oss 100 kroner!
De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene, BigPharma og teknogigantene
Av Pål Steigan.
Mange forestiller seg at de kapitalistiske selskapene er frittstående enheter som konkurrerer med hverandre på et marked. Dette samsvarte med virkeligheten for om lag 150 år siden. Vi har analysert hvordan virkeligheten ser ut i dag, og denne artikkelen sammenfatter våre funn. For faste lesere av steigan.no vil det meste være kjent fra før, men så langt det har latt seg gjøre har vi oppdatert opplysningene fram til desember 2021.
Allerede omkring år 1900 hadde det vokst fram monopolkapitalistiske grupper som kontrollerte tusenvis av selskaper og som i realiteten hadde delt verden mellom seg. I dag er maktkonsentrasjonen kommet mye lengre. Faktum er at de er de samme selskapene som eier og kontrollerer disse sektorene:
- Bankene og finansinstitusjonene
- Storindustrien, deriblant våpenindustrien og Big Pharma
- Merkevareselskapene
- Mediene
- IT-selskapene
Dette er ikke noen hypotese eller noen dristig antakelse. Det er fakta som lett lar seg dokumentere ved bruk av utelukkende åpne kilder. Og ikke bare er det så få som tre grupper som er største eiere i alle disse strategiske sektorene – de har også store eierinteresser i hverandre.
Imperialismens gjennombrudd
Rundt 1900 hadde frikonkurransen blitt avløst av et system med karteller og truster der selskaper slo seg sammen om å kontrollere hele bransjer både vertikalt («fra gruve til butikk») og horisontalt (de dominerende selskapene i en sektor). Dette ble påvist av forfattere som J. A. Hobson i boka Imperialism (1902), Rudolf Hilferding (1910) ‘Finance Capital. A Study of the Latest Phase of Capitalist Development’ Ed. Tom Bottomore Routledge & Kegan Paul, London, 1981 og ikke minst Vladimir Lenin i den epokegjørende boka «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium» (pdf).
To verdenskriger og noen store finanskriser seinere har kapitalismen blitt mye mer konsentrert og mye mer sammenfiltret enn den var for 120 år siden. Dette er i samsvar med den forståelsen av kapitalismens vesen som alt Karl Marx la for dagen. Han skjønte at den logiske konsekvensen av konkurransen måtte bli monopol. Og vi har fått monopol på anabole steroider. La oss se på fakta.
Konsentrasjonen av bankvesenet
På 1990-tallet hadde USA 35 storbanker. Gjennom IT-krisa i 2001 og ikke minst finanskrisa i 2008 ble antallet redusert til 4.
Av de femten største bankene i USA var det bare fem som overlevde som sjølstendige enheter i 2008 (Citigroup, Bank of America, JP Morgan Chase, Wells Fargo og PNC Financial). Av de ti finansbankene var det bare to som overlevde som sjølstendige enheter (Goldman Sachs og Morgan Stanley), og begge stod under regjeringas beskyttelse.
De største Wall Street-bankene fikk hemmelige lån fra det amerikanske Federal Reserve på 1200 milliarder dollar meldte Bloomberg.
Den største låntakeren i denne hemmelige operasjonen var Morgan Stanley, som fikk så mye som 107,3 milliarder. Citigroup fikk 99,5 milliarder og Bank of America 91,4 millarder.
Finansbankene skapte krisa i den formen den fikk, og var sjøl de største profitørene på krisa.
Krisa førte også til en enorm konsentrasjon av finanskapitalen i noen få mega-banker. Denne plansjen fra The Federal Reserve viser hvordan 35 banker er blitt til fire siden nittitallet:
De fire gjenværende storbankene er Citigroup, JPMorgan Chase, Bank of America og Wells Fargo. I tillegg kommer finansinstitusjonene Berkeley Hathaway, Goldman Sachs og Morgan Stanley. Disse selskapene kontrollerer amerikansk og store deler av internasjonal finansverden. Makta over dem ligger i hendene på noen få mennesker. Og de bruker denne makta for å bli enda rikere.
Enda mer interessant blir det når man begynner å se på eierskapet til disse supermaktene av noen finansinstitusjoner. Vi har brukt børsinformasjon om eierskap i amerikanske børsnoterte selskaper. På grunnlag av det som kommer fram der ser vi at disse bankene dels eier hverandre og dels har noen interessante fellesnevnere. Som man vil se er det fire selskaper som utmerker seg:
Fire selskaper finnes som storaksjonærer i alle disse selskapene. Det er State Street Group, Vanguard Group, FMR (Fidelity Management and Research) og BlackRock. Aksjepostene deres kan synes små (typisk 1-4%, av og til litt mer), men når de er blant de største er dette likevel en betydelig maktposisjon, og særlig når den styrkes av krysseierskap. Dessuten eier også disse hverandre. Vanguard, FMR og BlackRock er store aksjonærer i State Street.
