Hvis du har hørt en politisk debatt i det siste kan du ikke ha unngått å høre begrepet «det grønne skiftet». De sier det alle sammen, politikerne, og det skal liksom bety en overgang til et miljøvennlig samfunn. Det eneste som er kommet ut av alt pratet til nå er en politikk for å velte mer av skattebyrden over fra kapitaleierne til forbrukerne gjennom en «grønn skatteomlegging» fra skatt på kapital og profitt til skatt på forbruk. Men det er enda mer som er uholdbart med dette såkalte «grønne skiftet» – det gjør ingenting med hovedproblemet.
Kapitalismens behov for vekst
I en artikkel som er lagt ut på nettsidene til Universitetet i Oslo forklarer professor Harold Wilhite hvorfor kapitalismen er uforenlig med et grønt skifte. Wilhite var en av grunnleggerne av European Council for an Energy Efficient Economy og sitter i redaksjonen for Journal of Energy Efficiency and the Low Carbon Economy. Wilhite peker på at det som hindrer forbrukerne å gå over til gå over til et mer miljøvennlig forbruk er vaner som er skapt av et kapitalistisk marked. Disse vanene er ikke tilfeldig, men djupt forankret i hele kapitalismens virkemåte og innebygde strukturer.
‘Capitalism takes on many different forms, but at its heart is the need for economic growth […] the idea of individualist consumption […] and the fact that the system of profitability is based on rotating commodities through the system, what we call turnover. All three of those things are antithetical to reducing carbon emissions.’
En politikk for å begrense energiforbruk og redusere karbonutslipp vil ha vanskelig for å slå igjennom så lenge det må skje innenfor et kapitalistisk rammeverk. Kapitalismen har et innebygd behov for energi og karbon, en logikk som har forvandlet hele den måten vi lever på.
I en artikkel i forskning.no konkluderer Wilhite slik:
På mange måter har kapitalismen vært et vellykket system som har levert en komfortabel tilværelse til mange over lang tid. Men disse “mange” er egentlig en liten del av verdens befolkning som har hatt nærmest ubegrenset adgang til hele klodens ressurser. Nå har flere land økonomier i rask vekst, og deres befolkning vil ha adgang til den samme livsstilen som oss.
Kapitalismens fundament er svekket og en videreføring vil være katastrofal for klimaet, matproduksjon, økologi og livsgrunnlag for millioner av mennesker. En ny politisk økonomi må til som bygger på prinsippene nullvekst, deling og sirkularitet. En overgang fra fossil til fornybar energiproduksjon skjer altfor sakte i land med markedsliberale kapitalistiske system. Det må snart myndighetene ta på alvor.
Dette tilsvarer den kritikken jeg har framsatt flere ganger, blant annet i artikkelen Dommedagsprofeter og den lille gangetabellen. Eksponentiell vekst, som er den form for vekst som er livsvilkåret for kapitalismen, er i det lange løp en fysisk og matematisk umulighet.
Alternativet
Wilhite tror ikke det er mulig å få lagt om vaner knyttet til stadig økende forbruk så lenge vi har et system som mater og skaper disse vanene hele tida. Derimot tror han at det kanskje er mulig å utvikle sosiale rom der det går an å eksperimentere i fellesskap med modeller og løsninger som bryter med den kapitalistiske logikken. Wilhite er ikke så veldig konkret når det gjelder å utvikle denne tankegangen, men han viser til lokale bevegelser, økolandsbyer og overgangslandsbyer som prøver å utvikle systemer for bærekraft og sjølberging.
Dette er en tankegang som er i slekt med det jeg har kalt Kommunisme 5.0, fordi den peker på at opphevelsen av kapitalismen må forankres i kollektive bevegelser som skaper de ikke-kapitalistiske alternativene nedenfra. Slik vil produsentene sjøl ta kontroll over produksjonsmidlene. Men Wilhite møter samme utfordring som meg, nemlig hvordan regulere forholdet mellom disse lokale kollektivene slik at summen blir bærekraftig? Altså hvordan sikre kombinasjonen av lokale initiativer og lokal makt med plan og rasjonell fordeling? Og hvordan kople dette sammen med bruke av ny teknologi og avansert vitenskap? Å mette 7,5 milliarder mennesker er ingen barnelek. Kapitalismen gjør det – inntil videre – gjennom et industrilandbruk som samtidig i rasende tempo ødelegger det grunnlaget det bygger på. Med andre ord: dagens befolkning mettes på en måte som forbereder gigantisk hungersnød i framtida.
Et alternativ til kapitalismen må lykkes i å bryte vekstspiralen samtidig som det sørger for å sikre et levesett som spiller på lag med naturen og ikke ødelegger den. Og vi burde ha begynt i forgårs.
Bløffen om «det grønne skiftet»
Nesten alle partier i Norge snakker om «det grønne skiftet». Folk som er opptatt av å bekjempe kapitalismens miljøødeleggelser burde umiddelbart slutte å bruke dette begrepet. Det handler ikke om å skape en bærekraftig økonomi, men å reformere kapitalismen. Gjennom å flytte skattlegginga fra kapital og profitt til forbruk, vil man la forbrukerne betale stadig mer av skatteregninga. At partiet Venstre er for dette, er ingen overraskelse, partiet er et nyliberalt høyreparti, så dette passer utmerket inn i deres profil. Klassemessig betyr det at kapitaleierne skal betale mindre og arbeiderklassen mer. Klassisk høyrepolitikk. Teorien er at dette vil styre forbruket i miljøvennlig retning. Men forbruket er bare et produkt av produksjonssystemet, og så lenge det er kapitalistisk vil de samme drivkreftene gjelde. Den frigjorte kapitalen vil bli investert for å skaffe enda mer profitt til eierne og vekstspiralen fortsetter mot sitt naturlige kollaps, akkurat som i dag.
Det som trengs er ikke et «grønt skifte» for å gjøre det mulig for kapitalismen å holde på litt lenger, men et systemskifte som en gang for alle avskaffer den kapitalistiske rovdriften på mennesker og natur.