Hvorfor er småborgerskapet så tiltrukket av finansfyrstene?

0
Illustrasjon: Shutterstock

I de tre foregående artiklene har vi tatt for oss finansoligarkiet og påvist hvem der er, hvordan de utøver sin makt og dessuten påvist at landsmøtet i Rødt hadde rett da det vedtok et prinsipprogram der det heter:

«I dag er det en liten gruppe superrike mennesker som dominerer kapitalistklassen. Disse menneskene styrer svært mange internasjonale konsern, dominerer eierskap i store deler av massemedia, sitter i hverandres styrer og har enorm makt i verden.»

Av en eller annen grunn er det et fåtall medlemmer av Rødt som ser på dette som en «konspirasjonsteori», men som vi har påvist står Rødts formulering på solid grunn. Dokumentasjonen for det foreligger i børsdata, årsrapporter, vitenskapelige studier og andre lett tilgjengelige kilder, og vi har altså sammenfattet det i disse tre artiklene:

Finnes det konspirasjoner i virkelighetens verden?

De kaller det «konspirasjon» – vi kaller det klassekamp

De superrike som klasse

To resterende spørsmål

Vi avsluttet forrige artikkel slik:

Denne drøftinga reiser to spørsmål (minst):

  • Hva gjør dette med analysen av kapitalismen? Vi skal vise at ikke er bare denne gruppa superrike mennesker dominerende i kapitalistklassen, som Rødt helt riktig skriver. De tilegner seg også profitten på en annen måte enn resten.
  • Og hvorfor ser vi tendenser til at det intellektuelle småborgerskapet lefler for finansoligarkene?

Hva gjør det med analysen?

En klok leser spurte om dette betyr at motsigelsen mellom arbeid og kapital ikke lenger er den dominerende motsigelsen. Vi lar det spørsmålet henge litt og går tilbake til metode.

I pamfletten Teser om Feuerbach skrev Karl Marx:

Spørsmålet om den menneskelige tenkninga er objektivt sann – er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål. I praksis må mennesket bevise sannheten, dvs. virkeligheten og makta, det dennesidige i tenkninga si.

Marx skriver også at:

Alt samfunnsmessig liv er vesentlig praktisk. Alle mysterier som forleder teorien til mystisisme finner sin fornuftige løsning i den menneskelige praksisen og i forståelsen av denne praksisen.

Dette kan stå som prinsipperklæringer om den metoden vi bruker på steigan.no. Vi tar ikke utgangspunkt i en eller annen teori for å presse den ned over virkeligheten. Tvert om, som nysgjerrige unger gransker vi virkeligheten, i all dens dampende kaotiske realitet, for gjennom det å se om vi kan trekke noen konklusjoner som kan øke vår forståelse av verden.

Analyse kommer fra det greske ordet analysis, som betyr «oppløsning», altså man oppløser et problem i det ulike bestanddeler for å finne ut hvordan det kan forklares. Og det er det vi har gjort.

Et nytt kvantesprang i kapitalismen

Denne analysen viser at akkurat som det skjedde et kvantesprang i kapitalismen da den gikk fra mer eller mindre frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme, slik Lenin har beskrevet det i Imperialismen, har det åpenbart skjedd et kvantesprang nå.

Det vi kan slå fast er at siden en gang på 1990-tallet har finansinstitusjonene tatt et helt annet og mye fastere grep om verdensøkonomien. I sin svært interessante artikkelserie om kapitalismens «voksenalder» og dens «alderdom» legger Tollef Hovig vekt på det som skjedde da finansmarkedene ble avregulert:

Høyinntektslandene er i ferd med å legge kapitalismens voksenalder bak seg. Den startet på 1980-tallet med et uforløst kapitalbehov, som gjorde at finansrenta spratt opp i rundt 18% når finansmarkedene på denne tiden ble avregulert. Så kan vi se for oss en figur fra 1980-tallet til 2020 hvor finansrenta faller mer eller mindre jevnt nedover fra 18% til 0. I denne perioden vokser den samlede kreditten i høyinntektslandene med 5-7% hvert år, til den utgjør 3-5 ganger årlig BNP. Denne veksten i kredittmengden besørges av de private bankene. I denne perioden finnes det behov for finanskapital til transaksjoner som gir en positiv avkastning. Vi ser at sprøytes inn kreditt som ikke skapes som overskudd i vare- og tjenesteproduksjonen, men er skapt i bankene med tastetrykk på datamaskinene. Denne økende finanskapitalmengden som kommer utenfra, gjør at investorene må søke investeringer med stadig dårligere avkastning. Forutsetningen for at denne modellen med de private bankene som finansieringskilde skal fungere er at finansrenta er over null. Når renta krysser nullstreken blir denne modellen meningsløs, de private bankene kan ikke låne ut til negativ rente. På den ene siden fører den økte penge- og kredittmengden til fallende rente, men på den andre siden fører det til økt etterspørselen etter produksjonskapital (aksjer) og formueskapital (boliger), noe som har ført verdien av disse til himmels. Situasjonen for verdien på produksjons- og formueskapital minner om et pyramidespill hvor innsatsen kommer fra det økende gjeldsberget.

