oss 100 kroner!
Hvem stod bak offentliggjøringen av de hemmelige dokumentene?
Av Craig Murray. London. 22. september 2020. Oversatt av Martin Langvad
Mandag ble en frustrerende dag i Assangehøringen der vi tok en reise til et fantasiland der ingen kjenner til eller har lov til å si at det er mennesker som har blitt torturert i Guantanamo Bay og under ekstraordinær bortføring. Dommer Baraitsers villighet til å akseptere amerikanernes røde linjer for hva vitner kan og ikke kan si har blitt slått sammen med et åpent og delt ønske fra både dommeren og aktoratet om å få avsluttet den saken sporenstreks ved å begrense antall vitner, varigheten av deres vitnemål, og tidsbegrensningen på avsluttende kommentarer.
For første gang er jeg offentlig kritisk til forsvarslaget som tilsynelatende går glipp av muligheten til å påpeke overstyringen og levere sin protest. Slik kunne de ha tvunget Baraitser til å gjøre sin overstyring enda tydeligere. I stedet gikk mesteparten av dagen tapt til forhandlinger mellom aktoratet og forsvaret om hvilke bevis som kan redigeres vekk eller fjernes.
Mer om det senere.
Professor Christian Grothoff
Det første vitnet var professor Christian Grothoff, en forsker ved Bern Universitets institutt for anvendt vitenskap. Prof Grothoff hadde forberedt en analyse av når og hvordan de uredigerte først ble publisert på internett.
Prof Grothoff ble ledet gjennom sine bevis, hovedsakelig, av Mark Summers for forsvaret. Prof Grothoff bekreftet at Wikileaks hadde delt telegrammene med David Leigh fra the Guardian. Dette ble gjort kryptert. Det var en veldig sterk krypteringsnøkkel; uten det lange, sterke passordet var det ingen måte å åpne de på. Det var ubrukelig uten nøkkelen. På svar fra spørsmål fra Summers sa Prof Grothoff at det var standard praksis å dele informasjon via nettbasert datalagring med sterk kryptering. Det er standard praksis, og på ingen måte uansvarlig. Bankfiler og medisinske journaler kan trygt sendes på denne måten. Straks filen er kryptert kan den ikke leses uten nøkkelen, og nøkkelen kan ikke endres. Nye kopier kan selvfølgelig lages fra den ukrypterte originalen, med andre nøkler.
Summers tok Prof Grothoff til november 2010 da telegrammene ble publisert. I starten var det medlemmer av mediakonsortiet som, etter å ha redigert, hadde publisert noe av det. Det neste som skjedde var et DDOS-angrep på nettsiden til Wikileaks. Han forklarte hvordan et distribuert tjenestenektangrep fungerer, ved å ta over flere datamaskiner for å overarbeide en nettside med henvendelser. Wikileaks svarte med å oppfordre folk til å lage replikasjoner av nettsiden for å opprettholde tilgang på innholdet. Han forklarte videre at dette er en ganske vanlig strategi mot slike angrep.
Prof Grothoff viste til en lang liste av slike replikasjonsnettsider fra hele verden som et resultat av oppfordringen. Wikileaks la ut instruksjoner om hvordan man kan sette opp en replikasjonsside. Replikasjonssidene inneholdt ikke kopier av filen med uredigerte telegrammer. Men på et tidspunkt dukket det opp noen sider som hadde filen med de uredigerte telegrammene. Det var få sider som hadde filen tilgjengelig, og de hadde brukt en annen teknikk for å replisere innholdet enn den Wikileaks hadde anbefalt. Så fulgte en diskusjon mellom Grothoff og Summers om hvordan den lagrede filen kunne vært gjemt i et arkiv på Wikileaks’ nettside, for eksempel ikke nevnt i innholdsfortegnelsen, og hvordan replikasjoner kan ha plukket den opp.
Så spurte Summers professor Grothoff om David Leigh hadde publisert passordet eller ikke. Grothoff svarte ja, Luke Harding og David Leigh avslørte krypteringsnøkkelen i boka deres om Wikileaks, publisert i februar 2011. De brukte den som kapitteltittel, og teksten forklarte tydelig hva den kunne brukes til. Kopiene av den krypterte fila var ubrukelige helt til David Leigh publiserte nøkkelen.
