oss 100 kroner!
Det urokkelige regimet, del 5.
Slutten på den kalde krigen medførte at USA erklærte seg som verdensleder i en ny verdensorden, der USA forbeholdt seg retten til å nedkjempe alle de så på som utfordrere til sin posisjon, også mulige fremtidige utfordrere (jfr begrepet preemptive wars eller forkjøpskriger).
USA gjennomførte 188 militære intervensjoner utenlands i løpet av de 25 årene fra 1992 til 2017, mot ‘bare’ 46 i de foregående 43 årene, perioden, 1948-1991, ifølge A. B. Abrams Immovable Object, side 348. USA følte seg altså friere til å gjøre slikt når Sovjetunionen ikke lenger kunne holde dem tilbake.
«11. september 1990 talte George Bush til Kongressen og verden. I talen erklærte George Bush en ny verdensorden mens han forberedte seg på krig». 1
Dette merket man seg naturligvis i Nord-Korea. Og det skulle ikke drøye lenge før den første krigen, den USA-ledede krigen mot Irak fra januar 1991 (som riktignok var en følge av Iraks angrep på Kuwait i august 1990). «Holocaust i ørkenen», 2 som William Blum kalte krigen, mens den ellers gjerne kalles Golfkrigen eller Den andre Golfkrigen. Det som var ekstra skremmende for nord-koreanerne var at denne krigen fikk et FN-mandat 3 som ble vedtatt i FNs Sikkerhetsråd med Sovjetunionens støtte mens Kina avsto fra å stemme. Kunne det samme skje med Nord-Korea? Igjen? Og kunne de i så fall regne med støtte fra Kina og Sovjetunionen, som under krigen 1950-53?
I tillegg til dette ble Nord-Koreas økonomi kraftig svekket etter Sovjetunionen og Warzawapaktens sammenbrudd i 1991. Det medførte slutt på økonomisk bistand fra Sovjet samt at handelen ble redusert fra 2,5 milliarder dollar i 1990 til 38,5 millioner i 2000. Kollapsen i handelen med østblokk-landene, som etter den kalde krigen ble en del av vestlig interessesfære og ikke minst innflytelsessfære, skal ha vært enda verre, ifølge Abrams (side 366).
USA trodde at kollapsen av Sovjetunionen også ville bety slutten på Nord-Korea og satset så på at sanksjoner ville gjøre susen, med andre ord at litt ‘dytting’ i form av økonomiske sanksjoner ville være nok til å velte et allerede vaklevorent regime. Krig ble, tross alle truslene om krig, ansett som for risikabelt og ville ha blitt svært kostbart på mange måter for USAs baser, soldater og allierte i Sør-Korea. Nord-Korea ble av USA allerede på 1990-tallet sett på som den farligste militærmakten etter Russland og Kina. Dessuten trodde jo beslutningstagerne i USA at Nord-Korea sto overfor en snarlig kollaps, så hvorfor risikere krig?
Var det nord-koreanske regimet egentlig vaklevorent? Har det noen gang vært det? Troen på at Nord-Korea ville klappe sammen som følge av Sovjetunionens sammenbrudd bygde for en stor del på en utbredt og propagandaskapt vrangforestilling om at regimet ble skapt av Sovjetunionen (i 1948) som del av en større kommunistisk konspirasjon. Denne propagandaen var også motivert av å bortforklare Nord-Koreas framganger både før, under og etter krigen 1950-53, samt av å få skaffet flere soldater og våpen til krigen. Sannheten er tvert imot at regimet ble bygget av motstandsfolk, helteskikkelser fra Koreas langvarige kamp mot japanske koloniherrer. Se del 1. Et regime som etter alt å dømme hadde stor folkelig oppslutning. 4
Slik ble USA offer for sin egen propaganda, da Bush, Clinton og Bush-administrasjonene bygde sin politikk overfor Nord-Korea på det som faktisk kan kalles en konspirasjonsteori, altså at Nord-Koreas regime ble innsatt av Sovjetunionen som del av en større kommunistisk konspirasjon.
