Planetariske grenser i Antropocen — menneskets tidsalder

12
Erik Plahte
Erik Plahte

Planetariske grenser, hva er nå det? De er grenser som vi ikke må overskride om vi vil at Jorda skal være beboelig for mennesker i det lange løp. Disse grensene er der fordi Jorda er rund, og jordoverflata som vi lever av og lever på, har begrensa størrelse. Landarealet utgjør ca 150 millioner kvadratkilometer, eller litt over 20 dekar pr person, resten er dekt av vann. Ca 40% av landarealet er jordbruks- og beiteareal, ca 8 dekar pr person. Det burde holde, om det ikke var for ett problem: Vårt økonomiske system — kapitalismen — krever vekst. Hele tida.

Veksten må ikke stoppe opp, da går økonomien i stå. Profitten går i null, bedrifter går konkurs, valutaer taper verdi, arbeidsledigheten blir skyhøy, fattigdommen sprer seg, sosiale protester og opprør truer makteliten og den rådende politiske orden. Men enhver vekst må til slutt stoppe opp når det ikke lenger er stadig mer land å hente ressurser fra. Den tida er nå forbi. Moder Jord har planetariske grenser. Men den kapitalistiske økonomien krever evig vekst, også når videre vekst ikke lenger er fysisk mulig. Faktisk krever den eksponentiell vekst. Men dette forutsetter at jorda er flat og uten grenser. Om veksten stadig fortsetter som om ingen grenser fantes, kan resultatet bli dramatisk:

KantenAvJorda

Der ligger et problem som mange ikke vil innse. Og det stiller seg skarpere og skarpere for hvert år når veksten fortsetter og fortsetter, raskere og raskere. Stadig flere framtredende forskere har begynt å interessere seg for dette. Flere mener at vår innvirkning på prosessene på Jorda nå har fått så stort omfang at vi har forlatt den stabile geologiske epoken etter siste istid og er på vei inn i en ny geologisk epoke — Antropocen, Menneskets tidsalder — der menneskelig aktivitet får en avgjørende innflytelse på hva Jorda kommer til å utvikle seg mot.

Jeg skal presentere noe av det de har kommet fram til. Utfyllende stoff har jeg plassert som tillegg i slutten av artikkelen.

Dommedagsprofetier?

Noen vil innvende: Alt snakk om klima- og ressurskrise er dommedagsprofetier. Kull, olje og gass kan erstattes av elektrisitet fra vann, sol og vind. Stål og betong kan erstattes av avanserte trematerialer og karbonfibre. Mere mat kan produseres kunstig i reaktorer eller hentes fra plankton og alger i havet. Det dukker alltid opp teknologiske alternativer når bare behovet er stort nok. I rapporten Better Growth Better Climate, The New Climate Economy Report utgitt av en FN-oppnevnt klimakommisjon, finner vi utsagnet «Innovation is a core driver of economic growth, and will be crucial to enabling continued growth in a world of limited natural resources.» Noe mere sies det ikke om den saka. Ikke et ord om at begrensa ressurser gjør at veksten til slutt må stoppe opp, enten vi vil det eller ikke.

I fjor kom World Wildlife Fund med en rapport som sparker beina under slike lettvinte vurderinger. Vårt økologiske fotavtrykk overskrider allerede de fornybare ressursene på Jorda med 50%.
OkologiskFotavtrykk
Av diagrammet kan det se ut som problemet ville bli løst ved å halvere karbonutslippet. Men så enkelt er det ikke. Vi setter spor etter oss på mange andre måter og bruker langt flere ressurser enn dette. Fortsatt økonomisk vekst og økende folketall skjerper problemet. Den største utfordringa ligger kanskje i kravet om utjevne ulikhetene i verden. Om alle land i verden skulle opp på Vestens forbruksnivå, ville totaltforbruket av ressurser bli nesten seks ganger så stort.

Vårt økologiske fotavtrykk blir bare større og større:

Utviklingsforlop

FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI, Human Development Index) og globalt fotavtrykk for utvalgte land. Strekene viser hvordan utviklinga har vært fra 1980 fram til 2007. HDI øker for alle landene, men dessverre øker fotavtrykket også, slik at ikke et eneste land kombinerer høy velferd med et tilstrekkelig lavt fotavtrykk. Legg merke til hvordan alle smyger seg utenom målområdet.
Kilde: Steffen et al. (2011). Global Footprint Network inneholder en animert versjon av figuren. Se også her.

Det fins masser av tilsvarende dokumentasjon tilgjengelig på nettet. Det går ikke lenger an å lukke øynene for at fortsatt økonomisk vekst betyr fortsatt rovdrift på begrensa ressurser og en stadig økende belastning på Jordas økosystemer. Fortsatt økonomisk vekst, «business as usual», er ikke mulig i lengden. Veksten må begrenses eller stanses, ellers vil vi stange mot naturlige grenser. Men hvilke grenser, og hvilke følger vil det få om veksten ikke stanses i tide?

Planetariske grenser — Planetary boundaries

Dagens politikere har like lite som gårsdagens tatt denne virkeligheten inn over seg. De snakker varmt om klima og miljø, men oppfører seg fortsatt som om menneskene er naturens herskere. Blant forskere er det økende uro over at verdens styrende eliter tar så lett på disse problemene. Ei bredt sammensatt gruppe av 29 forskere (Rockström et al. 2009) presenterte i 2009 et nytt begrep — planetary boundaries, planetariske grenser —for å avgrense det de kalte et trygt menneskelig handlingsrom innafor Jordas dynamiske system. De identifiserte ni grunnleggende prosesser i det globale fysiske-kjemiske-biologiske systemet på Jorda, og for hver prosess prøvde de å anslå en grense som ikke må overskrides om vi vil unngå en global miljøkrise:

Den eksponentielle veksten i menneskelig virksomhet skaper et fortsatt press på systemet Jorda. Det er grunn til å frykte at den kan destabilisere livsviktige biofysiske systemer og forårsake plutselige og irreversible miljøforandringer som ville være skadelige eller til og med katastrofale for våre livsvilkår. Dette er et grunnleggende dilemma på grunn av at det dominerende økonomiske paradigmet om sosial og økonomisk utvikling neglisjerer risikoen for menneskeskapte katastrofer av kontinentalt eller globalt omfang.