Summers Etter David Leigh hadde publisert krypteringsnøkkelen, var det noe Wikileaks kunne ha gjort for å ta ned replikasjonsnettsidene?
Grothoff Nei.
Summers Kunne de forandre krypteringsnøkkelen på kopiene av filen?
Grothoff Nei.
Summers Var det noe de kunne gjøre?
Grothoff Kun å distrahere og forsinke.
Grothoff forklarte at den 25 august 2011 publiserte magasinet Der Freitag en artikkel som forklarte hva som hadde skjedd. Den publiserte ikke passordet, eller hvor filen kunne finnes, men den gjorde det kjent at det var mulig å få tak i begge, særlig for de som allerede hadde en del av puslespillet. Den neste delen av kjeden var at nigelparry.com publiserte et blogginnlegg som gjorde adressen til en av de krypterte filene kjent. Resultatet var at noen timer senere lå det tilgjengelig for nedlasting, og Cryptome.org publiserte hele arkivet, ukryptert og uredigert.
Summers spurte om Cryptome var en liten nettside. Grothoff repliserte at nei, tvert imot har den lenge vært etablert som en plattform for lekket og konfidensiell informasjon og blir særlig tatt i bruk av journalister.
På dette tidspunktet gav dommer Baraitser Mark Summers en fem minutters varsel på bevisføringen til prof Grothoff. Han økte derfor tempoet. Det neste som skjedde var at 25 august 2011 la nettsiden MRKVA ut en søkbar kopi av telegramarkivet. Det var også mulig å laste det ned fra Pirate Bay, en veldig populær nedlastingstjeneste. Den amerikanske regjeringen hadde først fått tilgang på de uredigerte dokumentene første september, ifølge hemmelighetsstemplet materiell gitt prof Grothoff av aktoratet. Dokumentet viste at dette var via nedlasting fra Pirate Bay. Wikileaks gjorde de uredigerte dokumentene tilgjengelig 2 september, etter at de allerede var lett tilgjengelige. De hadde for lengst passert det punktet der «de kunne stoppes».
Hverken Pirate Bay eller Cryptome har blitt tiltalt for publiseringen. Cryptome er registrert i USA.
Så reiste Joel Smith seg for aktoratets kryssforhør. Han startet med å ta opp professorens kvalifikasjoner. Han mente at professoren er ekspert på IT-analyse, men ikke ekspert på å lage en kronologisk oversikt av hendelsene relatert til de uredigerte telegrammene. Prof Grothoff svarte at det trengs spesielle etterforskningsferdigheter for å etablere den presise rekkefølgen av hendelser.
Joel Smith hevdet at hans kronologiske fremstilling av hendelsene var avhengig av materiell som forsvaret hadde supplert. Prof Grothoff sa at det stemmer at forsvaret bidro med essensielle bevis, men han hadde lett grundig etter annet materiell og bevis fra nettet om hendelsenes rekkefølge og at han hadde testet forsvarets beviser.
Smith spurte så Grothoff om han hadde holdt tilbake informasjon som han burde ha oppgitt som interessekonflikt. Grothoff sa at han ikke har gjort det, og forstår ikke hva Smith sikter til. Han gjennomførte sin etterforskning upartisk, og sammenlignet grundig forsvarets argumenter med deres beviser. Smith leste så fra et åpent brev fra 2017 til President Trump som oppfordret til å stanse saken mot Assange. Grothoff sa det var mulig, men kunne ikke huske å ha signert eller sett brevet. Forsvaret hadde nevnt det for han på lørdag, men han kunne fortsatt ikke huske det. Brevets innhold virket fornuftig, og hadde en venn bedt han signere det hadde han antakeligvis gjort det. Men han kunne ikke huske å ha gjort det.
Smith påpekte at Grothoff ble nevnt som en av brevets opprinnelige signeringer, ikke blant de som ble lagt til senere fra internett. Grothoff svarte at han uansett ikke kunne huske det. Smith spurte forbauset «og du kan ikke huske å ha signert et brev til USAs president?» Grothoff bekreftet atter en gang at han ikke kunne huske det.