Før monopolkapitalismens gjennombrudd var bankene institusjoner som tjente industrikapitalen. Men for om lag 120 år siden ble maktforholdet snudd. Finanskapitalen tok kontrollen.
I dag er det fortsatt slik, men finanskapitalen er sjøl blitt så konsentrert at den framstår som et kartell eller en megakorporasjon.
Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset
Det var fire stjerners general og president Dwight D. Eisenhower som først formet begrepet og beskrev situasjonen da han i sin avskjedstale til nasjonen 17. januar 1961 advarte mot det «militær-industrielle komplekset» som hadde innflytelse på alle områder i USA. «Dets totale innflytelse – økonomisk, politisk, ja åndelig – kan merkes i enhver by, i enhver statsbygning og ethvert kontor i det føderale regjeringsapparatet.»
Dette var noe nytt i USAs historie, men siden 1961 er det blitt mye mektigere. To tredeler av alle Pentagons militærkontrakter plasseres hos «the big six»: Lockheed Martin, Northrop Grumman, Raytheon, General Dynamics, BAE Systems og Boeing. Alle de andre 28.000 selskapene som produserer for krigsmaskineriet er organisert som underkontraktører av dem i et pyramidesystem med fem lag der hvert lag prøver å tappe laget over for så mye penger som mulig.
Eierne av militærindustrien
Blant de største eierne i alle de «big six» finner vi de «vanlige mistenkte», investeringsfondene BlackRock, Vanguard og State Street. Det vil si; State Street er ikke blant de aller største aksjonærene i General Dynamics og BAE Systems, men ellers er bildet komplett. Militærindustrien er konsentrert til en håndfull selskaper og de har igjen felles eiere. (En analyse som også tok for seg personalunion i styrer og representantskap og krysseierskap for øvrig ville vise at integrasjonen er enda mer total.)
Ingen annen sektor i USAs økonomi sluker så mye av de føderale budsjettene som militærindustrien. Pentagons budsjett er over 50% av det budsjettet som vedtas av kongressen.
Andre industrigiganter
Går vi til annen storindustri utenom våpenindustrien, så er de fire største i USA: Apple, General Motors, Ford og General Electric. De er alle leverandører til krigsindustrien, men hovedvirksomheten deres ligger på andre områder. Akkurat det samme bildet gjentar seg: «de tre vanlige mistenkte» er store eiere i alle fire.
Big Pharma
Ved siden av militærindustrien og teknobedriftene er det den farmasøytiske industrien som er blant de mektigste i verden. Det var de som var pådrivere for TISA, TTIP og liknende avtaler fordi de ønsker å sikre sine patenter over hele verden. De fire største er Johnson & Johnson, Roche, Pfizer og Novartis. Tre av disse selskapene følger den vanlige mønsteret; de «vanlige mistenkte» er blant deres største eiere. Unntaket som bekrefter regelen er Roche som har en liten gruppe sveitsiske aksjonærer som viktigste eiere. Men Novartis, som igjen har «de tre» blant hovedeierne, er en betydelig storaksjonær i selskapet.
De store farmasøytiske selskapene har lagt på vei klart å sikre seg globalt monopol på medisiner, behandlingsmåter, vaksiner og patenter. De driver storstilt lobbying overfor Kongressen i USA, der de er den mektigste lobbygruppa, overfor EU-kommisjonen, FN og regjeringer. De har stor innflytelse på internasjonal lovgiving, De er med rette blitt kritisert for å hindre fattige land i å skaffe seg billige medisiner, for å styre forskningsinstitusjoner og kvele kritikere. De er også blitt kritisert for at de bruker monopolet sitt til å hindre innovasjon. Og naturligvis har også de store farmasøytiske korporasjonene tette forbindelser med det militærindustrielle komplekset.
De hevder at de må ha så store inntekter fordi forskningen deres er så kostbar. Men i virkeligheten handler det om at de gjør det for å sikre seg og eierne maksimal profitt. Når de dominerende selskapene er så få og har så mye kapital til rådighet, gir det dem enorme muligheter til å gjøre akkurat det. Og, som vi skal vise, så har deres eiere nær sagt monopolkontroll over mediene, slik at de langt på vei kan styre hva som kommer fram av kritikk og hvordan den blir behandlet.
Alle våre tall er hentet fra databasen til Morningstar, som igjen henter side tall fra børsene i USA. (Vanguard og BlackRock er forresten blant de største eierne av Morningstar.)
