Andre møte med SIPO/POT

Av Geir Sundet.

En enkel og tilsynelatende uskyldig samtale kan endre et livsløp, slik Charles Dickens skriver om i Oliver Twist.

Guttene på fattighuset er konstant sultne, og trekker lodd om hvem som skal spørre om en ekstra porsjon havresuppe. Når Oliver, skjelvende, går fram og med tynn stemme sier: «Please, sir, I want some more», fører det til oppstandelse. Noe så uhørt, så frekt! De velfødde mennene i styret bestemmer at opprøreren må bort, og utlover en belønning på 5 pund til den som vil ta han.

Dickens skreiv sin roman i 1838. Min Oliver Twist samtale skjedde 24. november 1971 med Stavangers politimester Oscar Wergeland Franck som motpart– uten at omfanget var klart på det tidspunktet. Jeg visste ikke engang hva han het eller at han var politimester.

Høsten 71 hadde jeg på kort varsel flytta til Stavanger og blitt elev på Sosialskolen, en nyetablert skole som kun to år tidligere hadde uteksaminert sitt første kull.

For å komme lengst mulig bort fra en turbulent tid i Trondheim og få en ny start i et helt nytt miljø hadde jeg søkt akkurat denne skolen, men søknaden blei avslått. Karakterene var ikke gode nok, og praksisen ikke omfattende nok. Få dager før skolestart, i tida rundt aksjonene mot The Green Berets i Trondheim* trakk imidlertid en eller flere seg, og jeg kom inn fra reservelista, som en av de yngste.

Jeg hadde tre målsetninger da jeg kom til Stavanger. Få tilbake nattesøvnen og den mentale balansen. Bli kjent med suf(ml) og miljøet deres, som hadde imponert meg i Trondheim. Skaffe meg en utdanning.

Kunnskap om menneskelige relasjoner og innsikt om åssen samfunnet fungerer, var kjernespørsmålene skolen tok opp. Min tilnærming var skole på dagtid – og studiesirkel hos ml-bevegelsen på kveldstid, for å undersøke deres påstander og teorier om hvordan samfunnet fungerte. I tilleggslitteraturen til det første møte sto det: «Dersom du ikke har undersøkt et problem, vil du bli berøvet retten til å uttale deg om det.»(1)

Uten undersøkelser, ingen rett til å uttale seg
En av oppgavene skolen ville vi skulle løse som gruppearbeid første semester var avdekking og undersøkelse av maktforholdene i Norge. Hvem har makt? Regjering og Storting. Militær og politi. Aviser. Organisasjoner.

Suf(ml) hevdet at Norge var klassedelt, at statsapparatet tjente den herskende klassen, at politiet i Norge dreiv med ulovlig registrering og overvåking av lovlig opposisjonell virksomhet inkludert ml-bevegelsen, og i tillegg samarbeida med utenlands etterretning.

At politiet skulle drive med ulovligheter blei jevnt over blankt avvist som fantasier. Også av noen i elevgruppa. Ordet konspirasjonsteori eller konspirasjonsteoretiker kom først på nittitallet, den gang trodde man på spøkelser, led av forfølgelsesvanvidd eller overvurderte sin egen betydning. (Og de fleste av dagens aktører som uten å gjøre undersøkelser stempler samfunnskritikk som konspirasjonsteori, var ikke født.)

Elevgruppa jeg jobba i bestemte oss for at politisk overvåking var et av temaene som skulle undersøkes. Helt i tråd med studiesirkelen tenkte vi at uten undersøkelser, ingen rett til å uttale seg.

  – «Vi spør purken.» Jeg ser ikke bort fra at det var mitt forslag, og i motsetning til Oliver Twist meldte jeg meg frivillig til jobben. Det var kort vei fra teori til handling, og politihuset var ikke lange omveien på vei hjem fra skolen.

Omtrent slik gikk det for seg:
 – «God dag. Kan jeg få snakke med den lokale lederen for SIPO. Mitt navn er Geir Sundet og jeg skriver en oppgave på Sosialskolen om hvem som har makt i Norge.»
Den kvinnelige resepsjonisten på politikammeret svarte noe i nærheten av et hææ?

 – «Det blir påstått fra Suf(ml) at det finnes et sikkerhetspolitiet, SIPO, som driver og registrerer folk på politisk grunnlag, fører lister over medlemmer av lovlige politiske organisasjoner og dermed er en maktfaktor i samfunnet. Jeg vil gjerne snakke med noen som kan bekrefte eller avkrefte det?»

Kvinnen så ut som hun hadde falt ut av et vindu og satt fortumlet på fortauet. Etter litt kaving tok hun opp telefonrøret og gjentok deler av det jeg hadde sagt. Deretter så hun enda mer undrende og himmelfallen ut.

 – «Vi har ikke noe slikt» sa hun stotrende, «men du kan få snakke med han som sitter på dette kontoret». Så rabla hun ned nummeret på et rom oppe i etasjene.   

Innenfor dørene traff jeg en mann i dress, hvit skjorte og slips som ikke presenterte seg, men benektet at politiet dreiv med ulovligheter, som benektet at folk blei registrert på politisk grunnlag, spurte hva jeg het, benektet at fantes et sikkerhetspoliti, benektet at de samarbeida med utenlandsk etterretning, men som så opplagt satt og løy, at det nesten blei like underholdende som med de to politiaspirantene som tok meg for å sykle uten lys på sykkelen i Trondheim et år tidligere.**

 – «Vi driver ikke overvåking eller registrering, vi driver ikke med ulovligheter, men vi følger litt med. Vi observerer, omtrent slik vi observerer trafikk. Helt normalt. Helt vanlig. Vanlige politifolk. Den ene dagen observerer de biler, den andre dagen folk. Helt lovlig». Nothing to see here, move on, move on. For å toppe det hele spurte han meg fire eller fem ganger i løpet av samtalen, «ehh, hva var det du het igjen, og hvor kommer du fra?» Det hele framsto som en parodi.

