oss 100 kroner!
På sosiale medier og i enkelte aviser blir vi beskyldt for å drive med såkalte «konspirasjonsteorier», uten at de som kommer med anklagene klarer å definere hva dette skulle bestå i eller forholde seg til konspirasjonens, eller sammensvergelsens rolle i den politiske kampen, i dag og historisk. Vi har redegjort for dette temaet her: Finnes det konspirasjoner i virkelighetens verden?
Det merkelige er at en del av disse anklagene kommer fra folk man tidligere kunne regne til venstresida, slik som Ronny Kjelsberg og Elling Borgersrud. Det som har fått dem på krigsstien i det siste er vår kritikk av World Economic Forum og The Great Reset. Dette kom fram i en debatt på Facebook og denne artikkelen: EU-president von der Leyen støtter «The Great Reset». Kjelsbergs kritikk kan sammenfattes slik:
1. The Great Reset er et skrivebordsdokument fra en eliteprateklubb som er opptatt av å få det til å høres ut som de er opptatt av miljø og sånt. 2. At dette tompratet om Great Reset er en storstilt ond plan er bare tull. Sannsynligvis er det bare tomprat, men om de skulle lage en kapitalisme som tar litt mer hensyn til miljøet gjør jo ikke det ting verre enn i dag…
De begriper ikke klassekampen av i dag
Den kinesiske militærstrategen Sun Tzu skrev i hovedverket sitt Om krigen: «Kjenn fienden, kjenn deg sjøl, og du kan utkjempe 100 slag uten å lide nederlag.«
Kjelsberg og Borgersrud er ute av stand til å analysere klassene i dagens kapitalistiske samfunn. De sier de er imot kapitalismen, men er ute av stand til å peke på hvem kapitalistene er, hva de står for og hvilken makt de har.
Det var først og fremst Karl Marx som utviklet den moderne forståelsen for klassene og klassekampens rolle i historien. I Det kommunistiske manifest skrev han og Friedrich Engels at «Hele samfunnets historie fram til nå er historien om klassekamper.»
Og de gikk videre til å beskrive hvordan kapitalistklassen, borgerskapet, og arbeiderklassen, proletariatet, så ut rundt 1850. Men klassene utvikler seg og forandres ikke minst når kapitalakkumulasjonen og kapitalkonsentrasjonen øker. Derfor må klassene analyseres igjen og igjen.
På steigan.no har vi skrevet noe sånt som 200 artikler om hvordan den moderne finanskapitalen ser ut, hvem som er de fremste finanskapitalistene og hvordan de utøver sin makt.
Det vi har skrevet er basert på tall fra internasjonale børser, fra korporasjonenes årsrapporter og fra vitenskapelige studier som har drevet tallknusing for å skape et helhetsbilde av alle disse tallene.
Imperiets herskere
Gjennom fem artikler så vi på hvem som har kontrollen over noen av de viktigste strategiske sektorene i den USA-dominerte imperialismen.
De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene
Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset
Merkevarene, ikke mangfold, men enfold
Medieoligarkene
Hvem eier IT-gigantene?
Og vi tok fram en svært viktig studie gjennomført av forskere ved ved ETH Zürich i Sveits. Deres analyse av det enorme tallmaterialet fra 43.000 transnasjonale selskaper viser at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen. Disse 147 selskapene er ikke bare dominerende, men de eier også hverandre. Tre fjerdedeler av eierskapet til aksjene i kjernen tilhører kjernen sjøl. Vi snakker altså om en tett sammenvevd gruppe av selskaper. Les rapporten her. (pdf) Grafisk ser modellen slik ut. De røde punktene er selskapene i kjernen. Til høyre et utsnitt som viser forbindelsen mellom finansselskapene
Disse selskapene er «superconnected», dvs. at krysseierskapet og personalunionene er så tette at de framstår som en finansiell superorganisme.
Seinere har vi vist at det er særlig tre selskaper som peker seg ut i denne kjernen:
Forskerne Jan Fichtner, Eelke Heemskerk og Javier Garcia-Bernardo, som alle forsker på midler fra EUs Horizon 2020-program har avdekket dette eierskapet og pekt ut de mektigste fondene.
Det dreier seg om Vanguard, BlackRock og State Street. Vi har fulgt med på hva disse selskapene investerer i og hva de gjør for å få politikere og internasjonale organisasjoner til å følge en politikk som tjener dem. Verken Kjelsberg eller Borgersrud har vist noen evne til verken å sette seg inn i denne dokumentasjonen, til å forstå den eller eventuelt kritisere den.