Altså, for å summere opp så langt:
Ikke bare er produksjonen innen våpenindustrien, annen storindustri og farmasøytisk industri ekstremt konsentrert. Kapitalen bak disse selskapene er enda mer konsentrert, og vi finner igjen de aktive investeringsfondene som har så stort eierskap at de er i stand til å legge føringer for selskapene.
Merkevarene, ikke mangfold, men enfold
Tilbudet av merkevarer i butikkene er enormt. Gjennom reklamen får man inntrykk av at det pågår en intens konkurranse mellom svært mange kapitalgrupper om folks forbruk. Ja, de ønsker ganske visst at vi bruker så mye som mulig på varene deres. Men det er en illusjon at tilbyderne er så mange. Ser man bedre etter vil man se at et og samme konglomerat står bak et svært stort antall merkevarer. Til og med konkurrerende varemerker kan ha samme eier. Og det er svært få selskaper som eier alle de kjente merkevarene.
Det er som Annika Berge skrev i Råd&Rön utgitt av Sveriges Konsumenter:
Ett av de största företagen är Nestlé, som förutom Nescafé även äger flera välkända godis- och djurmatsmärken. Nestlé har också delägarskap i L’Oréalkoncernen, som bland annat äger skönhetsmärkena Garnier, The Body Shop och Maybelline.
Några av de stora företagen började som småskaliga familjeföretag, som till exempel Mars som grundades 1882 av Frank C. Mars i Minnesota. Franks mamma undervisade honom hemma, och lärde honom också att doppa godisbitar i choklad. I dag är Mars en av världens största tillverkare av chokladprodukter, men de tillverkar också kattmaten Whiskas, Dolmios pastasåser, Uncle Ben’s ris och många andra produkter.
Valgfriheten er en illusjon. De kjente merkevarene er bare «cover», fronter for større kapitalgrupper som står bak dem. Se bare på denne figuren som viser eierskapet til de største matvaregigantene:
(Denne figuren er fra 2017. Det har vært fusjoner og oppkjøp siden da, men det store bildet er helt riktig.)
Ti megakorporasjoner kontrollerer omtrent alt du kjøper fra husholdningsvarer til dyrefôr til jeans.
Enda så avslørende og voldsomt dette er, så er virkeligheten enda mange hakk verre. Disse ti selskapene eies og kontrolleres igjen av ei lita gruppe finanskapitalister, som dessuten eier hverandre.
Hvis vi ser på korporasjonenes eiere, skulle figuren sett slik ut:
Hvis vi ser på korporasjonenes eiere, skulle figuren sett slik ut:
Hvis vi for eksempel ser på eierskapet til Coca-Cola og PepsiCo, hvem finner man andre enn the usual suspects:
Coca-Cola: Berkshire Hathaway, Vanguard, State Street, Fidelity og BlackRock.
PepsiCo: Vanguard, State Street, BlackRock.
Og det er nettopp de tre siste, Vanguard, State Street og BlackRock som utmerker seg som Tordenskiolds soldater, gjengangere, i merkevarekjedene som i nær sagt alle andre viktige sektorer i den moderne vestlige kapitalismen.
Medieoligarkene
Aldous Huxley, forfatteren av Vidunderlige nye verden, så for seg ei framtid der makthaverne ville finne metoder for å «få folk til å elske slaveriet sitt» og «etablere en smertefri konsentrasjonsleir for hele samfunn, slik at folk blir fratatt rettighetene sine, men vil like det».
For å oppnå dette trenger makthaverne kontroll over produksjonen og distribusjonen av tanker, fortellinger, informasjon og følelser. Og til det trengs det kontroll over mediene, trykte medier, radio, TV-filmindustri, reklame og sosiale medier.
I dag finnes denne kontrollen. De multinasjonale korporasjonene som har makt over bankene, våpenindustrien og den farmasøytiske industrien har også kontroll over mediene.
Fem korporasjoner kontrollerer 90 %
Ifølge amerikanske undersøkelser var det i 1983 50 selskaper som eide 90% av mediene i landet. Allerede det var en veldig sterk maktkonsentrasjon. Men hvordan ser det ut i dag? I 2019 var det fem selskaper som kontrollerte 90% av mediene.
De fem selskapene var Comcast (via NBCUniversal), Disney, Viacom & CBS, og AT&T (via WarnerMedia). National Amusements er et privateid selskap, eid av Sumner Redstone og Shari Redstone. Resten er børsnoterte selskaper. Siden to av korporasjonene har samme eier, kan man si at det er bare fire grupper som eier 90 prosent av mediene.
