Sosialskolen i Stavanger

Væpna revolusjon, klassestat, politisk oppsigelse, politimester Oscar Wergeland Franck og Asbjørn Bryn. 

Av Geir Sundet.

Politimester i Stavanger, Oscar Wergeland Franck, som oppretta mappe på meg fordi jeg intervjuet han i forbindelse med en skoleoppgave høsten 1971, fortsatte sin ulovlige overvåking, registrering og rapportering utover på søttitallet.

Våren 1973, etter to år som sosialskoleelev, hadde jeg bestemt meg for å slutte skolen. Jeg innså at jeg på ingen måte var klar for jobb som sosialarbeider, og antagelig aldri ville bli det. Jeg var mer han som tok ei øl og prata om problemene med gutta, enn han som satt inne på et kontor for å løse dem.

Sosialskolen hadde imidlertid gjort meg godt. Søvnen, konsentrasjonen og den mentale balansen var i ferd med å komme tilbake. Men å nøste opp i egne problemer kvalifiserer ikke nødvendigvis til å fikle med andres. Jeg hadde tidligere jobba på Norsk Hydro på Hærøya*, og ville tilbake i industrien. Gjennom diskusjon med medlemmer i suf(ml) laget på Sosialskolen blei jeg imidlertid overtalt til først å gjøre ferdig skolen. Litt ironisk, da ML bevegelsen på et seinere tidspunkt oppfordra folk til å ta seg jobb i arbeiderklassen, kjent som proletariseringskampanja.

Sosionomutdanningen var treårig med en praksisperiode fra påske til sommer første år, og ny praksis hele høstsemesteret tredje år. Kameratene mine argumenterte med et jeg bare var et vårsemester på skolepulten fra en utdanning som kanskje kunne bli nyttig på et eller annet tidspunkt seinere i livet. I tilbakeblikk – antar jeg – spilte forventninger fra oppdragelse og kultur også en rolle. Du fullfører det du har begynt på – og en utdanning bør du ha.

De to første årene hadde vært flotte og svært lærerike. Da jeg flytta til Stavanger fikk jeg etablert meg på sofaen hos en av mine beste venner fra hjembyen. Han var elev ved tegnelinja på Yrkesskolen og bodde i andre etasje i et båthus på ei øy. Etter kort tid fikk jeg hybel på loftet hos naboen, Oscar, en pensjonert industriarbeider med pæretrær i hagen, egen brygge og robåt jeg fritt kunne benytte.

Jeg hadde i utgangspunktet et nølende, blandet og motstridende syn på studenttilværelsen. Derfor var det perfekt å bo på ei øy, derfor var det perfekt å gå på suf-studiesirkel hos en kranfører fra Verftet, diskutere klassestandpunkt, arbeiderklassens betydning, dialektikk, materialisme, enhetsfronten, staten og det kommunistiske partiet. Og parallelt lære Sosialskolens sosialøkonomi, sosiologi, rettslære, gruppearbeid og andre skolefag. Samtidig var miljøet på skolen åpent, fullt av trivsel, med levende og nysgjerrige diskusjoner, i all hovedsak vennskapelige. Stavanger hadde ikke universitet eller studentersamfunn, slik Oslo, Trondheim og Bergen hadde. Kanskje bidro det til et mindre konfronterende miljø? 

Uansett intensjoner om ikke å involvere meg for mye i studenttilværelsen, etter kort tid blei jeg innvalgt som nestleder i skolens elevråd, uten egentlig å ha prøvd, på samme måte som jeg tre år tidligere var blitt elevrådsformann på gymnaset. Den gang mot en stemme, min egen. På sosialskolen vant vi til venstre alle avstemningene med fire mot tre stemmer, der formannens dobbeltstemme avgjorde.

Etter lange og grundige overveielser, og ny studiesirkel fra MLG** våren 72, meldte jeg meg inn i suf(ml) i skolens første praksisperiode, seinvåren 72 på Gjøvik. I et lag med trivelige folk hvor Mick og industriarbeider Hansen var to av flere fargerike personligheter. En tur i fengsel*** fikk jeg også med meg, og en tur på intensiven med punktert lunge. Elevrådet på sosialskolen sendte telegram: God Bedring! Vedtatt med fire mot tre stemmer. Smile-ikon var enda ikke innført, men ironien var på plass.