For meg var samtalen en kraftig styrking av at påstanden om ulovlig overvåking var sann. Et poeng til suf(ml), null til politiet. Enda et skritt den veien.

34 år seinere – Lundkommisjonens avsløringer
34 år seinere, som en av de siste i Norge, i september 2005, fikk jeg dokumentene mine fra Innsynutvalget, eller Lundkommisjonen, som Stortinget av en eller annen merkelig grunn nedsatte i 1995. Den ga folk som meg rett til å få se ulovlighetene folk som politimester Oscar Wergeland Franck hadde foretatt seg.

Etter at jeg forlot politikammeret hadde politimesteren skrevet ned sin versjon av samtalen vår på skrivemaskin. Ei A4 side. Antagelig med en finger.

«Onsdag 24 11 71 kl 15 ble jeg oppsökt på kontoret av en ung mann med sörlandsdialekt. Langhåret, skjegget, skinnkledd, veskebehengt, kjevhendt, ren, velstelt og høflig.»

Dette dokumentet sendte han så til politimester A. Eckhoff i Kristiansand neste dag, og ba om opplysninger om Geir Sundet, Mandal. Eckhoff fulgte opp, kontakter Mandal, sendte referat tilbake med familieopplysninger, at jeg var militærnekter, en del som er sladda, samt attesten: «Omspurte er her kjent som en bra person».

På denne bakgrunn oppretter Oscar Wergeland Franck*** det som kalles mappe. Hvor det første dokument er et bilde henta fra sertifikat eller pass, dokument 2 er «referatet» fra samtalen, og dokument 3 svaret fra Eckhoff.
Dermed er løpet lagt for at alle opplysninger om Geir Sundet, «kjevhendt, ren, velstelt og høflig» «kjent som en bra person» skal innhentes, samles i mappe, og videreformidles til «rette vedkommende». Noe det videre innholdet i klartekst viser blei gjort.

Politi over hele landet var kriminelle.
I 2021 blei politibetjent Eirik Jensen dømt til 21 års fengsel for omfattende brudd på lov og retningslinjer som gjelder informanter og tystere. Erling Folkvord har nylig skrevet boka Det var ikkje berre Eirik Jensen. Der viser han med flere eksempel at politiet på høyt nivå brøyt loven og beskytta kriminelle. Mappene fra Lundkommisjonen viser imidlertid at politimestre over hele landet, med vidåpne øyne, helt bevist brøyt loven med sine ulovlige registreringer. I Wergeland Francks tilfelle umiddelbart etter at han løgnaktig benekta at noe slikt fant sted.

Jeg var på dette tidspunktet uorganisert, ustraffa, hadde aldri vært med i et politisk parti eller organisasjon, var elev på en skole og gjorde undersøkelser om hvordan verden var skrudd sammen og hvem som hadde makt.

I Charles Dickens roman var spørsmålet om mer mat Oliver Twist sin inngang til forbryterverden.
For min del var politimesterens reaksjoner, både de åpne, men i langt større grad de skjulte, en vesentlig årsak til et langt liv som politisk «fredløs» opposisjonell.

Kilder og kommentarer

Se også artikkel Første møte med SIPO/POT https://steigan.no/2020/09/forste-mote-med-sipo-pot/

* Se artikkel En tur på taket for The Green Berets
https://steigan.no/2021/05/en-tur-pa-taket-for-the-green-berets/

** Se artikkel En tur i fengsel https://steigan.no/2021/04/en-tur-i-fengsel/

*** Oscar Wergeland Frank.
Oscar Wergeland Franck tok juridisk embetseksamen i 1936. Han var dommerfullmektig i Steigen da tyskerne invaderte Norge og ble i 1941 sekretær i Forsyningsdepartementet, deretter midlertidig politifullmektig for pris og rasjonering i Kristiansand.
Han ble i 1963 politimester i Skien og fra 1968 politimester i Stavanger, en stilling han hadde til han søkte avskjed i nåde i1979 og flyttet tilbake til fødebyen Lillesand.
Oscar Wergeland Franck ble i 1979 utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for samfunnsnyttig tjeneste. Fra nekrolog i Aftenposten, 13 nov. 1996
https://data.eidsvollsmenn.no/getperson.php?personID=I57393&tree=Eidsvollsmenn

Lundkommisjonen: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Dokumentserien/1995-1996/Dok15-199596/?lvl=0

1. Sitatet er fra artikkelen BEKJEMP BOKDYRKELSEN av Mao Tse Tung, fra mai 1930.

UTEN UNDERSØKELSER INGEN RETT TIL Å TALE.
Dersom du ikke har undersøkt et problem, vil du bli berøvet retten til å uttale deg om det. Er ikke dette altfor hardt? Slett ikke. Dersom du ikke har trengt inn i et problem, i dets nåværende fakta og i dets forgangne historie og ikke vet noe om det vesentlige i det, vil hva du enn sier om det utvilsomt bli tull. Tullprat løser, som alle vet, ingen problemer, så hvorfor skulle det være urettferdig å berøve deg retten til å ytre deg? En del kamerater lukker øynene og prater tull, og for en kommunist er dette en skam. Hvordan kan en kommunist lukke øynene og prate tull?
Det duger ikke!
Det duger ikke!
Du må undersøke!
Du må ikke prate tull!