oss 100 kroner!
Av Erik Plahte.
Del 5 i en serie om natur, miljø, økonomisk vekst og kapitalisme.
Kjemperapporten Investing in Climate, Investing in Growth på over 300 sider, utgitt av OECD i 2017, viser at OECD er en sterk forkjemper for grønn vekst. Forordet begynner slik:
Over hele verden strever regjeringene med å gjenopplive vekst i økonomien og dessuten redusere økende ulikhet. Samtidig arbeider de hardt for å innfri klimamålene som verdenssamfunnet vedtok i Paris-avtalen. Disse utfordringene utelukker ikke hverandre. Vi har en enestående anledning til å føre klima-agendaen og agendaen for økonomisk vekst sammen og generere inkluderende økonomisk vekst på kort sikt samtidig som vi løser klimautfordringene på lengre sikt.
Forordet avsluttes med:
OECD støtter både utvikla og utviklende land med å skape mer effektive politiske tilnærminger for å se utfordringene knytta til vekst, inkludering og klima på en helhetlig måte. For medlemslandene i OECD vil det ikke bli lett å klare overgangen fra en karbonintensiv økonomi til lav-utslippsøkonomi samtidig som de søker å gjenopplive veksten. For partnere er utfordringa å unngå å bli låst til en utvikling basert på høye utslipp samtidig som de streber etter vekst og utviklingsmuligheter. Vår rapport viser at det er betydelige gevinster å hente ved å møte klima- og vekstutfordringene på en helhetlig måte.
Ifølge OECD er det grunn til bekymring: «Presset fra den rådende vekstmodellen på det naturlige miljøet truer grunnlaget for fortsatt vekst.» (s. 16) Merk formuleringa. Det står ikke at presset fra fortsatt vekst truer grunnlaget for det naturlige miljøet. Men OECD vil ha oss til å tro at det er lys i tunnelen: «Denne rapporten viser hvordan tiltak mot klimaendringene kan skape økonomisk vekst på kort sikt i tillegg til å sikre langsiktig vekst og velferd for alle. Regjeringene kan ikke bare bygge kraftig vekst, men også unngå framtidige skader på grunn av klimaendringene dersom de jobber kollektivt for en «avgjørende overgang» til en lav-karbon-økonomi.» (s. 19)
Merk også at som alle politikere gjør OECD det enkelt for seg: de fokuserer omtrent utelukkende på klimaproblemet og overser alle de andre truende miljøproblemene som er minst like alvorlige – omdanning av land, forsøpling og forurensning av hav, innsjøer og vassdrag, surere hav, redusert biologisk mangfold og sterkt reduserte bestander av fisk, insekter, fugler og andre dyr, m.m.
I forbifarten kan vi også merke oss en advarsel til dem som ikke vil være med på en slik politikk: «Dersom regjeringene fortsetter å investere i fossil infrastruktur, risikerer de å låse seg til enda høyere utslipp av klimagasser i årtier, og de vil øke risikoen for havarerte investeringer («stranded assets»)», noe som vil føre til høyere kostnader når politikken til slutt må legges om (s. 106). Dette vil være suboptimalt for global velferd, står det, med referanse til flere forskningsrapporter (s. 110). Og jo lenger en venter med å legge om, desto større og mer omfattende vil risikoen være. Noe å merke seg for fossilkåte norske politikere.
Grunnlaget for OECD-rapporten er økonomi, ikke hvilke føringer naturen setter
Budskapet om at økonomisk vekst lar seg kombinere med klimapolitikk gjentas om og om igjen i rapporten. Hvilket grunnlag har så OECD for en så entydig og tilsynelatende bombesikker konklusjon? De baserer seg på økonomiske og statistiske data, hundrevis av vitenskapelige rapporter og resultater fra flere modellsimuleringer. Men det hele er rein økonomi, ingen analyser av de materielle forutsetningene eller av i hvilken grad naturen og miljøet blir skadelidende ved en så omfattende industrialisering og omlegging som økende vekst vil medføre.
«Investeringer i infrastruktur uten sidestykke vil være nødvendig for å opprettholde vekst og tilfredsstille grunnleggende behov på grunn av rask vekst i folketall og urbanisering i utviklingsland, selv uten å ta hensyn til utfordringene klima og forurensning byr på», skriver OECD (s. 28). De anslår investeringer i infrastruktur på ca 57 000 milliarder dollar i året fram til 2030 selv uten å ta klimahensyn, mye av det i framvoksende økonomier. Hvilke følger slike kjempeinvesteringer vil få for natur og miljø i landene i Sør, er det vanskelig å fatte. Rapporten skriver ingen ting om det bortsett fra at industrialiseringa skal være utslippsfri. Jeg har ikke funnet noen vurderinger eller analyse av hvordan en slik økonomisk vekst vil påvirke naturen og naturprosessene.
