Nord-Korea – gjenreisning og vekst, og ‘våpenhvile’ (1953-1991) 

0
Undergrunnsbanen i Pyongyang er verdens djupeste

Nord-Korea, det urokkelige regimet. Del 3 

Av Lars Birkelund.

Forhandlinger om fred eller våpenhvile startet sommeren 1951, men dro ut i tid fordi USA/NATO utnyttet sin overlegenhet økonomisk og militært til å påføre Nord-Korea og Kina mer skade for å tvinge dem til å akseptere en avtale mest mulig på USA/NATOs premisser. Bombing av demninger, som ble omtalt i del 2, ble satt i gang så seint som i mai 1953. Blant kravene Nord-Korea og Kina så seg nødt til å gi opp var våpenhvile under forhandlingene, demilitarisering med uttrekking av fremmede tropper fra hele Korea (Kina trakk seg ut i 1958, USA fortsatt ikke) og en folkeavstemning over hele Korea om fredelig gjenforening under observasjon av nøytrale land. Det som til slutt, 23. juli 1953, førte til en avtale om våpenhvile var Nord-Korea og Kinas frykt for at det hele kunne ende med atomkrig, grunnet USAs trusler om det. Atommakten Sovjetunionens garantier overfor Kina om så skulle skje kan også ha bidratt til å holde USA tilbake.  

Sør-Koreas økonomiske vanstyre fortsatte også etter krigen, slik at landet var et av verdens fattigste også på 1960-tallet. Syngman Rhee, den USA-innsatte diktatorens mangel på økonomisk strategi, er omtalt gjentatte ganger av A. B. Abrams i Immovable Object1 Det at Rhee oppfordret sør-koreanske kvinner til å prostituere seg ved å tjene USAs soldater kan derfor sees på som et symptom på hvor useriøst hans regime var og hvor desperat mangelen på økonomisk strategi var. Immovable Object har fra side 317 en grundig omtale av dette og at det skjedde for å bedre nasjonaløkonomien, og om hvordan USA lokket sine soldater til Sør-Korea med løfter om ‘comfort women’. «Vår regjering var en eneste stor hallik for USAs militære», sa en ex-prostituert i 2009. Disse prostituertes bidrag til Sør-Koreas brutto nasjonalprodukt skal tidlig på 1960-tallet ha vært på hele 24 %. Systemet vedvarer i dag og er også motivert av å styrke alliansen mellom USA og Sør-Korea. Men andelen av BNP ble naturligvis mindre etter hvert som økonomien bedret seg, samt at filippinske kvinner dels har tatt over for sør-koreanske. På 2010-tallet skal andelen ha vært 4%, «like mye som jordbruk og fiske til sammen». Nord-Korea på sin side innførte forbud mot prostitusjon allerede i 1948. 

Rhees etterfølgere (Rhee ble drevet i eksil til Hawai etter valgfusk i 1960) klarte imidlertid etter hvert å bedre situasjonen. Men landet ble regnet som et diktatur til innpå 1980-tallet.  

Nord-Korea overrasket igjen, som da de drev USA tilbake under de første månedene av krigen, med årlig økonomisk vekst rundt 20 prosent etter krigen. «Massemobilisering av folket førte til at landets økonomi overgikk Sør-Koreas, til tross for at nord ble utsatt for en stor majoritet av krigens ødeleggelser» (Abrams, side 241/242).   

En annen følge av krigen var at «the national security state was born» (side 242), med andre ord at Nord-Korea så seg nødt til å prioritere sikkerhet på alle områder, den staten som i dag blir omtalt med begreper som «kommunistisk», «et ytterst lukket og isolert land» osv (Store norske leksikon). At dette har gått utover menneskerettighetene kan det ikke være tvil om (mer om det i den siste av sju artikler i denne serien). Men situasjonen landet var i (og fortsatt er i), med en de facto krigstilstand med USA den dag i dag, skal ha ført til at det var stor enighet i befolkningen om at tiltakene var og er nødvendige, ikke minst opprustningen, ifølge Abrams (side 242).  

Og sikkerhetstiltakene er ikke nødvendigvis negative. Ta hovedstaden Pyongyangs undergrunnsbane. 2 Den er verdens dypeste, 110 meter under jorda, og primærfunksjonen med den skal ha vært at den tjener som tilfluktsrom. Men den tjener naturligvis også transportbehovet for hovedstadens vel 3 millioner innbyggere. 

