Kapitalismens framtid

Av Tollef Hovig.

Jeg har tidligere skrevet at pandemikrisa slår opp døra til kapitalismens alderdom med et brak. Jeg skal i denne artikkelen utdype hvordan hovedtrekkene i høyinntektslandenes utvikling vil bli framover i denne fasen.

Høyinntektslandene er i ferd med å legge kapitalismens voksenalder bak seg. Den startet på 1980-tallet med et uforløst kapitalbehov, som gjorde at finansrenta spratt opp i rundt 18% når finansmarkedene på denne tiden ble avregulert. Så kan vi se for oss en figur fra 1980-tallet til 2020 hvor finansrenta faller mer eller mindre jevnt nedover fra 18% til 0. I denne perioden vokser den samlede kreditten i høyinntektslandene med 5-7% hvert år, til den utgjør 3-5 ganger årlig BNP. Denne veksten i kredittmengden besørges av de private bankene. I denne perioden finnes det behov for finanskapital til transaksjoner som gir en positiv avkastning. Vi ser at sprøytes inn kreditt som ikke skapes so overskudd i vare- og tjenesteproduksjonen, men er skapt i bankene med tastetrykk på datamaskinene. Denne økende finanskapitalmengden som kommer utenfra, gjør at investorene må søke investeringer med stadig dårligere avkastning. Forutsetningen for at denne modellen med de private bankene som finansieringskilde skal fungere er at finansrenta er over null. Når renta krysser nullstreken blir denne modellen meningsløs, de private bankene kan ikke låne ut til negativ rente. På den ene siden fører den økte penge- og kredittmengden til fallende rente, men på den andre siden fører det til økt etterspørselen etter produksjonskapital (aksjer) og formueskapital (boliger), noe som har ført verdien av disse til himmels. Situasjonen for verdien på produksjons- og formueskapital minner om et pyramidespill hvor innsatsen kommer fra det økende gjeldsberget.

Kapitalismens alderdom

Kapitalismens alderdom starter, slik jeg ser det, når finansrenta passerer null og utlånsveksten i de private bankene flater ut. Den kilden, kapitalen da må vende seg til som ny kilde til fortsatt økning av penge- og kredittmengden. er den eneste mulige – sentralbanken.

I det følgende vil jeg bruke tallstørrelsen amerikanske trillioner fordi den gir en mulighet til å forstå tallene uten å forsvinne i nuller. 1 trillion amerikanske dollar er et oljefond, dvs. 10 000 milliarder kroner. USA sitt BNP i 2020 (pandemikriseåret) er beregnet til litt i underkant av 21 trillioner dollar. Det har gått ned 3,5% fra 2019, noe som utgjør 0,75 trillion dollar, og forventes å komme noe opp i 2021. Hvis vi ser på antatt økning i den amerikanske sentralbankens (Federal reserve) balanse, er det antatt at den vil øke et sted mellom 3,5-5,5 trillioner dollar. Under ser vi en graf utarbeidet av Bloomberg hentet fra Financial Times, som viser et anslag i øvre sjikt – 5 trillioner, og en graf fra FRED (sentralbanken) som viser et anslag i nedre sjikt – 3,5 trillioner:

La oss nøkternt anta at det blir 4 trillioner, noe som utgjør bortimot 20% av årlig BNP. Vi ser raskt at det ikke er noe proporsjonalt forhold mellom nedgangen i BNP – 3,5% som koronakrisa skaper, og de midlene sentralbanken – 20% sprøyter inn i sirkulasjonen. Her er det noen som kjenner sin besøkelsestid. Det er nettopp denne sentralbankformen for fremtidig finansiering av kapitalismen lederen av World Economic Forum Klaus Schwab ser for seg i sin bok «The great recet». Han kaller der de interessentene som vil ha midler fra sentralbanken for «stakeholders», og skriver at disse må få en mer betydningsfull posisjon enn de har hatt, i forhold til «shareholders» (aksjeeiere). Utviklingen i retning av krav om offentlig finansiering av kapitalen har vart en stund i alle høyinntektslandene, og problemstillingen har nådd både NHO og økonomene. Se for eksempel artikkel av Klaus Mohn DN 12.februar (vedlegg nederst) for en god illustrasjon av hvordan dette tar seg ut for økonomene. Husk at når det gjelder Norge som spesialtilfelle, får ikke sponsingen form som sentralbankgjeld, men som bruk av oljefondet. Når det gjelder NHO kan det illustreres gjennom deres strateginotat «Neste trekk», hvor 121 tiltak av 121 mulige skal finansieres av det offentlige.

The sky is the limit?

Økonomer og kapitalister innbiller seg nå, at man kan øke kredittmengden fra sentralbanken uten at det får konsekvenser. Under det monetære pengeregimet i kapitalismens ungdom (fram til 1980-tallet) ble sentralbankenes pengetrykking straffet med inflasjon, dvs. at kapitalen ble mindre verdt. Denne mekanismen opptrer fremdeles som skygger i økonomenes hoder, men gradvis har man forstått at økende penge- og kredittmengde ikke fører til inflasjon lenger. Da innbiller man seg plutselig at økt penge- og kredittmengde ikke får noen konsekvenser i det hele tatt lenger. Fra JP Morgan Asset Managment kan man for eksempel lese artikler med titler som: «Sentralbankens pengetrykking; til evigheten og enda lenger»  .