Disse selskapene eier mediebedrifter av en eneste grunn, og det er å akkumulere profitt for sine eiere. De har ingen grunn til å drive gravende eller kritisk journalistikk for avsløre maktmisbruk eller undertrykking. Deres eiere og annonsører har heller ingen interesser av at deres lesere og seere reagerer på den økonomiske krisa eller de voldsomt økende klasseskillene ved å gjøre opprør på noen som helst måte. Her trengs ingen konspirasjonsteorier. Dette er de 1% som tjener grovt på den politikken som føres.
Når vi så studerer hvem som er de største aksjonærene i mediekorporasjonene og sammenlikner det med eierskapet i våpenindustrien, ser det slik ut:
Eierskap i medieindustrien:
| Mediegruppe | Eiere | ||||
| Comcast | Vanguard | BlackRock | Capital International | State Street | Capital Research |
| Disney | Vanguard | BlackRock | State Street | Morgan | |
| AT&T | Vanguard | BlackRock | State Street | ||
| 21 Century Fox | Disney | ||||
| Viacom/CBS | Vanguard | BlackRock | State Street | ||
De samme kapitalfondene eier også våpenindustrien:
| Våpenprodusenter | Eiere | ||||
| LockheedMarin | State Street | Vanguard | BlackRock | Capital World | |
| Boeing | Newport Trust | Vanguard | BlackRock | State Street | Fidelity |
| Raytheon | State Street | Vanguard | BlackRock |
(Kilder: Morningstar og Yahoo Finance)
I figuren over har vi vist dette i en og samme plansje. Når vi skriver om det militærindustriell mediekomplekset, så er ikke det en frase, men en nøyaktig beskrivelse av maktforholdene.
Hvem eier norske medier?
Den offisielle fortellingen er at vi i Norge har et mediemangfold. Men i virkelighetens verden ligger kontrollen over mediene i Norge i svært få hender. Hvis vi ser bort fra statskanalsen NRK, eies mediene stort sett av en liten gruppe milliardærer.
En håndfull store eiere
«Dei største bakanforliggjande eigarane av norske aviser; Blommenholm Industrier, Telenor og LO, var dei same i 2015 som tidlegare år. Blommenholm Industrier kontrollerer Schibsted, mens Telenor og LO-eigde Amedia ved utgangen av 2015. Schibsted er største eigar i Polaris og kontrollerer 29 prosent av aksjane i selskapet. Største utanlandske eigar ved utgangen av 2014 var Aller-gruppa som eig Dagbladet, og Nya Wärmlandske Tidningarna (NWT) som eig vel 26 prosent av Polaris. Dei andre store utanlandske eigarane er finansielle investorar med aksjepostar i Schibsted og Polaris.»
Schibsted – og Wall Street
Det største mediekonsernet i Norge er Schibsted. Det er også et av de fire største i Norden. De eier VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen osv. Schibsted eier også Svenska Dagbladet og Aftonbladet. De eier også 85% av Finn.no.
Schibsted er også største eier i Polaris Media, som eier en masse lokalaviser, sånn som Adresseavisen, Sunnmørsposten, Altaposten osv. (I Polaris er forresten The Bank of New York Mellon (de tre vanlige mistenkte er blant de fem største eierne) og JP Morgan (de tre er de tre største eierne) inne med aksjeposter på 5,1% og 4,1%.
Og hvem eier så Schibsted? Det er den søkkrike Schibsted-familien, naturligvis, gjennom Blommenholm Industrier, men Wall Street har også tunge poster i selskapet gjennom giganter som State Street (10%), JP Morgan (6,9%), Bank of New York Mellon osv. Finanskapitalen på Wall Street eier minst 48% av Schibsted, og 20 prosent er mer enn nok for finanskapitalen til å kontrollere et mediehus. Schibsted og Aftenposten trenger kreditt. De får ikke det hvis State Street sier nei. Schibsted er nå totalt kontrollert av Wall Street.
Dessuten har den høyreorienterte svenske familien Adler en posisjon gjennom Nwt media AS, som dessuten er nest største eier i Polaris.
Polaris
Største eiere i Polaris er Schibsted 29%, Nwt Media 26,4% og Must 14,7%. Polaris eide tidligere et stort antall lokalaviser; Adresseavisen, Sunnmørsposten og Harstad Tidende, for å nevne noen eksempler. Nå eier de fire lokalaviser og noen distribusjonsselskaper. Største eier er Schibsted (30%), så kommer NWT Media (26,4%) og Must Invest (14,7). Siden Schibsted er i klørne på Wall Street, er de indirekte kontrollert av State Street & co.
