Xi Jinpings historiske reise til Riyadh

0
Shutterstock

Rapporten om at Kinas president Xi Jinping planlegger sin første utenlandsreise etter partikongressen og det kan bli til Saudi-Arabia drypper av enorm symbolikk. Ifølge Wall Street Journal vil besøket sannsynligvis finne sted tidlig i desember og hektiske forberedelser er i gang. 

Av M. K. Bhadrakumar.

Avisa siterte folk som er kjent med forberedelsene til at den kinesiske lederens «velkomst som sannsynligvis vil likne» besøket til Donald Trump i 2017 i sin pomp og prakt. 

Forutsigbart nok vil brennpunktet for besøket være den fremtidige banen til den kinesisk-saudiarabiske olje-«alliansen» – eller snarere opprettelsen av en oljeallianse som kan sammenlignes med det russisk-saudiarabiske rammeverket til OPEC Plus.  Når det er sagt, er det mye mer geopolitisk drama ved det kommende besøket til Xi i de skiftende linjeføringene i den vestasiatiske regionen, og faktisk kan besøket få vidtrekkende innvirkning på verdensordenen.

Poenget er at både Kina og Saudi-Arabia er store regionale makter, og enhver matrise som involverer dem bilateralt vil ha stor betydning for internasjonal politikk. Wall Street Journal sa

«Beijing og Riyadh søker å utdype båndene og fremme en visjon om en multipolar verden der USA ikke lenger dominerer den globale orden.» 

Ingen tvil om at krigen i Ukraina gir et umiddelbart bakteppe. Det kommer til å bli ekstremt vanskelig for USA å komme seg ut av krigen på kort sikt uten å lide et stort tap av ansikt som svekker landets troverdighet som supermakt, undergraver dets transatlantiske lederskap og til og med risikere framtida til det vestlige alliansesystemet som sådan. 

Både Kina og Saudi-Arabia vil ha trukket konklusjonen om at konsensusen i USA om krigen i Ukraina kanskje ikke vil overleve den voldsomme stammekrigen blant den amerikanske politiske eliten som garantert vil bryte ut så snart mellomvalget i dag er over. Hvis republikanerne får kontroll over Representantenes hus, vil de fortsette med å forberede riksrett mot president Biden. 

En undersøkelse i The Guardian hadde tittelen Dette er forhold som er modne for politisk vold: hvor nær er USA borgerkrig?  Derfor ser både Kina og Saudi-Arabia at USAs tilbakegang vil skyte fart i den vestasiatiske regionen.

En viktig diskusjon under Xis besøk i Saudi-Arabia vil være sistnevntes utenrikspolitiske strategi «Look East», som forutså USAs tilbakegang i midten av det siste tiåret. Xis besøk i Saudi-Arabia i 2016 var en vannskille.

Uten tvil har Beijing fulgt nøye med på forverringen av forholdet mellom USA og Saudi-Arabia siden den gang. Og det kan ikke ha gått Beijing hus forbi at saudier i det siste har planlagt energisamarbeid med Kina midt i kronprins Mohammed bin Salmans spente forhold til Biden. 

Det sikreste signalet var det virtuelle møtet 21. oktober mellom prins Abdulaziz bin Salman bin Abdulaziz, Saudi-Arabias energiminister og Zhang Jianhua, Kinas nasjonale energiadministrator, en seniorpolitiker (som var medlem av den 19. sentrale disiplinkommisjonen til det kinesiske kommunistpartiet). Møtet fant sted midt i en djup krise i forholdet mellom USA og Saudi der den amerikanske eliten truet med å innføre sanksjoner mot Riyadh. 

Ikke overraskende var oljemarkedet et av hovedspørsmålene som ble diskutert mellom de kinesiske og saudiske statsrådene. Ifølge den saudiske uttalelsen etter møtet bekreftet ministrene sin vilje til å samarbeide for å støtte stabiliteten i det internasjonale oljemarkedet og understreket behovet for «langsiktig og pålitelig oljeforsyning for å stabilisere det globale markedet som tåler ulike usikkerhetsmomenter grunnet komplekse og foranderlige internasjonale situasjoner.» Er ikke dette mer eller mindre det OPEC Plus (den russisk-saudiarabisk oljealliansen) fortsetter å si? 

I mellomtida diskuterte de to ministrene også samarbeid og felles investeringer i land som Kina ser på som en del av sin strategiske Belt and Road-visjon og uttalte at de hadde til hensikt å fortsette å implementere en avtale om fredelig bruk av atomenergi (som Washington har motsatt seg.) 

Uten tvil var ministermøtet en klar irettesettelse av Washington, designet for å minne Biden-administrasjonen om at Saudi-Arabia har andre viktige energirelasjoner og at Saudis oljepolitikk ikke kommer fra Washington. Det viktigste er at Riyadh søker en balanse i sitt forhold til Beijing og Washington. Bidens tomme snakk om en «kamp mellom autokrati og demokrati» vil plage Saudi-Arabia, men Kina har ingen ideologisk agenda. 

Bemerkelsesverdig nok ble de saudiske og kinesiske ministrene enige om å utdype samarbeidet i energiforsyningskjeden gjennom å etablere et «regionalt knutepunkt» for kinesiske produsenter i kongeriket for å dra nytte av Saudi-Arabias tilgang til tre kontinenter. 

Poenget er at saudiarabiske politiske og forretningsmessige eliter i økende grad oppfatter Kina som en supermakt og forventer et globalt engasjement som kan likne hvordan både Kina og Russland engasjerer seg i verden. Saudierne er overbevist om at deres «omfattende strategiske partnerskap» (2016) med Kina vil styrke kongedømmets økende geopolitiske betydning midt under Russlands krig i Ukraina, og at det understreker at Riyadh har flere valg nå og vil søke å styrke balanse ytterligere.

Saudi-Arabia har også stadig tettere bånd med Russland. Med ett bein inne i SCO-teltet (etter å ha fått observatørstatus), søker det nå om BRICS-medlemskap . Dette er komplementære trekk, men BRICS-formatet jobber også med et alternativt valutasystem, som tiltrekker Riyadh. 

Tilfeldighet eller ikke, Algerie og Iran, to andre ledende oljeproduserende land som holder nære bånd med Russland, har også søkt BRICS-medlemskap av samme grunn. Selve det faktum at Saudi-Arabia slutter seg til dem og er villig til å omgå vestlige institusjoner og redusere risikoen ved samhandling med dem, og i stedet utforsker parallelle måter å gjennomføre finansielle, økonomiske og handelsforbindelser uten å stole på USA eller EU-kontrollerte instrumenter, sender et stort budskap til det internasjonale systemet.

Paradokset er at den saudiske innsatsen for å styrke strategisk autonomi vil forbli skjør så lenge petrodollaren knytter den til det vestlige banksystemet. Derfor har Saudi-Arabia en stor avgjørelse å ta med hensyn til den fortsatte relevansen av dets 1971-forpliktelse som fastsetter den amerikanske dollaren som «verdensvalutaen» (erstatter gull) og å kun bruke dollar for handel med olje. Denne avtalen har gjort det mulig for samtlige etterfølgende amerikanske administrasjoner gjennom det siste halve århundret å trykke papirvaluta som de måtte ønske, hvitvaske pengene – og til slutt å gjøre dollaren til et våpen og sitt mest potente instrument for å påtvinge verden USAs hegemoni. 

I sin rapport om Xis kommende besøk i Saudi-Arabia, la The Wall Street Journal til at «den strategiske rekalibreringen av Saudi-Arabias utenrikspolitikk er større enn den nylige konflikten med Biden-administrasjonen over oljeproduksjon … Nylig har deres (Kina-Saudi) frieri intensivert med diskusjoner om å selge en eierandel i Saudi Aramco, inkludert yuan-denominerte futureskontrakter i Aramcos prismodell, og muligens prising av noe saudisk oljesalg til Kina i yuan.» 

Tradisjonelt pleide ting å bevege seg i et glasialt tempo i takt med Saudi-politiske endringer. Men kronprins Salman har det travelt med å justere det saudiske kompasset og kan ta vanskelige avgjørelser, noe opprettelsen av OPEC Plus i allianse med Russland vitner om. Derfor er sannsynligheten for at Saudi-Arabia endrer kurs for å gjøre deler av sin prising i oljesalg i yuan-valuta nå sterkere enn noen gang.

Hvis ting virkelig beveger seg i en slik retning, kan det være sikkert at et tektonisk skifte finner sted – en stor geostrategisk rekalibrering – og Xis besøk vil bli en begivenhet av historisk betydning. 


Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Forrige artikkelKlaus Schwab og Thierry Mallet: Covid-19: The Great Reset
Neste artikkelAlgerie har søkt om medlemskap i BRICS – flere land har stilt seg i køen
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.