oss 100 kroner!
Nord-Korea, det urokkelige regimet. Del 6
«Amerika bør skrive reglene. Amerika bør sette agendaen. Andre land bør følge reglene som Amerika og våre partnere setter” – Barack Obama i 2016.
Norske politikere aksepterer dette. Ja, de roper på USAs lederskap når de ikke syns det er sterkt nok. Men man kan ikke forlange at hele verden skal akseptere at et land som kun representerer i underkant av 5 % av menneskeheten skal være det som både skriver reglene og påberoper seg en suveren rett til å tolke dem.
I tidligere artikler i denne serien har jeg vist hvordan USA både bidro til å splitte Korea og hvordan USA ønsker å samle Korea, men da under et regime ala det de skaffet seg i Sør-Korea under siste halvdel av 1940-tallet. Sør-koreanske regjeringer er kanskje ikke USA-marionetter i like stor grad som tidligere (det varierer noe fra regjering til regjering). Men de tillater fortsatt at USA har militærbaser og nær 30 000 soldater der, baser som både på 1950-tallet og i dag er del av USAs politikk med sikte på å forandre også Kina i sitt bilde. Sør-koreanske regjeringer tillater også, eller ser seg nødt til å akseptere, at USA vil ha den militære kommandoen over deres styrker i tilfelle krig 1 og at USA saboterer ethvert forsøk på fredelig gjenforening eller fredelige forbindelser i det hele tatt til ‘brødrene og søstrene’ i nord. Altså ikke så veldig ulikt hvordan norske politikere finner seg i at USA saboterer forsøk på å bedre forbindelsene til Russland, som Jonas Gahr Støre lovte før han ble statsminister i fjor høst.
En artikkel i Time datert 14. august 2018, da det var tøvær mellom USA og Nord-Korea, har denne overskriften: Slik bidro USA til å forhindre at Nord-Korea og Sør-Korea nådde ekte fred på 1950-tallet. Og fortsetter:
«Kina, Nord-Korea og Sør-Korea søker alle en fredsavtale, men 11 amerikanske presidenter siden 1953 har vært uvillige (…) Noen år senere ble utsiktene til en fredsavtale ytterligere redusert. I 1956 kunngjorde (…) USA (…) at Pentagon hadde til hensikt å innføre atomvåpen i Sør-Korea i strid med klausul 13 (d) i våpenhvilen. Denne klausulen hindret alle parter i å innføre nye våpen eller ytterligere tropper på halvøya (…) I 1957 kunngjorde USA allikevel, tross uttalte bekymring fra allierte og råd fra utenriksdepartementet, et ensidig brudd med klausul 13 (d) i våpenhvilavtalen (…) Fra januar 1958 brakte det amerikanske militæret ‘Honest John’ atomraketter og atomkanoner til sørkoreansk jord. Effekten av dette var undergravelse av våpenhvilen (…) Nord-Koreas pretensjoner om å utvikle sitt eget atomvåpenarsenal stammer fra denne perioden». 2
Allikevel sluttet Nord-Korea seg til FN-konvensjonen om ikke-spredning av atomvåpen i 1985 og A. B. Abrams mener at Nord-Korea holdt seg til den til 1993 fordi landet hadde nytte av sivil utnyttelse av kjernekraft. USAs krig mot Irak i 1991 skal imidlertid ha fått landet på andre tanker og det at USA og Sør-Korea i 1993 gjeninførte enorme felles militærøvelser førte til at Nord-Korea gikk ut av ikke-sprednings avtalen.
«Det er uklart om Nord-Korea hadde bestemt seg for å utvikle kjernefysisk avskrekking før 1991, men hvis det fantes et slikt program må den USA-ledede luft-kampanjen mot Irak ha akselerert det, og den medfølgende utviklingen av ballistisk kjernefysisk avskrekking» (Abrams, side 356).
Som følge av at Nord-Korea i 1993 gikk bort fra ikke-sprednings konvensjonen, og dermed fra løftet om ikke å skaffe egne atomvåpen, inngikk USA året etter en avtale 3 som de etter alt å dømme ikke hadde til hensikt å holde, dette fordi USA da var nærmest sikre på at Nord-Korea snart ville bryte sammen under den samlede vekten av Sovjetunionen/Østblokkens bortfall, sanksjoner og naturkatastrofer (se del 5), samt av at ‘landsfaderen’ Kim Il-sung døde i 1994. I alle fall holdt ikke USA sin del av avtalen, som gikk ut på å avslutte sanksjonene mm. Dette uttrykte Nord-Korea sin misnøye med flere ganger og etter at USA i 2002 først erklærte Nord-Korea som del av Ondskapens Akse og deretter at de kunne komme til å bruke atomvåpen mot «Rouge states» fikk Nord-Korea nok. Året etter gikk de helt bort fra forpliktelsen om ikke å lage atomvåpen og i 2005 erklærte de seg som atommakt. I 2006 foretok de den første sprengningen av en atombombe.