Amedia
Så har vi den tidligere A-pressa, som gjennom diverse omforminger er blitt til Amedia og som eier mer enn 60 lokalaviser og kontrollerer rundt en fjerdedel av avisopplaget i Norge. I 2020 eies Amedia av Amediastiftelsen. Medietilsynet nevner LO som en av de store bakenforliggende eiere, men det var før 2016.
Avisa Klassekampen skriver 27. desember 2021:
«Toppledelsen i Amedia har gjort det til vane å unne seg noe ekstra i adventstida; i fjor slukte de Budstikka en drøy uke før jul. I år ble gavehaugen enda større: Tirsdag i forrige uke ble det kjent at konsernet kjøper seg inn i 55 svenske aviser. Dagen etter – bitte lille julaften – kom nyheten om at Amedia overtar Sør-Varanger Avis. Tidligere i desember ble også Akersposten – en Oslo-avis Amedia la ned i 2014, men som siden har gjenoppstått på egen kjøl – innlemmet i konsernet.»
«Da Klassekampen gjorde opp status i mai, var det klart at den forestå- ende ervervelsen av Nationen ville gjøre aviskonsernet til Norges største. Ved inngangen til somme- ren kontrollerte Amedia rundt 30 prosent av det samlede avis- opplaget her til lands. Etter høstens oppkjøp er andelen enda høyere.
I tillegg har Amedia inngått «strategisk samarbeid» med flere aviser, blant andre Hamar Arbeiderblad.»
Indirekte er LO nå største eier i avisa Klassekampen fordi Fagforbundet eier 15%, Fellesforbundet 5% og Industri og Energi 5%, altså til sammen 25%. Nest største eier er partiet Rødt med 19,64%.
NHST Media Group
Avisa Morgenbladet, var kontrollert av Nhst Media Group, som også eier Dagens Næringsliv, og hvem eier dem? Hovedeier er Bonheur med 55% av aksjene, det vil si Fred Olsen-familien, en av Norges aller rikeste familier. Nest største eier i Nhst er milliardæren Erik Must, som kontrollerer 22,2%. Men nå er Morgenbladet eid av Mentor Medier AS. De eier også Vårt Land, Dagsavisen, Demokraten og Rogalands avis.
Stadig større konsentrasjon
Etter at Sparebankstiftelsen DNB kjøpte Amedia, er altså ikke Medietilsynets beskrivelse fra 2015 korrekt lenger. LO er ikke lenger noen stor medieeier. Telenor er heller ikke lenger aviseier, men derimot sterkt på TV gjennom Canal Digital. De som står igjen som store aviseiere er Schibsted, Nwt, NHST og Mentor Medier.
Andre store medieeiere i Norge er Bonnier AB, Modern Times Group, Egmont og Aller Holding.
Hvem eier IT-gigantene?
Informasjonsteknologien er blitt en av de viktigste infrastrukturene i det moderne samfunnet. I et samfunn der det brukes informasjonsteknologi i produksjonen av all annen teknologi og der all kommunikasjon, informasjonsinnhenting, formidling og medier, inklusive propaganda er totalt avhengig av IKT, er eierskapet til og kontrollen over denne sektoren et spørsmål av den aller største viktighet. Også krigsindustrien og krigene er avhengig av informasjonsteknologi. Så i vår serie om hvem som eier og kontrollerer de viktigste sektorene i vårt samfunn er vi nå kommet til IT-bransjen: Hvem eier IT-gigantene?
Gigantene på nettet
Da EU-kommisjonen skulle sette ned en komité av IT-giganter for å drive sensur av internett og sosiale medier, innkalte de toppene i Facebook, Twitter, Google og Microsoft.
Men hvem eier disse IT-gigantene? Hvilke økonomiske krefter står bak dem? Vi har utarbeidet en oversikt over de ti viktigste eierne i de fire selskapene. (NB: Google heter nå Alphabet, og er antakelig verdens største IT-selskap.) Dataene her er fra 25. desember 2020:
Største eiere i Morgan Stanley, sa du?
Microsoft
Alphabet
For å lage denne oversikten har vi brukt databasene til Morningstar ‘og Yahoo Finance, som igjen er basert på aktuell børsinformasjon. Investeringsfondene Vanguard, BlackRock og State Street har store eierandeler. De er gjerne topp tre, eller i det minste topp fem. Dette viser at disse kapitalfondene har en massiv kontroll over IT-gigantene. Tidligere ville vi ha funnet storbankene i noen av disse posisjonene og vi ville ha funnet andre industribedrifter. Nå er det kapitalfondene som har tatt over, og det til gagns.
