Kriminaliseringen av morsinstinktet

Sivilisatorisk sammenbrunn med et Norge på veg ned i avgrunnen ?

DEL 1

En ting helt til å begynne med. Nødvendig, som det er, for å forstå den sammenhengen jeg ser denne saken i. Nådeløst. Radikalt og ukjent for de fleste. En måte å se dette på som er svært vanskelig for de impliserte å forsvare seg overfor. Om ikke umulig.

Vi lar oss nemlig ikke lenger lure. Overhodet ikke. Den tiden er over nå. Vi utgjør en del av det jeg her i steigan.no ved en rekke anledninger kaller communio. Alle som en. Men uten å være oss det bevisst. Inspirasjonen til det vi kaller sosialismen – forut for det som i ettertid har vært av skriftlærde og fariseere. De dukker opp overalt, og i enhver sammenheng. Dette er bevisstheten om enhet og sammenheng  – forutsetningen for fellesskapet – hvor vi deler alt. Der vi finner støtte og tar del i hverandre, uten å stå alene. I det vi gjenfinner det som har vært glemt – vårt virkelige selv – som en compano (uttrykket man i Italia anvender for kamerat – den som deler sitt brød). Ser vi litt nærmere på saken knyttet til Lillian Gran og anklagene rettet mot henne i lys av dette – aner vi sammenhenger som bør få den norske offentlighet til å tenke seg om.

Dette er ikke enestående. På ingen måte. Snarere tvert imot. Vi ser spor av det i hver av de gamle visdomstradisjonene. Slik det kom til uttrykk den gangen da den store muslimske mystikeren Mansur al-Hallaj – anklaget for blasfemi ved å uttale ordene: «Ana al-Haqq: jeg er sannheten» – sto foran sine bødler med blikket rettet mot det vi her i landet kaller «gud», og uttrykte ordene: «Jeg lar meg ikke lure.» Han var vår deltakelse i fellesskapet bevisst – skjult som den er i hver enkelt av oss – også i dem som løftet sitt sverd mot ham, og uten at de hadde den ringeste anelse derom. Han ga seg til å gapskratte – absurd som det er – at de som sto ham etter livet selv hadde del i ham. Dermed gjorde de seg fremmed overfor sitt selv, og sin deltakelse i communio. En dyp splittelse. Et diaspora – roten til alt ondt. Ødeleggende som dette er. Det står for oss i dag med en urokkelig klarhet. Og kanskje tydeligst i mor-barn relasjonen. Sterk og og uimotsigelig som den er.

Moren er biologisk utrustet med en forutsetning, som gjør communio mulig: østrogen forbereder hjernen – prolaktin tenner drivkraften i henne. Ved det blir hun som løve-mor, i stand til å beskytte, trøste og dele brødet med sitt barn. Barnet kommer som et uskrevet blad, dypt forankret i communio som en compano.

Vi er kommet dit hen nå at man her i landet kriminaliserer dette instinktet. Løve-mor straffes for å følge sin biologiske natur, og spirituelle orientering. De – i dette tilfellet Lillian Grans motstandere – handler i blinde – og angriper seg selv og sin deltakelse i communio. Slik Mansur al-Hallaj’s bødler også gjorde. De vet ikke hva eller hvem de utfordrer. De har erklært krig mot det som er livets kjerne både i dem selv og oss andre.

Derfor lyder Moselovens advarsel som et tordenslag gjennom tidene: «Yahve  skal slå deg med vanvidd, blindhet og sinnsforvirring.» (5. Mosebok 28:28). Ordet Yahve – er avledet av verbet haya, som betyr: å være / å eksistere – og er i tredjeperson entall. Med andre ord: en betraktning av communio innenifra. Som en ekte compano. Og samhørighet som følger derav.

Derfor har de som i alminnelighet velger å sette seg opp imot løve-mor, utvisket sin delaktighet i communio og valgt død og utenforskap fremfor livet.

