Bandpass på kveldsskiftet

0

Mitt første nummer av Klassekampen

Geir Sundet

Av Geir Sundet.

Norsk Hydro, Herøya 1969.

Mitt første nummer av avisa Klassekampen leste jeg på et kveldsskift. Jeg satt bandpass, en behagelig, men til tider ensom og kjedelig jobb. Du satt åtte timer på en stol og så på sekker som farta forbi på et transportband. Sekkene fra pakkeriet til båtene måtte ikke stoppe opp. Disse banda gikk på skrå opp langs vegger, rundt hjørner, fra bygning til bygning, høyt oppe under taket, ut på en altan langs yttersida av veggen over kaia og inn på et lasteapparat som kunne skyves inn over båten. Sekkene gikk deretter i ei sirkelsklie ned i lasterommet, hvor de blei «nakka»(1) på plass. I dag ville et slikt system blitt overvåka av kamera, eller ved fotoceller kopla til alarm, den gang satt en levende person på hver strekning. Hvis en sekk kom bort i rullene som dreiv båndet framover kunne den legge seg på tvers, de neste sekkene ville skli av, og man fikk et ras. Hvis sekkene kom ujevnt og skeivt kunne det bli litt jobb, men hvis alt gikk greit trengte du ikke løfte en finger.

Geir Sundet 1969

På mange måter ligna det på å kjøre trailer. Du sitter og ser ting fare forbi. Går alt greit trenger du knapt å løfte en finger, blir det blåis i nordhellingene må du virkelig jobbe. Og innimellom treffes vi på kaféen.

Det var ikke ofte jeg hadde bandpass, og på et av skifta fikk jeg kjeft av en formann fordi jeg hadde med ei bok. ”Hydro betaler deg ikke for å lese”. Tenke fikk du lov til. Drømme og filosofere. På noen hjørner kunne vi som satt bandbass møtes og prate, selv om Hydro ikke betalte oss for det heller.

Det gikk ei historie om hvor galt det kunne gå. Fyren på nattskiftet hadde sovna på altanen straks han var på plass klokka 22. Den første sekken la seg på tvers like ved der han satt, og så begynte sekkene å rase. I pakkeriet fortsatte de å sende sekker. De hadde ikke fått melding eller alarm. I båten kom der ingen sekker, så gjengen der regna med at produksjonen ikke hadde starta. Etter hver blei område rundt bandet oppe på altanen fylt opp, og sekkene begynte å rause over rekkverket og ned på kaia. Tre, fire, kanskje fem meters høyde? I grålysninga skulle en formann strekke beina og ta seg en røyk på kaia. Da var det angivelig mulig å klatre på raset fra kaia helt opp på altanen.

  • ”Han stakkaren fikk vel sparken?”
  • ”Nei, foreninga berga han. Alle kan sovne, men han fikk aldri bandpass igjen.”

-o0o-

Avisa Klassekampen kom ut ei gang i måneden de første årene, og dette var avisas sjuende utgave, augustnummeret for 1969. Vi var tre stykker som leste på omgang. Han som hadde kjøpt avisa av en selger i hovedporten var student fra universitet i Oslo på sommerjobb, mens den andre ungdommen var sønn av en Hydroarbeider, som var sønn av en Hydroarbeider, og sjøl skulle han være bufast på Hydro all si tid. Han ville stemme arbeiderpartiet som sin far og bestefar. For studenten og meg var arbeiderpartiet for tregt, men alle tre syntes vi Klassekampen var for uforsonlig og så spøkelser overalt. Hvis noen hadde sagt at jeg to år seinere skulle abonnere, og etter hvert skrive mer enn 50 artikler for den avisa, er det lite trolig jeg hadde trodd dem.

Klassekampen lesinga vår førte til at vi resten av skiftet diskuterte krig og fred, mens sekkene glei stille og rolig forbi.

Det var tre grunner til at temaet opptok oss sterkt. Tvungen verneplikt, krigen i Vietnam og okkupasjonen av Tsjekkoslovakia.

Sommeren før, i juli 1968 hadde jeg plukka jordbær på en farm i England sammen med skoleelever og studenter fra hele verden. Der blei jeg venn med Pavel og Peter, to tsjekkoslovakiske gutter. Peter som fikk mine ganske brukbare joggesko, mens jeg faktisk gikk rundt i hans nokså utslitte lyse gummisko 21. august 1968. I klasserommet, i trygghet på skolen hjemme i Mandal, bare noen få uker etter sko bytte, fikk vi høre at Sovjetiske tropper hadde okkuperte Tsjekkoslovakia. Okkupasjon og krig kom tett på. Også USAs i krig i Sør-Øst Asia mot Vietnam fikk stadig mer oppmerksomhet.