Den grunnleggende idéen bak begrepet planetariske grenser er at perioden etter siste istid — Holocen — har vært uvanlig stabil sammenlikna med tidligere geologiske epoker i Jordas historie, og den eneste planetariske tilstanden vi med sikkerhet kan si skaper et fordelaktig utviklingsmiljø for menneskeheten. Men virkningene av menneskelig aktivitet truer denne stabiliteten dersom vi overskrider visse grenser for disse ni prosessene. Holder vi oss derimot innafor disse grensene, vil det være mulig å opprettholde en tilstand som ikke skiller seg vesentlig fra Holocen.
NineBoundaries2

 

De ni planetariske grensene. Fra toppen og mot høyre: Klimaendring, forsuring av verdenshavene, uttynning av ozonlaget, nitrogensyklusen, fosforsyklusen, det globale forbruket av ferskvann, endra bruk av land, tap av biodiversitet, mengde aerosoler i atmosfæren, kjemisk forurensning. For hver grense har forskerne identifisert en kontrollvariabel. For eksempel, for klimaendring er det konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren og strålingstrykket (netto innstrålt effekt i watt pr kvadratmeter). Den indre, grønne sirkelen indikerer grensa som hver kontrollvariabel må holdes under. De røde sektorene indikerer nivåene i dag.  Tre av grensene har ingen rød sektor. For dem fant ikke forskerne grunnlag for å sette grenseverdier.

Kilde: Stockholm Resilience Centre (Steffen et al. 2011).

Tre av de planetariske grensene er allerede overskredet: klimaendring, raten som nitrogen omsettes med og tap av biodiversitet. Grensa for tap av biodiversitet er så kraftig overskredet at det går langt utafor figuren. Ifølge FN-rapporten om verdens vannforsyning er grensa også overskredet for fosfor-syklusen. Men også de øvrige sektorene kan gi grunn til bekymring. For eksempel ligger det globale vannforbruket ennå langt under grenseverdien. Men det vil ikke vare lenge. Det er venta at i 2030 vil tilgjengelig mengde ferskvann ligge 40% under behovet dersom utviklinga fortsetter som nå («business as usual»). Den samme FN-rapporten hevder at det er nok vann i verden, problemet er å forvalte vannressursene på en bærekraftig måte. Jeg synes den konklusjonen ser tvilsom ut. Ifølge den samme rapporten får minst 50% av alle folk i verden drikkevann fra grunnvannet. Men grunnvannsreservene minker, og 20% av vannkildene er overutnytta — forbruket er større enn tilsiget. Dette leder til andre problemer: setninger i grunnen, reduserte avlinger og saltvann som trenger inn i bakken i kystnære områder. Data fra NASA tyder på at California står foran en vannkrise. Vannreservene har avtatt siden 2002, og grunnvannet synker. Utviklinga er ikke bærekraftig. (Se også her.)

Minst like skremmende er tapet av biodiversitet. Ifølge Millennium Ecosystem Assessment (2005) forsvinner nå arter i et tempo som er tusen ganger høyere enn den raten en kan lese ut av fossildata. Om utviklinga fortsetter, vi dagens tempo bli tidobla i vår nærmeste framtid. Det vil kreves en langsiktig innsats uten sidestykke å snu denne utviklinga. Dette er viktig, for det er omfattende dokumentasjon på at mer artsrike økosystemer er mer motstandsdyktige og danner basis for en lang rekke økosystem-tjenester som vi er avhengige av. Om f.eks. biene forsvinner, kan avlingene bli drastisk redusert fordi plantene ikke vil bli befrukta. Tap av biodiversitet rammer ofte først og fremst fattige grupper og nasjoner.

Om dagens utvikling — «business as usual» — fortsetter lenge nok, kan vi risikere at Jorda kommer så mye ut av likevekt at positive tilbakekoplinger driver Jord-systemet over i en helt annen likevekt som det  kan bli umulig å vende tilbake fra. En slik overgang til en kvalitativt annerledes tilstand kalles en kritisk overgang.

De planetariske grenseverdiene er satt slik at så lenge vi overskrider grensene på global skala, er risikoen for en kritisk overgang til et nytt globalt regime liten. Det sier seg sjøl at en kritisk overgang på global skala kan være katastrofal. Den kan skje så raskt at verken mennesker, dyr eller planter rekker å tilpasse seg de nye forholda. Å forutsi når en kritisk overgang vil skje, er krevende. Det fordrer omfattende miljøovervåking, teoretiske analyser og inngående kjennskap til forhistoria over hundrevis eller tusenvis av år, siden både klimaet og økosystemer alltid har store, normale fluktuasjoner. Det fins teoretiske analyser som tyder på at ulike former for uvanlig oppførsel kommer forut for en slik kritisk tilstandsovergang: At det tar lengere tid før systemet vender tilbake til normaltilstanden etter store påvirkninger, og at det skjer flere, mer allsidige og raskere fluktuasjoner og raske vekslinger mellom ulike tilstander.

Det er så lett å tenke at om CO2-nivået i atmosfæren øker litt, så øker temperaturen også bare litt, og det er ikke så farlig. Men den dagen klimasystemet nærmer seg den kritiske grensa og positive tilbakekoplinger begynner å dominere utviklinga, er det ingen vei tilbake. Da er det for seint. De planetariske grenseverdiene er satt godt under der man tror den utrygge sonen begynner, for å gi tid til å snu utviklinga før det er for seint dersom vi nærmer oss en av grensene. I en oppdatering av de opprinnelige grensene fra 2009 (Steffen et al. 2015) er den usikre sonen for konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren innsnevra til 350-450 ppm (parts per million, milliondeler) og til 1-1.5 W/m2 for strålingspådraget. Her ligger vi allerede i faresonen. CO2-konsentrasjonen var 397 ppm i 2013 og strålingspådraget i 2011 var 2.3 W/m2 høyere enn i 1750.

Det er ikke slik at disse ni planetariske prosessene går mer eller mindre uavhengig av hverandre. De vitenskapelige analysene som teorien om planetariske grenser hviler på, viser at Jorda og vi som bor på den, må oppfattes som ett komplekst og helhetlig system. Overskrides grensa på en av sektorene, får det negative følger for de andre. Mye tyder på at klimaet og biosfæren står i en særstilling. De er tett sammenvevde systemer som er også knytta sammen med alle de andre planetariske grensene. Dersom dette er riktig, danner de planetariske grensene et hierarki med to nivåer, der de som er knytta til klimaet og biosfæren er overordna. Om noen av de øvrige grensene overskrides, kan det få alvorlige samfunnsmessige konsekvenser, men det er når grensene for klimaet og biosfæren overskrides at systemet Jorda kan bli drevet over i en kvalitativt ny tilstand (Steffen et al. 2015).

For å bevare et menneskevennlig klima og miljø holder det ikke å angripe hver og en av dem isolert. Vi må se alle de ni grensene i sammenheng og gå løs på alle sammen under ett. Så den store utfordringa er ikke å begrense utslippene av klimagasser og hindre for høy oppvarming. Utfordringa er å klare dette og samtidig sørge for at heller ikke noen av de åtte andre planetariske grensene overskrides.

