Den skitne sannheten om «rein energi»

7. august 2020

råvarerapport-fn — Omslaget til FN-rapporten

Myndighetene i Norge og i EU lover oss et framtidssamfunn med rein energi. Hvor lite rein den såkalte «grønne» energien er får vi demonstrert når svære anleggsmaskiner raserer naturperler og skaper steinørkener i sine hjulspor. Vindkraftmarerittet har ikke skaffet oss rein energi, det har skaffet smarte vindkraftbaroner store og subsidierte formuer og lagt landet åpent for multinasjonale giganter.

Regjeringa Solberg lover utslippsfri transport

I regjeringas transportplan 2018–2029 er det lagt opp til storstilt elektrifisering av transportsektoren. Daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sa da han la fram planen: «Jeg er en teknologioptimist. Vi ser at teknologien ofte utvikles raskere enn beregninger som tar utgangspunkt i dagens situasjon.»

Og det er jo bra å være optimist, men det er også bra å ha en viss forankring i virkeligheten. Også elektriske kjøretøyer har et økologisk fotavtrykk som de største entusiastene har en lei tendens til å skjule.

Ikke så reine batterier

Den elektriske bilflåten bruker ladbare lithium-ion batterier. Det krever råvarer for å framstille dem, nærmere bestemt mineraler som kobolt, grafitt, lithium og mangan. Og de må komme fra et sted. De må utvinnes, raffineres og transporteres. En ny FN-rapport har sett på de ressursene som kreves for å utvinne og bearbeide disse mineralene, og den prosessen er alt annet enn rein.

Rapporten har tittelen Commodities at a Glance: Special issue on strategic battery raw materials.

Når det gjelder kobolt, så finnes halvparten av de kjente forekomstene i Den demokratiske republikken Kongo.

Rapporten sier at 20 prosent av kobolten i Kongo utvinnes i smågruver der det er utstrakt bruk av barnearbeid. Opp mot 40.000 barn jobber i slike gruver under slaveliknende og ekstreme arbeidsforhold. Dette er en belastning for elkjøretøyenes rykte, så Kongo har lovt at barnearbeid ikke skal forekomme etter 2025. Men Kongo er et svært korrupt samfunn og landet har en svært fattig befolkning. Nød kan tvinge barn til å jobbe i gruvene, sjøl om det er forbudt etter loven. Tesla har gjort en avtale med gruvegiganten Glencore Plc om å kjøpe 6000 tonn kobolt av dem fra deres gruver i Kongo, og Glencore forsikrer om at det ikke finnes håndgravd kobolt hos dem. De har fortsatt igjen å bevise at så ikke er tilfelle.

For å gi en anelse om hvilke enorme ressurser som kreves for å foryne elbilflåten med batterier har Michael Kelly, som er professor emeritus ved University of Cambridge, gjort en studie av hva det vil si å gjøre hele transportsektoren i Storbritannia elektrisk. Kellys beregninger sier at det vil kreve to ganger verdens årlige produksjon av kobolt, tre fjerdeler av all lithiumproduksjon i verden, nesten hele produksjonen av neodym og halvparten av verdens kopperproduksjon. Og dette gjelder altså bare for Storbritannia.

Les: Tysk industri advarer om mangel på råvarer

En må også huske at der det ikke brukes barnearbeid, altså i mesteparten av verdens gruveindustri, brukes enorme mengder diesel, og at utvinninga ofte skjer i gigantiske dagbrudd som gjør landskapene om til golde månelandskaper, slik som dette dagbruddet til Rio Tinto i Spania:

*Rio Tinto dagbrudd etter kopper i Spania. Shutterstock.*

Ingen gratis lunsj

De mest entusiastiske tilhengerne av elbiler blir sure når vi peker på slike forhold og mener at vi er negative og ikke ønsker utslippsfri transport.

Det er ikke vår hensikt eller vårt oppdrag i det hele tatt. Vår oppgave er å skjære gjennom markedsføringssvada og offisiell retorikk og vise hva som skjuler seg under den polerte overflaten.

Og for elkjøretøyer gjelder i høyeste grad regelen om at det finnes ikke noen gratis lunsj. Man bytter ut ett miljøproblem med flere andre, og man gir urealistiske forhåpninger om hva som er mulig å gjennomføre. I likhet med vindindustrien bygger man også opp et stort avfallsproblem. Glassfibervingene til vindtrurbiner er et sterkt økende miljøproblem. Det samme er resirkulering av utslitte bilbatterier. Det er først når totalregnskapet gjøres opp at man ser hvor miljøvennlig eller lite miljøvennlig denne satsinga er. Det som er uhellsvarslende er at denne kampanjen hele tida drives fram som en sterkt ideologiske kampanje. Det er et budskap som skal selges, og da er det om å gjøre å ikke la kritikk og motforestillinger komme til orde.

Verdensøkonomien er ikke i stand til å vokse uten at CO2-utslippene også vokser. Det er konklusjonen i en omfattende internasjonal studie som er utarbeidet for European Environmental Bureau (EEB-rapporten), som er en paraplyorganisasjon for 150 grønne organisasjoner i Europa.