I tillegg hadde jeg nekta militærtjeneste. Eller prøvd. I 1969 var det 12 måneders obligatorisk verneplikt for unge menn. Det var mulig å nekte militærtjeneste på visse vilkår. Alternativet var 18 måneders siviltjeneste eller fengsel. Klassekampen hadde to artikler. En om en ung mann som var dømt til 6 måneders fengsel for å nekte militæret, hvor straffen var skjerpet fordi han var medlem i ei politisk ungdomsgruppe. I en annen sak var nekteren frikjent.

«I skjerpende retning ellers bør tas hensyn til at tiltalte inntar en ledende posisjon i SUF og mener seg programforpliktet til å propagandere for å nekte gjøre militærtjeneste under de nåværende forhold i Norge.»
Studenten var pasifist, og det var vel jeg og, på et vis. Jeg hadde sett han sitte for seg sjøl i kantina og lese Gandhi og atomalderen fra Pax forlag.

Jeg hadde nekta samme vår, og vært i forhør på politikammeret hos konstabel Skeie, far til min venn Torjan. Han hakka ned forklaringa mi med to fingre på skrivemaskinen. Søknaden blei avslått. Spørsmålet jeg strøyk på var sånn: «Hvis det blir krig og en soldat kommer inn i huset og vil voldta din mor og din søster, du står bak dør og har et ladd gevær i hånda. Dersom det er eneste utvei, ville du da bruke geværet?» Jeg sa ja. Riktig svar var nei. Sa du ja, trengte du nemlig våpenopplæring. Jeg kunne ikke fortelle at jeg som barn mang en gang hadde sittet øverst i trappa når ingen var hjemme og lekt med fars Krag Jørgensen som han brukte i Heimevernet og oppbevarte i klesskapet i andre etasje. Ladegrep, skudd. Ladegrep, skudd. Ikke veldig vanskelig. Selv om geværet ikke var ladd.

Samtalen førte til at jeg kjøpte og leste boka, blei fasinert av Gandhi, tenkte at hans ikkevoldelige metoder for å unngå krig var fornuftige, anka avslaget og blei godkjent som sivilarbeider.

I 1970 blei jeg innkalt til Hustad Leir for sivile tjenestepliktige. Der fikk jeg praktisert ikkevold som middel i politisk og sosial kamp.


Neste artikkel Ikkevold på Hustad leir kommer 2. januar 2021.



(1) Nakking. Sekkene som kom ned i lasterommet gjennom korketrekkeren i lasteapparatet ble slisket ut på ett bord i ståhøyde for stuerne, hvor det gjerne sto en person og reiste sekken på høykant. Der fikk sjauerne sekken lagt inn på nakken og gikk i en runde for så å «nakke» – kaste – sekken der den skulle. Slik håndlastet man lasterommet i båtene. Man brukte gjerne ei spesiell hette over hodet og ned på skuldrene som beskyttelse.

Sjøl hadde jeg aldri denne jobben, men har blitt fortalt om den av to venner, Bjarne Berg Wiik og Jens Jakobsen. Bjarne, mangeårig tillitsvalgt som formann i Rørleggergruppa, Tor Halvorsens gamle tillitsverv, Jens, tidligere lastebilkollega og vår sjefsforhandler fra Norske Yrkessjåførers forening under streika i 1998. Jens Jakobsen har sjøl «nakka sekk» på Hydro i sin ungdom. «Ofte byttet man på å stå ved bordet og å gå med sekken slik at det ble litt hvile på deg når du følte for det. Dette var tøft og tungt arbeid», sier Jens. Det var som regel femti kilos papirsekker som blei nakka. Også 100 kilos jutesekker ble hand lasta, men disse ble i hovedsak lastet i seil og lempet på plass av stuerne om bord.

ps. Håndlasting og stuing gikk mot slutten da jeg begynte å kjøre lastebil i 1976, men jeg opplevde det på nytt i Moskva i 1993. Russerne håndlossa 24 tonn med laminatgolvpakker til et boligfelt, selv om jeg hadde alt på pall. Inne i lagerbygningen blei pakkene lagt på golvet, i stadig høyere lag innover mot endeveggen. Stuen fungerte dermed som trappetrinn som bevegde seg mot døra ettersom stadig større del av lageret blei fylt til taket, fire-fem meter høyt.

Forrige artikkel i denne serien: Om å sprenge akkorden

Kilder

Klassekampen august 1969. se side 10

Mahatma Gandhi

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.