Sanksjonskrigen som USA/Vesten innførte, til dels med støtte fra FN, lyktes med å skape sult og annen nød i Nord-Korea, men ikke med å styrte regimet. Heller ikke det at Nord-Korea ble rammet av tre år med naturkatastrofer midt på 1990-tallet (flommer i 1994 og 1995 og tørke i 1996) førte til den revolusjonen USA prøvde å skape med sanksjoner og andre tiltak. Sammenbruddet av Sovjetunionen hadde dessuten ført til mangel på kunstgjødsel til landbruket, drivstoff til industri, landbruk og annet. Flommene førte også til at 85 % av landets elektrisitetsforsyning ble slått ut på det meste.
Nord-koreaneren Kim Ryeon Hui har fortalt at han var vitne til at CIA-agenter bestakk nord-koreanere til å begå en svært utspekulert form for sabotasje mot landbruket, i denne svært kritisk perioden, da nord-koreanere i nød pendlet til Kina for å skaffe seg mat. Og bestikkelsen gikk ut på at de ble lokket med betaling for å skaffe kuhaler. Hvorfor kuhaler? Kim Ryeon Hui forklarer:
«Sør-Korea har ikke noen landgrense til andre land, men Nord-Korea, Russland og Kina har det. Og mellom Nord-Korea og Kina tenker folk knapt over at det er noen grense, så de kommer og går som de vil. Da (rundt 1995) krysset vi fram og tilbake mer enn vanlig, og våre myndigheter brydde seg ikke med det, da de allikevel ikke klarte å forsyne oss tilstrekkelig. Så vi handlet konstant i Kina slik at vi kunne bringe med oss mat hjem. Men de fordømte amerikanerne fra CIA opererte ved grensen og henvendte seg til nord-koreanere ved å si ‘hvis du kutter av en kuhale og gir den til meg skal du få en pose med ris’ (…) Hvorfor tror du amerikanerne ville ha kuhaler? Vi hadde ikke olje og vi hadde ikke elektrisitet så vi måtte ty til manuell produksjon hvis vi i det hele tatt skulle klare å drive noe landbruk. Traktorene virket ikke fordi USA-sanksjoner forbyr import av drivstoff. Så vi ble nødt til isteden å bruke kuer for å få pløyd jordene. Men når kuer mister halene sine mister de også balanse og dermed arbeidskraft. For å ødelegge landbruket enda mer og for å sulte ut folket, ønsket altså amerikanerne kuenes haler for å kunne sulte ut Nord-Korea inntil døden» (Abrams, side 372).
Så drastisk gikk altså USA til verks for å få sultne nord-koreanere til å styrte det nord-koreanske regimet, men uten at det skapte annet enn enda mer nød og elendighet. Og opprustning. For Nord-Koreas forsterkede angst for å bli overfalt av USA førte til at de så seg nødt til videre opprustning sjøl under disse omstendighetene, i en periode da ressurser mer enn noensinne helst burde ha blitt brukt på noe annet. Ambisjonen om å skaffe atomvåpen som avskrekking synes å stamme fra denne perioden. Og det var fra og med da at den vestlige mediedemoniseringen av Nord begynte for alvor. Jeg kan ikke huske at jeg leste noe om Nord-Korea i norske medier før dette.
«Vestlig portrettering av Nord-Korea hadde aldri utmerket seg ved å være særlig positiv. Men avslutningen av (den andre) Gulfkrigen markerte begynnelsen på en tre tiår lang kampanje med intens propaganda og intens demonisering, som på en kritisk måte påvirket opinionens syn på landet over store deler av verden» (Abrams, side 357).
En typisk del av propagandaen, også i norske medier, var å hevde at Nord-Koreas-lederskap nærmest bedrev en bevisst utsulting av sitt folk for å få råd til å ruste opp. Men nøden i Nord-Korea på 1990-tallet skyldtes altså både tilfeldigheter (naturkatastrofene) og en vestlig politikk for å utarme landet. Dermed ikke sagt at også regimet kan lastes. Men det er det vanskeligere å si noe sikkert om.