Antropocen — Menneskets tidsalder

Vår aktivitet på Jorda har nå blitt så omfattende og griper så sterkt inn i Jordas økologiske prosesser at mange forskere mener at den lange, stabile tidsperioden etter siste istid —Holocen — nå er forbi. Subcommission on Quaternary Stratigraphy, en underavdeling av The International Union of Geological Sciences, nevner en rekke geologiske prosesser som er grunnleggende endra på grunn av menneskelig aktivitet: Erosjon og sedimentering, kolonisering, landbruk, urbanisering og global oppvarning, endringer i den kjemiske sammensettinga av atmosfæren, havene og jordsmonnet, og omsetninga av karbon, nitrogen, fosfor og mange metaller. Alt dette påvirker miljøforhold som global oppvarming, at verdenshavene blir surere, ødelagte habitat for mange arter, redusert artsmangfold og at fremmede arter invaderer og forstyrrer den økologiske balansen. Følgen er at Holocen, som har vært en uvanlig stabil geologisk epoke, nå har blitt destabilisert. Klimaet, økosystemer og mange miljøforhold som har vært mer eller mindre stabile i tusenvis av år, er nå i endring, tildels rask endring.

Menneskeheten er en naturkraft som har fått så avgjørende innflytelse på hvordan Jord-systemet utvikler seg, at Holocen er avløst av en ny geologisk epoke i Jordas historie: Antropocen. Navnet stammer fra gresk og kan grovt oversettes med menneskets tidsalder. Antropocen skiller seg alt klart fra Holocen, og fortsetter å bevege seg vekk fra Holocen i et tempo som er mye høyere enn under avslutninga på istida for omtrent ti tusen år siden.

Dersom hypotesen om Antropocen holder, innebærer den at ikke er lenger slik at de store prosessene på Jorda går sin gang mens menneskene står på utsida av naturen og bare høster fruktene av dem. Våre sosiale og økonomiske prosesser har nå blitt avgjørende for hvordan Jord-systemet fungerer. De biologisk-kjemisk-fysiske prosessene vi har satt i gang og opprettholder, kan sammenliknes med de andre viktige naturprosessene i Jord-systemet.

Jorda som dynamisk system

Det er mye som tyder på at en kan oppfatte Jorda som et komplekst, dynamisk system. Det betyr at man kan prøve å analysere Jord-systemet og forstå hvordan det fungerer ved å bruke matematisk systemteori. Og der er det mye å lære.

Når det gjelder å forstå hvordan et dynamisk system fungerer og hva som er årsak til de fenomenene vi observerer, er det ett begrep vi ikke kommer utenom: tilbakekopling. Når en endring i A forårsaker en endring i B og omvendt, har vi en tilbakekopling fra A tilbake til A (og fra B tilbake til B). Tilbakekoplinga til A (eller B) kan svekke den opprinnelige endringa, da er tilbakekoplinga negativ. Eller den kan forsterke den, da er tilbakekoplinga positiv. Positive tilbakekoplinger er skumle siden de destabiliserer en likevekt. En annen egenskap ved et system med positiv tilbakekopling er at det kan ha flere enn én stabil likevektstilstand. Alle har hørt om vippepunkt — tipping point — en kritisk terskelverdi der selv en liten ytre påvirkning kan gjøre at deler av systemet  — vippeelementene — begynner å endre seg raskt uten at vi kan klare å stoppe dem, og havner i en kvalitativt annerledes likevekt.

Jorda er et dynamisk system som er fullt av tilbakekoplinger. Når Jorda varmes opp på grunn av strålinga fra sola, øker utstrålinga, mer og mer desto varmere Jorda er. Dette virker avkjølende og gjør at temperaturen stabiliserer seg. Dette er en negativ tilbakekopling. Men når is og snø smelter bort fordi temperaturen øker, blir Jorda mørkere og absorberer mer sollys. Det gjør at temperaturen øker enda mer. Dette er en positiv tilbakekopling. Dersom den positive tilbakekoplinga blir sterkere enn den negative, har vi nådd et vippepunkt som gjør at isen og snøen kan smelte helt bort. Lenton et al. (2008) (sitert over 1400 ganger) har identifisert en lang rekke slike vippeelement i Jordas klimasystem dersom det ikke lykkes å stanse utslippene av CO2 til atmosfæren. De konkluderer:

En syntese av vår nåværende kunnskap tyder på at mange forskjellige vippeelement kan nå sitt kritiske punkt i dette århundret på grunn av menneskeskapt klimaendring. De største farene er at havisen i Arktis og Grønlandsisen forsvinner, og minst fem andre elementer kan komme til å overraske oss med å havne nær et vippepunkt.

Om isdekket har forsvunnet, kan temperaturen kan bli for høy til at det kan bygge seg opp igjen, selv om det skulle lykkes å redusere innholdet av CO2 i atmosfæren. Det kan innebære at Antropocen ikke bare blir en kortvarig episode i Jordas historie, men en ny og mye varmere epoke som kan vare i tusenvis av år (Steffen et al. 2011).

Resiliens

Teorien om de planetariske grensene bygger på analyser av forholdet mellom menneskelig aktivitet og hva Jorda kan tåle uten at vi nærmer oss terskelpunkt og vippepunkt. Innsikt i de viktigste prosessene i Jord-systemet og generell kunnskap om komplekse og sjølregulerende dynamiske systemer er nødvendig. Mye tyder på at Holocen har vært en uvanlig stabil geologisk epoke. Det kan forklares ved at Jord-systemet under Holocen har vært resilient, på engelsk resilience. Ordet kommer fra latin og betyr bokstavelig talt «å sprette tilbake». Resiliens betyr «evne til å komme seg igjen etter et kraftig påtrykk eller sammenbrudd» — å kunne komme seg igjen etter en trøkk. Et økosystem er resilient dersom det raskt gjenvinner sin opprinnelige tilstand etter en stor belastning, f.eks. en smittsom sjukdom, en tørkeperiode eller en naturkatastrofe.  Stockholm Resilience Centre har mye stoff om resiliens, og gir en litt annen definisjon: Et system er resilient dersom det kan takle forandringer og fortsette å utvikle seg. En tredje definisjon er «evnen til å forandre seg og tilpasse seg endrede ytre påvirkninger og holde seg unna kritiske terskelverdier». En del vitenskapelige resultater tyder på at artsrike økosystemer er mer resiliente enn artsfattige.

Hvorfor er resiliens viktig for oss? Å være avhengig av et system som ikke er resilient, er å leve farlig. Det er som å være i et murhus uten skikkelig armering under et jordskjelv, sammenlikna med å være i et trehus. Resiliens er viktig fordi vårt moderne samfunn er avhengig av relativt stabile forhold uten store og dramatiske endringer i klima, tilgang på en rekke viktige ressurser, biodiversitet m.m. — nettopp de forholdene som omfattes av de ni planetariske grensene. Vi er avhengig av at disse systemene er resiliente, dvs at de kan «ta en trøkk», men raskt gjenopprette sin tidligere tilstand. Kommer vi for nær en planetarisk grense, er Jorda farlig nær å miste resiliensen, og en liten endring kan få dramatiske konsekvenser.

Når og hvorfor oppstod Antropocen, og hva kan vi vente oss?

