Finnes det konspirasjoner i virkelighetens verden?

Av Pål Steigan, opprinnelig skrevet som kronikk til Aftenposten. Først publisert 27. april 2021. Nyutgitt.

Begrepet «konspirasjonsteori» ble populært i forbindelsen med Warren-kommisjonens rapport om drap på John F. Kennedy. Det hevdes at det ble lansert som et røykteppe for å hindre at det ble stilt for kritiske spørsmål om hvem som hadde stått bak drapet, noe som i seg sjøl kan sies å være en konspirasjonsteori. Begrepet brukes i hytt og pine, slik man kan se eksempel på i John Færseths artikkel i Aftenposten 17. april med tittelen «Den elleville konspirasjonskulturens tilbakekomst».

Samfunnsforskeren Noam Chomsky har sagt det grunnleggende om dette teamet: Konspirasjonsteorier er som andre teorier, enten er de sanne eller så er de usanne. Og vi kan legge til: I prinsippet bør det kunne avklares gjennom undersøkelser.

Man behøver ikke gå langt for å finne en høyaktuell konspirasjonsteori, og da tenker jeg på Russiagate, som har ridd politikken i USA som en mare i mer enn fire år. Denne konspirasjonsteorien går som kjent ut på at Russland i hemmelig samarbeid med folk i USA gjennomførte et komplott som førte til at Donald Trump og ikke Hillary Clinton ble valgt til president.

I prinsippet kunne man jo tenke seg at en slik konspirasjon hadde funnet sted, men ingen etterretningstjenester og ingen medier eller politikere har klart å bevise dette. Så her har vi en konspirasjonsteori, som neppe stemmer med virkeligheten.

Men andre påstander om konspirasjoner har latt seg bevise.

Da journalisten Daniel Ellsberg publiserte Pentagon Papers i 1971 beviste han at USAs regjering systematisk hadde løyet for det amerikanske folket og verden forøvrig, når det gjaldt Vietnamkrigen. Dette var opplagt en konspirasjon mot velgerne og omverdenen, og den kostet i prinsippet millioner av menneskeliv. En kan godt si at da Ellsberg startet arbeidet, gikk han ut fra en konspirasjonsteori, men han lyktes også å bevise den.

I Italia er konspirasjon mer norm enn unntak

Jeg tilbringer halve året i Italia, og der har konspirasjoner vært en så sentral del av den politiske kampen fra drapet på Julius Caesar til drapet på Aldo Moro, at ingen tviler på at konspirasjoner foregår, og det er da også langt mindre vanlig å kalle sine politiske motstandere for konspirasjonsteoretikere. Da den store italienske maktskribenten Niccolò Macchiavelli skrev hovedverket Fyrsten, viet han et helt kapittel til konspirasjonen. I det hele tatt er det umulig å forstå Italias historie hvis man ikke ser på hvordan de rike og mektige hele tida har konspirert. Leonardo da Vinci var vitne til henrettelsene av konspiratørene etter Pazzi-konspirasjonen i Firenze i 1478 og lagde en strektegning av en av de henrettede .

Les: Tre artikler om Italia, fascismen, mafiaen, terroren og CIA

En moderne konspirasjon var Operation Gladio, hemmelige «Stay Behind»-grupper som ble opprettet i de fleste vesteuropeiske land. Dette var en teori om en konspirasjon, helt til Italias statsminister Giulio Andreotti informerte det italienske parlamentet om at dette var sant. En hel serie med italienske politikere er dømt for konspirasjoner med mafiaen, inkludert Berlusconis nestkommanderende Marcello Dell’Utri som fikk sju års fengsel for sammensvergelse med mafiaen. Berlusconi sjøl var medlem av den hemmelige P2-losjen som forberedte statskupp i Italia. Så italienere flest har nok et mer realistisk syn på maktkamp og snusk enn troskyldige nordmenn.

Men også i Norge jobber dyktige journalister stadig for å se om de kan verifisere konspirasjonsteorier, og Aftenposten har fått flere SKUP-priser for sine avsløringer av sammensvergelser av ulike typer.

I 2018 var avisa, sammen med 58 andre mediehus verden over med på å avsløre hvordan den mektige implantatindustrien har gått under myndighetenes radar. VG har også avslørt hemmelig samarbeid i bistandsindustrien og fått pris for det. Det er ikke sjelden SKUP-prisen har gått til gravende journalister som har bevist faktiske konspirasjoner. I 2019 avslørte Aftenposten og en rekke andre mediehus hvordan Nike og datterselskapet Converse løper fra skatteregningene verden rundt. I løpet av de siste 13 årene har de to selskapene inngått fem svært lukrative skatteavtaler med Nederland. Avtalene, kombinert med et svært komplekst nettverk av selskaper og skjulte partnere, har sørget for at Nike har flyttet størsteparten av omsetning og overskudd ut av landene der salget skjer, for eksempel Norge, og til steder der de slipper skatt.

Så jo, konspirasjoner finnes, og de er alvorligere jo høyere opp i samfunnet de foregår. Siden Færseth nevner den farmasøytiske industrien, så må vel den ha noe som likner verdensrekord i ulovlige sammensvergelser.

I 2012 betalte selskapet GlaxoSmithKline 3 milliarder dollar for å slippe dom i ei sak som blant annet handlet om hemmeligholdelse av sikkerhetsdata, bestikkelse av leger og prisfiksing. Både Pfizer og Johnson&Johnson har også inngått liknende forlik med over 2 milliarder dollar i betaling for liknende opptreden for å slippe fellende dom. Den farmasøytiske industrien ligger også helt på topp når det gjelder å kjøpe seg vei gjennom Kongressen i Washington ved å betale store millionbeløp til medlemmer av Senatet og Representantenes hus.

Det er viktig at det finnes kritiske medier og kritiske journalister som graver i sånt, og at de ikke lar seg passivisere av påstander om «konspirasjonsteorier». Det er viktig for demokratiet, for samfunnsøkonomien og folkehelsa at slike konspirasjoner avsløres.

Dermed er det ikke sagt at det ikke finnes usanne og totalt urealistiske konspirasjonsteorier. Det har eksistert siden tidenes morgen, og nettopp fordi det faktisk drives med mye kokelimonke på toppen av samfunnspyramiden, får slike usanne teorier næring. Det beste middelet mot sånt er at det finnes ei kritisk og uavhengig presse og et åpent og fordomsfritt offentlig ordskifte. Å kalle sine politiske motstandere for «konspirasjonsteoretikere» bidrar til det motsatte.

Pål Steigan

Redaktør steigan.no.

Denne artikkelen ble skrevet som kronikk til avisa Aftenposten, siden de hadde prioritert dette temaet høyt nok til å ta inn en kronikk av John Færseth med tittelen «Den elleville konspirasjonskulturens tilbakekomst». Jeg tenkte kanskje at avisa, som gjerne vil være et seriøst debattforum, kunne tenke seg å få dette temaet belyst i en historisk og sosial kontekst. Men den gang ei. Debattredaktør Erik Torsnes ga meg bare 1500 tegn, og det er jeg ikke interessert i. Færseths meninger er jo ikke så interessante.