De som har fulgt denne serien vil se at det er de samme gjengangerne nok en gang. Dette er de største eierne i alle de største bankene i USA. De er de største eierne i våpenindustrien, Big Pharma, merkevarene og medieindustrien. Og nå finner vi dem altså i kommandoposisjon også i IT-gigantene.
Aktive eiere
Noen har hevdet at disse fondene bare driver passiv plassering på vegne av investorer og at deres eierskap derfor ikke skal tillegges så stor vekt. En gang i tida var det kanskje slik, men ikke nå lenger. De sier sjøl at de regner seg som aktive eiere, og de opptrer som det. Da det så ut som om Hillary Clinton skulle vinne presidentvalget i 2016 gjorde sjefen for BlackRock, Larry Fink, seg klar til å ta over finansdepartementet i USA. Stort mer aktiv eier går det vel neppe an å være.
BlackRock vil ta kontrollen over Hillary Clintons finansdepartement
Hvem er Larry Fink og hva er BlackRock?
IT-industrien som stat i staten
IT-gigantene sitter ikke bare med kontrollen over den nøkkelteknologien som samfunnet er totalavhengig av. De har også enormt stor kontroll over oss vanlige mennesker. Det brukerne av Facebook, Google og Amazon ikke ser er hva som gjøres med dataene deres. For det er vi som er disse selskapenes egentlige varer. Det er våre data og dataene om oss som gjør dem søkkrike. Det å vite mest mulig om oss, våre kjøpevaner, vår smak, våre lyster, våre venner og våre nettverk er bokstavlig talt gull verdt.
De er også blitt blant verdens aller rikeste selskaper. I Forbes 2000, som viser de 2000 mest kapitalsterke selskapene i verden, finner vi IT-gigantene tungt representert. Seks av de 20 største er IT-selskaper.
IT-gigantene er derfor ikke bare i strategiske nøkkelposisjoner, de forvalter kapital som gjør dem til ekstremt mektige aktører, bare i kraft av det. Når de altså i tillegg kontrollerer store deler av nervene og blodårene i det moderne samfunnet så må det være på plass å karakterisere deres roller som å være stater i staten. De tar beslutninger og legger føringer som setter nasjonalforsamlinger fullstendig på sidelinja.
Og deres eiere viser seg altså å være de samme vanlige mistenkte som vi møter igjen og igjen. Og legg merke til at dette er ikke en konklusjon som bygger på noe annet enn offentlig tilgjengelig børsinformasjon.
Imperiets herskere
Vi har sett på hvem som har kontrollen over noen av de viktigste strategiske sektorene i den USA-dominerte imperialismen. Det er på tide å sammenfatte hva vi har funnet ut. Men la oss først gå over 100 år tilbake.
– Karteller er typiske for den internasjonaliserte kapitalismen
I Boka «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium» gjorde Lenin en tilsvarende jobb. Han hentet fram tall og fakta sektor for sektor og klarte gjennom det å vise tydelig hvor konsentrert kapitalen var i hans tid og hvordan grupper av kapitalister og til og med kapitalistiske familier hadde lykkes i å skaffe seg enorm kontroll over store deler av verdensøkonomien. Han nevnte folk som Rockefeller, Rothschild og Nobel blant andre, og beskrev hvordan de kapitalistiske kartellene hadde delt verden mellom seg. Rockefellers American Standard Oil Co og Rothschild og Nobel med sin kontroll over de enorme oljeforekomstene i Baku, hadde delt verden mellom seg. Lenin argumenterte for at kapitalistiske karteller følger med nødvendighet utfra den store konsentrasjonen av kapital. Han påviste også karteller innen elektrisitetsproduksjon, stålindustri, jernbane, sinkindustri og flere andre truster og karteller.
I dag mer enn 100 år seinere er konsentrasjonen av kapital kommet mye lengre og, som denne serien har vist, har den ført til utvikling av finansinstitusjoner som kontrollerer alt fra banker, til våpenindustri, merkevarer, medier og teknogigantene – og som igjen er sammenfiltret med hverandre. Skulle Lenin ha gjort sin analyse på nytt ville han ha vært nødt til å føye til et nytt nivå i konsentrasjonen av kapitalen – superkorporasjonenes epoke.