Naturkatastrofer medfører gjerne internasjonal bistand. Men i Nord-Koreas tilfelle ble det stilt politiske betingelser for bistanden, også fra naboen i sør, som Nord-Korea ikke kunne akseptere. Statistikk viser allikevel at landets befolkning økte omtrent som før også i denne perioden, ifølge Abrams, noe som i alle fall delvis skyldtes store beredskapslagre av korn/matvarer. Fra og med slutten av 1990-tallet klarte Nord-Korea sakte å bygge seg opp igjen til den samme høye graden av sjølforsyning, som Abrams viser til fra flere kilder, inkludert ingen ringere enn CIA (side 367).
Den vestlige mediedemoniseringen av Nord-Koreas lederskap utgjorde et akkompagnement for nye trusler både fra Sør-Korea og USA og oppfordringer til krig fra mediene. Som da den militære stabssjefen i USA, Colin Powell, sa at «riktignok gikk Nord-Korea glipp av ørkenstormen (Holocaust i ørkenen), men det er alltids mulig med en reprise», mens Sør-Koreas leder sa at Nord-Koreas atomprogram må stoppes, «koste hva det koste vil» (Abrams, side 357). I tillegg hadde USA erklært at mange av atomvåpnene de tidligere hadde ‘siktet inn’ mot Sovjetunionen hadde blitt omprioritert til bruk mot Nord-Korea og at de så på Nord-Korea som sitt primære mål etter at Irak ble ‘tatt ut’ i 1991.
Nord-Korea har som andre land prøvd å nå ut til verden med egne (engelsk-språklige) medier for å øke kunnskap og forståelse for landets kultur og politikk, beboernes dagligliv etc. Det å utestenge slike medier fra Twitter, Facebook og Youtube hører også med til Vestens propagandakrig, uten at det er helt vellykket. Mer om propagandakrigen i del 7 av denne artikkelserien.
Sanksjonskrigen mot Nord-Korea har pågått til denne dag, delvis vedtatt av FN med Kina og Russlands støtte. FNs sikkerhetsråd forbød på det meste 90% av Nord-Koreas eksport (side 630). Men ikke de hittil siste sanksjonene i mai 2022: «Kina og Russland la ned veto i sikkerhetsrådet mot å innføre nye sanksjoner mot Nord-Korea for landets mange rakettester. Rådets 13 øvrige medlemmer (som inkluderte Norge) sa ja til sanksjonene, som USA foreslo etter at Nord-Korea testet et ballistisk missil» (NRK 27. mai 2022). Dette siste vetoet kan skyldes at Russland og Kina ikke lenger syns de har stort å tape på å trosse USA, samt at de naturligvis har lagt merke til at USA aksepterer at allierte land, ikke minst Israel, skaffer atomvåpen.
Hvorfor har ikke Kina og Russland oftere benyttet seg av vetoretten i Sikkerhetsrådet når rådet har innført sanksjoner mot Nord-Korea og Iran på grunn av deres ønsker om å skaffe atomvåpen. Det skyldes naturligvis, i bunn og grunn, verdenssamfunnets politikk om ikke-spredning av atomvåpen, som også Russland og Kina støtter. For sanksjonene mot Nord-Korea og Iran har for det meste blitt innført for å hindre dem i å skaffe (flere) atomvåpen. Det kan altså tenkes at Russland og Kina har hatt lyst til å nedlegge veto flere ganger, men har latt være av hensyn til ikke-spredningsregimet. For hvis Russland og Kina hadde tillat at Nord-Korea og Iran hadde skaffet atomvåpen kunne USA med større rett ha hjulpet sine allierte med det: land som Polen, Estland, Taiwan, Japan og Australia. Og i så fall ville hele ikke-spredningsregimet smuldret opp.
