Skogen og «klimaregnskapet»

Skogen telles i klimaregnskapet vårt, men kun på en måte som gjør den til et verktøy for staten, ikke en ressurs for bonden eller grunneieren.

Her en oppklaringen:

Skogen telles – men som «nasjonal eiendom».

Gjennom LULUCF-forordningen (som Norge er bundet til via Protokoll 31(klima) i EØS) er reglene ekstremt kompliserte:

Man regner ikke bare totalt opptak. Man sammenligner dagens opptak med et historisk nivå (referansenivå).

Hvis skogen binder mindre enn den gjorde før (f.eks. fordi den blir eldre eller det hogges mer), telles det som et utslipp, selv om skogen fortsatt binder mye CO2 totalt sett.

Bonden får ingenting uansett:

Selv om en bonde har tusen mål skog som støvsuger CO2, får han ikke «godskrevet» dette mot utslippene fra traktoren eller kyrne sine.

Statens regnskap er splittet:

Skogen ligger i LULUCF-traktaten, mens bondens drift ligger i Innsatsfordelingen (ESR).

Det er en «vegg» mellom disse som hindrer bonden i å gå i null.

Myten om at vi «går i null» om skogen tas med:

Mange, inkludert Senterpartiet og skognæringen, har påpekt at det norske skogopptaket er enormt (ca. 18–25 millioner tonn CO2 årlig).

Hvis vi bare så på råtallene, ville skogen dekket over halvparten av alle norske utslipp.

MEN, fordi Norge har godtatt EUs bokføringsregler gjennom EØS, får vi ikke lov til å bruke dette opptaket fritt.

Hvorfor?

EU vil hindre at land som Norge «hviler på laurbærene» ved å bruke skogen som unnskyldning for ikke å kutte i transport og industri.

Derfor er reglene laget slik at skogopptaket i praksis er «låst inne» i en egen boks.

Det stemmer at både Solberg og andre politikere har sagt at «skogen ikke telles med i utslippsmålene».

Dette er derimot en politisk sannhet med modifikasjoner:

Frem til 2020 var skogen i stor grad holdt utenfor de formelle målene for 40 % kutt.

Etter at Innsatsfordelingsforordningen (2018/842) og LULUCF (2018/841) ble tatt inn i EØS-avtalen (Beslutning 269/2019), ble skogen i høyeste grad en del av det juridiske regnskapet frem mot 2030.

Når politikere sier den ikke telles, mener de kort og godt at bonden ikke kan bruke den til å slippe avgifter på diesel eller metan.

Men for staten Norge telles hvert eneste tre når de skal stå skolerett for ESA i Brussel.

Skogen fungerer altså kun som statens «buffer».

Siden staten Norge nå er under drakonisk press for å nå målene i ikke-kvotepliktig sektor (ESR), fungerer skogen din som en sikkerhetsventil for Staten Norge:

Hvis vi hogger mindre skog enn referansebanen, får staten «klimakreditter».

Disse kredittene kan staten (i begrenset grad) bruke for å dekke over at de ikke har klart å få ned utslippene fra bensinbiler.

Dette er grunnen til at bonden føler seg lurt:

Hans skog brukes til å redde statens ansikt overfor EU, mens han selv må betale CO2-avgift på traktoren som om skogen ikke eksisterte.

Dette er den ultimate «trakt-mekanismen»:

Staten nasjonaliserer klimaeffekten av din private eiendom, mens du sitter igjen med alle kostnadene og restriksjonene.

Siri Hermo