.gov/library/abbottabad-compound/13/130AEF1531746AAD6AC03EF59F91E1A1_Killing_Hope_Blum_William.pdf 

Se ellers «CIA Tibetan program». «Det tibetanske CIA-programmet var en nesten to tiår lang anti-kinesisk hemmelig operasjon fokusert på Tibet som besto av ‘politisk handling, propaganda, paramilitære og etterretningsoperasjoner’ basert på amerikanske regjeringers avtaler med brødrene til den 14. Dalai Lama. Målet med programmet var ‘å holde det politiske konseptet om et autonomt Tibet i live i Tibet og blant flere utenlandske nasjoner’ (…) Programmet ble avsluttet etter at president Nixon besøkte Kina for å etablere tettere relasjoner i 1972. Dalai Lama kritiserte denne beslutningen og sa at det viste at USA aldri gjorde det for å hjelpe folket i Tibet (…) CIAs tibetanske program var rettet mot å redusere innflytelsen, evnene og det territoriale omfanget av Kinas regjering». https://en.wikipedia.org/wiki/CIA_Tibetan_program  

9. A. B. Abrams Immovable Object har fra side 317 en grundig omtale av hvordan Sør-Korea oppfordret til prostitusjon rettet mot USA-soldater for å bedre nasjonaløkonomien og hvordan USA lokket sine soldater til Sør-Korea med løfter om «comfort women». Mer om dette i neste artikkel. 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.