De viktigste globale drivkreftene som i dag skyver Jorda ut av Holocen i høyt tempo, er at folketallet og ressursforbruket øker, at økologiske habitat (leveområder) omdannes og blir oppdelt, at produksjonen og forbruket av energi øker, og at klimaet endres (Barnosky et al. 2012). Disse er ikke uavhengige prosesser som tilfeldigvis inntreffer samtidig. Nei, den felles årsaka er at den globale økonomien hele tida må vokse og at målet for nesten all økonomisk virksomhet er privatøkonomisk lønnsomhet og profitt. Det er ikke i de fattigste landene vi finner de skyldige. For eksempel står de rike landene i verden for 80% av de totale utslippene av CO2 siden 1750. De fattigste landene, med 800 millioner innbyggere, har bidratt mindre enn 1% av utslippene.

Det er ulike oppfatninger om når omslaget fra Holocen til Antropocen skjedde. Den som går lengst, er antakelig paleo-klimatologen William Ruddiman med sin hypotese at våre forfedre begynte å påvirke klimaet allerede da jordbruket oppstod for 10-12 tusen år siden. Ifølge Ruddiman førte det til så store utslipp av CO2 og metan og så mye avskoging at vi i stedet for å nærme oss en ny istid, har fått en global oppvarming. En mer vanlig oppfatning er at det var Den industrielle revolusjonen som innleda Antropocen. Men de store og brå endringene  — større og raskere enn noen gang tidligere i menneskenes histore — har skjedd etter den andre verdenskrigen, nærmere bestemt etter 1950, som disse diagrammene illustrerer:
TheGreatAcceleration


Den brå overgangen i mange av kurvene omkring 1950 er så markant at noen forskere omtaler den som the Great Acceleration — Den store akselerasjonen (Oldfield et al. 2014). Det var da ting virkelig begynte å skyte fart.

Menneskene, våre samfunn og vårt levevis er tilpassa et Holocen-likt miljø, som vi nå ser ut til å fjerne oss fra og inn i det ukjente Antropocen, som foreløpig er alt annet enn stabilt. Steffen et al. (2011) spør, uten å kunne gi noe svar:

Hva innebærer det for menneskehetens framtid om vi kan se på Jorda som et komplekst system? Vil våre forsøk på å innføre en effektiv forvaltning av planeten bremse og så stanse bevegelsen videre inn i Antropocen? Kan vi til slutt styre Jord-systemet tilbake til Holocen-aktige vilkår og lede sivilisasjonen mot en ny bærekraftig tilstand? Eller er det allerede for seint til å vende tilbake til en Holocen-verden som allerede er tapt? Er Antropocen en enveisbillett for menneskeheten til en uviss framtid i en ny, veldig annerledes og mye varmere stabil tilstand for Jord-systemet?  Disse spørsmålene krever en kraftig forsterka forskningsinnsats, og gjør det enda mer påkrevd å innføre en effektiv forvaltning av Jord-systemet for å opprettholde et globalt miljø der menneskeheten kan fortsette å utvikle seg på en human og aktverdig måte.

 

Et nytt forhold mellom menneske og natur

Er menneskene egentlig en del av naturen? Vi snakker jo om at vi står overfor naturen. Men er ikke menneskene en biologisk art akkurat som alle andre arter, et evolusjonært produkt, som lever i naturen, av naturen? «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du atter oppstå», som det sies i begravelsesritualet. Men oppfatninga at mennesket står over naturen og har som mål å herske over den, er djupt rotfesta i vestlig tenkning. I Bibelens skapelsesberetning (1. Mosebok) kan vi lese:

Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt billede, efter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører sig på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører sig på jorden!

Francis Bacon (1561–1626) regnes som grunnleggeren av den moderne, eksperimentelle naturvitenskapen der den vitenskapelige kunnskapen er basert på praktisk erfaring, og der målet for naturvitenskapen er å beherske naturen. Her er noen sitater om Bacon fra Anfinn Stigen: Tenkningens historie (s. 366-7):

Målet for vitenskapen skal være, mener Bacon, å gi mennesket makt over naturen. (…) Ekte er bare den kunnskap som gir oss makt over naturen og gjør oss i stand til å skape, produsere, omforme. (…) Bacons syn på vitenskapen og hans nye metode for å utvikle den tar sikte på å opprette menneskets «herredømme over skapningen».

Marx hadde et mer nyansert syn. Erling Falk, grunnleggeren av Mot Dag, skreiv om det i Hva er marxisme  (s. 25):

Menneskenes utvikling er bestemt av naturforholdene, av naturens krefter og dens lovmessighet. Men under forløpet av denne utvikling blir de selv til slutt den viktigste av de naturkrefter som bestemmer og endrer den naturen de lever i. Dette herredømme over naturen vinner de ikke ved å frigjøre seg fra den, ikke ved å handle på trass av den, eller ved å overvinne dens lovmessighet og dens årsakssammenheng. De vinner tvert imot sitt herredømme over naturen og dens krefter ved å lære den å kjenne, ved å utforske dens lover og ved å bøye seg inn under dem (…) Menneskenes frihet, deres herredømme over naturen og deres bevisste innordning i natursammenhengen er to sider av samme sak.

Men også i marxistisk tenkning finner vi den samme herskerholdninga. Engels skreiv f.eks. i Dialectics of Nature (s. 291):

Et dyr bare bruker den ytre naturen og forandrer den ved rett og slett å være i den. Ved å endre den får mennesket den til å tjene sine formål, hersker over den. Dette er den ultimate, essensielle forskjellen på mennesket og andre dyr, og nok en gang er det arbeidet som skaper denne forskjellen.

Den økonomiske liberalismen trekker faktisk denne hersker-holdninga ut i sin ytterlighet. Adam Smith mente at resultatet ville bli det beste for alle hvis alle fikk operere fritt på markedet og fremme sine egne økonomiske interesser uten statlig regulering eller kontroll og uten hensyn til annet enn egen gevinst. Standpunktet lever videre i dag i nyliberalismen som oppstod i Europa i 1930-åra og knyttes i dag helst til Reagan, Thatcher og økonomene Friedrich Hayek og Milton Friedman og deres ideal om et sjølregulerende, fritt marked (se også her). Det er et reint dogme som det ikke fins teoretisk belegg for (se f.eks. J. Cassidy: How Markets Fail) og som har ført til katastrofe der det har blitt satt ut i livet (Naomi Klein: Sjokkdoktrinen).

Alt fysisk arbeid består i å bearbeide og forandre naturen ved å hente ut råvarer, omdanne naturen, skape nye produkter som så blir brukt, og deponere avfall fra produksjonen. Alt kommer fra naturen, bearbeides og vender tilbake til naturen som produkt eller avfall. Enhver produksjon som startes opp, innebærer en ny naturprosess som griper inn i andre «naturlige» og menneskeskapte prosesser og endrer naturens tilstand og utvikling. Så lenge dette bare hadde lokal innvirkning på de fysisk-kjemiske-biologiske prosessene på Jorda, skapte det bare lokale problem. Men det er lenge siden vi forlot det stadiet. Mennesket kan ikke lenger hevde å stå utafor, overfor og over naturen. Vi har blitt en viktig del av den.

