oss 100 kroner!
Det har i senere tid vært publisert en del artikler om World Economic Forum og ideene til lederen av den forsamlingen, Klaus Schwab. Han har presentert ideene sine i den lille boken «The Great Reset». For egentlig å forstå hvor han vil med disse ideene, er det nødvendig å se på hva som preger kapitalismens utvikling i den epoken vi er i.
Ved inngangen til kapitalismens alderdom
Kapitalismen og kapitaleierne står foran et faseskifte. Jeg har tidligere beskrevet dette som overgangen fra kapitalismens voksenalder til kapitalismens alderdom. Kapitalismens voksenalder ble innledet på 1970-tallet, og har vært preget av en fallende rente fra en topp rundt 18% på 1980-tallet til den faller til ro rundt 0 ved avslutningen av kapitalismens voksenalder. Dette rentefallet fører i perioden til en voldsom vekst i finanskapitalen i form av kredittproduksjon og utlån besørget av de private bankene, kombinert med et voksende gjeldsberg. Gjelden er det særlig finansiell og ikke-finansiell sektor (produksjon) som har stått for, mens husholdningssektoren har hatt en noe svakere gjeldsvekst. Så lenge renten faller proporsjonalt med gjeldsveksten øker jo ikke de årlige betjeningskostnaden, så sånn sett er denne gjeldsveksten uproblematisk. I de fleste høyinntektslandene har den gjennomsnittlige veksten vært mellom 5-7% av BNP hvert år. Denne gjeldsøkningen har ført til økt etterspørsel etter formueskapital (tomter, boliger mv.) og produksjonskapital (aksjer, bedrifter mv), med den følge at verdien på disse har steget, og det årlige produksjonsvolumet (veksten) i samfunnet har blitt stimulert.
Når renten legger seg til ro rundt null og ikke faller lenger stanser denne gjeldsveksten, som kapitalen har levd på i 35 år, opp. Problemet for kapitalen er at fortjenesten som følger av den klassiske kapitalistiske metoden, forbedringer av produksjonen, har blitt forsvinnende liten. Både fordi industriens andel av høyinntektslandenes BNP har falt til 10-15% og fordi mange bransjer er ferdig industrialisert. I den klassiske kapitalismen utgjorde forbedringer i industrien den store kilden til fortjeneste, men da var industriens andel 35-40%. Når andelen industri har blitt så lav som nå, spiller forbedringene i industrien relativt sett mye mindre rolle for samfunnet. Det foregår jo også forbedringer i tjenestesektoren, men i et mye langsommere tempo enn i industrisektoren. Det typiske for kapitalismens voksenalder har vært lav og synkende fortjeneste fra forbedringer i produksjonen, noe som har blitt kompensert av det årlig voksende gjeldsberget. I praksis har det betydd at lave fortjenestemarginer har blitt kompensert av verdiøkning på kapitalen, slik at fortjeneste av disse to til sammen har blitt bra. Kapitalismens voksenalder har blitt kalt markedsliberalismens epoke, men kanskje hadde gjeldsbergenes epoke vært en mer treffende beskrivelse.
Spørsmålet for kapitaleierne ved inngangen til kapitalismens alderdom blir naturlig nok hvor de skal hente fortjenesten sin fra i fasen som kommer. Det er ikke realistisk å tro at den fortjenesten som skapes ved forbedring av produksjonen vil være nok til vekst, selv om gründere og roboter omtales i panegyriske vendinger i rosa næringslivsblekker. Det står da igjen to muligheter; den ene er å sikre økt omfordeling fra det arbeidende folket, mens den andre er å få sentralbankene til å produsere mer penger og kreditt.
Gradvis vil høyrekreftene endre holdning til det offentlige
For begge disse løsningene spiller staten en avgjørende rolle. Man kan følgelig vente en omlegging av konservativ ideologi i retning mindre vekt på det private og mer på det statlige.
