Til slutt skal vi alle dø

0

Jon A. Lindstrøm

Førsteamanuensis ved Senter for praktisk kunnskap, Nord universitet

I Aftenposten 27. april hadde forfatter og fysiker Øyvind Kvernvold Myhre et debattinnlegg der han angrep Terje Tvedt, som i skarpe ordelag har kritisert myndighetenes koronastrategi. «Uten dokumentasjon blir Tvedts bekymring bare synsing», ifølge Kvernvold Myhre, som etter eget utsagn har «mye større respekt for tall». Jeg vil ikke her primært kommentere hans bastante tro på nedstengningstiltakene, men i stedet problematisere et begrep om overdødelighet som også forutsettes av mange som er kritiske til det nåværende smittevernsregimet. For å først sitere Kvernvold Myhre: 

«Ifølge en studie fra det polytekniske universitetet i Madrid hadde Spania i 2020 en overdødelighet på 24,4 prosent sammenlignet med snittet for 2016 til 2019. Storbritannia hadde 17,9 prosent overdødelighet, mens Norge hadde 0,1 prosent.«

Overdødelighet og underdødelighet

Den overdødeligheten som mange europeiske land tilsynelatende har opplevd i 2020, kan på lengre sikt forstås som en naturlig konsekvens av at våre avanserte industriland i flere generasjoner har vært begunstiget med en massiv underdødelighet sammenliknet med hva som har vært normalt i mesteparten av menneskehetens historie. Denne underdødeligheten har aldri kunnet vare evig, av grunner jeg vil illustrere med Spania som eksempel.

Spania 1920 – 1980

Fra 1920 til 1980 ble det stort sett født mer enn seks hundre tusen spanjoler i året. Det eneste året fødselstallet lå under fem hundre tusen, var i 1939 (året den spanske borgerkrigen tok slutt) da det ikke ble født mer enn 422 345 spanjoler. I samme periode oversteg årlige dødstall aldri mer enn en halv million. Særlig på 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, var befolkningsøkningen følgelig sterk. I 1964 ble det født 697 697 spanjoler, mens bare 273 955 døde. Det ga en netto befolkningsøkning på 423 742. 

Fordoblet befolkning på ett århundre

I løpet av det 20. århundre ble Spanias befolkning mer enn fordoblet, fra 18.5 millioner i år 1900, til litt over 40 millioner i år 2000. Siden 1980, har imidlertid fødselstallene i Spania stupt til bortimot det halve av hva det var på 60-tallet. Landet har lenge hatt et samlet fruktbarhetstall på 1,3 per kvinne, som er blant de laveste i Europa. Likevel hadde Spania en høyere fødselsrate enn dødsrate frem til 2015. Det skyldes økt gjennomsnittlig levealder pga. velstandsøkning og medisinske fremskritt. 

Gjennomsnittlig forventet levealder

På begynnelsen av 50-tallet lå gjennomsnittlig forventet levealder i Spania på rundt 65 år. Ved årtusenskiftet var denne steget til 80 år. De siste tjue årene har gjennomsnittlig forventet levealder fortsatt å stige til 83 år (omtrent det samme som her til lands), men det er åpenbart at veksten har dabbet kraftig av sammenliknet med i etterkrigsårene. Mange demografer og statistikere (inkludert SSB her til lands) forventer at gjennomsnittlig levealder i vår del av verden bare vil fortsette å øke fra sitt nåværende rekordnivå. Enkelte «transhumanistister» fabulerer endog om at vi alle en dag vil kunne bli 120. Men dette kan være en illusjon. Det kan godt hende at for mange av oss bærer på uheldige typer genetisk bagasje som gjør at vi (realistisk sett) ikke kan leve så veldig mye lengre enn 83-84 år i snitt. Og da vil folketallet begynne å synke, selv i avanserte industriland, så lenge samlet fruktbarhetstall ligger under reproduksjonsnivået på 2,1 per kvinne. I Spanias tilfelle, har fruktbarhetstallene som nevnt ovenfor lenge ligget langt under dette nivået. 

I 2020 ble det født 337 740 spanjoler, mens det døde 501 093. Det utgjorde en netto befolkningsreduksjon på 163 153, omtrent tre ganger så mange som i de to foregående årene. Covid-19-pandemien får mye av skylden for dette. I virkeligheten er hovedårsaken at en del svært store barnekull, som i verdenshistorisk sammenheng har levd usedvanlig lengde, nå er i ferd med å komme til veis ende. 

Normal dødsrate

Hvis det i et land blir født fem-seks hundretusen mennesker i året gjennom flere tiår, så kan ikke dødsraten i dette landet ligge på bare tre-fire hundretusen i året i all evighet – med mindre fødselsoverskuddet kontinuerlig emigrerer (og til slutt dør) i andre land. Helsevesenet har bidratt til å utsette denne uunngåelige utviklingen, og kan til en viss grad påvirke hva slags sykdom (patologisk tilstand) gamle mennesker dør av/med. Men i la longue durée, vil normal dødsrate i et land primært være en funksjon av hvor mange som i første omgang har blitt født. At det eventuelt skulle være teoretisk mulig å heve gjennomsnittlig levealder til 120 år, vil ikke hindre denne logikken i å slå igjennom på et eller annet tidspunkt.