Klasser «an sich» og «für sich»
Marx skilte mellom klasser «an sich» (i seg), altså objektivt eksisterende klasser, og klasser «für sich» (for seg), altså klasser som ikke bare eksisterer, men som er seg sin rolle bevisst og organiserer seg deretter.
Og her kommer analysen av World Economic Forum inn. Det er en del av kapitalistenes organisering som klasse, et politisk/organisatorisk uttrykk for deres interesser og makt. Man kan kalle det et internasjonalt NHO for kapitalistklassen, bortsett fra at de har mye mere penger og mye større makt. WEF er en medlemsorganisasjon for verdens 1000 rikeste bedrifter.
Det som kommer fra World Economic Forum blir svært ofte til praktisk politikk både på regjeringsnivå og i internasjonale organisasjoner som EU, FN, Verdensbanken og så videre.
Når det for eksempel gjelder cybersikkerhet, kan man bare se på hvem som utgjør arbeidsgruppa til WEF på det området for å skjønne hva vi snakker om. Grunnleggerne av gruppa er: Accenture, Fortinet, Palo Alto Networks, Salesforce, Saudi Aramco, Sberbank.
Blant partnerne til denne gruppa er Amazon Web Services, BlackRock Inc., China Southern Power Grid, Credit Suisse, Deloitte, Deutsche Post DHL, Hewlett Packard Enterprise, Hitachi, Huawei, IBM, JPMorgan Chase, ManpowerGroup, Mastercard, Microsoft, Saudi Information Technology Company og faktisk også Aker.
Dette er selskaper som kontrollerer svært store deler av det globale ID- og sikkerhetsmarkedet. Dette er selskaper som stort sett får det som de vil. Den som tror at Schwabs visjoner bare er fantasiene til en 83 år gammel mann, har virkelig ikke fulgt med i timen.
Det betyr ikke at WEF er det eneste organisatoriske uttrykket til kapitalistenes konstituering som klasse. Det har vi også pekt på. Kapitalistene har mange fora, tenketanker og nettverk for å sikre gjennomslag for sine klasseinteresser. I USA har de for eksempel Council on Foreign Relations – Det virkelige partiet for overklassen i USA.
I en artikkel i Washington Post i 1993 med tittelen Den herskende klassens journalister skrev tidligere seniorredaktør Richard Harwood at CFR er “the nearest thing we have to a ruling establishment in the United States”. Og han skrev om de journalistene og redaktørene som er medlemmer der:
“The membership of these journalists in the Council, however they may think of themselves, is an acknowledgment of their active and important role in public affairs and of their ascension into the American ruling class. They do not merely analyze and interpret foreign policy for the United States; they help make it. () They are part of that establishment whether they like it or not, sharing most of its values and world views.”
Blant medlemmene i CFR finner vi
- De fleste av USAs presidenter og visepresidenter fra begge partier
- Nesten alle utenriksministre, forsvarsministre og finansministre i USA.
- Mange høytstående militære kommandanter i USA og NATO
- Nesten alle sikkerhetsrådgivere, CIA-direktørerFN-ambassadører, sjefer for The Federal Reserve, presidenter i Verdensbanken og direktører for National Economic Council
- De fleste innflytelsesrike medlemmer av kongresse, fra begge partier.
- Toppsjefer i mediaindustrien, toneangivende journalister og framtredende Hollywood-skuespillere.
- Framtredende akademikere, særlig innen økonomi, utenrikspolitikk, samfunnsvitenskap, historie og journalistikk.
- Toppsjefer for Wall Street-korporasjoner, politiske tenketanker, universiteter og NGOer.
- Sentrale medlemmer av 9/11-kommisjonen og Warren-kommisjonen.
Politisk/økonomisk organisering
Monopolborgerskapet er ikke bare organisert via den kapitalen de kontrollerer. Det er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig ledd. I tillegg finnes det stiftelser, tenketanker, nettverk og politiske møteplasser.
Forstår man ikke dette, er det totalt umulig å legge opp noe som kan likne en motstandskamp mot våre hovedfiender, enn si å skape en strategi for å nedkjempe dem. Men det ser da heller ikke ut til at det er en oppgave som interesserer folk som Kelsberg og Borgersrud. De er mer enn vel tilfreds med å drive brønnpissing og verdimarkering av den typen som kapitalistklassen elsker.