Forvalte naturen, ikke herske over den

Det er på høy tid å innføre en annen holdning til Jordas sosialt-økologiske system. Som Steffen et al. (2011) sier:  «Vi må fundamentalt endre vårt forhold til den planeten vi lever på.» Konklusjonen deres er klar:

Utfordringene i det 21. århundret — ressursbegrensninger, ustabile finanser, ulikhet innen land og mellom land, miljøødeleggelser — er et klart signal om at «business as usual» ikke kan fortsette. Vi er på vei over i en ny fase i menneskenes tilværelse og inn i en ny verden som vil være kvalitativt og kvantitativt forskjellig fra den vi kjenner.

«Business as usual» kan ikke fortsette, det er en sterk påstand av kjente og veletablerte forskere. Hva er «business as usual»? Det er det kapitalistiske økonomiske systemet med sine krav om privatøkonomisk lønnsomhet og evig økonomisk vekst. Når konsekvensene av å overskride de planetariske grensene slår inn for fullt, blir «business as usual» ikke lenger fysisk mulig. Vi må heretter se på Jorda med alle dens levende organismer og komplekse prosesser som et system vi må forvalte, ikke som en ressurs vi bare kan øse av i stadig økende tempo. Men da kan ikke profitt og gevinst for den enkelte være målet for økonomisk virksomhet, og det økonomiske systemet må være innretta på likevekt, ikke evig vekst. Men om forskerne hevder dette, støter de mot idealet om at vitenskapen skal være nøytral, objektiv og upolitisk. For slike påstander oppfattes som politikk, ikke vitenskap, og iallfall ikke naturvitenskap.

Det er paradoksalt at Antropocen — menneskeepoken der menneskene sjøl har en avgjørende innflytelse på klima og leveforhold— ikke er en geologisk tidsalder der vi på best mulig måte legger til rette for trygghet, velferd og langsiktig forvaltning av miljø og ressurser. Nei, det er tvert imot en epoke der framtidsutsiktene er dystrere enn på tusenvis av år, og der vi foreløpig ikke er i nærheten av et globalt forvaltningsregime som kan trygge menneskeheten i overskuelig framtid. Ikke bare politikere og samfunnsengasjerte mennesker, men også forskere må stille spørsmålet om hva dette kan komme av, hvilke sosiale, økonomiske og teknologiske krefter det er som driver utviklinga i denne retninga, hvordan disse kreftene kan tøyles og av hvem.

Johan Rockström, direktør for Stockholm Resilience Centre ved Stockholm Universitet, og Jeffrey D. Sachs, direktør for The Earth Institute, Columbia University og spesiell rådgiver for Ban Ki-Moon, hevder i et diskusjonsinnlegg for FN-organisasjonen Sustainable Development Solutions Network at «en utviklingsvei basert på bærekraftig utvikling vil omfatte seks store strukturelle endringer som vil sikre at verden fortsetter å utvikle seg økonomisk uten å overskride planetariske grenser». De seks store reformene går på energi, matvareforsyning, urban utvikling, folketall, biodiversitet og offentlig og privat forvaltning. «I en tidsalder med planetariske grenser må politiske avgjørelser være forskningsbasert», skriver de. Der nærmer de seg kjernepunktet:

Multinasjonale selskap er nå de sterkeste aktørene på verdensscenen, med finansielle ressurser, teknologisk know-how, styringsevne, størrelse på sine operasjoner, politisk innflytelse og kapitalflyt (fra områder med høy skatt og strenge reguleringer til områder med lave skatter og svake reguleringer) som stiller de fleste eller alle regjeringer i skyggen. Likevel må multinasjonale selskap stilles ansvarlig for sine handlinger. De må tillate innsikt (ikke kunne skjule seg i skatteparadis), betale skatt, bruke sin politiske innflytelse på en ansvarlig måte, og bøte på skadene de påfører miljøet etter prinsippet om at «forurenseren betaler». Alt dette vil kreve grunnleggende endringer i en del forretningsmodeller.»

Rockström og Sachs skriver side opp og side ned om nødvendige tiltak for å å lede verden inn på en bærekraftig utvikling, sikkert fornuftig og gjennomtenkt. Men de analyserer ikke hvilke politiske krefter som kan drive gjennom en slik utvikling og hvilke som vil kjempe imot: kapitalkreftene?, FN og andre internasjonale organisasjoner?, regjeringer og offentlige organer?, miljøbevegelser?, teknologiske experter?, antikapitalistiske massebevegelser? landene i den 3. verden? Hvem har politisk styrke til å gjennomføre «grunnleggende endringer i en del forretningsmodeller» i multinasjonale selskap «som stiller de fleste eller alle regjeringer i skyggen»? Det sier ikke Rockström og Sachs noe om. Lista deres er bare en from ønskeliste med null realisme.

Dagens politiske eliter er ikke i nærheten av et svar og er heller ikke interessert i svar som innebærer at den økonomiske og politiske makta ikke lenger er i hendene på de store kapitaleierne. Men dersom forskerne som denne artikkelen er basert på, har rett, burde de gi fra seg makta frivillig. For det er dem som har brakt oss opp i uføret, som ikke vil høre på advarslene, og som ikke har annet svar enn det umulige «business as usual».

Når store kriser rykker nærmere og de første krisetegnene allerede har vist seg, blir det mer og mer klart at det store flertallet av Jordas befolkning vil trenge et nytt, bærekraftig regime. Et regime der menneskelige produksjonsprosesser i hovedsak er basert på fornybare ressurser og kan opprettholdes i et langsiktig perspektiv, akkurat som alle de naturlige prosessene som hver dag reproduserer Jord-systemet i grove trekk slik som det var dagen i forveien. Lite tyder på at et nytt regime kan oppstå før det eksisterende regimet har råkt ut i alvorlig krise. Overgangen kunne bli mindre stygg dersom det kunne skje før det går så langt.

Tilleggsavsnitt med link til i teksten

Eksponentiell vekst

Når en størrelse vokser med en fast prosent i året, er veksten eksponentiell. Nesten all vekst som er knytta til økonomiske forhold, er slik, iallfall tilnærma. Brutto nasjonalprodukt, oljeforbruket, antall mennesker på jorda, penger i banken. Om du har 1000 kroner på en konto til 5% rente pr år, får du 50 kroner i renter etter ett år.  Bruker du opp rentene, får du 50 kroner året etter også. Men lar du rentene stå på kontoen, får du neste år 5% renter av 1050 kroner, dvs. 50 + 2.50 = 52.50 kroner. Fortsetter du å la rentene stå på kontoen, får du enda litt mer andre året. Du får rentes rente. Fortsetter du slik, øker innskuddet eksponentielt.