Smith siterte brevet og spurte han «syns du at tiltalen er «et steg inn i mørket»?» Grothoff svarte at han mener det har alvorlige negative konsekvenser for pressefrihet i hele verden. Lewis sa til Grothoff at han har sterke meninger, og derfor tydelig «unøytral og partisk». Grothoff svarte at han er IT-ekspert og ble spurt om å forske på og gi vitnemål om faktaspørsmål relatert til det som hadde skjedd. Smith stilte enda flere spørsmål om brevet og Grothoffs partiskhet. I alt stilte Smith 14 ulike spørsmål relatert til brevet som Grothoff skal ha signert. Han gikk så videre:
Smith Lastet du ned telegramfilene selv i løpet av din etterforskning?
Grothoff Ja, det gjorde jeg.
Smith Lastet du det ned fra Wikileaks sin nettside?
Grothoff Nei, jeg mener jeg brukte Cryptome.
Smith Så om sommeren i 2010 ble David Leigh gitt et passord og dokumentene ble lastet opp til en offentlig nettside?
Grothoff Nei, det ble lastet opp til en nettside, men ikke offentlig. Det var i en skjult mappe.
Smith Så hvordan havnet den på andre nettsider hvis det ikke var offentlig?
Grothoff Det kommer an på hvordan replikasjonsnettsidene blir laget. På Wikileaks sin nettside var ikke de krypterte filene tilgjengelig. Ulike replikasjonssteknikker kan ha plukket opp den skulte mappen.
Smith Wikileaks hadde oppfordret til replikasjon?
Grothoff Ja.
Smith Passordets styrke er irrelevant hvis du ikke kan kontrollere de som har tilgang på det.
Grothoff Det er sant. Mennesket er alltid det svakeste leddet i systemet. Det er vanskelig å gardere seg mot uærlige aktører som David Leigh.
Smith Hvor mange mennesker fikk nøkkelen fra Wikileaks i løpet av sommeren i 2010?
Grothoff I følge boka hans, bare til David Leigh. Han gav den så til hundretusenvis som hadde tilgang til boka hans.
Smith Er det sant at 50 medieorganisasjoner og NGOer var involert i redigeringsprosessen?
Grothoff Ja, men de ble ikke gitt tilgang på alle filene.
Smith Hvordan vet du det?
Grothoff Det står i boka til David Leigh.
Smith Hvor mange mennesker fra de 50 organisasjonene hadde tilgang?
Grothoff Bare Mr Leigh fikk full tilgang. Bare Mr Leigh hadde nøkkelen. Julian Assange hadde svært motvillig gått med på å gi han den.
Smith Hva er beviset ditt for å si det?
Grothoff Det kommer frem av David Leighs bok.
Smith Det er ikke det som står skrevet.
Smith leste deretter to lange separate passasjer fra boka til Luke Harding og David Leigh, begge tydeliggjorde at det var under sterk tvil at Assange hadde gitt Leigh tilgang, og at han hadde blitt overtalt, blant annet ved David Leighs spørsmål om hva som ville skje hvis han ble sendt av gårde til Guantanamo Bay og ingen andre enn Assange hadde tilgang til nøkkelen.
Grothoff Det var det jeg sa. Harding og Leigh skrev at de måtte jobbe hardt for å få passordet fra Assange.
Smith Hvordan vet du at de 250 000 telegrammene ikke var tilgjengelig for andre?
Grothoff David Leigh publiserte sin bok i 2011. Før det har jeg ingen bevis for at Wikileaks ga passordet til andre. Hvis noen hadde det så holdt de det helt for seg selv.
Smith Du sier at etter DDOS-angrepet ba Wikileaks folk om å lage replikasjoner av nettsiden. De la ut intruksjoner om hvordan dette kan gjøres.
Grothoff Ja, men replikasjonssider som ble laget etter Wikileaks sine instrukser inkluderte ikke den krypterte fila. Det var lurt. De prøvde å lage en høystakk. Eksistensen av så mange replikasjonssider uten den krypterte fila gjorde den vanskeligere å finne.