Japan har ligget litt foran andre høyinntektsland i utviklingsprosessen, det kan derfor være nyttig å se på hvordan den Japanske sentralbankens balanse har utviklet seg i forhold til andre lands. Sentralbankens balanse er det samme som hvor stor penge- og kredittmengde den har skapt. Denne grafen er hentet fra Financial Times og viser utviklingen i Japan, USA, EU og UK fram til før Covid 19 krisen.

Vi ser her at balansen i Japan ligger over 100% av årlig BNP. Dersom vi legger en økning for USA til grunn, som bringer balansen opp i 9 trillioner dollar, vil balansen fremdeles ligge under 50% av årlig BNP. Tabellen kan derfor gi et tilsynelatende inntrykk av at både USA, EU og UK har mye å gå på når det gjelder sentralbanksponsing av kapitalen, men har de det? Hva konsekvensene blir av en slik sponsing er derfor et svært interessant spørsmål.

Hva skjer’a

Den økte penge- og kredittmengden i årene med de private bankene i førersete, har ført til på den ene siden en finansrente som ligger og skraper rundt null, og på den andre siden til pyramidebaserte skyhøye verdier på produksjons- og formueskapital (realkapital). Dette skjer når det sprøytes kapital inn i samfunnets sirkulasjon av varer og tjenester, som ikke skapes av denne sirkulasjonen selv. (For en beskrivelse av denne sirkulasjonen, se min artikkel «Kapitalens lille og store sirkulasjon».)

Det som skjer ved slik kapitalinnsprøyting er at pengene sirkulerer gjennom: produksjon – forbruk – fortjeneste, videre tilbake til produksjon etc. Det som nødvendigvis må skje når det sprøytes inn penger og kreditt utenfra, er at fortjenesten blir større enn det sirkulasjonen selv gir grunnlag for. Denne fortjenesten må nødvendigvis investeres tilbake i sirkulasjonen for ny avkastning, det fører til at sirkulasjonen stimuleres og vokser, men man må investere i prosjekter med stadig lavere fortjenestemargin, i og med at det er mer penger å investere enn det som skapes i sirkulasjonen selv. Denne bevegelsen fører til en stadig synkende fortjenestemargin i selve vare- og tjenestesirkulasjonen, noe som kan illustreres med grafen under som viser fortjenestemarginen for de 500 største selskapene i USA (S&P 500):

Det andre som naturlig skjer er at en del av denne kapitalen ikke investeres i prosjekter i vare- og tjenestesirkulasjonen, men i produksjons- og formueskapital. For eksempel gjennom tilbakekjøp av aksjer. Det er noe man gjør for å presse opp aksjeverdien på egne aksjer når man ikke finner noe annet mer lønnsomt å investere i. I USA ble det i 2019 brukt et oljefond (1 trillion dollar) til dette, noe som fremgår av grafen under.

Disse to bevegelsene; fallende fortjenestemargin (rente) og skyhøye verdier på produksjons og formueskapital vil fortsette i de samme baner, dersom videre ekstern (sentralbank) innsprøyting av midler fortsetter. Da holdes vare- og tjenestesirkulasjonen i gang, ny fortjeneste hos kapitalen må investeres videre, og prosjektene det investeres i blir mer og mer usikre med lavere og lavere fortjenestemargin. I første hand, det bildet som Klaus Schwab, Larry Fink og andre ser for seg, virker opplegget med sentralbanksponsing veldig smart. Det offentlige (sentralbanken) tar underskuddet og de private selskapene, for eksempel i grønn sektor tar overskuddet. Det virker ekstra smart for Schwab & co, fordi det fører til offentlig fattigdom som kan brukes til å skape politisk forståelse for å kutte i velferdsgoder. Problemet oppstår når sirkulasjonen har gjort pengene til fortjeneste hos de private selskapene, og de i neste hand skal investere overskuddene sine. Alternativene deres for investering gir mindre og mindre fortjeneste og blir mer og mer tvilsomme, alle kan ikke investere i sentralbanksponsede sektorer.

Kapitalismens framtid

Når den røde linja med finanskapitalrente lik null passeres, dreier kapitalfinansieringen bort fra de private bankene og over til sentralbankene, og vi går inn i kapitalismens alderdom. Der er vi nå. Covid 19 krisa har fungert som et gigantisk omdreiningshjul for dette skiftet. La oss igjen ta en kikk på utviklingen i Japan for å få en smak av hva som kan ligge foran oss. Hvis vi ser på vekstraten i det Japanske samfunnet er den ganske kraftløs, illustrert gjennom utviklingen av årlig BNP i Japan:

Denne veksten er bemerkelsesverdig lav, tatt i betraktning den enorme veksten vi har sett i den Japanske sentralbankens balanse. Det vi kan se for oss i andre høyinntektsland er at fortjenestemarginen i vare- og tjenestesirkulasjonen faller nedover mot null, og i noen tilfeller under null. Det vil medføre at investeringene i produksjon blir lavere og lavere, og veksten blir mer og mer kraftløs, som i Japan.

Når fortjenestemarginen faller under null, vil ikke det skje som en jevnt fordelt negativ rente i produksjonen, men ved at noen fortsatt tjener penger, mens andre går konkurs. Dersom det tapes flere penger på konkurser enn pengene resten klarer å tjene, står vi overfor en negativ rente. Vi kommer dit – med tiden.