Hvordan øker innskuddet i det lange løp? Etter en viss tid — doblingstida — har det blitt dobbelt så stort. Doblingstida avhenger bare av renten. Alle beløp, uansatt størrelse, med samme årlige vekstrate fordobles etter samme antall år. Doblingstida i antall år er tilnærma gitt ved 70 delt på vekstraten i prosent. En årlig vekstrate på 5% gir derfor en doblingstid på 70/5 = 14 år. Så etter 14 år har innskuddet økt til 2 000 kroner. Etter nye 14 år er det dobla igjen, til 4 000 kroner, så 8 000, 16 000, 32 000 osv. for hvert 14. år. Innskuddet øker raskere og raskere, og vokser inn i himmelen om dette fortsetter lenge nok, slik figurene viser i tre ulike tidsperioder.

EksponentiellVekst

Alle kurvene starter med verdien 1 (1000 kroner) og uttrykker den samme veksten i tre ulike vekstperioder. Av figuren til venstre ser vi at veksten er nesten rettlinja de første 20 åra. Virkelig dramatisk blir det over en 200-års-periode (i midten, merk at verdiene her går fra 0 til 20 000). Etter 200 år er verdien 16 000. De 1000 kronene har vokst til 16 millioner. Kurva stiger rett til himmels. Ut fra figuren i midten ser det ut som ingenting skjedde de første 100 åra. Men jo, verdien økte fra 1000 til ca 125 000 (figuren til høyre), en bagatell sammenlikna med 20 millioner. All eksponentiell vekst får et forløp som den midterste figuren bare tidsskalaen er lang nok, mye lengre enn doblingstida. Alle skjønner at dette kan ikke gå i lengden.

Dette er de tre tingene du trenger å kunne om eksponentiell vekst:

  1. Eksponentiell vekst er vanlig. Alt som øker med en fast prosent pr år, vokser eksponentielt. Spesielt gjelder dette for kapital: En kapitalist reinvesterer profitten, og prøver å oppnå en viss årlig vekstrate på all investert kapital.
  2. En størrelse som vokser eksponentielt, fordobles i løpet av et antall år gitt ved 70 delt på årlig vekst i prosent.
  3. Eksponentiell vekst kan ikke fortsette gjennom mange doblingsperioder, den stanger til slutt mot grenser som hemmer eller hindrer videre vekst.

 

Positiv og negativ tilbakekopling

En gjensidig påvirkninga mellom elementer i et system uttrykkes ved tilbakekoplinger. Det er tilbakekopling mellom to elementer i et dynamisk system når en endring av det ene fører til en endring av det andre (og omvendt).
PosNegTilbakekopling

(a) Om A øker fra en likevekt, øker B, og når B øker fra likevekta, øker A. Den opprinnelige økinga av A forsterkes.
(b) Om A øker fra en likevekt, øker B. Men når B øker fra likevekta, minker A. Den opprinnelige økinga av A motvirkes.
Det er også to andre konfigurasjoner: «–» og «–» gir også positiv tilbakekopling, mens «–» og «+» gir negativ.

En tilbakekopling er enten positiv eller negativ. De to elementene danner en løkke. En løkke kan også ha tre elementer (eller flere) slik at A virker på B, B virker på C og C virker tilbake på A. Uansett antall elementer er tilbakekoplinga enten positiv eller negativ, likt for alle elementene.

Negativ tilbakekopling virker stabiliserende. Når Jorda varmes opp på grunn av strålinga fra Sola, øker utstrålinga, mer og mer desto varmere Jorda er. Dette virker avkjølende og gjør at temperaturen kan stabilisere seg.

Positiv tilbakekopling destabiliserer en likevekt, og gjør at endringer kan skje raskt. Når is og snø smelter fordi temperaturen øker, blir Jorda mørkere og absorberer mer stråling fra sola. Dette gjør at temperaturen øker enda mer. I et system med positiv tilbakekopling kan det være flere stabile likevektstilstander.

Komplekse dynamiske systemer som klimasystemet og økosystemer inneholder mange både positive og negative tilbakekoplinger i et komplisert samspill. Å analysere tilbakekoplingene er viktig for å kunne finne ut hvordan systemet oppfører seg. Hvis et system med positive tilbakekoplinger er i en stabil tilstand og blir destabilisert av en kraftig, ytre påvirkning, kan de positive tilbakekoplingene drive systemet over i en annen stabil tilstand (se lengre ned). Selv om den ytre påvirkninga bare varer en kort stund, vender systemet ikke tilbake til den tilstanden det var i.

Terskelverdier og terskeleffekter

Et system har en terskeleffekt dersom det skjer en brå endring når en ytre påvirkning (en kontrollvariabel) øker eller minker forbi et visst terskelnivå. Om vi utsetter et system for et lite påtrykk, blir virkninga vanligvis liten. Trykker vi litt på gassen, øker farta bare litt. Gjødsel bonden litt mer, får han litt større avling. Men slik er det ikke alltid. Noen ganger får et påtrykk nesten ingen effekt før det når en terskelverdi, og da blir virkninga brå og voldsom. Øker vi påtrykket enda mer, får vi samme virkning, men heller ikke noe mer. Slik oppførsel er hyppig i lokale økosystem som innsjøer og skoger. Det kan også bli følgen for snø- og isdekket på Jorda om vi lar temperaturen øke for mye.

Terskel

Et eksempel på en terskeleffekt — snøsmeltinga i fjellet om våren

Tidlig på våren smelter snøen bare svært langsomt. Området er i det «trygge handlingsrommet» i figuren til venstre. Men etterhvert oppstår det noen bare flekker. Dette svarer til «den planetariske grensa» i figuren. Den positive tilbakekoplinga i systemet gjør at snøsmeltinga skyter fart, siden de bare flekkene er mørke, absorberer mer sollys og varmer opp snøen omkring så de bare flekkene blir større og større. Snøsmeltinga blir en sjølforsterkende prosess. Dette skjer i den «utrygge sonen» i figuren.  Etter en stund har området helt skifta karakter: Det er ikke lenger snødekt med noen bare flekker, men bart med noen snøflekker som langsomt forsvinner. Det er velkjent at terskeleffekter ofte er funnet i akvatiske økosystemer og ofte er knytta til redusert artsrikdom (Millennium Ecosystem Assessment 2005, Resilience Alliance).

Kritiske overganger fra en likevekt til en annen

Et system som har positiv tilbakekopling, kan ha flere stabile likevektstilstander. Om det ligger stabilt i en av dem, kan en ytre påvirkning gjøre at det drives over i en av de andre. For eksempel kan en ball ligge stabilt og rolig i en grop i plenen. Dersom det begynner å blåse, blir tilstanden ustabil, og ballen kan bli blåst over i en annen grop. Der kan den bli liggende selv om vinden stilner. Den triller ikke tilbake igjen av seg sjøl.

Tilsvarende kan skje i et komplisert system som har positive tilbakekoplinger, slik klimasystemet har. En ytre påvirkning (økende innhold av CO2 i atmosfæren) kan destabilisere klimaet og gjøre at vi havner permanent i et helt annet og mye varmere klima. Her er et eksempel fra en modell for nedbør og vegetasjon i Sahel-området i Vestafrika.