Rapporten har tittelen «Decoupling Debunked» og den slår fullstendig beina under illusjonene om «det grønne skiftet» som angivelig skal gi oss ny og miljøvennlig grønn vekst.

Farvel til grønn vekst

Forskerne oppsummerer sju grunner til at en slik frakopling ikke vil være mulig:

Økende energikostnader. I økonomisk utvikling vil de lettest tilgjengelige energikildene bli utnyttet først. Etterhvert blir man nødt til å investere mer og mer energi for å utvinne mer energikilder og man får da en fallened mengde energi tilbake, energy return on energy invested, EROI. «Alle tilgjengelige beviser tyder på at denne tendensen vil fortsette, både når det gjelder energi og råvarer. … Den grønne økonomien har ikke løst dette problemet.»
Mer effektiv energibruk fører til mer bruk av energi. Rapporten bekrefter det som kalles Jevons paradoks, som er en økonomisk teori om at teknologiske fremskritt som øker effektiviteten i bruken av en ressurs har tendens til å øke (i stedet for å redusere) forbruket av ressursen. Rappporten legger fram tall og data som bekrefter dette.
Flytting av problemet. Rapporten peker på at såkalt fornybar energi ikke nødvendigvis er så fornybar og at andre problemer oppstår når man går fra en energiform til en annen. Den viser for eksempel til at vindindustri og solcelleteknologi krever sjeldne mineraler og økt energiinnsats i andre sektorer. Elektriske biler krever store mengder nikkel, kobolt og lithium. (Vindfarmer krever stor produksjon av vindmøller og omfattende rasering av natur, vil vi si i Norge.) «Å erstatte ett problem som klimaforandring med et annet problem som tap av biologisk mangfold kan ikke kalles problemløsning.»
Undervurdering av tjenestesektorens effekter. Talspersonene for «det grønne skiftet» har ment at overgang fra industrisamfunn til tjenestesamfunn vil redusere energibehovet og materialforbruket. Dette er en illusjon, mener forskerne. Tjenestesektoren er avhengig av en omfattende materiell produksjon. Som eksempel kan navnes alle de elkektriske kjøretøyene, alle styringssystemene, all informasjonsteknologien som krever energi, mineraler og sjeldne metaller som gallium, indium, kobolt og platina, som igjen krever mye energi for å bli utvunnet. Det økologiske fotavtrykket til tjenesteseektoren er kraftig undervurdert, og det kommer ofte ikke istedenfor, men på toppen av industriproduksjonens fotavtrykk.
Resirkulering har begrenset effet. En vanlig forestilling er at resikrulering er veien til et grønt og miljøvennlig samfunn. Det er et poeng i dette, men poenget er overdrevet og misforstått. Økt resirkulering har også sin pris og sitt fotavtrykk, og den fullstendig sirkulære økonomien er en aritmetisk umulighet, som det heter i rapporten. «Det er matematisk umulig å oppnå vekst gjennom resirkulering.» Dessuten viser tallene at resirkuleringsgraden er lav og at den vokser langsomt.
Ufullstendig og feilaktig teknologisk forandring. Innovasjon fører ikke nødvendigvis til mindre energibruk eller grønn økonomi. Innovasjon tar ofte sikte på å spare kapital eller arbeid og fører da gjerne til mer bruk av råvarer og naturressurser. Et eksempel på dette er oljeutvinning gjennom fracking. Rapporten peker på at oppdagelsen av nye energikilder som oftest ikke fører til at den totale energibruken går ned, men at de nye kildene kommer på toppen av de gamle. Den viser blant annet at den relative bruken av kull er gått ned, men at den absolutte mengden av kull som brukes er økt. Teknologi er ikke noen universalløsning. Dessuten har en del nyttige teknologier eksistert en god stund uten å bli tatt i bruk. De nye teknologiene tenderer mot økt ressursbruk istedet for det motsatte og de endringene som trengs er langt mer radikale enn det de foreliggende teknologiene tilbyr.
Flytting av kostnadene. Rapporten peker på erfaringene med at reduksjon av et problem ett sted, som forurensning i de tradisjonelle industrilandene, har ført til at problemet er blitt flyttet til et annet sted av verden. Rappporten legger fram empiriske bevis på hvordan dette har skjedd og sier at «det er ingen grunn til å feire en nedgang i ressursbruken i ett land hvis det skjer på bekostning av ressursbruken i et annet land».

Denne rapporten bekrefter det vi har pekt på i en rekke artikler på steigan.no. I artikkelen

Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen

peker vi på at på drøye seksti år er det blitt forbrukt mer lagerressurser enn i hele menneskehetens historie fram til 1945:

La oss si at vår type mennesker, homo sapiens, har eksistert i 200 000 år. I løpet av de siste seksti åra har min generasjon klart å bruke mer olje, kull, mineraler og andre lagerressurser enn alle de foregående generasjonene tilsammen! Det er et uhyrlig faktum. Og fortsatt tror de fleste at neste generasjon kan bruke fire ganger så mye som min generasjon har brukt. (Med bare 2% vekst i 70 år, blir forbruket fire ganger så stort som i dag.) Dette kolliderer ikke bare mot jordas fysiske tåleevne, det kolliderer mot grensene for sunn fornuft.

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.