Merkevarene, ikke mangfold, men enfold

26

Tilbudet av merkevarer i butikkene er enormt. Gjennom reklamen får man inntrykk av at det pågår en intens konkurranse mellom svært mange kapitalgrupper om folks forbruk. Ja, de ønsker ganske visst at vi bruker så mye som mulig på varene deres. Men det er en illusjon at tilbyderne er så mange. Ser man bedre etter vil man se at et og samme konglomerat står bak et svært stort antall merkevarer. Til og med konkurrerende varemerker kan ha samme eier. Og det er svært få selskaper som eier alle de kjente merkevarene.

Det er som Annika Berge skrev i Råd&Rön utgitt av Sveriges Konsumenter:

Ett av de största företagen är Nestlé, som förutom Nescafé även äger flera välkända godis- och djurmats­märken. Nestlé har också delägarskap i L’Oréalkoncernen, som bland annat äger skönhetsmärkena Garnier, The Body Shop och Maybelline.

Några av de stora företagen började som små­skaliga familjeföretag, som till exempel Mars som grundades 1882 av Frank C. Mars i Minnesota. Franks mamma undervisade honom hemma, och lärde honom också att doppa godisbitar i choklad. I dag är Mars en av världens största tillverkare av chokladprodukter, men de tillverkar också ­kattmaten Whiskas, Dolmios pastasåser, Uncle Ben’s ris och många andra produkter.

Valgfriheten er en illusjon. De kjente merkevarene er bare «cover», fronter for større kapitalgrupper som står bak dem. Se bare på denne figuren som viser eierskapet til de største matvaregigantene:

foodchoice

(Denne figuren er fra 2017. Det har vært fusjoner og oppkjøp siden da, men det store bildet er helt riktig.)

Ti megakorporasjoner kontrollerer omtrent alt du kjøper fra husholdningsvarer til dyrefôr til jeans.

Enda så avslørende og voldsomt dette er, så er virkeligheten enda mange hakk verre. Disse ti selskapene eies og kontrolleres igjen av ei lita gruppe finanskapitalister, som dessuten eier hverandre.

Hvis vi ser på korporasjonenes eiere, skulle figuren sett slik ut:

Hvis vi for eksempel ser på eierskapet til Coca-Cola og PepsiCo, hvem finner man andre enn the usual suspects:

Coca-Cola: Berkshire Hathaway, Vanguard, State Street, Fidelity og BlackRock.

PepsiCo: Vanguard, State Street, BlackRock.

Og det er nettopp de tre siste, Vanguard, State Street og BlackRock som utmerker seg som Tordenskiolds soldater, gjengangere, i merkevarekjedene som i nær sagt alle andre viktige sektorer i den moderne vestlige kapitalismen.

Forrige artikkel,:Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    Et mulig mottiltak kunne være å gi skattefordeler eller andre fordeler til butikker som ikke tilhører en butikk-kjede. Jeg mener at dette er noe som faktisk gjøres i deler av USA.

  2. Alle mat-merkene som vist på figuren produserer prosessert ferdigmat, som inneholder for mye raffinerte karbohydrater som sukker, for mye salt og for mye feil fett. Hvis det ikke er sukker er det farlige erstatninger som Aspartam, Nutrasweet og Sukrose, og andre tilsetninger, som hvis en googler dem, ser er helseskadelige.

    Hvem tjener enormt på det, jo det er Big Pharma, som har dyre medisiner klare for høyt blodtrykk, diabetes og for andre plager og sykdommer forårsaket av ferdigmaten og tilsetningene i dem. Og hvis en nøster opp i eierforholdene ser vi at Big Pharma og Big Food har de samme eierne, de sitter ved det samme bordet.

    Mange mennesker i Vesten har ikke tid til å lage mat på tradisjonelt vis med ferske ingredienser, ferdigmat som tilberedes i mikrobølgeovnen er alt de har tid til. Etter ferdigmat middagen på kvelden koser en seg ofte med potetgull, som inneholder akrylamid. Selv om næringmiddeltilsynet her i Norge har slått alarm, spiser de fleste verden over intetanende snacks nesten hver dag som inneholder dette farlige stoffet.