Smith Men i 2010 var ikke passordet publisert. Hvorfor ønsket da Wikileaks å lage en høystakk?
Grothoff Effekten ble en høystakk. Jeg er enig i at det ikke var det opprinnelige motivet. Det kan ha vært senere mens det fortsatt ble opprettet replikasjonssider.
Smith Så det Wikileaks sa i 2010 er at de ønsker å spre sidens innhold fordi de er under et angrep?
Grothoff Ja.
Smith Den 23 august 2011 publiserte Wikileaks en haug med telegrammer?
Grothoff Ja. Dette var en publisering av ikke hemlighetsstemplede telegrammer og en del av en pågående utgivelse av redigerte, hemlighetsstemplede telegrammer i samarbeid med partnere fra media.
Smith De publiserte telegrammer fra enkeltland, og annonserte via twitter hvilke land de publiserte telegram fra og hvilke land som de skulle publisere fra? (Smith leser twittermeldinger.)
Grothoff Ja. Jeg har verifisert at dette var ikke hemlighetsstemplede telegrammer ved å søke gjennom telegrammene klassifiseringsfilter.
Smith Var noen gradert som hemmelig?
Grothoff Nei, de var ugraderte. Jeg sjekket det.
Smith Var noen merket «streng beskyttelse»?
Grothoff Det er ikke en gradering i klassifiseringsfilteret.
Wikileaks skryter av at de gjør filene søkbare.
Grothoff Ja, men deres søkefunksjon var ikke så bra. Det var mye enklere å søke på andre måter.
Smith Du sa at Der Freitag skrev at den krypterte fila var tilgjengelig på replikasjonssider. Artikkelen sier ikke noe om det.
Grothoff Nei, men den sier at den ble bredt sirkulert på internett. Det gjøres gjennom replikasjoner. De brukte ikke det ordet, der er jeg enig.
Smith Der Spiegels artikkel fra 29 august publiserer ikke passordet. Så publiserer Wikileaks en artikkel som hevder at disse historiene har «vesentlige mangler».
Grothoff Det henviser til passordet.
Smith Noen telegrammer som ble publisert var gradert hemmelig.
Grothoff Det var telegrammene som ble grundig redigert av mediakonsortiets eksperter.
Smith Hvorfor kaller du dem «eksperter»?
Grothoff De kjente innholdet og stedene det relaterte til.
Smith Hvorfor kaller du dem «eksperter»?
Grothoff De er erfarne journalister som vet hva som er og ikke er trygt å publisere. Altså eksperter i journalistikk. Man må skille mellom tre typer publiserte telegrammer på dette tidspunktet: 1. hemlighetsstemplede og redigerte; 2. ikke hemlighetsstemplede; 3 hemlighetsstemplede og uredigerte.
Smith Er du klar over at noen av telegrammene var merket «streng beskyttelse»?
Grothoff Det er ikke som referanse til telegrammet. Det brukes om individer. Men det impliserer ikke at de er i fare, bare at de av politiske grunner ikke ønsker at deres vitnemål til USA ikke skal bli kjent.
Smith Hvordan vet du det?
Grothoff Det er i bunken som jeg ble sendt, og i bevisene fra andre forsvarsvitner.
Smith Du vet ikke.
Grothoff Jeg vet at navnene merket «streng beskyttelse» som du referer til var i trygge land.
Smith Før 31 august fant du ingen bevis for at alle dokumentene ble publisert i sin helhet?
Grothoff Ja.
Så ble vi de fortvilte vitnene til en lang prosess der Smith forhørte seg om beviset knyttet til tidspunkter for publiseringer før Wikileaks egen publisering av telegrammene, i et forsøk på å etablere det senest mulige tidspunkt for publikasjon av diverse replikasjoner på nett, inkludert Cryptome, MRKVA, Pirate Bay og diverse andre. Han klarte å legge frem at avhengig av hvilke tidssone du befinner deg, kan muligens noe av dette tidfestes til tidlig 1 september i stedet for 31 august, og at det ikke var mulig å slå fast et helt konkret tidspunkt, innenfor en ramme på noen timer, for Cryptomes publisering tidlig på morgenen 1 september.
