oss 100 kroner!
Nord-Korea, det urokkelige regimet. Del 4.
Det at Nord-Korea er så militært avansert (i tillegg til å ha en veldig stor hær) var nytt for meg inntil jeg nylig leste A. B. Abrams Immovable object – North Korea’s 70 Years At War with American Power ganske nylig (alle sidehenvisninger her er til den boka). Skjønt jeg burde vel ikke ha blitt overrasket over det siden de har utviklet atomvåpen og kapasitet til å nå USA med dem. Så det handler nok mest om mangel på interesse, så langt, fra min side.
I alle fall har våpeneksport (og soldater) vært en inntektskilde for Nord-Korea (når alt annet har sviktet). Forbindelser til Iran skal fra og med 1980-tallet delvis ha kompensert for tapet av Sovjetunionen og Warzawapakten som handelspartnere og, til en viss grad, ‘velgjørere’.
I Abrams bok er det et eget kapittel om Nord-Koreas proxykriger, eller om hvordan de har bidratt i kriger USA har ført, fra Vietnam til i dag. Men det skal ha begynt å få en større utstrekning fra 1980-tallet i takt med landets teknologiske utvikling, da Nord-Koreas ballistiske missiler særlig ble en etterspurt vare.
Vietnam
Nøyaktig informasjon om Nord-Koreas bidrag i Vietnam-krigen skal være begrenset, sier Adams. Men den var høyt på Nord-Koreas agenda og Kim Il Sung, den daværende lederen, sa at nord-koreanere bør se på denne krigen som om den var deres egen krig mot USA (side 276). Krigen i Vietnam var et faktum også under Koreakrigen (1950-53), men da som vietnameseres kamp mot kolonimakten Frankrike, som led et bittert nederlag i 1955, tross mye hjelp fra USA, som imidlertid ikke hadde til hensikt å trekke seg ut av landet. Denne krigen blir av Store norske Leksikon omtalt som «Første Indokinakrig». 1
Nord Koreas hjelp til Vietnam fikk liten betydning før 1965, men det var også da USA virkelig hadde begynt å trappe opp krigen. Nord-koreanske statsmedier oppfordret stadig frivillige til å melde seg og solidaritetsfølelsen med vietnameserne var, grunnet nord-koreanernes egne erfaringer, naturligvis stor. Hjelpen besto i piloter til Nord-Vietnams luftvåpen, mannskaper til landets luftvern og annet. De skal ha skutt ned minst 26 amerikanske fly (side 277).
Egypt
Nord-Koreas militære engasjementer i Midtøsten og Nord-Afrika skal for alvor ha begynt tidlig på 1970-tallet og har vokst betraktelig siden da, ifølge Abrams. Forbindelsene til Egypt skal gå helt tilbake til 1952 og det var overraskende å lese at Nord-Korea hjalp Egypt finansielt etter krigen med Israel, Storbritannia og Frankrike i 1956, samt med 5000 tonn i matvarehjelp etter seksdagerskrigen i 1967 (side 280). De første militære bidragene fra Nord-Korea kom under Utmattelseskrigen, som den heter i en artikkel i norsk Wikipedia: «en begrenset krig utkjempet mellom Israel og Egypt fra slutten av 60-tallet til 1970. Krigen sprang ut fra det arabiske nederlaget i seksdagerskrigen, og ble offisielt innledet av Egypt for å presse Israel til å returnere Sinai-halvøya som ble erobret i 1967».
Egypts stabsjef Saad Al Shazly sa seinere at Nord-Koreas hjelp da var til stor hjelp i en kritisk tid.
«Koreanske piloter – alle svært erfarne, mange med mer enn 2000 flytimer, ankom i juni (1973) og var operative fra juli (…) kun 20 piloter (…) men effekten deres var disproposjonal» (side 281). Vestlige og israelske kilder skal ha bekreftet at de (med sovjetiske MIG-21) klarte seg langt bedre enn arabiske piloter i luftkamper med israelske fly, ifølge Abrams. Dette var under den såkalte Yom Kippur-krigen, «en betegnelse på den fjerde arabisk-israelsk krigen som pågikk i oktober 1973. Krigen ble utkjempet mellom Egypt og Syria – støttet av andre arabiske stater på den ene siden, og Israel på den andre» (Store norske leksikon). Det militære samarbeidet mellom Egypt og Nord-Korea skal ha økt etter denne krigen, særlig med tilførsler av ballistiske missiler.
Syria
Av alle USAs motstandere er det Syria som har fått mest militær hjelp av Nord-Korea. Også i Syria har Nord-Koreas hjelp bestått i å trene og væpne hæren og flyvåpenet, fra og med siste halvdel av 1970-tallet, ifølge Abrams. Det islamske opprøret i Syria 1976 -1982 er knapt kjent i Norge. Og i den grad det er kjent har det stort sett blitt omtalt som «massakren i Hama» (1982). Men «massakren» var i virkeligheten kulminasjonen på flere år med islamistiske opprør i protest mot Syrias sekulære lover, et militært slag der også mange syriske regjeringssoldater ble drept.