Sekularisering med påfølgende reduksjonisme er derfor ikke nødvendigvis et gode. De mange fremskrittene til tross, blir emergente egenskaper (at helheten har egenskaper som ikke finnes i de enkelte delene) i denne sammenheng helt utelukket. Det blir årsaken til at communio, selve fundamentet for sosialismen, aldri får noe varig fotfeste. I stedet setter vårt samfunn byråkrati, lover og regler over vår biologiske natur, instinkter og spirituelle forankring – dette vanviddet som Moseloven varsler oss om.

Er det noen som kjenner seg igjen?

Og det er dette Lillian-saken viser, og som en mor til to barn nå gir et ansikt. En mor som gjorde det de fleste mødre ville gjort i samme situasjon: følge sitt morsinstinkt og beskytte sine barn overfor fare. For det straffes hun i dag av den norske offentlighet. Med fire måneders varetekt og påfølgende seks ukers tvanginnleggelse på St.Olav psykiatriske sykehus i Trondheim.

Saken i grove trekk

Etter samlivsbruddet bodde barna både hos far og Lillian Gran. En ordning vi kjenner fra de fleste tilfeller. Underveis opplevde hun en av de ting en mor frykter som mest: Barna kom hjem til henne og fortalte om vold og seksuelle overgrep mens de bodde hos far.

Hun gjorde derfor det eneste riktige i en slik situasjon: å ta kontakt med barnevernet i hjemkommunen og varsle om det inntrufne. Dette ble starten på en lang og ødeleggende prosess. Ifølge henne, og de andre som følger saken, skal barnevernet ha bagatellisert og benektet disse overgrepene overfor Lillian – til tross for at barnas tydelige vitneutsagn om dette – ikke minst i avhøret hos politiet på stedet.

Så i stedet for å fokusere på far, rettet barnevernet nå oppmerksomheten mot barnas mor. Etter det bråket som fulgte, ble saken snudd på hodet, og handlet i stedet om henne som uskikket mor.

Lillian flyttet etter hvert til nabokommunen, hvor fylkesnemnda tok Lillians og barnas fremstilling til følge. Den tidligere hjemkommunen ble løst fra ansvaret for å føre saken videre. Til tross for dette gjorde de vedtak om omsorgsovertakelse og plassering av barna i et fosterhjem. Saken ble avgjort i tingretten i Lillians disfavør, hvorpå barna dagen etterpå ble hentet av barnevernet og ført til en institusjon på nordvestlandet.

Barna ble noe senere plassert hos far/stemor (som tidligere var knyttet til påstander om overgrep). Lillian fikk besøksforbud.

Dog rømte barna fra fosterhjemmet, tok kontakt med sin mor over telefon, og fortalte henne om vold og rusmisbruk. Hva annet kunne Lillian gjøre enn å kjøre den lange veien for å hente dem? Noen hjelp av barnevernet fikk hun jo ikke. Dette førte til siktelse for «kidnapping» av egne barn og brudd på besøksforbud. Siktelsen omfatter også at hun ved en senere anledning svarte på telefonen.

Lillian Gran har nå sittet i varetekt på grunn av disse punktene, med begrunnelse i gjentakelsesfare og fare for at hun skal fortsette å bryte vedtak. I øyeblikket blir hun utredet for strafferettslig ansvarlighet ved St. Olavs psykiatriske sykehus i Trondheim – av to psykiatere og en psykolog.

De to første anklagepunktene

Ifølge offentlig tilgjengelig informasjon fra rettsmøter og Lillian selv (via intervjuer og advokatuttalelser) dreier det seg om det myndighetene anser som brudd på lovlige vedtak og undergraving av barnevernets omsorgsansvar.