La oss se på hvordan Klaus Schwab formulerer dette:
For all the reasons expanded upon in the first chapter, COVID-19 has rewritten many of the rules of the game between the public and private sectors. In the post-pandemic era, business will be subject to much greater government interference than in the past.
«Av alle de årsakene det er gjort rede for i det første kapitlet, har Covid-19 omskrevet mange av spillets regler mellom offentlig og privat sektor. I fasen etter pandemien vil næringslivet være gjenstand for mye mer innblanding enn i fortiden.»
Schwab formulerer det som om det er det offentlige som vil blande seg inn i næringslivet mye mer i framtiden, men det er det motsatte som blir tilfellet. Næringslivet blir avhengig av det offentlige til å lage ordninger som sikrer omfordeling til kapitaleierne og en stadig strøm av sentralbankmidler.
Subsidierte sektorer med stor politisk kapital er instrumentet
Klaus Schwab forklarer de viktigste trekkene i samfunnsutviklingen slik:
1.1.1. Interdependence – gjensidig avhengighet
1.1.2. Velocity – hastighet
1.1.3. Complexity – kompleksitet
Han ser for seg at kapital og samfunn/offentlighet veves stadig sterkere sammen. Derfor lanserer han også begrepet «stakeholder» i stedet for aksjeeier. Stakeholder er en beskrivelse av de i samfunnet som berøres av bedriften. Aksjeeiere, de som forbruker produktene, det offentlige, ofre for forurensing eller avfallsproblemer etc. Stakeholder er de personene i samfunnsveven som blir berørt av et selskaps virksomhet. Dette er en måte å selge inn at vi alle må være ansvarlig for bedriftenes ve og vel. Vi må tåle upopulære offentlige beslutninger, å ta vår bør som ansvarlige stakeholders. Dette siste sies ikke så tydelig, men er en naturlig konsekvens av ideene hans.
Det disse finansherrene ønsker seg er sektorer som blir sterkt subsidiert av det offentlige, enten ved sentralbankmidler eller ulike regulerende omfordelingstiltak. I disse subsidierte bransjene kan så kapitaleierne tjene sin vanlige fortjeneste. Ta vindmølleproduksjon, en tungt subsidiert bransje hvor lokalbefolkningen må stille sin natur gratis til disposisjon, for at for eksempel Vestas (største danske produsenten) skal sette opp vindmøller i Norge for tysk kapital. I bakgrunnen hører vi suset fra norske «stakeholders» – vi må ha grønn kraft, fossilfri kraft, en grønn verden. Dette er måten de ønsker kapitalismen skal fungere på framover. De innser selv, at det å produsere i vanlige usubsidierte bransjer ikke lenger gir nok fortjeneste til å holde det kapitalistiske systemet i gang.
Det som skjer, er at finansrenta ikke synker lenger, den har nådd bunnen, tilførselen av papirkapital fra de private bankene stanser opp, det medfører at etterspørselen etter produksjonskapital (aksjer) og formueskapital (eiendom) avtar. Påfyllet i finanspyramiden fra bunnen stanser opp, det truer med fallende kapitalverdier. Det vi videre ser er at når renten på finanskapitalen går mot null, har det medført at også avkastningen i den årlige vare- og tjenestesektoren faller mot null. For å holde tilførselen av penger til etterspørsel etter produksjons- og formueskapitalen oppe, er det nødvendig å gjøre produksjon som i realiteten går i minus, om til virksomhet som for kapitalen går i pluss. Minus for samfunnet (det arbeidende folket og sentralbanken) – pluss for kapitalen, det hele med stakeholderne som moralsk cheerleadertropp. Fin plan for kapitaleierne, når de går inn i kapitalismens alderdom. De kan til og med få meg seg folk fra «venstresiden» til å bli innovative grønne kapitalister, i kraft av å ansvarliggjøre dem som «stakeholders».
Slik jeg ser det, er dette det reelle innholdet i det Klaus Schwab kaller «The Great Reset».