Intensiven hadde to senger, og en eldre industriarbeider med steinlunge, silikose på latin, lå i den andre. Han nikka og smilte da mine politiske venner kom på besøk med Faglig 1. mai fronts plakat. Jeg spurte legen om jeg kunne henge opp en plakat på veggen for å gjøre det mer trivelig og fikk ja – uten spørsmål om hva slags plakat. Den fikk henge i en time. Da tok overlegen den ned. Smittevern var begrunnelsen.
Våren, sommeren og tidlig høst i 72 syda Norge av diskusjoner for eller mot norsk medlemskap i the Europeen Economic Community. Det var ikke engang enighet om hva dyret het. Motstanderne sa EEC, tilhengerne EF, det Europeiske Fellesmarkedet, mens noen religiøse sekter faktisk mente det var snakk om selveste Dyret i Åpenbaringen. I sommerferia jobba jeg som sjåfør i hjembyen, og var aktivist for både Nei til EF og AKMED****. Arrangering av stands på torget og konsert med Rolfs Pris. Sammen med kameraten min fra båthuset i Stavanger sykla vi rundt og besøkte bøndene i distriktet, med sykkelvesker fulle av aviser og STEM NEI merker til å klistre på bil- og traktor-rutene. Med lang studentsommerferie påtok jeg meg også å kjøre en Volvo Amazon fra Mandal til Tromsø, for en lege som skulle flytte. Fikk med en kompis og klistra plakater hele veien. Det kokte i hele samfunnet, og jeg kokte minst like mye som alle andre. Da Dag Solstad noen år seinere lanserte utrykket sykle på vannet, var vi flere som kjente oss igjen.

Mens ml-bevegelsen i dag blir snakka ned og hetsa fra mange hold, og en avdanka professor skriver kronikker hver sommer i agurktida om hvor tåpelige og grusomme vi var, så ser jeg tilbake på denne tida med stor glede og stolthet. Kjerneoppfattelsen var at vi levde i et klassedelt samfunn hvor staten var et redskap for overklassen, og at borgerskapet ikke ville gi fra seg makta frivillig gjennom valg.

Overvåkingspolitiet følger med – og griper inn

I ettertid, med «fasit i hånd», er det interessant å se hva staten, med militærapparat og overvåkingspoliti faktisk foretok seg.

I mars 73 besøkte jeg min søster som var lærer i Kirkenes. Dette blei registrert av fremmedavdelingen ved Sør Varanger Politidistrikt som dokument nummer 5 i mappa. De kunne også fortelle hva jeg angivelig hadde gitt forskjellige (anonymiserte) personer i julegave, og hvordan forholdene internt i familien Sundet så ut. Hva det hadde å gjøre med rikets sikkerhet kan man lure på – så lenge gavene ikke var våpen.

Sommeren 1973 var jeg på ferietur til Albania. Skummelt. Arkivert i mappa med passnummer kopiert som dokument 6. Jeg var også på sommerleir på Herdla utenfor Bergen. Registrert i mappa til kameraten jeg reiste sammen med. SIPO hadde notert bilnummer.

Væpna revolusjon

Et av de spørsmålene som skilte ml-bevegelsen fra resten av partifloraen var revolusjon. Væpna revolusjon. I dag mener nok de aller fleste at dette var et vanvittig standpunkt av akp. Og det oppfattes, og framlegges som at man skulle væpne seg og ta makta med våpen i hånd. Men problemstillinga var slett ikke slik. Rød Front leiren på Herdla hadde invitert en av lederne i SV for å drøfte spørsmålet: Kan man innføre sosialisme ved valg? Må man ikke være forberedt på at makta vil ty til vold, slik at sosialismen må forsvares med våpen om nødvendig? En parlamentarisk vei til sosialismen er mulig, mente SV lederen, vi ser at det skjer på fredelig vis i Chile akkurat nå. Salvador Allende er min helt. Noen få uker seinere, den 11. september 1973, blei den lovlig valgte president Allende fra sosialistpartiet myrda, i et kupp der generalen Augusto Pinochet sto i front, med oppbakking fra USA. Allendes sosialistparti var uforberedt på kontrarevolusjonær vold, de var ikke for væpna revolusjon, og enda en sosialistisk revolusjon gikk nedenom i blod. Det avgjorde spørsmålet for min del. 

Ekstrem politisk virksomhet

Femten dager etter mordet på Allende viste Stavangers politimester Oscar Wergeland Frank i et frampek hva mappa han bygde opp kunne brukes til. Under overskriften «Ekstrem politisk virksomhet» blir politimester Asbjørn Bryn ved Bergen politikammer varsla. Bryhn hadde fortid som den første sjefen for Overvåkningspolitiet i Norge etter krigen, fra 1947 til 1966, og var politimester i Bergen fra 1966 til han ble pensjonist i 1976. 

«Man har nå brakt i erfaring» at jeg skal være noen måneder som praktikant i Bergen som ledd i utdanningen.

Dersom en objektiv kilde skulle vurdert hvem av meg og politimesteren i Stavanger som dreiv mest ekstrem politisk virksomhet, tror jeg han, som var byens øverste ansvarlige for at loven skulle følges, men med åpne øyene brøyt den gang på gang – og i tillegg løyv om det, i alle fall la inn en sterk søknad. 