Nord-Koreas hjelp til å bygge opp Syrias væpnede styrker ble viktigere da Sovjetunionen brøt sammen, sjøl om sammenbruddet også rammet Nord-Korea. Slik ble det nærmest et skjebnefellesskap mellom de to. Dette samarbeidet forsterket seg naturligvis etter NATO-land, Saudi Arabia, Qatar, Israel og andres krig mot Syria fra 2011 (da kom etter hvert også Russlands hjelp til Syria sterkt tilbake) og til dags dato. Hjelpen inkluderer bygging og bemanning av tre sykehus i Syria og opprettelse av to spesialstyrker ved navn Chalma 1 og Chalma 7. Syriske opprørsledere sier at det skal ha vært opptil flere tusen nord-koreanere involvert 2
Nord-Korea bidrar også til Syrias gjenoppbygging (mens USA/NATOs krig mot Syria og okkupasjon av oljerike områder der fortsetter med Stortingets og norske regjeringers samtykke og hjelp).
Iran
«Min fiendes fiende er min venn». Mens USA, Norge og andre NATO-land har brukt islamofascister i kriger mot land som Libya og Syria og mer ‘vanlige’ fascister i Ukraina i krig mot Russland, sørget Nord-Korea snart for å innynde seg hos de anti-amerikanske islamistiske makthaverne i Iran etter revolusjonen i 1979. Det fikk betydning under den åtte år lange krigen som brøt ut da Irak i 1980, med støtte fra USA, angrep Iran. Nord-Korea leverte da maskingeværer, ballistiske missiler og tanks samt opplæring i bruk av antiluftskyts og geriljakrigføring. For å være mer spesifikk på et område jeg vet lite om viser jeg igjen til Abrams, som hevder at «Koksan 170mm howitzers and M1985 240 mm rocket artillery systems» var viktige for Iran. Koksan skal da ha vært verdens mest langt-skytende og ble etter hvert produsert på lisens i Iran under navnet Fajr-3 (side 290).
Videre skal omlag 90 % av Irans undervannsbåter være produkter fra Nord-Korea. Dette skal være det eneste våpenfeltet der Iran er på høyde med USA. I tillegg har Nord-Korea siden 1950-tallet bygget ekspertise på konstruksjon av underjordiske anlegg, som har blitt nyttig for blant annet Iran, særlig når det gjelder å beskytte atomanlegg. Abrams mener at Iran ligger minst ti år etter Nord-Korea når det gjelder å skaffe atomvåpen, men at Iran kan takke Nord-Korea for at avstanden ikke er lenger.
Libya
Nord-Koreas militære og forretningsmessige partnerskap med Libya går tilbake til 1980-tallet, da det ble relativt vanlig med krigshandlinger fra USA mot Libya, inkludert forsøk på å drepe landets leder Muammar al-Gaddafi (som USA lyktes med til slutt). Samarbeidet var også i stor grad sivilt, om byggeprosjekter og medisin, og nord-koreansk arbeidskraft var etterspurt. Det skal ha vært titusenvis av nord-koreanere der og fokuset var særlig på medisin, noe som var til gjensidig nytte.
Nord-Korea og Iran advarte Libya da Libya rundt 2005 ga opp deler av sitt forsvar og sine ambisjoner om atomvåpen i bytte mot at Vesten lettet på sanksjonene mot landet. Det tok ikke mer enn seks år før Libya fikk smake konsekvensen av det. Norge og andre NATO-lands bombing av Libya i 2011 ødela ikke bare Afrikas beste velferdsstat, 3 bedre enn flere europeiske land, men også grunnvann og annet som ble forurenset av granater med utarmet uran (som USA/NATO også har brukt mye av i krigene mot Jugoslavia, Afghanistan, Irak og Syria).
Ellers har Nord-Korea også ytt hjelp til motstandsbevegelser i Angola, Zimbabve og Sør-Afrika (under apartheid-tiden), samt til Hizbollah i Libanon. Hjelpen til Hizbollah har særlig gått ut på bygging av underjordiske anlegg og bevæpning av disse, samt at anleggene/tunnelene blir brukt til matvareforsyning, sykehus mm. Byggingen av disse skal særlig ha funnet sted i 2003 og 2004 og ha vært avgjørende da Libanon/Hizbollah overrasket verden med sin sterke motstand mot Israels krig i 2006.
Det som er omtalt i denne artikkelen er naturligvis bakgrunnen for at USA, den verste terrorstaten, har stemplet Nord-Korea som en terrorstat.