Norges demografiske historikk

La oss så sammenlikne Norges demografiske historikk med Spanias. På 2010-tallet har dødsraten i Norge ligget rekordlavt, på litt i overkant av førti tusen i året. Velstandsøkning og medisinske fremskritt får mesteparten av æren for dette, langt fra ufortjent. Men en vel så viktig faktor som ofte blir oversett, er at det er de relativt små barnekullene fra «de harde 30-årene» som nå er i ferd med å falle fra.

Mens det i 1920 ble født 69 328 nordmenn, var dette tallet sunket til 47 844 i 1930. På 1930-tallet svingte fødselstallene i Norge mellom førtien og førtisju tusen. Bunnoteringen ble nådd i 1935, da det ble født 41 320 nordmenn. Det er bare litt over dødstallet i 2020, på 40 611. I det protestantiske Norge sank samlet fruktbarhetstall fra 2,19 i 1930 til 1,78 i 1935, før det begynte å stige litt igjen. I det katolske Spania («where every sperm was sacred») sank fruktbarhetstallet i samme periode fra 3,68 i 1930 til 3,31. Selv i Spanias «annus horribilis» i 1939, som var preget av massehenrettelser og represalier i kjølvannet av den ødeleggende borgerkrigen, hadde landet høyere samlet fruktbarhetstall enn Norge – 2,12 mot 2,00. 

Normale dødstall vil stige med over 50%

Hva som fortoner seg som spansk overdødelighet som en følge av Covid-19, er i realiteten primært uttrykk for at Spania (i forhold til folketallet) har langt flere tilårskomne som nå uunngåelig er i ferd med å dø av/med et eller annet. Som i andre land, er mer enn 80 % av de som dør av/med Covid-19 i Spania pensjonister over 70 år. Over halvparten er også langt oppe i 80- og 90-årene. Gjennomsnittlig alder for Covid-19 relaterte dødsfall ligger på linje med, om ikke litt over, gjennomsnittlig forventet levealder på 83 år. 

Hvis man så ser på fødselstallene til babyboom-generasjonen som ble født etter krigen, nådde de en topp i 1946 med 70 727. På 50-tallet lå fødselstallene på rundt sekstito tusen i året. Det betyr at de nærmeste 10-20 årene, og frem mot 2050, så vil de normale dødstallene for Norges vedkommende stige med over 50 % – fra drøye førti tusen i dag til over seksti tusen i året. 

Sesongstyrt dødelighet

Uansett hvor mye «dugnad» samfunnet gjør mot Covid-19 og andre smittsomme sykdommer, så vil denne trenden bare marginalt kunne utsettes, ikke forhindres. Siden tidenes morgen har dødeligheten gjerne vært høyest i vinterhalvåret. Under særlig harde vintre, har befolkningen ofte gått på en «skrell» pga. influensa o.l. Effektive vaksiner kan i beste fall forebygge at folk dør av/med slike smittsomme sykdommer, men ikke «volumet» på hvor mange som i siste instans dør av/med andre (ikke-smittsomme) sykdommer.

På samme måte som Sverige i 2019 hadde en underdødelighet pga. en usedvanlig mild influensasesong i 2018-19, endte Norge opp med en underdødelighet i 2020. Den offisielle forklaringen er at Solberg & co, til tross for svikt i beredskapen, siden mars i fjor har oppvist den nødvendige handlekraft. Faktisk har vi tilsynelatende aldri vært så friske som etter nedstengingen i fjor, slik Astrid Meland har skrevet om i en kommentar i VG:

Smittevernstaten

Underdødeligheten i 2020 vil av noen kunne tas til inntekt for at mange av de ekstraordinære smittevernstiltakene bør bli permanente; dvs. Den Nye Normalen. Men dette vil (i hvert fall i lengden) være basert på falske forhåpninger. En aldret og mer overvektig befolkning, vil kunne ha noe svekket immunforsvar totalt sett, og bli rammet av en større overdødelighet (sammenliknet med 2010-tallet) kommende vintre. Om det ikke skyldes en coronavirus-mutant, så vil det kunne skyldes gjenkomsten av en influensavirus-variant, eller noe annet. Dødelighet og farlighet er ikke bare en funksjon av virusenes iboende egenskaper, men også hvor stor andel av befolkningen som er så skrøpelige at de uansett kommer til å dø av/med noe i meget nær fremtid. Uansett hvilke (bi)virkninger de eksperimentelle Covid-19-vaksinene måtte ha, er det også klart at de årlige dødstallene i Norge ikke vil kunne fortsette å ligge på drøye førti tusen, slik som har vært tilfelle på 2010-tallet.

Vi kommer alle en dag til å bli rammet av en indre funksjonssvikt som gjør at «bryteren» blir skrudd av permanent. Alle slike former for funksjonssvikt har lenge blitt regnet som patologiske av moderne medisin. Ingen får lengre lov til å bare sovne stille inn, sånn passe mett av dage. Hva smittevernstaten er i ferd med å trumfe igjennom, er imidlertid at ingen heller skal få lov til å ta kvelden før de har konsumert en størst mulig mengde eksperimentelle vaksiner. Vinnerne er av dette er først og fremst Big Pharma, og ikke oss vanlige dødelige.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.