Postmoderne fisk svømmer i et narrativt hav

0

Hvorfor zoom-venstre sympatiserer med zoom-eliten og ikke med trailersjåfører eller gule vester.

I Canada har vi fått demonstrert et klassisk eksempel på klassekamp der trailersjåfører har brukt sin posisjon som arbeidere til å lamme en av de viktige nervebanene i et moderne samfunn. For sjøl Amazon må til sjuende og sist frakte varer, uansett hvor digitale de er.

Freedom Convoy 2022 har dessuten vært en eksemplarisk klassekamp. Den har vært fredelig, høflig, inkluderende og sivilisert på alle måter. Det kan man ikke si om reaksjonene til Justin Trudeau og de som kaller seg «eliten» i Canada. Ved å utløse Emergency Act og sende tungt bevæpnet opprørspoliti mot demonstrantene, har han gjort seg til diktator over Canada.

Man skulle ha trodd at denne oppstillinga av klassekreftene ville ha utløst entusiastisk støtte fra venstresida, men den gang ei. Tvert om! Akkurat som vi så i forbindelse med de gule vestene i Frankrike har de som hevder å være internasjonal venstreside sett med svært liten velvilje på opprørerne, og vist tydelig at deres egentlige sympati ligger hos undertrykkerne.

Hvordan skal man forklare dette?

Analytikeren N.S. Lyons har forsøkt å gi en forklaring i artikkelen Reality Honks Back.

Lyons finner det formålstjenlig å skrive om to «klasser», nemlig Virtuals, «de virtuelle» og Physicals, «de fysiske».

Han låner noe av argumentasjonen fra Christopher Lasch’s bok The Revolt of the Elites:

De tenkende klassene er skjebnesvangert fjernet fra den fysiske siden av livet… Deres eneste forhold til produktivt arbeid er forbrukernes. De har ingen erfaring med å lage noe vesentlig eller varig. De lever i en verden av abstraksjoner og bilder, en simulert verden som består av datastyrte modeller av virkeligheten – «hyperreality», som det har blitt kalt – til forskjell fra den velsmakende, umiddelbare, fysiske virkeligheten bebodd av vanlige menn og kvinner. Deres tro på «sosial konstruksjon av virkeligheten» – det sentrale dogmet i postmodernistisk tankegods – reflekterer opplevelsen av å leve i et kunstig miljø hvor alt som motstår menneskelig kontroll (uunngåelig, alt kjent og betryggende også) har blitt strengt ekskludert. Kontroll har blitt deres besettelse. I sin innsats for å isolere seg mot risiko og beredskap – mot de uforutsigbare farene som rammer menneskelivet – har de tenkende klassene skilt seg ikke bare fra den vanlige verden rundt dem, men fra virkeligheten selv.

Lyons kommenterer dette slik:

Den første er en klasse som har vært en del av den menneskelige sivilisasjonen i veldig lang tid. Dette er menneskene som hovedsakelig jobber i den virkelige, fysiske verden. Kanskje de jobber direkte med hendene, som en snekker, eller en mekaniker, eller en bonde. Eller kanskje de er bare et skritt unna: de eier eller administrerer en virksomhet der de organiserer og dirigerer ansatte som jobber med hendene, og kjøper eller selger eller flytter rundt på ting i den virkelige verden. Som et transportlogistikkfirma, kanskje. Denne klassen fungerer nødvendigvis på et fysisk sted, eller de eier eller driver fysiske eiendeler som er sentrale i deres fag.

Den andre klassen er annerledes. Det er, relativt sett, en ny innovasjon i sivilisasjonen (i det minste når det gjelder mer enn en håndfull mennesker). Denne gruppen er «tenkeklassene» Lasch skrev om ovenfor. De samhandler ikke mye med den fysiske verden direkte; de er kunnskapsbehandlere. De jobber med informasjon, som kan være digital eller analog, numerisk eller narrativ. Men i alle tilfeller eksisterer den på et abstraksjonsnivå fra den virkelige verden. Manipulasjon og distribusjon av denne informasjonen kan påvirke den virkelige verden, men bare gjennom informasjonskjeder som sender direktiver til agenter som selv kan handle i den fysiske verden – litt som et program som sender kommandoer til en robotarm på et samlebånd. For å lette dette bygger og administrerer de abstrakte institusjoner og systemer for organisatorisk kommunikasjon som et kontrollmiddel. Individer i denne klassen okkuperer vanligvis bindeleddet i disse informasjonskjedene, der verken input eller utgang har noen direkte sammenheng med eller innvirkning på den fysiske verden. De er informative mellommenn. Denne klassen kan derfor gjøre jobben sin nesten utelukkende fra en bærbar PC, via e-post eller et virtuelt Zoom-møte, og har nylig innsett at de ikke engang trenger å sitte i en kontorkube mens de gjør det.

For våre formål her, la oss kalle disse to klassene henholdsvis Physicals og Virtuals.