En finansiell superorganisme
Forskere ved ETH Zürich i Sveits gjennomførte en svær datamaskinanalyse av bedriftsinformasjoner for hele verden i finansdatabasen Orbis. De startet med en liste på 43.000 transnasjonale selskaper. Så begynte de å se på eierskapsforhold og forbindelser for å se hvem som kontrollerer hva. På denne måten kartla de over en million eierskapsforbindelser og kunne for første gang bygge en datamodell som synliggjør global finansiell makt. De kom fram til at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen. Disse 147 selskapene er ikke bare dominerende, men de eier også hverandre. Tre fjerdedeler av eierskapet til aksjene i kjernen tilhører kjernen sjøl. Vi snakker altså om en tett sammenvevd gruppe av selskaper. Les rapporten her. (pdf) Grafisk ser modellen slik ut. De røde punktene er selskapene i kjernen. Til høyre et utsnitt som viser forbindelsen mellom finansselskapene
Disse selskapene er «superconnected», dvs. at krysseierskapet og personalunionene er så tette at de framstår som en finansiell superorganisme. Forskerne bak studien skriver:
Man kan tenke på toppkontrollørene innen denne kjernen som en økonomisk «super-enhet» i det globale nettverket av korporasjoner.
De navnga 50 av de 147 selskapene og de femten viktigste av dem er disse:
Rank Economic actor name
- 1 BARCLAYS PLC
- 2 CAPITAL GROUP COMPANIES INC, THE
- 3 FMR CORP
- 4 AXA
- 5 STATE STREET CORPORATION
- 6 JPMORGAN CHASE & CO.
- 7 LEGAL & GENERAL GROUP PLC
- 8 VANGUARD GROUP, INC., THE
- 9 UBS AG
- 10 MERRILL LYNCH & CO., INC.
- 11 WELLINGTON MANAGEMENT CO. L.L.P.
- 12 DEUTSCHE BANK AG
- 13 FRANKLIN RESOURCES, INC.
- 14 CREDIT SUISSE GROUP
- 15 WALTON ENTERPRISES LLC
- 16 BANK OF NEW YORK MELLON CORP.
- 17 NATIXIS
- 18 GOLDMAN SACHS GROUP, INC., THE
- 19 T. ROWE PRICE GROUP, INC.
- 20 LEGG MASON, INC.
Vi kjenner igjen de fleste av selskapene fra våre studier, og da særlig Vanguard og State Street. Hadde studien vært gjennomført i dag, ville den ikke ha kommet utenom BlackRock, som nå er blitt den største av de tre.
Makt: Between a BlackRock and a hard place
«The Big Three»
Forskerne Jan Fichtner, Eelke Heemskerk og Javier Garcia-Bernardo, som alle forsker på midler fra EUs Horizon 2020-program har avdekket dette eierskapet og pekt ut de mektigste fondene.
Det dreier seg om Vanguard, BlackRock og State Street. Dette er såkalt passive formuesforvaltere. Det betyr at de ikke på samme måte som aktive fond prøver å slå markedet, men heller å følge det. De tar derfor et mye mindre gebyr fra investorene og siden finanskrisa i 2008 har det vært en flom av investorpenger fra aktive fond til indeksfond. Indeksfondene hadde fått en kapitaltilførsel på 1400 milliarder dollar etter 2008 ifølge 2017 Investment Factbook.
I midten av oktober 2021, da BlackRock kunngjorde resultatene for tredje kvartal, sa selskapet at de bare var hårfint unna 10 billioner dollar (10.000 milliarder) i kapital under sin forvaltning. I 2020 hadde BlackRock en kapital på 7,3 billioner i sin forvaltning. Halvannet år med pandemi har brakt denne kapitalistiske mastodonten en vekst på over 30%.
Gjennom sitt egenutviklede forvaltningssystem Aladdin forvalter de indirekte omlag 20.000 milliarder dollar. Bare i løpet av 2020 har de trukket inn giganter som Citigroup, Northern Trust og Santander i dette systemet.
De tre fondene som kommer ut som vinnere er BlackRock, Vanguard og State Street , de såkalte Big Three. Til og med Wikipedia omtaler dem nå slik: «Along with Vanguard and State Street, BlackRock is considered one of the Big Three index funds that dominate corporate America.«
I 2021 har Vanguard 6,9 billoner dollar til forvaltning. State Street har 3,9 billioner. De tre vanlige mistenkte forvalter altså til sammen en kapital på ca. 20.000 milliarder dollar.
De nevnte forskerne har kartlagt eierskapet til Big Three og påvist at hvis man ser på dem samlet er de største eier i 40% av alle børsnoterte selskaper. Dette har de gjort i et prosjekt som kalles CORPNET, og som har som mål å kartlegge de globale korporasjonene. Prosjektet styres fra universitetet i Amsterdam.
De har også studert S&P 500-indeksen, som er en indeks over de 500 største selskapene i USA, og der er konsentrasjonen enda mer ekstrem. Samlet sett er Big Three største eier i 90% av disse selskapene.
