oss 100 kroner!
Av Einar Flydal.
En nylig tysk dom gjør det klart at kommuner, menigheter, gårdeiere og andre som leier ut grunn eller plass til plassering av mobilmaster og -basestasjoner, påtar seg fullt erstatningsansvar for de helsemessige følgene.
At det foreligger helserisiko selv om strålingen er lavere enn grenseverdiene, er ganske opplagt, gitt det som er kunnskapsstatus i dag, skriver saksøkerens advokat. Men grenseverdiene fritar ikke utleier for ansvaret, heter det i dommen.
Jeg har oversatt den nøkterne og presise omtalen til den tyske opplysningsorganisasjonen diagnose:funk. Du får den her. Den beskrivelsen syns jeg du bør videresende til kommunestyret, rådmannen, ordføreren og menigheten der du bor, og til en journalist eller to. Og gjerne til gårdeiere som gjerne kan tenke seg et tilskudd til driften ved å leie ut litt av taket til en ny 5G-mast.
Inntil annet er bevist, vil jeg tro at rettstilstanden i Norge er neppe så svært ulik. Det hjelper ikke at sentrale myndigheter har oppfordret kommuner til å gjøre en innsats for å bidra til å bygge ut 5G over det ganske land. Sentrale myndigheter kommer ikke til å overta kommunens ansvar, og det gjør heller ikke telekomselskapene, viser den tyske dommen og kommentarene til saksøkernes advokat.
Einar Flydal, den 30. juni 2022
Advarsel til kommuner, menigheter og private eiere
Retten gjør det klart: Utleiere av plass til mobilbasestasjoner kan bli holdt ansvarlige for skader knyttet til elektromagnetiske felt
Selvfølgelig kan og må kommuner vite at de som utleiere står fullt ut ansvarlige for skader som forårsakes av mobilsendere, ifølge tingretten i Münster.
I en nylig avsagt dom avviste den regionale domstolen i Münster et såkalt oppsigelsessøksmål fra en kommune mot en mobiltelefonoperatør (AZ: 08 O 178/21). Selv om kommunen ikke klarte å vinne fram i saken, klargjør dommen et viktig faktum, opplyste advokat W. Krahn-Zembol i en aktivitetsrapport. Han representerte den klagende part, kommunen.
Eiendomseiere er fullt ansvarlige i tillegg til mobiloperatørene
Retten bekrefter at ikke bare mobilanleggsoperatøren (som såkalt skadeforvolder) er ansvarlig for skade som forårsakes av driften av hans system, men at også eiendomsbesitteren (som såkalt skadeforvolder) som stiller eiendommen sin til disposisjon for driften av systemet, i like stor grad er ansvarlig. Ved skadetilfeller kan eiendomsbesitteren av tredjepart i samme grad stilles til ansvar som den som eier anlegget. Og siden kommunen og dens representanter kunne/burde ha visst det, ble deres søksmål om opphør av leieforholdet avvist.[1] Svært få kommuner og grunneiere som leier eller forpakter ut grunnen sin for drift av mobilkommunikasjonssystemer er trolig klare over sin egen risiko for å bli stilt til ansvar.[2]
Ansvarsrisikoen for utleiere er ikke bare teoretisk
Advokat Krahn-Zembol skriver:
«Siden til og med offisielle organer som European Parliamentary Research Service (STOA) i Europaparlamentet[3] påpeker at grenseverdiene innen saksområdet elektromagnetiske strålingsfelt er minst 10 ganger for høye, påtar eiendomsbesitterne når de inngår en kontrakt med en mobilsystemoperatør, seg en ansvarsrisiko som slett ikke bare er teoretisk.
Til dette kommer at nesten 1000 vitenskapelige studier av mer enn 1600 vitenskapelige studier innen mobilkommunikasjonsområdet har dokumentert biologiske virkninger og skadevirkninger under de for lenge foreldede grenseverdiene til 26. BimSchV [Bundes-Immissionsschutzgesetz, Sechsundzwanzigste Verordnung, som er Tysklands retningslinjer for grenseverdier, omtrent identisk med ICNIRPs og Norges]. Av denne grunn har til og med mobilsystemoperatørene i årevis advart sine aksjonærer i sine årsrapporter om at det kan komme ytterligere statlige reguleringer [4].
