– Skal vi alle køyra elektrisk må batteriproduksjonen i verda auka 500 gonger

20. september 2020

åpen koppergruve — Dagbrudd etter kopper i Kennecotts Bingham Canyon Mine / Shutterstock

EU har vedteke å verta klimanøytralt. Men kvar skal vi finna minerala vi treng for å få til det? Skal vi alle køyra elektrisk, til dømes, må batteriproduksjonen i verda auka 500 gonger. Dette skriver Jon Hustad i Dag og Tid.

Hustad tar for seg konsekvensene av EUs Green New Deal og viser at den ikke er så grønn eller miljøvennlig at det gjør noe. Og han viser også at den i flere tilfeller går langt ut over det som er fysisk mulig.

Diverre er det noko som skurrar i EUs European Green Deal , som den siste klimastrategien deira vert kalla. Dei seier at dei skal, men dei seier ikkje korleis. Kor mykje vil dei grava, kor mykje areal har dei tenkt å setja av? Det svarar ikkje EU på. Den absolutt viktigaste næringa for å få til ei grøn satsing er gruvenæringa. Det er den næringa som skal levera alt metallet, alle minerala og all den koparen vi skal senda den grøne krafta gjennom. Slik stoda er i dag, er verdas gruveindustri ikkje i nærleiken av å kunna produsera alt som skal leverast for at Europa skal verta klimanøytralt.

Hustad viser til Michael Kelly, som er fysiker og professor ved Universitetet i Cambridge. Han har vi også referert til i artikkelen Den skitne sannheten om «rein energi».

Men Kelly får ikkje EUs klimasatsingstal til å gå opp. Kobolt er ein sentral komponent i moderne batteri, som alle elbilar vert drivne med. Verdas største produsent er Kongo, der utvinninga skjer under heilt forferdelege tilhøve. Kongo produserer langt meir kobolt enn heile resten av verda til saman. Vesten vil helst ikkje ha gruvedrift. Kor mykje kobolt treng vi så for å elektrifisera verdas bilpark?
Storbritannia har under 1 prosent av verdas folketal. I ein artikkel frå mai i år skriv Kelly: «Om vi skiftar ut heile Storbritannias bilpark med elektriske bilar, og vi går ut frå at vi nyttar dei mest ressurssparande nestegenerasjonsbatteria, treng vi fylgjande mengde med materiale:
207.900 tonn med kobolt – rett under det doble av verdas årlege produksjon.
264.600 tonn med litiumkarbonat – tre fjerdedelar av verdas produksjon.
Minst 7200 tonn neodym og dysprosium – nesten heile verdas produksjon av neodym.
2.368.500 tonn med kopar – meir enn halvparten av verdas produksjon i 2018. Og dette er altså berre for Storbritannia.»

Hustad spør om hvor mange kilo av et stoff det går med på å produsere en viss mengde energi og presenterer et interessant regnestykke:

Kor mykje stål, kobolt, sjeldne jordartar, betong og så vidare treng vi? Vi seier at kraftverka skal stå der i 40 år. Ja, sol- og vindanlegg varer berre i 20 år. Difor gongar vi tala for dei med to.
Tala vert då slik, om vi ikkje har rekna heilt feil: Éin kilo materiale nytta til solenergi gjev 0,0394 GWh over 40 år. Éin kilo til vind gjev 0,0568 GWh, éin kilo til atomkraft gjev 53,61 GWh, og éin kilo til gasskraftproduksjon gjev 60,55 GWh over 40 år.

Kommentar: Ingen gratis lunsj

Det finnes ikke noen gratis lunsj. Man bytter ut ett miljøproblem med flere andre, og man gir urealistiske forhåpninger om hva som er mulig å gjennomføre. I likhet med vindindustrien bygger man også opp et stort avfallsproblem. Glassfibervingene til vindtrurbiner er et sterkt økende miljøproblem. Det samme er resirkulering av utslitte bilbatterier. Det er først når totalregnskapet gjøres opp at man ser hvor miljøvennlig eller lite miljøvennlig denne satsinga er. Det som er uhellsvarslende er at denne kampanjen hele tida drives fram som en sterkt ideologiske kampanje. Det er et budskap som skal selges, og da er det om å gjøre å ikke la kritikk og motforestillinger komme til orde.