I dag vil jeg tro at alle informerte mennesker vet at USA aldri har hatt til hensikt å normalisere sitt forhold til Nord-Korea og dermed at avtalen fra 1994 kun ble inngått for å vinne tid i en periode da USA, som nevnt, var overbevist om at Nord-Korea snart ville bryte sammen.
Irak-krigen (2003) ble en nedtur og en ydmykelse for USA, det samme skulle etter hvert vise seg med Afghanistan-krigen fra 2001. Sympatien USA høstet fra verdenssamfunnet, også fra Nord Korea, etter terrorangrepet 11. september 2001 ble skuslet bort, da mange mente at USA utnyttet sympatien til blant annet å starte disse krigene. Summen av dette og nederlaget til USA-allierte Israel mot Hizbollah i Libanon i 2006, samt at Russland og Kina hevdet seg mer i verden, ble begynnelsen til slutten på den nye verdensordenen George Bush utropte i 1990, da han nærmest erklærte USA som enehersker i verden med rett til å nedkjempe alle de så på som utfordrere til sin posisjon, også mulige fremtidige utfordrere. Eller, for å nyansere: USA prøver fortsatt å herske over verden, men landets evne til det er fallende, sammen med landets økonomi og andre lands respekt for USA. Ja, også visse alliertes respekt for USA har falt de siste åra. Men norske politikere klamrer seg mer enn noensinne til et USA som både har en synkende andel av verdens økonomiske og militære makt og innflytelse og som herjes mer og mer av indre problemer.
Også USAs mot og vilje til krig mot Nord-Korea fikk seg en knekk med denne utviklingen. Og Nord-Koreas økonomiske vekst fortsatte under Barack Obamas tid som president (2009-2017). Obama-administrasjonen henfalt riktignok nok til gamle drømmer om at Nord-Korea ville falle sammen da Kim Jong Il døde i 2011, som Bill Clinton gjorde da hans far døde i 1994. Men det forble en drøm, til tross for at USA ytterligere strammet sanksjonsskruen og innførte en forsterket propagandainnsats mot regimet, i tillegg til å fortsette de nærmest daglige militære provokasjonene. Eksempler på Nord-Koreas utvikling de siste ti åra er hjemmeproduserte smart-telefoner, og store investeringer i jordbruk, fiskeoppdrett, vitenskapelig forskning, arkitektur, kultur/underholdning og tiltak for å fremme turisme til landet. «Nord-Koreas økonomi var langt bedre da Barack Obama gikk av i januar 2017 enn da han ble president 8 år tidligere» (Abrams, side 410). Dette altså til tross for at Obama forsterket innsatsen for å hindre denne veksten.
USA undervurderte Nord Koreas kampkraft og ikke minst motivasjon under krigen 1950-53 (mye på grunn av rasistiske fordommer om ‘undermennesker’, som omtalt i A. B. Abrams Immovable Object fra 2020). Det samme gjaldt regimets og folkets motstandskraft da sanksjonskrigen ble akselerert fra og med 1990-tallet. Og sannelig gjentok det seg da Nord-Korea erklærte at de hadde utviklet raketter som kunne bære atombomber til USAs fastland i 2017. Man ville liksom ikke tro det, det var antatt at det lå fem år fram i tid eller mer. Men etter hvert som stadig flere demonstrasjoner av kapasiteten fant sted var det bare å bøye seg for en ny realitet. Fra og med da visste USA at de ikke kunne angripe Nord-Korea uten sjøl å risikere at deler av USA ble ødelagt på samme måte som Hiroshima og Nagasaki i 1945. Denne nye realiteten har fått mange til å spørre om Nord-Korea faktisk har vunnet den over 70 år lange konfrontasjonen. For nå har Nord-Korea hatt slike våpen i fem år, mens de nærmest ubekymret fortsetter testing og utvikling av nye uten at USA kan hindre det, og som følge av Joe Bidens mer aggressive politikk. I tillegg har Russland og Kina uttrykt klarere enn tidligere at de vil hjelpe Nord-Korea når de trenger det.