Til dette kommer at anleggseierne selv har forsikret seg for forholdsvis små ansvarsbeløp [5]. Skulle kommuner likevel inngå en kontrakt, burde de spørre seg om, og i hvilken grad, det bør avsettes midler på kommunebudsjettet for denne ansvarsrisikoen. Det hele minner om det omfattende (til og med lovlige) unntaket for operatører av kjernekraftverk, som selv ved i de verst tenkelige ulykker (såkalt GAU [Größte Anzunehmender Unfall]) bare ville være ansvarlige for opptil 250 millioner euro. (…)»
Grenseverdier beskytter vanligvis ikke mot ansvarskrav
«Selv om anleggsoperatørene gjentatte ganger argumenterer for at de overholder grenseverdiene til 26. BImSchV ved drift av anlegget, er det på ingen måte utelukket at de eller eiendomsbesitterne kan stilles til ansvar. Tvert imot har [Tysklands] høyesterett flere ganger uttalt at produsenter og anleggseiere uansett ikke kan frita seg ved å henvise til at de overholder offentlige grenseverdier, når de er kjent med at det spres skadevirkninger og lignende, eller burde vært kjent med dette [6]. Dette er i dag allerede åpenbart, i lys av det faktum at selve den vitenskapelige kunnskapssituasjonen i altoverveiende grad fører belegg for vidtgående virkninger og skadevirkninger [som oppstår] under grenseverdiene til 26. BImSchV.
Ettersom selv lederen for Kontoret for teknologivurdering ved Den tyske forbundsdagen, prof. A. Grunwald, har pekte på at den påtenkte innføringen av nye radioteknologier med betydelig høyere frekvenser er uansvarlig uten at det foreligger noen teknologivurdering på forhånd [7], blir det også gjennom dette klart at det foreligger en ikke ubetydelig risiko for å bli stilt til ansvar.»
I den foreliggende saken har retten gjort det klart at kommunen er kontraktsmessig ansvarlig i 30 år (!) i denne saken. Den må dermed også være med og bære ansvaret for alle de nye helsefarene og risikoene som ved oppgraderinger og nye radioteknologier komme til å forsterkes! Ettersom det er en del av operatørenes forretningsmodell å gi mobildekning «dypt inn i huset», gjør dette saken enda mer kritisk, for med stadig høyere frekvenser kreves det totalt sett høyere sendeintensiteter fra mobilsystemene og strålingen, og strålingsbelastningen for hele befolkningen øker dermed samlet sett.
EMF-relaterte skader kan ikke forsikres
diagnose: funk har allerede i mange år pekt på det faktum at mobiloperatører har begrenset ansvar og på risikoen som dermed oppstår for utleieren av stedet som anlegget plasseres på. Så vidt vi vet kan mobiloperatører som regel ikke forsikre deg mot mulig helseskade fra elektromagnetiske felt/stråling som sendes ut av deres systemer. Fra operatørene selv heter det at de mener at de helt kan se bort fra noen ansvarsrisiko – men de ville ikke legge frem noe som tilsvarte en forsikringsgaranti i den ovennevnte rettssaken, slik advokat Krahn-Zembol skriver.
diagnose:funk anbefaler avklaring og konkret kontraktsinnhold
Informér din menighet og mulige utleiere av grunn om denne ansvarsrisikoen. [8]
Mulige utleiere av grunn eller eiendom bør sørge for at leietakeren samtykker i å overta ansvaret for alle ansvarskrav, og da uten noen øvre grense for beløpet.
«Leietaker fritar utleier fra samtlige krav fra tredjepart som oppstår fra bygging, drift eller demontering, og ellers fra bruk av det leide objektet.»
Det er definitivt ikke godt nok grunnlag for å inngå en kontrakt at f.eks. en pressetalsmann for telekombransjen på spørsmål om det foreligger forsikringsdekning for systemene hans, kryptisk svarer at:
«Deutsche Telekom sørger for et ansvarsforsikringsprogram som i passende grad forsikrer risikoen knyttet til konsernets forretningsdrift»[9]
Se også vår veileder 4. ‘Kommunale virkefelt’ fra side 67 eller online >>>.