[Dette kan gå begge veier. Timingen av en twittermelding som annonserer at en kopi eller nedlasting er opplastet må etterfølge selve opplastingen, som kan ha skjedd en stund før twittermeldingen er lagt ut.]
Grothoff konkluderte at når alt kommer til alt vet vi ikke med minutts presisjon tidspunktet for alle publikasjonene, men det vi trygt kan slå fast er at alle de nevnte publikasjonene, inkludert Cryptome, kom før Wikileaks.
Smith påpekte så at Parry skrev på sin blogg «dette er en skammens dag for David Leigh og the Guardian. Jeg brukte passordet fra David Leighs bok på en gammel W/L fil..» men han sa ikke hvor han fant filen. Dette var klokken ti på kvelden den 31 august. Innen 20 minutter publiserte Wikileaks en pressemelding «uttalelse om lekkasje av Wikileaks-passord av the Guardian» og 80 minutter senere en lederartikkel. [Jeg tror Smith prøvde å si at Wikileaks hadde publisert Parrys oppdagelse.] Smith inviterte Grothoff til å si seg enig i at da Wikileaks selv publiserte alle dokumentene i etterkant, 2 september, var det mer omfattende og synligere enn de tidligere publikasjonene. Grothoff svarte at det ikke var omfattende, det var akkurat det samme. Det var mer synlig, men katten var allerede ute av sekken og de uredigerte telegrammene spredte seg kjapt over hele internett. Det var ingen måte å stanse det på.
Mark Summers undersøkte på nytt Grothoffs vitnemål og konkluderte at bevisene viser at krypteringsnøkkelen for alle telegrammene ble gitt til David Leigh og ingen andre. Det var en sikker metode for å lagre informasjon – Grothoff påpekte at akkurat samme metode ble brukt for å sende rettsdokumenter i denne rettsaken. Kun David Leigh hadde avslørt passordet.
Angående replikasjonssider bekrefter Grothoff at instruksene Wikileaks hadde foreslått lagde replikasjoner uten de krypterte telegrammene. Alle kopiene av de krypterte telegrammene som han hadde funnet var på nettsider der det var tydelig at andre metoder ble brukt, for eksempel software-systemer. Summers bad så professor Grothoff om å forklare metoden han hadde brukt til å verifisere telegrammene publisert av Wikileaks før Leigh hadde publisert passordet. I tillegg til stikkprøver fant han ut at antall telegram publisert i hvert land, som ble kategorisert som ikke hemlighetsstemplet i USAs regjerings register, stemte overens. Hvert tilfelle matchet.
Summers prøvde deretter å få Grothoff til å gjennomgå den kronologiske rekkefølgen av hendelsene som Joel Smith hadde brukt så mye krefter på å rote til, men han ble hindret av Baraitser. Hun avbrøyt Summers fire ganger i løpet av hans intervju av vitne, med den usedvanlige begrunnelsen at dette hadde blitt gjennomgått før; usedvanlig fordi det er hele poenget med å undersøke bevisene på nytt. Baraitser hadde tillatt Smith å stille fjorten spørsmål på rad om hvorfor Grothoff hadde signert et åpent brev. Dobbelstandarden er veldig innlysende.
Dette hykleriet bringer oss til et veldig viktig punkt. Det neste vitnet, Andy Worthington, var i rettsalen og var klar til å vitne, men ble hindret fra å gjøre det. USAs regjering nektet for at hans vitnemål på dokumentene om Guantanamos innsatte skulle høres av retten fordi de inneholdt anklager om at innsatte ble torturert i Guantanamo.
Baraitser sa at hennes avgjørelse ikke kommer til å ta hensyn til om tortur fant sted i Guantanamo eller ikke, eller om ekstraordinær bortføring har skjedd. Hun trengte ikke å høre vitnemål om dette. Mark Summers svarte at Europas menneskerettsdomstol hadde etablert dette som fakta, men at det var viktig at vitnene fikk mulighet til å si at det var riktig bruk av artikkel 10 fra den europeiske menneskerettsdomstolen konvensjon om menneskerettigheter. Lewis holdt fast ved innvendingen fra USAs regjering.