1. Å ha hentet barna da de rømte fra fosterhjemmet

Myndighetenes fremstilling: Dette beskrives som ulovlig frihetsberøvelse eller kidnapping av egne barn (straffeloven § 282 eller lignende bestemmelser om ulovlig bortføring/frihetsberøvelse). Barna var plassert i et godkjent beredskaps- eller fosterhjem etter barnevernets vedtak (omsorgsovertakelse). Da barna rømte og kontaktet mor, skal hun ha kjørt og hentet dem i stedet for å varsle barnevernet eller politiet og returnere dem til det lovlige oppholdsstedet.

Dette tolkes av myndighetene som aktiv motarbeidelse av barnevernets myndighet og en trussel mot barnas sikkerhet i det offentlige systemet. Påtalemyndigheten vektlegger at fosterhjemmet er en offisiell plassering, og at morens handlinger undergraver vedtaket. Risiko for gjentakelse (at hun igjen vil hente barna ved rømning) brukes som grunn for fortsatt varetekt.

2. Å ha tatt telefonen / svart når barna ringte

Myndighetenes fremstilling: Dette er gjentatte brudd på besøksforbud (kontaktforbud) som barnevernet og politiet ilegger mor og barn. Til tross for forbudet skal hun ha besvart telefonsamtaler fra barna.

Påtalemyndigheten ser dette som bevisst overtredelse av et rettskraftig vedtak, og som kan føre til straff (bøter eller fengsel ved gjentakelse). Besøksforbudet er begrunnet i behovet for å beskytte barna mot påvirkning fra mor i en konfliktfylt sak. Selv om barna selv ønsker kontakt, prioriteres det formelle vedtaket. Gjentakelsesfaren (at hun vil svare igjen hvis barna ringer) er sentral i fengslingsbegjæringer.

Samlet myndighetsperspektiv: Lillian Grans handlinger blir fremstilt som en trussel mot barnas beste, barnevernets myndighet og rettsorden. Den tredje anklagen (fabrikasjon av e-post) er mindre sentral her og motbevist av flere.

Min kommentar

Disse handlingene – å svare på barnas nødrop og redde dem fra påstått fare – sees av retten som brudd på besøksforbudet. Kritikere (inkludert advokater og støttespillere) hevder derimot at dette er å straffe en mor for å følge sitt morsinstinkt: å beskytte, trøste og være til stede overfor sine barn i krise.

Saken er  omstridt, med ulike narrativer fra barnevern, mor og hennes barn. Likevel reiser den et prinsipielt spørsmål: Når går statens regulering av foreldrerett forbi det å beskytte barn – ved å straffe den instinktive, biologiske og åndelige drivkraften hos mor? Vitenskap og en spirituell orientering peker begge mot at dette er fundamentalt for menneskes overlevelse og velferd.

Vi skal se nærmere på dem begge.

En vitenskapelig beskrivelse av morsinstinkt

Morsinstinktet er en biologisk, og hormonelt drevet respons som gjør at en mor føler sterk drift i retning av å beskytte, trøste og være nær sitt barn – spesielt når det er i fare. Å straffe dette (som i de to nevnte anklagene) sees, av meg, på som en kriminalisering av grunnleggende mekanismer blant pattedyr – i dette tilfellet mennesker.

La oss se nærmere på hva denne mekanismen består i:

Kroppslige endringer: Morens bryster, livmor og anvendelse av sin energi endres for å gi barnet næring og beskyttelse. Kroppen innstiller seg på å våkne om natten, prioritere barnet og tåle fysiske belastninger.

Hormonelle endringer: Under graviditet, fødsel og amming i tiden etterpå stiger nivåene av oksytocin (det såkalte «kjærlighetshormonet»), østrogen og prolaktin dramatisk. Disse hormonene forbereder ikke bare kroppen på fødsel og amming, men igangsetter et omsorgsinstinkt og evne til emosjonell binding.