1. September 11, 1990, George Bush Declares “New World Order,” Begins Endless Wars. https://www.weblinenews.com/september-11-george-bush-new-world-order/
2. «Iraq, 1990-1991: Desert Holocaust». Her antydes det at USA ga Irak klarsignal til å invadere Kuwait. I alle må det være klart at Irak ikke hadde invadert Kuwait hvis USA hadde fortalt om konsekvensene av det. https://williamblum.org/chapters/killing-hope/iraq
3. Store Norske om FN-mandatet, som riktignok ble kraftig overskredet (se note 2): «Sikkerhetsrådet vedtok 29. november resolusjon nr. 678 (1990), som påla Irak å trekke seg ut av Kuwait innen 15. januar 1991; hvis ikke ble FNs medlemsland bemyndiget til å bruke ‘alle nødvendige midler’, altså også våpenmakt, for å frigjøre Kuwait. Cuba og Jemen stemte mot i Sikkerhetsrådet, Kina avsto. Irak avviste ultimatumet dagen etter, mens stormaktene senere avviste å utsette fristen. Den amerikanske kongressen godkjente 12. januar 1991 at USA gikk til krig mot Irak; samme dag som FNs generalsekretær hadde en siste runde med Iraks president i Bagdad». https://snl.no/Golfkrigen_1990%E2%80%931991
4. Det virker som om det er vanlig å tro at diktatur er ensbetydende med lav folkelig oppslutning om myndighetene. Men det er ingen automatikk i det, like lite som om demokrati er en garanti for at et lands leder er populær. Jeg tror derfor at vi lurer oss sjøl hvis vi går ut ifra at Nord-Koreas lederskap er upopulært blant nord-koreanere. Og det er dumt å bygge politikk overfor et land på feiltagelser. Hadde regimet klart å holde seg ved makta i 75 år, gjennom så mange voldsomme utfordringer uten stor oppslutning om lederskapet? Jamfør de nord-koreanske soldatenes kampmoral mot kampmoralen til soldatene fra det sør-koreanske diktaturet i 1950-53. Erfaringen fra den krigen viser stor oppslutning om diktaturet i nord, lav oppslutning om diktaturet i sør (se del 1 og 2 i denne artikkelserien).
Jeg vet det er provoserende, men jeg tror på mange måter det gir mer mening å sammenligne det nord-koreanske lederskapet med det norske kongehuset. Dette ikke bare fordi makta går i arv og at dagens konge i Norge, i likhet med Nord-Koreas Kim Jong Un er av tredje generasjon, men fordi de på lignende måter dyrkes som gode mennesker i mediene. Og oppslutningen om det norske kongehuset er som kjent høy i Norge, sjøl om de knapt gjør annet enn å klippe snorer og smile pent til kameraene. Så hvorfor skulle ikke også Kim Jong Un være populær? Vi må vel gå ut ifra at nord-koreanske medier dyrker ham minst like som norske medier dyrker kong Harald? Dessuten representerer han fjerde generasjon av en familie som var forbilder fordi de sto i spissen for kamp mot japanske koloniherrer. Ja, også foreldrene til Kim Il Sung, grunnleggeren av staten var motstandsfolk. Så jeg kan ikke skjønne annet enn at mye tyder på at det i det nord-koreanske folk faktisk finnes mye ekte kjærlighet til lederen, sjøl om den dyrkningen av ham som vi ser i vestlige medier synes teatralsk og påtatt. Men det at vi syns at det virker teatralsk og påtatt kan både skyldes kulturforskjeller og det at vi (på umerkelig vis) har blitt indoktrinert til å se det på den måten. Jeg vet ikke, jeg peker bare på at det er en mulighet.
Så har Nord-Koreas leder naturligvis mye mer makt enn Kong Harald. Men den norske kongen og kongehuset er også politiske i den forstand at de er ‘agenter’ for den politikken det er bred enighet om i Norge, innenriks så vel som utenriks. Når de er på utenlandsreiser fremmer de Norges interesser og Norges verdier, dvs de interessene og verdiene som det norske etablissementet er enige om. Som da det norske kongehuset så og si var omgangsvenner med diktatoren i Iran på 1960 og 70-tallet. Det norske kongehusets lefling med det islamistiske diktaturet i Saudi Arabia i dette århundret er også del av Norges utenrikspolitikk.
Mange lurer sikkert på om jeg har en skrue løs når jeg sier dette. Men det skyldes etter min mening vanetenkning vi (umerkelig og muligens ubevisst) blir indoktrinert til. Jeg vet også at mange, slik fanden leser Bibelen, ønsker å lese dette som et forsvar for og et ønske om diktatur som styringsform, også i Norge. Det er lite jeg kan gjøre med det, da mange mangler vilje til å forstå, mens de har store talenter for å misforstå. Jeg mener tvert imot at Norge er for lite demokratisk, noe som altså er det motsatte av å ønske diktatur.