Baraitser sa at hun ønsket at aktoratet og forsvaret lager en timeplan for forhør av vitnene (som inkluderer avsluttende kommentarer fra aktorat og forsvar) som gjør at saken kan avsluttes innen neste uke er omme. Hun ønsket at de skulle bli enig om hvilke bevis som kan og ikke kan brukes. Hvor det er mulig ønsker hun at beviset skal gis i ubestridte uttalelser og at forsvaret kun leser hovedpunktene.
Hun sa også at hun ikke ønsket å høre konkluderende argumenter i rettsalen, men at hun ønsket dem i skriftlig form og at forsvaret og aktoratet bare kunne oppsummere dem kort muntlig.
Det forsvaret kunne sagt i dette øyeblikket er «Madam, selv fuglene på taket vet at mennesker ble torturert på Guantanamo Bay. Dette er ikke omstridt i den virkelige verden. Hvis Mr Lewis sine instrukser var å benekte at jorda er rundt, ville våre vitner måtte forholde seg til det? Artikkel 10-forsvaret omfatter helt tydelig disse sanne forholdene, og ved å underkjenne dette vidt kjente og klart faktuelle punktet vil denne retten bli gjenstand for latterliggjøring. Vi ønsker ikke å diskutere slik latterlig sensur med Mr Lewis. Hvis du ønsker å avgjøre at det tortur ikke skal nevnes i vitnemålene så får du bare gjøre det.»
Forsvaret sa ikke noe slik, men gikk inn i forhandlinger med aktoratets advokater for å bli enig om hva som skulle forkortes og forandres i bevisføringen, en prosess som tok hele dagen og med en Julian Assange som tydelig viste at han var ukomfortabel med dette. Andy Worthington fikk ikke gi vitnemål. Det eneste beviset som ble hørt etter dette var essensen av Cassandra Fairbanks uttalelse. Jeg fikk ikke hørt dette fordi etter en pause halv fem ble pausen avsluttet tidligere enn annonsert, mens jeg, Julians far John Shipton og musikeren MIA tok oss en kaffe. Jeg anbefaler denne gjengivelsen fra Kevin Gosztola av Fairbanks sjokkerende vitnemål. Det ble lest av kjapt av Edward Fitzgerald, ble regnet som en ubestridt uttalelse, og viser tydelig den politiske motivasjon bak tiltalen.
Jeg er meget bekymret for den opplagte sammensvergelsen mellom aktoratet og dommeren for å få denne saken avsluttet. Det ekstraordinære misbruket av «tidshåndtering» og eksklusjon av beviser USAs regjering ikke ønsker at blir vist offentlig, er helt klart ulovlig. De kontinuerlige påminnelsene og avbrytelsene av forsvarets vitnemål, mens aktoratet får lov til å gjenta ting til et punkt hvor det bør kalles trakassering og mobbing er illegitimt. Noen usedvanlig lange kryssforhør av aktoratet, som i tilfelle med advokaten Carey Shenkman, bærer tydelig preg av bevisst tidsfordriv og distrahering.
Dagens vitne er professor Michael Kopelman, den eminente psykiateren, og aktoratet har indikert at de ønsker å kryssforhøre han i usedvanlige fire timer, noe Baraitser har sagt seg enig i mot forsvarets innvending. Hennes besettelse av tidshåndtering bærer et tydelig subjektivt preg.
For meg er det opplagt et moralsk spørsmål om hvor mye av dette medisinske vitnemålet jeg skal publisere. Avgjørelsen vil bli tatt med sterke hensyn til Julians ønsker, og hvis ikke disse kan slås fast får hans familie bestemme.
Først publisert på bloggen til Craig Murray.
Bidrag til Craig Murrays blogg her.
De fem foregående referatene:
Din mann på galleriet – dag 9
Din mann på galleriet – dag 10
Din mann i retten under Assange-høringen – Dag 11
Din mann i retten under Assange-høringen – Dag 12
Din mann på galleriet – dag 13