Oksytocin fremmer tilknytning, tillit og beskyttelsesatferd. Oksytocin gjør moren sensitiv overfor barnets signaler – så som gråt, lukt, berøring. Studier viser at mors hjerne aktiveres sterkere på barnets stress-signaler enn på andres. Østrogen gjør hjernen mer sensitiv for oksytocin og prolaktin, aktiverer omsorg- og beskyttelsessentre i hypothalamus), og skaper de biologiske forutsetninger for at hjernen gjør moren motivert til å beskytte, nærme seg og ta vare på barnet. Uten tilstrekkelig østrogen-effekt under graviditeten, blir morsinstinktet svakere eller forsinket. Prolaktin fremmer og opprettholder omsorgsevnen, driver melkeproduksjon. Det medfører moderlig adferd etter fødsel.

Mentale enbdringer: Locus coeruleus (i hjernestammen) frigjør noradrenalin og styrker oppmerksomhet og beskyttelsesrespons. Vi får i tillegg reduksjon av grå substans i områder knyttet til selvforståelse og sosial adferd. Dette medfører en økt evne til å være empatisk, emosjonelt regulert og til stede overfor barnet. Moren blir bedre rustet til å tolke og imøtekomme barnets behov – både fysisk og psykisk. Gjennom evolusjon er dette å finne hos pattedyr for å sikre avkommets overlevelse.

Kontekstuelle og innlærete endringer: Det jeg nå beskriver er ikke utelukkende genetisk alene. Bindinger utvikles også gjennom gjentagende og innlært omsorg (berøring, mating, respons på gråt). Stress, depresjon og separasjon (forårsaket av Barnevernet) svekker denne, mens fortsatt nærhet forsterker den.

Selv om det som nå følger ikke er relevant i sammenheng med Lillian, tar vi det med for helhetens skyld. Det viser oss – enda en gang – morsinstinktets grunnleggende betydning.

Selv for dysfunksjonelle mødre gir morsinstinktet håp om endring

Selv kvinner som i utgangspunktet har en del utfordringer – psykiske problemer, traumer, rus og alkoholmisbruk – kan oppleve forvandling i det de blir mødre. Hvis de er åpne, kan både de biologiske prosessene (hormoner og endringer i hjernen) og en spirituell reorientering virke sammen og skape noe nytt. Mange har opplevd at en sterk kjærlighet til barnet, kombinert med villighet til å motta hjelp, har brutt ødeleggende mønstre. Det er derfor ikke uvanlig å høre historier om kvinner som har lagt fra seg rus – funnet ny styrke i tillit til communio – og blitt trygge og nærværende mødre. Det krever støtte fra omgivelsene – profesjonell og kompetent hjelp – og en oppriktig vilje til forvandling. Dette vitner om mennesker som blir løst fra sin fortid; ved en kombinasjon av biologi og spirituell reorientering har de i seg potensialet til håp og fornyelse.

Å følge sitt morsinstinkt medfører et møte mellom kropp, sinn og ånd – og der selv de som er uforberedt, kan oppleve seg tilstrekkelig. Ved å vise dem vår tillit, og vår overbevisning om at disse forutsetningene finnes i dem – og å støtte dem med vår tro på dem – vil dette bli mulig. Bare barnevernet, slik vi kjenner det, holder seg unna.

Løvemor atferd

Den «løvemor»-atferden (å risikere alt for å redde barnet) som Lillian har vist, er dokumentert både blant pattedyr og oss mennesker  – en overlevelsesmekanisme, som gjennom evolusjon favoriserer mødre – mødre som prioriterer barnas sikkerhet fremfor sin egen. Til tross for hva barnevernet, politiet og rettsvesenet ellers måtte mene. I utakt som disse instanser er med de helt grunnleggende – gjennom evolusjon – biologiske kjensgjerninger. Ja, tenk deg – dit er vi nå kommet.

Samvirket mellom oksytocin, østrogen og prolaktin – bringer Lillian i konflikt med loven, bestemmelser og vedtak – i en stund når barna trenger hennes beskyttelse som mest.

Vi følger opp de spirituelle sidene  i neste og avsluttende del av artikkelserien.