Det er altså samlet opp enorme mengder kapital, men på grunn av null rente og elendig profittrate klarer ikke kapitalen å finne tilstrekkelige produktive investeringer. Dette har de løst gjennom et pyramidespill der de øker kredittmengden og skaper penger av ingenting.

Når dollarmilliardærene nesten har doblet formuen sin gjennom koronakrisa kommer det ikke av at de har økt utbyttinga eller merverdien i produksjonsbedriftene så mye. Produksjonen har falt. Mengden lønnsarbeid har falt, og likevel blir milliardærene rikere enn før. Det viser at de har brukt manipulasjon av finansmarkedene til å plyndre ikke bare arbeiderklassen, men hele verden.

Men hvorfor er det intellektuelle småborgerskapet så begeistret for finansfyrstene?

Det korte motspørsmålet er: Hvorfor skulle de ikke være det?

Dagens urbane småborgerskap ser ned på og forakter arbeiderklassen. Det krever ikke mye arbeid å dokumentere dette. Det er bare å lese kommentarer om brexit eller den «hvite mannlige arbeideren» som omtales både som reaksjonær og rasistisk. Noe helt annet er det med finansfyrstene som eier en hel medieindustri til å glorifisere seg og sine hensikter.

Når folk som Ronny Kjelsberg og Elling Borgersrud bagatelliserer finanskapitalens makt og sier at de eventuelt kan skape «en mindre jævlig kapitalisme» (med henvisning til finanskapitalistenes angivelige grønne politikk), så er det politiske feil som de kan kritiseres for. Men det er ikke så interessant.

Det er mye mer interessant er at dette er uttrykk for en tendens forankret i småborgerskapets sosiale stilling.

Radikale endringer av klassestrukturen

Gjennom fagbevegelsen og de radikale bevegelsene i utkant-Norge har det eksistert en klasseallianse som også har omfattet mange av de intellektuelle og lavere funksjonærene i byene. Men klasseforholdene i Norge har endret seg kraftig siden 1994, for ikke å snakke om siden 1973. I 1973 var det nesten 400.000 industriarbeidere i Norge, 100.000 i bygg og anlegg og over 100.000 i jordbruk og skogbruk. Det var et helt annerledes samfunn.

Selv fra 1999 til 2018 har yrkesstrukturen og dermed klassestrukturen endret seg ganske mye (Kilde SSB: Arbeidskraftundersøkelsen):

Eller som grafer:

Kilde: SSB. Grafikk: steigan.no
Kilde: SSB. Grafikk: steigan.no

Yrke gir naturligvis ingen eksakt klasseplassering. Man kan være sjølstendig næringsdrivende og for den del kapitaleier og ha «akademisk yrke», eller man kan være offentlig ansatt. Det er også slik at i «den samfunnsmessige totalarbeideren» inngår også enkelte akademiske yrker som er nødvendige for produksjonen. I en kompleks økonomi er merverdiproduksjonen avhengig av ingeniører og teknikere i mye høyere grad enn før. Likevel gir tabellen og grafene en antydning av hvordan klassefordelinga i Norge ser ut.

I 2018 er det flere som jobber i akademiske yrker enn det er bønder, fiskere, industri- og transportarbeidere tilsammen. 27% mot 17%. I 1999 var forholdet 10% mot 22%. Dette er intet mindre enn dramatisk.

Høyskoleyrker er ingen klassebetegnelse, og svært mange høyskoleutdannede tilhører antakelig eller grenser svært nært inntil arbeiderklassen. Men likevel er jobbene deres som oftest et godt stykke unna den fysiske produksjonen. Derfor gir det fra ett perspektiv mening å si følgende: I 1999 var det 40% som var ansatt som ledere, i akademiske yrker eller i høyskoleyrker. I 2018 var andelen 52%.

Eller minst like klart: I 1999 var det 173.000 som var ansatt som ledere og 182.000 som prosess- og maskinoperatører, transportarbeidere mv.. I 2018 var tallene henholdsvis 237.000 og 149.000. Det er altså langt flere ledere enn industri- og transportarbeidere.

Småborgerskapet i byene har lett for å sparke nedover og smiske oppover

For det urbane småborgerskapet framstår arbeiderklassen ikke som noen attraktiv alliert, men som splittet, dårlig organisert og med en kultur og holdninger de verken forstår eller har respekt for.

Folk som Bill Gates og Mark Zuckerberg framstår derimot som forbilder, som visjonære mennesker som bryr seg om de svake og sjuke, som er veldedige og progressive. Dessuten kan de tilby jobber og penger til dem som hopper når de sier Hopp!

Les: Journaliststudie: Bill Gates gir store beløp til mediene og får spesialbehandling tilbake

Bill & Melinda Gates Foundation øser penger ut over unge karrieremennesker som vil skrive og snakke pent om dem i mediene. Det samme gjør World Economic Forum og George Soros. Så hvorfor skulle ikke ambisiøse småborgere med litt for stor gjeld og litt for usikker jobb søke seg dit?

At denne påvirkninga fungerer kan vi se veldig godt på de grønne partiene, der De grønne i Tyskland er erkeeksemplet.

De grønne i Tyskland vil ha «klimapartnerskap» med USA

Det skal mye til for at alliansen mellom arbeiderklassen og det urbane småborgerskapet skal gjenoppstå. Allliansen mellom arbeidere og bønder er det derimot større håp for.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.