Av samme grunn ble mye av industri og forsvarsanlegg, inkludert dagens atombomber bygget under jorda eller i fjell, som det er mye av i Nord-Korea, og som også tjente som tilflukt under krigen. Det var kostbart og krevende, men ble ansett som nødvendig og inspirerte Kina og Nord-Vietnam til lignende (som Nord-Korea hjalp dem med, dette ble nærmest en eksportvare for landet, mer om det i del 4)­. Det at USA, i strid med avtalen om våpenstillstand, plasserte atomvåpen i Sør-Korea i 1958 var for nord-koreanerne en bekreftelse på at tiltakene var nødvendige. Det skal ha vært rundt 950 stridshoder (warheads), ifølge Abrams. «Nok til å utslette Nord Korea og store deler av Kina» (side 244).  

Avtalen om våpenstillstand av 1953 betyr ikke at våpnene har tiet i alle disse 69 årene. Abrams beskriver en del tilfeller. Disse inkluderer kamper mellom nord og sør/USA i perioden oktober 1966 til desember 1969, i og rundt den demilitariserte sonen som utgjør grensen mellom de to landene, der til sammen over tusen sør-koreanske soldater ble drept og noen hundre soldater fra både Nord-Korea og USA (side 247/248). Nord-Korea klarte i forbindelse med disse kampene i 1968 å kapre USS Pueblo, et amerikansk overvåkingsskip som hadde krenket landets grense. 82 av mannskapet ble tatt til fange mens en ble drept under kapringen (og igjen vurderte USA å bruke atomvåpen). Ved et annet tilfelle, 5. april 1969, skjøt Nord-Korea ned et av USAs rekognoseringsfly med et mannskap på 31, da det ifølge Nord-Korea hadde krysset inn i deres luftrom (side 252). I USA er disse kampene til sammen kjent som «Korean DMZ conflict» og «Den andre koreanske krigen».  

Men vi må ikke glemme de nærmest daglige provokasjonene fra USA og/eller Sør-Korea i form av grensekrenkelser, og stadige militærøvelser nær Nord-Korea til denne dag. Så har Nord-Koreas atomvåpen naturligvis vært ubehagelige for USA og Sør-Korea. Men de kom tross alt først på 2000-tallet.  

Nord-Koreas økonomiske vekst kom på tross av boikott fra Vesten, men flatet ut etter hvert. Sovjetunionens og Warszawapaktens sammenbrudd tidlig på 1990-tallet fikk derfor store virkninger for landets økonomi. Men utviklingen begynte da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i Sovjet i 1985, noe som «markerte begynnelsen på slutten for supermakten som hadde vært Nord-Koreas primære sponsor siden uavhengigheten» (Abrams side 268). Det begynte med at Gorbatsjov/Sovjet innførte en nøytral holdning til Korea-konflikten ved å anerkjenne Sør-Korea og nedprioritere de diplomatiske forbindelsene til Nord-Korea, som del av Gorbatsjovs avspenning og tilnærming til Vesten. Dette mens USA opprettholdt sin ikke-anerkjennelse av Nord-Korea og målet om å ødelegge regimet og legge territoriet under Sør-Korea.  


1. Immovable Object: North Korea’s 70 Years At War with American Power https://www.amazon.com/Immovable-Object-North-Koreas-American/dp/1949762300 

2. «Selv om ingen offisielle data finnes er klart at den offentlige transporten er viktig for byen Pyongyang. Byen har vel 3,2 millioner innbyggere, det tredobbelte av hva byen hadde da undergrunnsbanen ble åpnet (i underkant av en million i 1973). Uten privatbiler er trolleybussene, trikkene og undergrunnsbanen de eneste tilgjengelige transportmidlene for byens befolkning. Mellom 300 000 og 700 000 mennesker benytter undergrunnsbanen hver dag».https://no.wikipedia.org/wiki/Pyongyangs_undergrunnsbane  


Les også: Nord-Korea, det urokkelige regimet, del 1, 1945–1950

Nord-Korea, det urokkelige regimet, del 2

Forrige artikkelLitauen, EU-sanksjoner og USA
Neste artikkelLid Céline Dion og Justin Bieber av skadar frå Covid-19-«vaksinar»?