(Original: https://www.diagnose-funk.org/aktuelles/artikel-archiv/detail?newsid=1846 Oversatt av Einar Flydal 30.06.2022.)
Referanser
[1] I den foreliggende dommen fra tingretten i Münster, AZ: 08 O 178/21, heter det på side 11, 2. og 3. avsnitt: „For så vidt saksøker vil utlede uoversiktligheten av sin egen ansvarsrisiko fra at [kommunen] ved avtaleinngåelsen ikke skulle ha visst at den selv som den [juridiske] person som endrer miljøet er ansvarlig for de ytre forhold, kan den ikke rekke gjennom med det. Som offentlig instans må saksøker som kommune være tilstrekkelig kjent med sin egen tilstand. En eventuell opplysningsplikt for saksøkte, som saksøker hevdet at den ikke skal ha overholdt, følger ikke av dette. Den eventuelle uvitenheten om eget ansvar er basert på dens egen skyld og ikke på tiltaltes skyld.“.
[2] Re-assurandører advarer sine kunder mot å forsikre mobilanleggsoperatører mot EMF-skader – skadepotensialet lar seg ikke beregne. https://www.diagnose-funk.org/655, https://www.diagnose-funk.org/1412 ;
[3] se den fullstendige STOA-studien fra Europaparlamentets forskningstjeneste , juli 2021: https://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/STUD/2021/690012/EPRS_STU(2021)690012_EN.pdf
[4] For eksempel står det i Deutsche Telekoms årsrapport for 2017 under overskriften «Helse og miljø»: «Det er fare for regulatoriske inngrep, så som at grenseverdiene for elektromagnetiske felt senkes, eller at det iverksettes forholdsregler for mobilkommunikasjon. ..”
[5] I dommen avsagt av tingretten i Münster står det på side 11, tredje ledd: «I den grad saksøker legger det den anser som en urimelig ansvarsrisiko til grunn for [å mene at det innebærer] en delvis begrensning av saksøktes ansvar, fører dette ikke til noe annet resultat.»
[6] f. eks. BGHZ 81, 199, og mer utførlig også : Krahn-Zembol, „Deutschland: Produkthaftungsrisiken bei EMF-emittierenden Anlagen und Geräten“ [«Risikoer for produktansvar ved EMF-ustrålende anlegg og utstyr»], Produkthaftpflicht international 6/93, Seite 204 bis 210.
[7] diagnose-funk, artikkel: „5G wie ein Realexperiment am Menschen“ [«5G som et reelt eksperiment på menneskeheten»].
[8] Spesielt for kommuner som har til hensikt å inngå kontrakt med en anleggsoperatør, skal det bemerkes at tingretten i Münster i sin dom fant at det ikke ligger noen grunn til oppsigelse i at kommunen ikke var tilstrekkelig klar over de vidtrekkende mulige helsefarene [ved eksponering] under grenseverdiene i 26. BImSchV [de tyske retningslinjene] da kontrakten ble inngått. Det står på side 12, siste avsnitt og side 13 øverst i dommen: «Som offentlig enhet er saksøker ikke en privatperson med behov for særlig beskyttelse. I følge [kommunens] egen framstilling har ikke bare diskusjonene om mulige helsefarer fra mobile radiosystemer, selv når grenseverdiene til 26. BImSchV overholdes, ikke bare vært offentlige i mange år, men (det) har vært «vitenskapelig begrunnet tvil» selv før kontrakten ble signert. I samme grad må den saksøkende kommunen regne med at dette var del av kunnskapen til dens daværende ordfører. Risikoen for en feilvurdering av de politiske virkningene av vedtaket som saksøker har truffet er en del av [kommunens] eget ansvars- og risikoområde, som den ikke kan overføre til saksøkte som avtalepartner ved å vise til dens informasjonsplikt.»
[9] Gem. Merkur.de, 08.08.2020; https://www.merkur.de/lokales/weilheim/weilheim-ort29677/5g-telekom-wehrt-sich-gegen-oedp-brief-90022476.html
(Tekster offentliggjort med velvillig tillatelse fra advokat W. Krahn-Zembol)
Denne teksten ble først publisert på http://einarflydal.com den 30.06.2022