Nord-Korea på sin side har fortsatt å gjenta at de er villig til å revurdere sin atompolitikk hvis USA er villig til å normalisere forholdet til landet. Men det skjer ikke, og Nord-Korea er klok av skade og ikke lenger villig til å ‘gi ved dørene’. De vet av erfaring at hvis de innfrir et av USAs krav så kommer USA med nye krav. Dessuten har nord-koreanerne sett hvordan det gikk med Jugoslavia, Irak og Libya.
«Det har lenge vært ansett som et fattig land. Men det viser seg at Nord-Korea er mye rikere enn vi trodde, eller i det minste har potensial til å være det. Nord-Korea har mineralressurser anslått til å være verdt minst $ 6 billioner, ifølge Quartz, og den hemmelighetsfulle staten sitter på et stort utvalg av mineralressurser som forblir stort sett uutnyttet, inkludert jern, gull, magnesite, sink, kobber, kalkstein, molybden og grafitt». 4
Men hvor mye av dette vil være mulig å utnytte hvis USA bruker atomvåpen mot Nord-Korea, noe USA har truet med mange ganger samt at de har vært nær ved å gjøre det flere ganger?
Behovet for å demme opp for USAs overlegne militære slagkraft var naturligvis kostbart for Nord-Korea. Utviklingen av atomvåpen hadde imidlertid den paradoksale og lite oppmuntrende virkningen (for de som ønsker en verden uten atomvåpen) at Nord-Korea fikk et billigere forsvar, i og med at landet da kunne kutte i antall soldater. Dette har muliggjort en større satsing på sivile tiltak og dermed bidratt til å øke levestandarden 5.
Man kan si hva man vil om nord-koreansk militarisme. Men den har sine årsaker, landet har tross alt farligere fiender enn Norge, som også ruster opp, samt en langt mer traumatisk historie. Og det er imponerende, enten man liker det eller ei, at et land med en befolkning på rundt 20 millioner og et areal som er en tredjedel av Norges anses som nesten like farlig som gigantene Russland og Kina. Og det til tross for at landet i generasjoner har vært isolert fra store deler av verdenssamfunnet (også Russland og Kina har støttet en del av sanksjonene).
Dette sier jeg som antimilitarist og nærmest pasifist. Man kan forstå hvorfor visse land ruster opp sjøl om man ikke er enig i at det rustes opp. Men det er vanskelig å forstå hvordan Nord Korea i så stor grad har klart det. Skjønt mye av forklaringen finnes nok i kulturen, som jeg omtaler i del 2 av denne artikkelserien. Og hva hadde skjedd hvis de ikke hadde rustet opp? Dette er evige dilemmaer også for antimilitarister og pasifister.
1. Ordningen med USAs overkommando over Sør-Koreas væpnede styrker i tilfelle kriger kan føre til at de blir dratt inn i angrep USA kunne finne på å rette mot andre land, som Nord-Korea og Kina. Sør-Koreas president Moon Jae-in, 2017 – 2022, forsøkte å få slutt på ordningen. Men han måtte oppgi både det og andre tiltak som kunne ha ført til gjenforening med Nord-Korea, tiltak som en felles jernbane og opphevelse av Sør-Koreas sanksjoner mot Nord-Korea. På samme måte er det naturligvis en fare for at Norge kan bli en slagmark på grunn av USAs soldater og baser her.
2. How the U.S. Helped Prevent North Korea and South Korea From Reaching Real Peace in the 1950s. https://time.com/5360343/korean-war-american-history/
3. «Det avtalte rammeverket mellom USA og Den demokratiske folkerepublikken Korea ble undertegnet 21. oktober 1994. Målet med avtalen var frysing og utskifting av Nord-Koreas atomkraftverkprogram med mer kjernefysiske spredningsbestandige lysvannsreaktorkraftverk (kjernekraftverk som ikke kan brukes til å lage atomvåpen) og den trinnvise normaliseringen av forholdet mellom USA og DPRK». https://en.wikipedia.org/wiki/Agreed_Framework
4. “North Korea is sitting on $6 trillion in mineral resources”. http://nypost.com/2017/07/03/north-korea-is-sitting-on-6-trillion-in-mineral-resources/
5. A.B. Abrams: Immovable Object: North Korea’s 70 Years at War with American Power Paperback, side 624.