Det mest ekstreme jeg hadde gjort var å melde meg inn i to lovlige politiske organisasjoner, suf(ml) og det nystifta AKP(ml). I tillegg hadde jeg jobba svært aktivt i Folkebevegelsen mot EEC og AKMED, for å holde Norge utenfor EEC, EF og seinere EU, alt etter som innpakninga skifta.

Trædalsaka

Suf og AKP(ml) skilte seg også fra andre partier i synet på staten. Er staten «oss alle», eller er den et klasseredskap, med et voldsapparat som kan slå ned opprør fra underklassen? Dette var et av spørsmåla vi diskuterte ganske ivrig på studiesirkel høsten 71, et typiske «konspirasjonsteori – spørsmål».

I 1973 kom problemstillinga skarpt i fokus. AKPs månedsavis Klassekampen, som nylig var blitt ukeavis, avslørte flere hemmelige dokument fra militærøvelsene Good Heart, Firm Sand, Strong Express og Wintex -73. Dokumentene viste med all mulig tydelighet at forsvaret trente på å slå ned streikende arbeidere i Trondheim og demonstrerende studenter, SUF(m-l) og FNL-gruppene. Jakten på kilden til lekkasjene var naturligvis det viktigste for staten, ikke å finne hvem som hadde godkjent slike øvelser. Nøyaktig slik reaksjonene på totusentallet har vært i forhold til Edward Snowden, Julian Assange og Chelsea Manning. Soldat Narve Trædal blei etter hver arrestert, fikk tre uker i varetekt og risikerte 5 års fengsel. Fienden var funnet. Han var en fare for Norges sikkerhet.

Over hele landet blei det oppretta støttekomiteer for Narve Trædal. Han var en helt og en varsler. Jeg blei kasserer i Støttekomiteeen for Narve Trædal i Stavanger og i februar 1974 fikk jeg sammen med klubbformann Kåre John Hetlelid fra Svein Kvias Verkstedklubb holde min første tale på folkemøte i Folkets hus. Det var naturlig nok også ekstremt i følge politimesteren og havna i mappa.

Neida, vi driver naturligvis ikke og registrerer folk på politisk grunnlag, det er jo forbudt. Vi vil naturligvis heller ikke motsette oss en lovlig valgt regjering som vil sosialisere Norge og nasjonalisere eiendom, vi lar bare hæren trene på å slå ned streikende arbeidere og demonstrerende studenter, og registrerer dem som organiserer motstand mot det vi gjør når vi blir avslørt.

I slutten av mars 1975, halvannet år etter at Stavangers politimester Oscar Wergeland Frank hadde sendt over det han hadde samla i mappa mi til politimester Asbjørn Bryn ved Bergen politikammer, fordi jeg skulle være tre måneder i praksis på et sosialkontor i Bergen, blei jeg oppsagt fra jobben min som hjelpearbeider på Norsk Hammerverk. Jeg hadde fullført Sosialskolen, hatt sommerjobb på Hammerverket, gjort ferdig siviltjenesten, fått fast jobb på Hammerverket og hadde en dag igjen av prøvetida. Jeg blei oppsagt uten at bedriften ville gi noen begrunnelse. Da arbeidskameratene mine ville streike for å få en grunn, var det eneste som blei sagt dette: Det er kommet informasjon om Sundet, men om vi sier hvor informasjonen kommer fra vil dere forstå sammenhengen!

Slik begynte det som blei den lengste og bitreste arbeidskonflikten i Stavanger siste halvdel av nittenhundretallet.

Forrige artikkel i denne serien heter

Andre møte med SIPO/POT

Kilder og kommentarer

* Artikler fra Hærøya:

Første møte med SIPO/POT

Om å sprenge akkorden

Bandpass på kveldsskiftet

**Marxist-leninistiske grupper (MLG)

***En tur i fengsel

****Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid

Dagen etter siste eksamen, noen uker før sosialskolen hadde sin offisielle avslutning forsommeren 74 begynte jeg å jobbe i industrien via et bemanningsbyrå i Hillevåg, og havna tilfeldigvis på Sveise og lakkavdelinga på Norsk Hammerverk på en måneds jobb. Høsten 74 gjorde jeg ferdig siviltjenesten, og andre januar 75 begynte jeg i fast jobb på Norsk Hammerverk som hjelpearbeider.

Nest siste dag i prøvetida blei jeg oppsagt. Jeg hadde bare fått skryt for jobben jeg har gjort, og vi hadde få dager tidligere fått beskjed om at jeg og Inge Dreggevik, som har lært meg opp, ikke må ta sommerferie på samme tid, for en av oss må kunne kjøre avfettingsanlegget som jeg har ansvar for.