De tre forskerne har studert fondenes stemmegivning og avdekket hvor aktive de faktisk er. De har en koordinert og sentralisert stemmestrategi og utøver dermed eierskapskontroll.
Hvem står bak «The big three»?
BlackRock ble grunnlagt i 1988 og ble børsnotert i 1998. I 1999 forvaltet fondet 165 milliarder dollar. Nå forvalter det 6.840 milliarder, eller 6,84 trillioner som man sier i USA. Fondet er blitt kalt verdens største skyggebank, og det bør være opplagt at BlackRock og de andre store ikke har oppstått av intet. Men kundelistene deres er ikke offentlig tilgjengelig, så vi kan ikke umiddelbart vite hvem som har skutt kapital inn i fondene.
Flere artikler om BlackRock her.
Derimot gir BlackRock oss noen ledetråder. Selskapet skrev tidligere på sine nettsider at de har noen av de aller største stiftelsene og private fondene som sine kunder. Det må bety at de har stiftelser som Rockefeller Foundation, Ford Foundation, Carnegie og kanskje også Rothschild Foundation på kundelista. Det er ikke noe risikabelt veddemål å gjette på at det er gamle dynastipenger som har gjort det mulig for disse fondene å bli så sterke og mektige så fort.
Nylig har sjefen for BlackRock, Larry Fink, sagt at de største kapitalgruppene i verden «må ta mer ansvar for politiske og sosiale spørsmål». Dette fikk en av hans kolleger i bransjen, multimilliardæren Sam Zell til å bemerke: «Jeg visste ikke at Larry Fink er blitt oppnevnt til Gud.»
Kommentar til kritikk
Vi har mottatt noe kritikk av denne serien som vi vil kommentere:
- Fondene forvalter på vegne av andre
Ja, naturligvis. Det er det bankene alltid har gjort. De bankene som gjorde finanskapitalen til «fyrstene» i imperialismen for over 120 år siden var ikke noe annet enn forvaltere av andres penger. Og nettopp derfor ble de så mektige. Det var denne enorme konsentrasjonen av kapital i noen få hender som gjorde det mulig for dem å dele den kapitalistiske verdenen mellom seg og ta monopolkontroll over hele sektorer. Disse fondene opptrer som superbanker og gjennom krysseierskap har de maksimalisert denne kontrollen.
2. Fondene har tusenvis av småinvestorer og er dermed ikke én kapital
Samme argumentet gjelder her. Det er nettopp det som er styrken til finanskapitalen. I Imperialismen siterer Lenin en av de fremste tyske mogulene, Siemens, som 7. juni 1900 sa til den tyske Riksdagen at «ettpunds aksjen er grunnlaget for den britiske imperialismen». I Tyskland var det nemlig lovforbud mot aksjer mindre enn 1000 mark. Nettopp det å suge opp i seg småsparernes kapital var en styrke ved den britiske imperialismen framfor konkurrentene, og slik hadde denne tyske kapitalisten «en mer «marxistisk» forståelse av imperialismen enn visse russiske marxister», skrev Lenin.
BlackRock, Vanguard og State Street har tatt dette prinsippet et kvantesprang opp. Gjennom dette kontrollerer de ikke bare sektorer av imperialismen. De har sine tentakler i alle de strategiske sektorene og har skapt et superkartell.
3. Det er «konspirasjonsteori» å se for eksempel BlackRock som en slik superkapitalist
Denne kritikken kommer faktisk til en viss grad fra folk som kaller seg antiimperialister. Det viser at de aldri har forstått hva imperialismen er. De kan umulig å lest Lenins bok fra 1916, for hadde de gjort det, ville de ha sett at deres argumentasjonsmåte ville plassert Lenin blant de fremste «konspirasjonsteoretikerne».
Skal man utvikle en sosialistisk politikk i dag, holder det ikke bare å peke på forskjells-Norge, altså de store økonomiske forskjellene mellom rik og fattig. Det er riktig og viktig nok, men det er bare første steg. Man er nødt til å gå videre til det som virkelig teller, nemlig makt.
I vårt arbeid har vi bare brukt offentlig tilgjengelig materiale og fakta. Vi har ikke basert oss på noen former for spekulasjoner eller «teorier», men vist gjennom tall og børsopplysninger hvordan eierskapsforholdene er i dagens imperialisme.
Og det som framstår er et monster, en Leviathan, der makta er mer konsentrert enn den har vært i noe despoti noen gang i historien. De virkelige fyrstene i dagens imperialisme er bare en håndfull folk, noen få titall, og de har makt over hverdagen til milliarder av mennesker. Dette er tørr og nøktern klasseanalyse anno 2021.
