oss 150 kroner!
I Finansavisen.no kunne en 26.5.26 lese om regjeringens paniske bønnebrev til EU-kommisjonen. Dette brevet er det definitive og skriftlige beviset på at det særnorske «handlingsrommet» er en total bløff.
Når tre norske statsråder må trygle uvalgte EU-kommissærer om unntak fordi de nye kriteriene i EUs taksonomi vil deklassifisere norsk vannkraft som «ikke-bærekraftig», avdekkes et feilfritt overnasjonalt ran satt i system.
Dette er ikke en tilfeldig systemfeil. Det fungerer akkurat slik EØS-avtalen ble konstruert i 1992.
EØS-fellen er komplett
Det er tre uavhengige tannhjul i EØS-avtalen som er synkronisert for å sette Grunnloven og nasjonal råderett fullstendig ut av spill på dette området også.
Tvangstrøyen: Protokoll 31 – Klima
Det er her den norske makteliten har sveiset oss fast til EUs overnasjonale klimamål.
Protokoll 31 leverer kravene som tvinger oss til å omstille samfunnet etter EUs tidslinjer, og brukes som påskudd for ekstrem elektrifisering og naturrasering. I denne sammenheng flyttes presset direkte over på vannkraftverkene våre; de tvinges til maksimal produksjon, og unike elver som Sokna og Lågen raseres og tømmes gjennom aggressiv oppdemming og regulering for å dekke de politisk skapte målene.
Strømraneren: Vedlegg IV – Energi
Dette vedlegget inneholder energimarkedspakkene, ACER, RME og reglene som definerer strømmen vår som en vare. Vedlegg IV sørger for at uansett hvor hardt EU straffer kraftverkene våre økonomisk via taksonomien, så forbyr jussen oss å skru igjen kranen.
Strømmen skal ligge ute på børsen og suges ut av landet via utenlandskablene for å tjene EUs behov.
Pengevåpenet: Vedlegg XXII – Taksonomien
Vedtatt som særnorsk lov av Stortinget 17. desember 2021. Dette finansielle klassifiseringssystemet bestemmer hvem som har lov til å kalle seg grønn.
Fordi våre unike vannkraftverk krever oppdemming og regulering av magasiner, definerer EU dette som «betydelig skade» på biologisk mangfold, selv om de altså serverer EU med kraften de krever i sitt «grønne» skifte. Kraftverkene mister sitt grønne stempel, nektes grønne lån og straffes med skyhøye renter på det europeiske finansmarkedet.
Stortinget som ekspedisjonskontor
Da Stortinget vedtok lov om bærekraftig finans den 17. desember 2021, bestemte de ingenting selv. Stortinget fungerte bare som et ekspedisjonskontor for Brussel. Stortinget tok EUs ferdigtygde taksonomiforordning og ga den et norsk lovnummer.
Fellen med å ta inn slike EU-rettsakter, som taksonomien, er at de er dynamiske. I loven som Stortinget vedtok i 2021, står det i praksis at de tekniske detaljene og kriteriene for hva som er «grønt», skal bestemmes av EU-kommisjonen fortløpende gjennom såkalte delegerte akter.
Når EU-kommisjonen nå endrer skrivebordsreglene sine og deklassifiserer vannkraften, trenger de ikke spørre Stortinget om lov en gang til. Endringene flyter automatisk rett inn i den norske loven via de forpliktelsene Stortinget signerte på i 2021.
Det er nettopp derfor regjeringen nå sender dette desperate bønnebrevet. Hvis Norge hadde bestemt over denne loven selv, kunne Terje Aasland og Jens Stoltenberg bare ha endret den norske lovteksten og skrevet:
«I Norge er vannkraft grønn uansett hva EU mener.»
Men det kan de ikke. De har bundet sine egne hender. Loven er «særnorsk» kun i navnet, mens innholdet og maktknappen tilhører Brussel.
Brevet deres er det endelige beviset på at de har gitt fra seg styringen, og at alt de kan gjøre nå, er å trygle EU om nåde.
Det perfekte paradoks
EU har rigget det perfekte paradoks.
EU krever å få suge ut den fornybare strømmen vår via kablene under Vedlegg IV, Energi, for å redde sitt eget klimaregnskap under Protokoll 31. Samtidig bruker de finansreglene i Vedlegg XXII til å straffe de samme norske kraftverkene økonomisk.
Norge kan ikke si nei. Sirkelen er lukket og fellen er komplett.
På grunn av vår alltid førende lojalitetsplikt og EØS-loven § 2, forrangsprinsippet, har ikke Stortinget lov til å vedta særnorske unntak. Dermed sendes hele den overnasjonale rente- og driftsregningen direkte til norske strømkunder via nettleie og ågerpriser, mens kommunebudsjettene tømmes for utbytte.
Regjeringens bønnebrev beviser at vi er redusert til en passiv råvarekoloni som sitter igjen med all risikoen, de økonomiske tapene og ødelagte elveleier, mens Brussel dikterer absolutt alle spilleregler, akkurat slik EØS-avtalen er ment å fungere.
EØS-avtalen må sies opp
Hele den overnasjonale arkitekturen ble designet for å være en ensidig og dynamisk overføring av makt og ressurser, alltid for å tekkes EU.
Det som utspiller seg på område etter område, er ingen uventet bieffekt. Det er overnasjonal juss som fungerer nøyaktig slik arkitektene i Brussel tegnet den fra første dag.
Det er dette makteliten og pressen kaller for et «vellykket samarbeid», mens det for det norske folkestyret har vært en planmessig avvikling av nasjonal suverenitet.
Skal vi ut av dette overnasjonale buret og redde den norske samfunnsmodellen, finnes det ikke lenger noen juridisk omvei:
EØS-avtalen må sies opp etter artikkel 127.