FNs naturpanel IPBES (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services) har dokumentert de omfattende naturødeleggelsene industrialiseringa i det rike Nord har ført til ( Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services, se også min omtale på steigan.no). Nå er det landene i Sør som står for tur.
Utbygginga av vindkraft i Norge gir en idé om hva dette vil innebære. Utbygginga er lansert som et klimatiltak, en del av det grønne skiftet, men om vindkrafta vil erstatte fossil energi eller bare komme i tillegg, er uråd å si. Utbygginga skjer av utenlandske energiselskap og med utenlandsk kapital, og profitten havner i skatteparadis. Men det er norsk natur som ødelegges og norsk lokaldemokrati som overkjøres. Ifølge et grovt overslag fra Motvind Norge dekker planområdet (anleggsveier m.m.) for de eksisterende vindturbinene ca 540 km2, og hele 2100 km2 er uegna til friluftsliv, beite osv. (Se også rapport fra Energi & Natur.) Og dette er bare begynnelsen om utbyggerne får det som de vil.
Det tegner seg et bilde av at landene i Nord, som sliter med svak vekst eller stagnasjon og en overhengende klimatrussel, skal løse sine problemer med å åpne for nye, «grønne» markeder i Sør med nye investeringsmuligheter for all kapitalen som ikke finner lønnsomme investeringer. Men kapitalkreftene klarer ikke dette aleine, de må ha hjelp av statsapparatene og internasjonale og overnasjonale organisasjoner for å legge forholdene til rette gjennom internasjonale avtaler, lovverk som sikrer investeringer, politisk oppbakking, finansieringsordninger, garantier, støtte fra korrupte regjeringer, osv. Også kjent som stakeholder-kapitalisme.
The Ambition Loop – stakeholder-kapitalisme i praksis
«Stadig flere bedrifter ser mulighetene i en nullutslippsøkonomi og treffer tiltak mot klimaendringer. Økende etterspørsel, forpliktelser til utslippsfri elektrisk energi, utslippsfrie kjøretøy, null avskoging, økte private investeringer i klimaløsninger, alle sender et sterkt signal fra næringslivet til regjeringene til støtte for en ambisiøs klimapolitikk», står det i The Ambition Loop, et felles program fra november 2018 for We Mean Business Coalition, United Nations Global Compact og World Resources Institute. «Bedrifter og investorer ser aktivt etter signaler fra regjeringene om hvordan de planlegger å ta fatt i klimaproblemene – og hva dette vil bety for morgendagens markedsmuligheter», står det også. «Regjeringene må bruke dette som en sterk tillitserklæring og fremme en ambisiøs politikk som gir konsernene den klarheten og tilliten de trenger for å utløse videre investeringer i klimaløsninger.»
We Mean Business beskriver seg selv som en global, ikke-profittsøkende koalisjon som skal arbeide for å nå en netto-null økonomi ved å mobilisere bedrifter til å sette ambisiøse mål og påvirke regjeringene til å føre en streng miljøpolitikk gjennom et samarbeid mellom stat og næringsliv, skriver InfluenceWatch. Den har støtte fra over 900 konsern med IKEA som den største bidragsyteren.
World Resources Institute har over 1200 ansatte og finansieres av offentlige bevilgninger fra flere land, deriblant Norge, internasjonale institusjoner som World Economic Forum og en rekke stiftelser som f.eks. Bill & Melinda Gates Foundation og Walmart Foundation.
United Nations Global Compact er en allianse mellom FN og nesten 20 000 konsern og organisasjoner med formål «å sette universelle prinsipper for en bærekraftig utvikling ut i livet og ta skritt for å understøtte FNs mål».
The Ambition Loop kommer med en klar oppfordring til regjeringene (s 9):
- Finn privat lederskap for hver enkelt sektor blant investorer og konsern med hovedkontor i regjeringas eget land.
- Finn ledende globale konsern med erklærte mål som bidrar med å fremme løsninger i sektorer som er relevante for landenes mål for klima og utvikling.
Det er ingen tvil om hvem som skal ta ledelsen i det grønne skiftet. Samarbeidet er også et klart eksempel på at stakeholder-kapitalisme ikke er bare er en våt drøm hos Klaus Schwab, leder for World Economic Forum. Det er kapitalismen av i dag.
Du vil finne alle de publiserte delene i denne serien ved å skrive @NaturVekstKapitalisme i søkefeltet på steigan.no.