Multistasjonaritet

De to øverste kurvene viser følgen av ett års ekstra nedbør slik at plantedekket økte med hhv 100% og 50%. De fire nederste kurvene viser følgen av ett års tørke slik at plantedekket ble redusert med fra 50 til 80 prosent.  Om den opprinnelige påvirkninga ikke er for stor, vil negative tilbakekoplinger mellom nedbør og vegetasjon gjenopprette det originale plantedekket og den opprinnelige årlige nedbøren (de grønne kurvene). Men ved tørke eller kraftig overbeiting vil en positiv tilbakekopling slå inn og skyve systemet over i en ny stabil tilstand der både vegetasjonen og nedbøren er varig redusert (de to turkise og den røde kurva). Vegetasjonen tar seg ikke opp igjen til opprinnelig nivå. Tilsvarende utvikling kan skje i regnskogområder i Amazonas og Østasia. På grunn av avskoging blir det mindre nedbør, noe som reduserer skogen ytterligere, det blir enda mindre nedbør, og området kan gå over til å bli en tørr savanne (se f.eks. her, fullteksttilgang krever at en registrerer seg).

En slik overgang fra én stabil tilstand til en annen kalles en kritisk overgang og et skifte av regime. Her er én måte en slik kritisk overgang kan forløpe på.
ToLikevektstilstander

Kilde: Tillempa fra Barnosky (2012).

På 1700-tallet var det bare omlag 650 millioner mennesker på Jorda, og økosystemene var lite påvirka av menneskelig aktivitet. Økende folketall førte til at stadig større andel av økosystemene på landjorda ble forandra, men de holdt seg likevel relativt stabile (indikert ved den heltrukne linja). Når folketallet blir høyt nok (punktet A, vi er ikke der ennå), slutter denne tilstanden å være stabil, og positive tilbakekoplinger driver systemet raskt over i en ny tilstand der alle økosystemer har blitt endra. I klimasammenheng kalles et slikt punkt ofte et vippepunkt (tipping point). Det skumle er at for å komme tilbake til den opprinnelige tilstanden, hjelper det ikke å redusere folketallet litt, f.eks. ned til 2011-nivået. Systemet vil ikke hoppe tilbake, men følge den nedre heltrukne linja der alle jordas økosystem har blitt varig endra. Folketallet må helt tilbake til punktet B før den menneskelige påvirkninga har blitt så liten at den nederste stabile tilstander forsvinner. Positive tilbakekoplinger vil da gjøre at systemet kan (kanskje relativt raskt) gå tilbake til den øvre linja og gjenvinne sin opprinnelige tilstand. Dette fenomenet er kjent fra mange slags system. Det skremmende ved en slik type kritisk overgang er at det kan være ekstremt vanskelig eller helt umulig å komme tilbake til den opprinnelige tilstanden. Spørsmålstegnene antyder at det er for tidlig å si nøyaktig når eller under hvilke forhold den kritiske overgangen kan inntreffe.

Litteratur og kilder

Barnosky, A. D. et al (2012). Approaching a state shift in Earth’s biosphere. Nature 486, 57.
Cassidy, J. (2010). How Markets Fail. Penguin Books, London.
Engels, F. (1940). Dialectics of Nature. International Publishers, New York.
Falk, E. (1946). Hva er marxisme. Tiden Norsk Forlag, Oslo.
Klein, N. (2008). Sjokkdoktrinen. Oktober, Oslo.
Lenton, T.M. et al. (2008). Tipping elements in the Earth’s climate system. Proceedings of the National Academy of Sciences 105(6), 1786-1793.
Millennium Ecosystem Assessment (2005). Ecosystems and Human Well-being: Biodiversity Synthesis. World Resources Institute, Washington, DC.
Oldfield, F. et al. (2014). The Anthropocene Review: Its significance, implications and the rationale for a new transdisciplinary journal. The Anthropocene Review 1(1), 3–7.
Rockström, J. et al. (2009). Planetary Boundaries: Exploring the Safe Operating Space for Humanity. Ecology and Society 14, 32. Kan også lastes ned fra http://www.ecologyandsociety.org/vol14/iss2/art32/.
Rockström, J., Sachs, J. D., Öhman, M. C., Schmidt-Traub, G. (2013). Sustainable Development and Planetary Boundaries. Background Research Paper Submitted to the High Level Panel on the Post-2015 Development Agenda. Paris, New York: Sustainable Development Solutions Network.
Schneider, S.H. (2004). Abrupt non-linear climate change, irreversibility and surprise. Global Environmental Change 14, 245-258.
Steffen, W. et al. (2011). The Antropocene: From Global Change to Planetary Stewardship. AMBIO 40, 739–761.
Steffen, W., Grinevald, J., Crutzen, P., McNeil, J. (2011). The Antropocene: conceptual and historical perspectives. Phil. Trans. R. Soc. A 369, 842–867. Kan lastes ned fra http://rsta.royalsocietypublishing.org/ .
Steffen, W. et al. (2015). Planetary boundaries: Guiding human development on a changing planet. Science 347, no. 6223.
Stigen, A. (1983). Tenkningens historie. Gyldendal, Oslo.

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. Slik er det!
    Vi står over for ein frontkollisjon mellom dei biologiske og fysiske vilkåra som råder på denne vesle planeten vår, og det økonomiske systemet som har gitt mange, men likevel berre ein 1/4 av menneska, ein berusande forbruksfest som vi ikkje er i stand til å avslutte.
    Professor Tom Murphy med bloggen Do the Math har nokre eksempel på dei heilt urealistiske draumane om fortsatt vekst «inn i evigheten», her eksemplifisert med veksten i bruken av energi, ein moderat vekst på 2,3%, noko som gir ei tidobling på hundre år.

    Etter 275 år vil heile landarealet på planeten vår måtte vere dekt av solcellepanel for å imøtekome energibehovet, og produksjonen vil vere 7000TW.

    Vi aukar konverteringseffektiviteten til panela med ein faktor på 5, frå 20% til 100% ( heilt urealistisk sjølvsagt, men vi kan ikkje la realisme kome i vegen for oss og «framskrittet» vårt … ). Dette gir oss 70 nye år før vi igjen får energimangel.

    Men kva skal vi eigentleg med havet? Så vi dekker havet med 100% effektive solcellepanel, dette gir oss 55 nye år, så er det igjen mangel på energi.

    Så vi plasserer dei 100% effektive solcellepanel rundt sola, og fangar opp all stråling frå ho: Dersom vi lukkast med dette kan vi ha vekst i nesten 1400 år til.

    Og etter litt over 2400 år vil vi trenge all energien frå alle stjernene i galaksen. ( Men pytt, det er fullt av gallakser ute der .. )

    For temperaturane på jorda vil dette få ein del følger. Og nei! Det er ikkje snakk om drivhuseffekt på grunn av forbrenning av fossil energi, så «klimaskeptikerene» kan droppe å kommentere.
    Det er rett og slett den varmen som den økonomiske aktiviteten vil føre med seg.