    Ved det samme bordet sitter også sminke og kropppleie-produkt industrien, “Big Beauty”, som har de samme eierne, en enorm uteglemt multinasjonal industri. De kjemiske tilsetningene som går igjen i de fleste kremer, shampoo, lotions, deodoranter etc er også helseskadelige, og sykdommene og plagene de gir en viss prosent av brukerne, behandles av medisiner fra Big Pharma.

    En liten elite produserer og kontrollerer hva vi spiser og smører på oss, og mengden av farlige kjemikalier i mat og andre produkter sier litt om hvilken kontroll de har på politikere og tilsyn. Big Food og Big Beauty forgifter oss bokstavelig talt, og Big Pharma tjerner enormt på at forbrukerne stoler på produsentene og myndighetene. En kan noen ganger få tanker om at denne eliten driver krig mot menneskeheten.

  3. Skremmende, kanskje. Men i den store sammenhengen ganske logisk, og lite overraskende.
    Det burde være en godt kjent sak at de fleste store klesmerker, for å nevne et eksempel, bruker noenlunde de samme produksjonsmetodene for sine varer - nemlig lavtlønnede arbeidere i relativt fattige land.

    Det skulle ikke lønne seg å være internasjonalt etablerte handelsforetak uten at man bruker billigst mulig arbeidskraft. Innenfor dette systemet står forbrukermakt “mot” kapitalmakt - dvs. det avhenger av enkeltmennesket sitt valg av varer, hvem som tjener på det. Går du på H&M eller KappAhl osv osv, støtter du i stor grad systemet bak. Det er forbrukerens valg.

    Man kan gjerne klage over rike menneskers grådighet, men man må innse at man selv er med på å gjøre dem rik. Jeg tror det gjelder for de fleste mennesker - at om de selv føler at de tilbyr noe mange vil ha, og tjener penger på det, så er det en rettferdiggjørelse i seg selv. Raske penger og enkle løsninger er synonymer.

    Det blir veldig lett å moralisere over “the filthy rich” når man selv ikke har sittet i samme posisjon. Som man også ser, har langt på vei også de fleste som i utgangspunktet var “fattig manns venn” sveket sine (lite bemidlede) støttespillere så fort de kom i makt/pengeposisjon. I utgangspunktet “uavhengige” og “idealistiske” tilbydere lar seg, om driften går godt nok, veldig ofte kjøpe opp av større eierselskaper. Se f.eks. på bl.a. håndbryggerier som startet eventyret i en kjeller - to-tre år etter banker Ringnes på døra med en kjøpesum. Da taler pengene høyest, nok en gang.

  4. Karl, jeg er i utgangspunktet helt enig med deg, det er både logisk og lite overraskende. Men hvor stor er egentlig forbrukermakten? Jeg er veldig lite bevisst på klær selv må jeg innrømme, mens jeg er mer bevisst på hva jeg kjøper av mat og drikke. Finnes det noe særlig alternative hverdagsklær enn fra U-land å få kjøpt i Norge? Her er jeg totalt blank innser jeg. Uansett, for et menneske som syr klær i Bangladesh er jeg også “filthy rich”, og jeg er med på å øke min egen levestandard på bekostning av dem sannsynligvis selv om den uten meg potensielt kunne være enda verre også.

    Steigan snakker om konkurranse, og det kan se ut som det står nokså dårlig til i Norge når det gjelder de store matvarekjedene som i realiteten er et oligopol hvor det også vil være en fhv. høy terskel for småprodusenter å slippe til med sine varer. Jeg pleier å bruke et nokså anekdotisk og for mange kanskje for enkelt eksempel for å illustrere den dårlige konkurransen, og hvis noen her ser noen feil i det jeg sier og kan komme med en god forklaring er jeg lutter øre: Jeg elsker peanøtter, og min favoritt er “St. Michaels” som produseres i Fredrikstad av Brynildkonsernet tror jeg. Målt vekt mot vekt er disse langt dyrere enn konkurrentene i Norge og koster ca. kr. 31-32 kr. per pose nå i butikkene jeg handler i. Men drar man på “harrytur” og handler f.eks på Godisfabriken ved grensen (Strømstad), bare noen få mil unna Fredrikstad, får man den samme posen til ca. SEK 16. Det synes jeg er ganske utrolig at går an. Det må jo sitte noen i Norge og ta ut en vanvittig profitt?