1. «Etter Første Indokinakrig, som pågikk i årene 1946–1954 mellom Frankrike og Den Demokratiske Republikken Vietnam (ofte kalt Viet Minh), avtalte stormaktene at Vietnam skulle deles i Nord- og Sør-Vietnam (se Genève-avtalen). Delingen skulle være midlertidig, i påvente av at valg i hele landet skulle føre til gjenforening. Disse valgene fant aldri sted, og Sør-Vietnams nye regjering brukte harde midler for å undertrykke all opposisjon. Kommunistene i sør begynte da et væpnet opprør, som ble støttet og ledet av Nord-Vietnam». https://snl.no/Vietnamkrigen
Det SNL ikke sier er at valget ble avlyst fordi USA visste at deres kandidat, Ngô Đình Diệm, var upopulær og at Nord-Vietnams leder Ho Chi Minh var så populær både i nord og sør at ‘kommunistene’ derfor antagelig ville vinne valget. Av samme grund klarte de å drive Frankrike ut fra hele Indokina, som også omfattet Laos og Cambodsja. Diem ble allikevel leder for Sør-Vietnam. Men da Diem ble styrtet og drept i 1963 pga stor misnøye med hans autoritære styre hadde han også blitt en belastning for USA, som derfor samtykket til kuppet, som ble utført av generaler fra Sør-Vietnams hær. Måten Vietnam ble delt på (i 24 år) ligner altså på hvordan Korea ble delt, mens skjebnen til Diem ligner på det som skjedde med USAs marionett i Sør-Korea, Syngman Rhee, bortsett fra at han ikke ble drept. Se del 1 av denne artikkelserien: Nord-Korea, det urokkelige regimet, del 1, 1945–1950
«I Frankrike økte det folkelige motstanden mot krigen, og dette skyldtes følgende faktorer:
De store tapstallene
De høye materielle kostnader, i en tid hvor gjennombygging etter andre verdenskrig var stort
Ingen utsikt til noen endelig avgjørelse
En økende skepsis til hvilken moralsk rett Frankrike hadde til å være i området
Dien Bien Phu
Den franske militære strategien ble som følge av denne politiske utviklingen hjemme, å slå Viet Minh i et større slag for slik å kunne avslutte krigen med fransk seier. Frankrike anla derfor i desember 1953 en militær base ved Dien Bien Phu som ville blokkere Viet Minhs forsyningslinjer gjennom Laos. Viet Minh under ledelse av Giap iverksatte en 57-dagers beleiring av basen, og samlet Viet Minh-styrker fra hele Vietnam, til en samlet styrke på 70 000 mann. Beleiringen, og et omfattende artilleriangrep varte fram til det avgjørende slaget ved Dien Bien Phu startet 13. mars 1954 med det franske nederlaget 7. mai 1954 da Christian de Castries måtte kapitulere på vegne av de franske styrkene etter åtte ukers beleiring i slaget ved Dien Bien Phu.
Vietnam ble midlertidig delt i to etter fredskonferansen i Genève, og Frankrike trakk seg ut. Viet Minhs seier over den franske kolonimakten var en viktig drivkraft i den kommende avkoloniseringen, da det var den første store militære seieren av en asiatisk motstandsgruppe mot en kolonihær i en konvensjonell krig, og ødela slik myten om at de vestlige kolonimaktene var uovervinnelige. https://no.wikipedia.org/wiki/Den_f%C3%B8rste_indokinesiske_krig
2. “N. Korean army units fighting for Syria regime”. https://www.aa.com.tr/en/world/n-korean-army-units-fighting-for-syria-regime-al-zubi/544517
3. Anthony Giddens, en kjent britisk samfunnsforsker, var i Libya i 2007 for å intervjue Gaddafi og for å undersøke landets tilstand og framtidsutsikter. Han meldte etterpå:
«Hvis Gaddafi er oppriktig når det gjelder reformer, noe jeg tror han er, kan Libya ende opp som Afrikas Norge (…) Libya er til ettparti-stat å være ikke spesielt undertrykkende. Det virker som om Gaddafi er genuint populær (…) Vil virkelig framgang være mulig kun hvis Gaddafi forlater scenen? Jeg tror tvert imot (…) at Libya i løpet av to til tre tiår vil kunne bli Afrikas Norge: velstående, egalitært og framtidsretta. Det er ikke lett å oppnå, men heller ikke umulig». https://www.theguardian.com/commentisfree/2007/mar/09/comment.libya?fbclid=IwAR0pifx39NYgCOCdDK5lXGDaNW_qEPJMPLyUqI0xWnjylOEX1PdPTJnmvvc
Etter NATO/Norges bombing vil Libya trenge minst to til tre tiår for å komme seg opp på standarden før bombingen.
De tidligere artiklene i denne serien:
