Global Redesign Initiative – vil nytegne den rådende verdensorden

4
Fra møtet i World Economic Forum som behandlet Global Redesign Initiative. Foto: WEF
Erik Plahte
Erik Plahte

Av Erik Plahte.

Global Redesign Initiative er et initiativ for å gjøre om på hele det globale systemet som institusjonaliserer samarbeidet mellom landene for å håndtere internasjonalt samarbeid og konfliktløsning: internasjonal rett, sikkerhet, nedrustning, krig og fred, internasjonal økonomi og handel, miljø og klima, fattigdom og utjevning, menneskerettigheter og en rad andre viktige saker.


Dette er et utdrag av artikkelen Global Redesign Initiative – et initiativ for å nytegne den rådende verdensorden som ble publisert på steigan.no 30. mai 2016.


Dette er Global Redesign Initiative

Det nåværende internasjonale systemet fungerer ikke særlig bra, skriver World Economic Forum (WEF), initiativtaker til GRI, i et kort sammendrag om hva GRI går ut på. Det har de jo rett i. Når sant skal sies, har systemet ikke klart å løse et eneste av de store, globale problemene verden står overfor. Fram til den økonomiske krisa brøt ut i 2008 fungerte det ifølge WEF sånn tålelig bra, men nå er det ikke lenger i stand til å takle de omfattende krisene verden står overfor (se mitt tidligere innlegg om WEF). Systemet mangler legitimitet og styrke, hevder de, og denne situasjonen er så alvorlig at noe må gjøres. Selv den økonomiske veksten, som er det kapitalistiske økonomiske systemets fremste kjennetegn og en grunnleggende forutsetning for at de økonomiske systemet ikke skal bryte sammen, sliter systemet nå med å opprettholde.

Dette vil WEF gjøre noe med. «En visjonær plan for å møte det 21. århundrets utfordringer», kaller de GRI i kortversjonen av den 604 siders planen World Economic Forum (WEF) utarbeida i 2010: Everybody’s Business: Strengthening International Cooperation in a More Interdependent World. Hva er problemet, ifølge WEF:

Makta har flytta seg fra Nord til Sør, fra Vest til Øst. De institusjonene som er bygd opp etter andre verdenskrig, reflekterer ikke denne maktforskyvninga. Dessuten har verden blitt mye mer kompleks og nedenfra-og-opp enn ovenfra-og-ned. Følgelig, stilt overfor kritiske, globale utfordringer holder det ikke lenger med de tradisjonelle forhandlingsprosessene som er prega av forsvar for nasjonale interesser.

Den globale finansielle og økonomiske krisa har vist at det internasjonale samfunnet må engasjere seg i en grunnleggende debatt om de samarbeidsstrukturene det blir styrt etter, skriver WEF videre. Mange globale institusjoner og samarbeidsorgan trenger å bli oppdatert eller fornya for å gå løs på tre fundamentale problem: de globale markedene svikter, nasjonalstatene svikter og de mellomstatlige institusjonene svikter. Alle tre er en følge av sviktende oppfinnsomhet, politisk vilje, og ikke minst, manglende vilje til å tenke nytt om grunnlaget for de internasjonale ordningene, skal vi tro WEF.

Nasjonalstatene og interstatlige institusjoner vil fortsatt spille en rolle i globale beslutningsprosesser, men de må begynne å se seg selv klarere som bare en del av det videre globale samarbeidssystemet som verden trenger. Ikke bare det, de bør arbeide eksplisitt med å dyrke et slikt system ved å forankre avgjørelsene sine fastere i interaksjon med flerfaglige og «multistakeholder» nettverk av relevante eksperter og aktører.

Kortversjonen oppsummerer: De tradisjonelle oppfatningene om global styring krever nytenkning. Det er nødvendig, men ikke tilstrekkelig med et dypere samarbeid etter nåværende retningslinjer. (…) Våre mellomstatlige institusjoner og prosesser må bli innbakt i mer omfattende prosesser og nettverk som tillater alle «stakeholders» og eksperter i det globale samfunnet å gripe inn gradert og fortløpende for å søke etter løsninger.

Om du synes dette er tungt å forstå, er det en mager trøst at originalen er verre. Men slik er språket til WEF. Meninga er likevel klar. De legger ikke skjul på hva de mener og hva de vil.

De transnasjonale storkonsernene, mega-bankene og finansfyrstene finner seg ikke lenger i å bli holdt utafor det tradisjonelle globale beslutningssystemet som bygger på nasjonalstatene og de internasjonale FN-institusjonene. De vil være med å bestemme, og de vil sjøl legge føringene for hvordan dette skal skje. De vil altså sette de demokratiske og folkevalgte organene til side, uten å sjalte dem helt ut. De skal fortsatt få være med, men i et nytt, mer omfattende system der de transnasjonale konsernene og kapitalkreftene – etter eget ønske og ut fra sine egne interesser –  skal styre på lik linje med nasjonalforsamlinger, nasjonalstater og de internasjonale, mellomstatlige institusjonene.

Og hvem, etter WEFs oppfatning, er best egna til å utvikle dette nye, globale styringssystemet? Sjølsagt WEF sjøl.

Det er påfallende, og sier litt om hvor grunn WEFs analyse er, at de ikke spør seg hva som er grunnen til at det nåværende internasjonale systemet fungerer så dårlig. Kan det ha noe å gjøre med at de transnasjonale konsernene og deres eiere, som disponerer mesteparten av kapitalen i verden, dels gjør sine disposisjoner helt uten demokratisk kontroll, og dessuten gjennom lobbyvirksomhet og andre direkte og indirekte kanaler sitter med avgjørende innflytelse på de «demokratiske» beslutningene, med ett mål for øyet: å sikre fortsatt økonomisk lønnsomhet?

Slik systemet er, kan sjølsagt verken nasjonalforsamlinger eller regjeringer for alvor bryte med dette systemet. For hva skulle de sette i stedet? Et alternativ finnes ikke i dag. Og selv om det fantes, hvor er politikernes vilje til å alliere seg med de breie folkemassene for å gi tyngde til å innføre det? Mye mer behagelig «å tute med de ulver som er ute».

To sentrale begrep hos WEF er stakeholder, eventuelt multi-stakeholder, og governance

Ordet Stakeholder kommer fra hasardspill (gambling) og betyr en som har satsa et innskudd på noe, f.eks. en hest i et veddeløp. Stakeholder-teori er et felt innafor ledelsesteori. Ordboka oversetter stakeholder med interessent, men dette dekker ikke helt hva WEF legger i begrepet, og begge uttrykkene brukes på norsk.  Så jeg svelger motviljen mot anglisismer og bruker stakeholder. Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det, så her er WEFs egen figur, tatt fra «A Partner in Shaping History«, WEFs egen historie om dets første 40 år:

Fig2 cri

Ethvert konsern har sine stakeholdere, representert med hver sin sirkel rundt omkretsen, med konsernet i midten. Multi-stakeholder betyr da – fortsatt i WEFs språkbruk – gruppa av alle stakeholdere. Figuren uttrykker de tre sentrale elementene i WEFs tankegang. Multi-stakeholderstrukturer betyr ikke at alle stakeholdere skal spille samme rolle, det er konsernet som er sentrum i prosessen, og WEFs multi-stakeholdere er først og fremst de som har kommersielle bånd til konsernet: kunder, kreditorer, leverandører, samarbeidspartnere, eiere og den nasjonale økonomien. Alle andre mulige stakeholdere er gruppert sammen som «regjering og samfunn».

Kjerna i det WEF står for kan uttrykkes i sammensettinga multi-stakeholder governance. Governance betyr i denne sammenhengen ikke regjering, men styre, ledelse, herredømme. Men det er altså ikke regjeringene som skal herske, men konsernene med sine multi-stakeholdere. Klaus Schwab, grunnlegger og leder for WEF, hevda da WEF ble grunnlagt i 1971 at «ledelsen i en moderne bedrift må tjene alle stakeholdere, handle som en formynder for dem med ansvar for å opprettholde vekst og rikdom hos selskapet på lang sikt» (The World Economic Forum: A Partner in Shaping History. The First 40 Years).

Merk deg formålet: Det er selskapets egne, langsiktige interesser det gjelder. Da følger det av denne tankegangen at konsernene må ta samfunnansvar. Vel og bra, tenker du kanskje. Men de vil ta samfunnsansvaret på sin egen måte. Ikke ved å hindre rovdrift på mennesker og naturressurser, stanse forurensning, slutte med skatteunndragelser, inngå tariffavtaler og sørge for trygge arbeids- og tilsettingsvilkår, ivareta vitale samfunnsmessige behov, osv. Nei, ved å kreve sin plass der beslutningene blir tatt for bedre å kunne ivareta sine egne interesser.

Så hvordan skal vi oversette governance i denne betydninga? Jeg oversetter det med herredømme, for det dreier seg ikke om å opprette organ som bare synser og mener, men som faktisk utøver makt, fatter beslutninger og dessuten, i kraft av de ledende transnasjonale konsernenes enorme økonomiske makt, har evne til å sette den vedtatte politikken ut i livet. For det er disse konsernene som utgjør kjerna i WEF. Det er er de som vil ha styrke til å ta ledelsen i den nye typen organer WEF vil opprette.

«Governance is the art of governing without government», som Susan George har skrevet i den lettleste lille boka Shadow Sovereigns – How Global Corporations are seizing Power (Polity Press, Cambridge, 2015). Som eksempel på governance viser hun til hva EU-kommisjonen driver med til daglig. Den står jo ikke ansvarlig overfor noen folkevalgt forsamling.

Det internasjonale systemet WEF ser for seg, skiller seg fundamentalt fra dagens internasjonale orden av internasjonale traktater, avtaler og institusjoner bygd på medlemsstatene i FN, der ikke-statlige konsern og organisasjoner må nøye seg med å prøve å påvirke systemet utafra.

WEF vil i stedet ha en ordning der de konsernene eller statene som ser et problem og ønsker å gjøre noe med det, kommer sammen, trekker med seg dem de vil ha med (andre stater, konsern eller internasjonale organisasjoner) og setter i gang uten å vente på noen formell godkjenning eller mandat. I dette systemet er ikke lenger de nasjonalstatlige organisasjonene de eneherskende aktørene, de må finne seg i å dele førsteplassen eller kanskje nøye seg med sølv eller bronse.

Skribenten David Sogge, medlem av styret for TNI, kommenterer WEFs planer slik:

Det er ikke vanskelig å se mylderet av farer ved dette opplegget. Å svekke statlige myndigheter til fordel for private organer som ikke tar ansvar for vanstyre eller forsømmelser, vil omgjøre dagens underskudd på ansvarlighet til et gapende svelg. Dersom demokratiske systemer blir erstatta av stakeholder-system, reiser det viktige spørsmål om representasjon og hvem som er utpekt for å representere oss. Dersom lover som blir håndheva, må vike plassen for sjølvalgte handlingsregler, fører det til at retningslinjer og måter å sette dem ut i livet på blir uforutsigbare og ad-hoc [tilpassa situasjonen]. Folk har minkende tillit til dagens styringsystem som allerede er slavebundet av private interesser. WEFs visjon er knapt gunstig for å fremme en stabil offentlig orden som alle trenger, også næringslivet.

Men den virkelige faren ved forslaget fra WEF er at oppskriften allerede har passert fra tegnebordet til rutinemessig praksis på mange av livets områder, som helse, naturvern, handel, sikkerhet og datarettigheter. FN-institusjoner har godtatt konserner som ledende medlemmer, i hovedsak gjennom FNs Global Compact. Vi kan se det i arbeidet til World Water Council der konserner er både verter og drivende medlemmer, mens regjeringer og ikke-statlige organisasjoner er satt til side. Det er også åpenbart at mange av de internasjonale rådene og reguleringsorganene som setter standarder og retningslinjer for ulike bransjer, er enten tannløse eller overtatt av nettopp de konsernene som de er satt til å regulere.

Mer konkret, i sin rapport Multi-stakeholderism: a corporate push for a new form of global governance lister Harris Gleckman ved Transnational Institute (TNI) opp en rad kritiske spørsmål til multi-stakeholder globalt herredømme. Hvem skal avgjøre hvilke aktører som skal slippes til eller utelukkes? Hvordan skal maktforholdene mellom dem balanseres? Hvem fastsetter de interne beslutningsprosedyrene i multi-stakeholder-gruppene? Hvem vil finansiere dem? Hvilke forpliktelser har de overfor det internasjonale samfunnet? Hvem står de ansvarlig overfor? Hvem definerer og avgrenser ansvarsområdene?

Svaret er at det fins ikke retningslinjer for disse forholdene. For eksempel: I det multi-laterale internasjonale systemet basert på nasjonalstatene, er det regjeringene i medlemslandene som kan oppnevne representanter, som kan avgi stemme, som kan fremme forslag, osv. Noe tilsvarende system for multi-stakeholder-grupper finnes ikke. I FN-systemet fins det retningslinjer for hvor mye hvert enkelt medlemsland skal bidra med økonomisk. Når slike retningslinjer ikke fins for multi-stakeholder-grupper, vil mange organisasjoner og land bli utelukka av økonomiske grunner.

Følgen av alle disse uklarhetene er sjølsagt at det blir de sterkeste som rår – de mest pengesterke transnasjonale konsernene og de største imperialistiske landene. Det er disse som kommer til å avgjøre hvem blir involvert og og som vil fastsette retningslinjer, mål, standarder og reguleringer, noe som er av største viktighet for dem. «Sett fra Brüssel, Washington og styrerommene på begge kontinenter er de ‘handelshindringer’, ikke nødvendig beskyttelse for helse, sikkerhet og miljø», skriver Susan George i Shadow Sovereigns. Hun beskriver også hvordan de transnasjonale konsernene har jobba i årevis med å etablere TTIP med bl.a. dette for øye.

Les hele artikkelen av Erik Plahte her.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Anki says:

    Med andre ord; NWO i praksis. Gjesp.

  2. SHO says:

    Det hele høres ut som en tilbakevending til tidligere tiders adelskap og føydalisme, noe lignende som det man hadde før den franske revolusjon. Og denne gangen skal det altså bli vellykket?

    Global Redesign Initiative kan kanskje forklare veldig mye av det som nå skjer med energipolitikken i Norge. Bygging av stadig nye utenlandskabler og stadig mer vindkraft over det ganske land. Og i neste runde får vi kanskje også nye store vannkraftutbygginger her til lands? (Noen ønsker sikkert storstilt effektkjøring av vannkraft i Norge når det slutter å blåse i Nord-Europa samtidig med at vindmøllene slutter å snurre). Utenlandske storselskaper skal få boltre seg med energiinvesteringer i Norge og da blir det viktigere å bygge ut feks subsidiert og kostbar vindkraft fremfor å oppgradere gamle vannkraftverk og bygge ut fjernvarmesystemer med bruk av varmepumper og flisfyring samt etterisolering og enøk-tiltak og solceller på private boliger mm (hvor de siste tiltakene passer bedre for privatpersoner, småselskaper og kommuner å investere i enn for storkapitalen). Norge risikerer på sikt å bli en fattig energi-koloni underlagt EU. Høye strømpriser (inkl høy nettleie) vil føre til nedleggelse av veldig mye kraftkrevende industri her til lands. Men hva sier feks Hydro til noe slikt som dette? Vil de bare underkaste seg WEFs og andres diktat og feks flytte all sin aluminiumsproduksjon ut av landet og heller satse på kun salg av strøm i Norge?

    Man kan lure på om det er en sammenheng mellom at Equinor nå skal bygge ut Doggerbank med vindmøller og den kommende kabelen fra Norge til England. Selv om det er gode vindforhold på Doggerbank trenger man likevel balansekraft (feks fra norsk vannkraft) når vinden avtar.

  3. runeulv says:

    tiresome

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

4 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.