Første møte med SIPO/POT

28. september 2020

avlytting politi sipo — Illustrasjon: Shutterstock

Dette er en av flere artikler om seksti- og søttitallet i Norge.

Seinsommeren 1969. Tre barndomsvenner på tur langs Sørlandskysten i ei 23 fots olja tresnekke med fiskehytte fra Valviks båtbyggeri i Mandal, med en innebygd 8-12 hk Marna Diesel med vribar propell. Kjell var 19, Øystein og jeg 18. Vi telta på øyene på vei østover mot Porsgrunn, og bytta på rorvaktene. En time på, to timer fri. Med hjelp av draft fulgte vi i hovedsak skipsleia, med avstikkere innom byer og tettsteder. Slik jeg husker det skinte sola hele tida.

*Portrett fra 1969, omtrent fra da jeg søkte jobb.*

Kjell hadde begynt i snekkerlæra, Øystein og jeg hadde avslutta 12 års skolegang og hatt hver vår sommerjobb. Øystein skulle begynne på NTH til høsten, sjøl hadde jeg haika Europa rundt i en måned, plukka jordbær i England, bodd i en nedrivingsleiergård i Paris sammen med to unge marokkanere jeg traff på ei øy i Seinen, og var nå på jakt etter jobb. Hjembyen var blitt for trang. På stedene var vi i land sjekka jeg arbeidsmulighetene. En ungdomsinstitusjon i Risørområdet det gikk positive ord om trengte dessverre ikke folk.

I Porsgrunn fikk jeg napp. Under lørdagskvelden på byen, hørte vi at Norsk Hydro på Herøya tok inn folk. Kjell og Øystein ville videre på søndag, så jeg blei med båten ut Frierfjorden, hoppa av på brygga i Brevik og haika tilbake.

Natt til mandag sov jeg under åpen himmel på en benk i Herøya parken, slik jeg hadde gjort flere steder rundt om i Europa.

Mandag morgen stilte jeg på personalkontoret på Norsk Hydro. Med den grønne US Army sekken jeg hadde fått av ei tante til min mor, påsydd et norsk flagg. Måtte vente på forværelse sammen med en annen fyr, som hadde jobba på Hydro tidligere. Det var første gang jeg søkte fast jobb, utenom som avisbud, og jeg var spent.

Personalsjefen kom ut, pekte på den andre fyren og sa: Du har jobba her før, for tre eller fire år siden, men jeg husker ikke navnet ditt. Så nevnte han arbeidsnummeret, et firesifra tall som begynte på 3 eller 4. Og det stemte. Vi var mektig imponert, og fyren var ansatt.

Alle liker å bli sett, tenkte jeg.

Så var det meg. Inn på kontoret, bak ei polstra dør, hvem er du, hvor kommer du fra, hvorfor vil du ha jobb her?

Litt uerfaren, litt tøff i kjeften og ikke så lite dum oppga jeg at jeg hadde reist hjemmefra, var på jakt etter jobb og var uten fast bopel, UFB. At jeg hadde overnatta i parken like utenfor industriområde førte øyeblikkelig til spørsmål om jeg var på rømmen, om jeg var ettersøkt av politiet, noe jeg litt stotrende avkrefta.

Det var kaigjengen som trengte folk, og han argumenterte ganske sterkt for at det var et tøft miljø der. Gutter som meg med langt hår var ikke videre populære. Jeg endte opp med å si at dersom han ikke trodde dette var noen jobb for meg, så var det kanskje ikke det?

Deretter sendte han meg ut igjen på forværelse.

I ventetida ergra jeg meg over tullet med uten fast bopel. Hvorfor i all verden hadde jeg sagt det? Det var jo da han hadde spurt om jeg var ettersøkt. Jeg tenkte ut hva jeg burde sagt.

Så blei jeg vinka inn på ny.
– «Dersom du ikke tror meg, kan du gjerne ringe politiet i Mandal og sjekke med dem», var det første jeg sa.

Han smilte.
– «Jeg har allerede sjekka, og det er i orden. Du kan få jobb.»

Jeg trivdes på Hydro den tida jeg blei der. Jobba helkontinuerlig skift, morgenskift 06.00 til 14.00, ettermiddag 14 til 22, og natt fra 22 til 06. Miljøet blant gutta på kaia var fint. Det var ingen fiendskap mot ungdom med langt hår. Det var flere som hadde lenger hår enn meg. Jeg bodde i Hydros brakkeby på Herøya, delte rom med en fyr fra indre Telemark som hadde bodd der i 23 år og delte kjøkken med 12 andre hvis jeg ikke husker feil. Der hadde vi hvert vårt lille skap med lås. Middag spiste jeg på kafeen på Herøya. Ni kroner måltidet, mens timelønna lå mellom 11 og 13 kroner, utregna som gruppeakkord for de forskjellige jobbene.

-o0o-

Åtte år seinere. Seint på våren 1977. Senterpartileder Per Borten, som var statsminister mens jeg jobba på Norsk Hydro, sa på landsmøte i Senterpartiet at han hadde fått informasjon om at det foregikk ulovlig overvåking på politisk grunnlag i Norge, innsamling av opplysninger og andre ting han ikke var blitt informert om i sin statsministerperiode.

Det førte raskt til kritikk av Borten fra blant annet VG. «Konspirasjonsteoretiker» er et ord som dekker kritikken, hvis det hadde eksistert i 1977. Alt ble tilbakevist, spesielt av statsminister Odvar Nordli, mens Trygve Bratteli holdt kjeft, til tross for at begge hadde tatt imot Ronald Bye og hans etterfølgeres avlytterrapporter og visste at Borten hadde rett. To Ap-statsministre lot én borgerlig statsminister latterliggjøres, for å dekke over et system arbeiderpartiet hadde vært med å innføre!

Et par uker seinere var Bortens kilde funnet. Han het Magnus Hole Jacobsen, var tidligere personalsjef på Norsk Hydro på Hærøya og seinere personalsjef for hele Hydro-konsernet. Til sammen var han personalsjef fra 1955 til 1973.

Ved Hydros fabrikker på Herøya var det en meget streng personkontroll. Ingen blei ansatt uten etter sjekking med overvåkingstjenesten. Kommunister blei ikke ansatt. Dette var en helt generell ordning, og både funksjonærer, overordnet personale og arbeidere blei sjekka. Fra overvåkingstjenesten fikk man opplysninger om eventuelt medlemskap i kommunistpartiet og om vedkommende var straffet eller bøtelagt.

Det var altså først og fremt kommunister Hydro var på jakt etter. Folk som kunne snakke, organisere. Som kunne true arbeiderpartiets hegemoni blant arbeiderne. Ikke langhåret ungdom som hadde overnatta på en benk i parken. Det var altså POT i Oslo, og ikke politiet i Mandal personalsjefen hadde kontaktet.

-o0o-

Slik var mitt første møte med politisk overvåking, en overvåking jeg naturlig nok ikke hadde peiling på da den skjedde. Siden skulle møtene bli flere.

Ulovlig politisk overvåking skulle seinere få helt avgjørende innflytelse over yrkesvalg, familiesituasjon, venner, kort sagt livet.