Postmoderne fisk svømmer i et narrativt hav

Vår kommentar:

Denne forskjellen ble ekstremt tydelig under lockdown. De vi kan kalle zoom-venstre levde akkurat som zoom-eliten. Sjøl om samfunnet ble stengt kunne de fortsette å manipulere sine abstrakter, og de hadde ikke et gram sympati med de menneskene i den fysiske verden som holder dette maskineriet oppe, og som ble hardt rammet av lockdownpolitikken.

For dem er narrativene virkeligere enn virkeligheten. Sier narrativene at det finnes 63 kjønn, så spiller det ingen rolle om biologien sier at det er bare to. Ideene trumfer alltid virkeligheten.

Dette har de felles med en oppdrettskanin som Justin Trudeau. Han er jo klekket ut i oppdrettsanlegget til Klaus Schwab, i likhet med store deler av av Canadas regjering og mange nøkkelpersoner i regjeringer over hele verden. New Zealands statsminister, som har innført fascisme der, er en av dem. Andre av Schwabs oppdrettskaniner er Hadia Tajik og Espen Barth Eide.

Klaus Schwab: – Vi infiltrerer regjeringer over hele verden

Både kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit er med, og før dem har blant annet Angela Merkel, Sarkozy, Barroso, Tony Blair, Gordon Brown, Eivind Reiten, Mona Sahlin og og Viktor Órban vært med. Hvor? Jo, i Young Global Leaders (YGL), som best kan beskrives som milliardærklassens oppdrettsanlegg. Det er et forum som er opprettet under World Economic Forum (WEF).

Hvert år plukker de ut ledere under 40 til å være med i forumet og året etter blir de fleste av dem med i det som kalles YGL Alumni CommunityDermed opprettholder de kontakten seg i mellom og blir knyttet sammen med tidligere kull av oppdrettsledere.

Blant de YGL Alumni som har begynt å gjøre seg gjeldende er nå Frankrikes president Emmanuel Macron, New Zealands statsminister Jacinda Ardern, (hun som vil dele landet i to klasser) den yngste finske statsministeren noen gang Sanna Marin, Tysklands helseminister under COVID-lockdowns Jens Spahn, de grønnes leder i Tyskland Annalena Baerbock, og mange flere.

I 2005 var blant annet følgende med i årskullet: Niall FergusonChrystia Freeland, knallhard globalistpolitiker i Canada, les: Hvordan Chrystia Freeland organiserte Donald Trumps kupp i VenezuelaLarry Page medgrunnlegger i Google. Dette året ble Haakon Magnus med. Det samme gjorde krigshauken Samantha Power og Nathaniel Rothschild eneste sønn og arving til Jacob RothschildMabel van Oranje er en nederlandsk djupstatsfikser med en utrolig CV.

Og sånn kan vi fortsette.

De er her alle sammen, fra Jeff Bezos, Leonardo DiCaprio, Samantha Power, Larry Page, Nathaniel Rothschild til Kjell Inge Røkke, Hadia Tajik og Espen Barth Eide.

Se: WEF/Global Leaders for Tomorrow (1993–2003)

WEF/Young Global Leaders (2005–2021)

Vi behøver ikke å påstå noe som helst. Faktaene ligger i dagen. Det virtuelle venstre, zoom-venstre, har vist i ord og handling at deres sympati og lojalitet er hos de postmoderne Davos-kaninene.

Klasseskille mellom de virtuelle og de fysiske

N. S. Lyons skriver videre:

Men det mest relevante skillet mellom Virtuals og Physicals er at Virtuals nå overalt entydig er den herskende klassen. I en verden der kunnskap er den primære komponenten i verdiøkende produksjon (eller så vi blir fortalt), og økonomisk aktivitet i økende grad blir definert av det digitale og det abstrakte, har de vært de overveldende vinnerne og akkumulert økonomiske, politiske og kulturelle status og innflytelse.

Delvis er dette fordi den herskende klassen også er en global klasse, og dermed har tilgang til global kapital. Det er globalt fordi verdens byhjerner er direkte forbundet med hverandre på tvers av det virtuelle rommet, og er i konstant kommunikasjon. Innbyggerne deres har faktisk mye mer til felles med hverandre, inkludert på tvers av landegrenser, enn de har med lokalbefolkningen i deres eget innland, som i sammenligning praktisk talt er fra en annen planet.

Men den virtuelle herskende klassen har en sårbarhet som den ennå ikke har løst. Byene der kroppene deres fortsetter å okkupere den dagligdagse fysiske virkeligheten krever mye fysisk infrastruktur og arbeidskraft for å fungere: elektrisitet, kloakk, mat, den vitale forsyningskjeden fra Sumatra-til-latte osv. Til sjuende og sist er de fortsatt avhengige av den fysisk verden.

Trailersjåførene i Canada har avslørt deres Akilles-hæl, så det er ikke merkelig at de er rasende.

Forrige artikkelEtter fiaskoen i Mali fortsetter Norge å dilte etter USA i Elfenbenskysten
Neste artikkelKrisa i Ukraina og redselen for det tomme rom
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).