    430år: Jordoverflata har temperaturen til kokande vatn, 100C.
    Litt over 500 år: Papir vil antenne.
    740 år: Stål vil bli flytande.
    Og til slutt, etter godt og vel 900 år, vil temperaturen på overflata av jorda vere den same som dagens temperatur på sola.

    Så «sunn vekst» med 2,3% årleg auke i energibruken vil gi oss ei bokstavleg talt lysande framtid!

  2. «Lærdom nummer 1: Kampen om Sannheten er viktigere enn alt annet. Kampen om å vinne diskusjonene er en jungel av hersketeknikker. Debatt handler om posisjonering og status, evolvert fram av makevalg. Per Degn vinner over Erasmus Montanus når tilhørerne er kunnskapsløse, og det er sjelden mulig med opplæring eller å slå opp hva en vet. For å unngå konflikter snakkes det ofte om at “spørsmålene er viktigere enn svarene, jo mer vi finner ut, jo flere spørsmål oppstår osv”. Å være “åpen” er en strategi som viser status. Vi tar dette opp i kapittel 7.

    Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen. I søknaden fokuserte vi på den viktigste: Pengefølelsen. Troen på at vi kan leve av pengedataene når ressursene svinner.

    Samarbeid: Jeg forsøkte å få Edvard og May Britt Moser med på laget som fagpersoner innen kartlegging av hjernemekanismer, men de har fullt fokus på forskningen sin. Det finnes spesialister på nevroøkonomi, eksempelvis Gemma Calvert, og andre.

    Lærdom nummer 2: Om en skal foreslå noe som er utenfor det bestående, må en ha beredt grunnen først i form av gjennomslag i “opinionen”, det vil si det må bli en snakkis som gjør at det bestående ikke kan late som ingenting.

    Når en ser lærdom 1 og 2 sammen er det lett å bli motløs. Her kommer imidlertid situasjonen menneskeheten er i inn i bildet: Fremdeles er det bare å fly på ferie over hele verden og handle mat om man trenger, hvor som helst. Man føler seg trygg mot fattigdom og vold stort sett, og det virker fornuftig å spare penger fremdeles. Når det tetner seg til, drivstoffprisene begynner å hindre transport (Aftenposten antydet at bilæraen vil gå mot slutten allerede om et tiår), kan det åpne seg muligheter for å få fram forslaget i søknaden vår.» – Terje Bongard

  3. Som jeg allerede har gjentatt til det kjedsommelige: Løsningen er å sterilisere alle mennesker. Da får man bukt med fattigdom, krig, klimaproblemer, sult, artsutryddelser, etc. All menneskelig lidelse opphører når det ikke lenger finnes mennesker.

    Vil dere ikke sterilisere alle mennesker, får dere bare finne dere i at problemene vil vedvare og forsterkes.

    http://www.worldometers.info/world-population/

  4. Noe jeg savner er en graf som viser økningen i energiforbruket, for dette er vel den aller viktigste parameteren?

    Marx-1: sier at mennesket med sine redskaper er den sentrale produktivkraften.
    Marx-2: sier derimot at det er kombinasjonen av maskiner og billig energi som er den viktigste produktivkraften (hvor de biologiske industrirobotene blir ersattet av de mekaniske industrirobotene for å si det litt enkelt, altså en menneske/maskin konflikt)
    Marx-3: vil kunne si noe slikt som at proletariatet overflødiggjøres og havner opp som prekariat, hvor man må konkurrere med maksinene både om jobbene og om maten (skal det produseres biodrivstoff i jordbruket eller skal det produseres menneskeføde i jordbruket, de som betaler mest avgjør).

    Det er mulig at menneskenes avskoging i tidligere tider førte til en avkjøling av planeten slik at nordpolen ikke smeltet, dermed kunne golfstrømmen fortsette å flyte istedenfor at golfstrømmen stopper opp når nordpolen smelter (og nedsmelting av nordpolen innleder vel en ny istid når havstrømmene slutter å gå ) ???

  5. Nå er det sånn at Marx påviste at det eneste som skaper verdi er arbeidet. Tilbud og etterspørsel kan tilsynelatende også skape verdi. Befinner du deg ute i ørkenen å holder på å tørste i hjel, ja da betaler du hva som helst for en liter vann. Noe lignende skjer nå med hensyn til mat. Den som kan betale har (foreløpig) ingen problemer. Artikkelen over her viser at denne kyniske måten å se på spørsmålet om mat er kun en forbigående løsning. Vi, dvs. våre politikere har ikke kommet lenger når det gjelder å forstå hvilken fare hele menneskeheten står overfor. Artikkelen viser også med all tydelighet at den dialektiske materialismen gjelder nå som før. Virkeligheten ER dialektisk! Igjen: Marx påviste at det er naturen som er dialektisk. Dette gjenspeiler seg i vår tenkning. (Når vi tenker dialektisk -selvsagt)

  6. OSS KOSMOLOGER I MELLOM

    N = R* x fp x ne x fl x fi x fc x L

    «In (Carl) Sagan’s case, the (Frank) Drake equation was a strong motivating factor for his interest in environmental issues and his efforts to warn against the dangers of nuclear warfare.»

    Signaler som er sendt ut fortsetter utover i universet sjøl om avsendern legger inn årene. For eksempel vil en eventuell lyttende sivilisasjon 75 lysår fra jorda i disse dager skjønne at «Tyskland» invaderer «Norge». Og hadde WWII endt med allmenn atomkrig og punktum finale i 1945 hadde det hatt null innvirkning på radiosendingene fem år før.

    Sagans poeng var at hvis vi mottar signaler fra en sivilasjon 100 lysår fra oss i morgen, så kan vi ikke vite om de er der «nå». Ikke med vår teknoligi. Mye kan skje på hundre år.

    Ettersom den dialektiske materialismen er universell er det rimelig å anta at den historiske materialismen også er universell.

    Altså at alle sivilisasjoner må foreta en dialektisk bevegelse, gjennom tusenvis av solrunder (år) med intern kamp (slavesamfunn, føydalisme, kapitalisme), før de kommer opp i høyden og lyset ~

    Tese: Urkommunisme
    Antitese: Klassenes tidsalder
    Syntese: Verdenskommunisme

    «Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper.
    (..) en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omdanning av hele samfunnet, eller med de kjempende klassenes felles undergang.»
    (Marx/Engels: Manifestet)

    Høyde, lys og stjernesus. Eller felles undergang. Det er opp til oss.

    _____________________________________________________

    FROKOST PÅ TRALFAMADORE
    (Lille Magellanske Sky)

    – Menneskene? Næh. De kommer visst
    ikke lenger enn kapitalisme. Nå spiser vi!

    *

  7. Intressant, men var kommer befolkningsfrågan in? Är vi inte för många? Och var går gränsen? 8 hektar per person räcker detta?

  8. Selv om mye høres vettugt ut, så er menneskene så forskjellige at det ikke nytter å få alle med på denne tenkningen. Det gjelder å bruke, ikke misbruke eller overforbruke.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.