  5. Bombama says:

    Denne artikkelen er ikke helt presis. State Street er en depotbank, og fungerer omtrent som norske VPS. Det kan like gjerne være f.eks Oljefondet som ligger bak en aksjepost det står State Street på. Vanguard er stort sett indeks-baserte fond, og prøver å replikere SP500 eller andre indekser. Blackrock er mer aktive investorer. Men alle disse selskapene har svært mange eiere og det er vanskelig for en amerikansk investor å utøve kontroll eller få innflytelse på administrasjonen i et børsnotert selskap. Men disse selskapene har klart å fremstille produkter de fleste nesten ikke klarer seg uten, og selge det globalt, så noe riktig har de gjort.

    Hva gjelder Norge oppe i dette, blir jeg provosert hver gang jeg kommer inn i en dagligvarebutikk, som kaller seg “lavpriskjede…”. For 1.5 L Cola avkreves man 36 kr, omtrent 3 ganger prisen der jeg bor, i Luxembourg. En 0.6 L vann på bensinstasjon 40 kr. En kroneis 27 kr. Et brød rundt 45 kr. Dette kunne startet Den franske revolusjonen, men av forbausende grunner finner alle nordmenn seg i at Orkla/REMA/Rimi raner dem. Prisene på grønnsaker stiger på sommeren, ulikt alle andre land, fordi da er det kun norsk produksjon. Alle vaskemidler koster 3-4 ganger prisen i EU. Jeg tror det er på tide at nordmenn tar på seg gule vester også, og roper FjErna. Regjeringen hennes forstår ingenting, og agerer deretter.

  6. Nøkkelen ligger i hensiktsmessig bruk av møbler.
    2 enkle smale kontorskillevegger og en plante foran TV, som sperrer utsikten fra sofaen unntatt for gjester, der man er sitt ansvar bevisst og ser sitt snitt til å øke befolkningen,

  7. INK says:

    @KjetilTangen
    Jeg har gått og trodd at det var bedre å kjøpe klær som er sydd i Europa, men det er det ikke nødvendigvis, dersom man skal tro denne saken fra Fri Fagbevegelse

    Her er en liste over noen butikker med klær som er sertifisert som “rettferdige”.
    https://www.grontskift.no/sertifiseringer/
    https://www.etiskmote.no/categories/fairtrade-certified
    Om alle sertifiseringene er til å stole på, vet jeg dog ikke - det har vel også kommet kritikk mot Fair Trade-merkingen. Og det meste av dette er vel nettbutikker (men noen er norske):

    Dressmann selger noen få fair trade produkter:
    https://dressmann.com/no/butikk/sokeresultat/?q=fair+trade#Produkter

    Gudrun Sjödén har butikker i Oslo, og hevder selv å jobbe for gode arbeidsforhold for sine syere og bruker miljøvennlige materialer - NB! bare dameklær (og kanskje ikke så egnet for de hippeste):

    Fair & Square skal ha fabrikker med norske arbeidsforhold i Kina (det har vært snakk om at de også skal selge klærne i Fretex-butikker, men jeg vet ikke om de gjør det i dag):

    Og så finnes det noen ganske få designere, som Mari Nordén, som syr alt i Norge, men designklær er vel for de færreste av oss.

    For den som har råd til norsk tollbehandling:
    https://www.peopletree.co.uk/

    og her er flere:

    Og en uoversiktlig liste fra fair trade:
    https://www.fairtrade.no/finn-produkter/nettbutikker/filter/bomull-no-1.html

    FIVH anbefaler bruktbutikker og å bytte klær med venner:

  8. Total suksess : ) :slight_smile:

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

15 flere kommentarer

Deltakere

Historisk kommentararkiv

26 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.