“He is dead, but he won’t lie down”

0
Vemork Hydroelectric Power Station at Rjukan, a part of Rjukan-Notodden UNESCO Industrial Heritage Site, known for Norwegian heavy water sabotage

Av Bjarne Berg Wig. Fagbokforfatter.

Otto Nilsens berømte nidvise om fascismen, nazismen og de antidemokratiske kreftenes gjenoppstandelse. Den er aktuell som aldri før. Demokratiet er under angrep og prinsippene i Grunnloven av 1814. Men ett perspektiv har vært lite fremme. Salget av de norske nasjonale råvarene. Og det pågående salget av Norge.

Det er en variant av dette som nå viser seg på de absurde strømregningene i Sør-Norge. I skrivende stund (30. juni 2022), betaler sørlendingene den dyreste strømmen i hele Europa. Og vannmagasinene tappes faretruende. De sentrale politikerne har med vitende og vilje sluppet løs et selvforsterkende monster som truer vanlige folk og den kraftforedlende industrien.

Men dette er ikke første forsøk på salg av Norge.

Rundt 1930 presenterte norske kraftprodusenter og tyske interesser et forslag om å knytte norsk kraft direkte til det europeiske markedet.

Pressen døpte planen «Norge som Mellem Europas kraftverk». [1]

Da slo Hydro-direktør Aubert neven i bordet. – Å bruke den unike energiressursen til å bygge egen industri ville gi 22 ganger så mye sysselsetting, ifølge datidens Hydro ledelse. Den tyske planen ble lagt i skuffen.

Men etter den tyske okkupasjonen i 1940 ble denne planen tatt opp igjen. Tilgangen på kraft var en av hovedgrunnene til naziokkupasjonen. Tyske tropper ble plassert nær kraftanleggene i hele landet. Den 23. august 1940 var «Arbeitsgemeinschaft fur den Elektrisitetsaubau Norwegen» stiftet, med rikskommisær Joseph Terboven selv som formann. Hitlers egen mann i Norge ble satt til å lede dette arbeidet og rapportere sannsynligvis direkte til ham.

Under okkupasjonen ble det over det norske okkupantstyrte «statsbudsjettet» bevilget store summer til videre utbygging av kraftproduksjon.

Føreren selv, Adolf Hitler uttalte i 1941:

« Norge vil med tiden bli senteret for Nord-Europas kraftforsyning. Dermed får da også Norge endelig engang sin historiske misjon».

Men etter krigen hadde nasjonalbudsjettet denne konklusjonen i 1947:

«Utbyggingen av fossekraften til framstilling av kjemiske, metallurgiske og andre produkter gir en langt større avkastning pr. energienhet og pr. arbeidskraft enhet enn annen industri. Direkte eksport av elektrisk kraft gir ikke så stort verdiutbytte av kraften».

Aubert fikk siste ordet. Enn så lenge.

Det er noe gjenkjennbart i denne historiske gjennomgangen 1930, 1941, 1972, 1994 og nå i 2022. Og noe vi må legge oss på minne.

  1. I hele denne perioden har det vært en del av den norske elitens intensjon å selge norske naturressurser direkte til utenlandske interesser. Og enda verre, å direkte undergrave den nasjonale selvstendigheten og Grunnloven av 1814. Det er naturligvis store ulikheter i disse historiske periodene. Men det er likevel vesentlige likheter som gir viktig kollektiv kunnskap.
  2. Denne eurosentrerte og oljemarinerte politiske og administrative eliten har hele tiden kamuflert dette gjennom informasjon og propaganda som har vist seg ikke stemmer med fakta. Oljeminister Terje Lien Åslands tese om at vi løser dette gjennom å produsere mere energi, er bare patetisk og en direkte fornærmelse av folks intelligens. Folk flest forstår at vi eksporterer vår ekstremt billige og rene vannkraft og importerer Europeisk kraftpris, avslører dette falskneriet på en – kraftfull (sic!) – måte.
  • En annen del av eliten har sammen med bonde og arbeiderbevegelsen, stått for en linje med styring og verdiskaping basert på nasjonalt eierskap. Denne alliansen tapte så det suste på LO-kongressen i år.
  • Det norske folk har gjennom disse snart hundre årene utvist en grunnleggende motstand og forsvar av den nasjonale suvereniteten og Grunnloven av 1814.

Spørsmålet nå er om Føreren skal få siste ordet og at Norge skal bli «bli senteret for Nord-Europas kraftforsyning» og endelig få sin «historiske misjon» eller om vi skal kontrollere denne ressursen til beste for de som har bygget og betalt for det?

Skal vi – folket, og den kraftforedlende industrien – bli slått på målstreken?


[1] Vår vidunderlige vannkraft : Fredrik Vogt og norsk vannkraftutbygging

Forrige artikkelNord-Korea – de harde 90-åra
Neste artikkelOg, der slapp Stoltenberg katta ut av sekken
Bjarne Berg Wig er fagbokforfatter med organisasjonsteori som spesialfelt. Han har blant annet gitt ut boka Lærende organisasjoner - på vei mot organisasjon 5.0. Andre av hans bøker finner du her: https://www.ark.no/forfattere/bjarne-berg-wig