oss 100 kroner!
Av George Chabert, Trondheim.
Skyld er et åndelig og kulturelt fenomen. I Europa er skyld blitt dyrket i to tusen år av kristendommen. I 1970-årene verdsligjorde «French theory» det gamle tema: Den vestlige verden defineres som vold og utøvelse av makt. På en side er de skyldige, og i resten av verden er de uskyldige. Det hvite menneske utnytter et uakseptabelt privilegium om man vil eller ikke. Rasisme er ikke noe spesifikt som kan karakteriseres, men et system som forklarer det vestlige samfunn. Skyld er dermed allestedsværende og fremtredende i de mest alvorlige politiske beslutningene som er gjort i nyere tid.
I hele USA ser vi nå scener med kollektiv selvpisking i kjølvannet av at politiet drepte et svart menneske. Folk unnskylder seg i offentligheten, ikke bare for fortiden, men simpelheten for det å være hvite. Barn i tårer beskylder på sosiale medier sine foreldre for å ikke ære dagens nye Kristus-figur, kvelt i Minneapolis av politiet. I håp om å kapitalisere på den tragiske hendelsen, knelte politikerne foran kameraene, og lover å kutte finansieringen til politistyrken. De antatt «privilegerte hvite» som i all evighet må bøte for sine synder, går så langt i sin trang til ydmykelse at flere gikk ned på sine knær og vasket føttene til svarte mennesker. Det var nesten like rørende som da den nåværende paven vasket og kysset føttene til afrikanske asylsøkere den 24. mars 2016.
Med skadefryd følger vi daglig nyhetene om et USA i krise. Men alt som skjer på den andre siden av Atlanteren, krysser havet. I Vest Europa, selv i de landene som ikke kan klandres for sin koloniale fortid, går denne kollektive fornedrelsen nå for fullt. I Norge er NRK og alle større aviser for tiden veldig opptatt i å vise hvor rasistiske nordmenn er.
Det er dette umettelige behov for botferdighet som i siste instans forklarer de massive demografiske endringer som har forvandlet deler av Europa på et par generasjoner. Der er skyld, altså følelsen av skyld, som forklarer hvorfor hele den vestlige delen av Europa ikke har kunnet hindre en innvandringspolitikk som på knapt noen få tiår har ført et steg nærmere amerikanske tilstander, både i Storbritannia, Frankrike og Sverige. Vold, fattigdom, opprettelsen av gettoer og andre uløselige og kostbare sosiale problemer har nå blitt Vest-Europas nye hverdag.
Den 8. juni dekket et flott bilde av Torbjørn Røe Isaksen nesten hele førstesiden av Aftenposten: «Vil ha betydelig innstramning av innvandringen». De som husket Erna Solbergs oppfordring til nordmenn, tilbake i 2018, om at de skulle føde flere norske barn – «det hadde vært bra for landet vårt» -, må ha tenkt et øyeblikk at Høyre endelig hadde forstått at mennesker ikke bare er utskiftbare størrelser. Men en rask skumming av intervjuet var nok til å innse at dette som vanlig ikke var annet enn atter en erklæring uten substans.
Først kommer diagnosen, og den er enkel: «Det er positive sider ved innvandring, men også store utfordringer.» – «Kulturelle forskjeller kan i verste fall skape sosial uro.» Høyre, leser vi videre, vil ha innstramninger for å «unngå en innvandringspolitikk som ikke er bærekraftig over tid.» Alle disse punkter er udiskutable. Og så kommer løsningen: «Det er ikke aktuelt for Høyre å bryte våre internasjonale forpliktelser.» Ikke nok med det, Høyres innvandringsutvalg foreslår at «asylpolitikken videreføres minst på dagens nivå», og at det jobbes «for felleseuropeiske løsninger.»
Det siste punktet er særledes problematisk. Dagens EUs plan for innvandring fornyer UNs rapport om «Erstatningsmigrasjon» fra 2001. Det skal være gunstig for Europa å «tiltrekke seg dem den trenger for konkurransekraften i økonomien og for å opprettholde velferden.» Men migrasjonsspørsmålet er ikke bare økonomisk eller sosialt. Det er også av eksistensiell karakter. Landene i Sentral- og Øst-Europa har sett hvor masseinnvandring i Vest-Europa fører til, og ønsker rett og slett ikke å ta samme vei.
Ved inngangen til 2020 var det registrert ifølge SSB 25.400 flere innvandrere enn året før, og innvandring utgjorde allerede ca. 15 prosent av befolkningen. Det gjenstår ett akademiske spørsmål: Hvilken prosent skal det til for å oppleve gatekamper slik vi nå har sett i Frankrike? 20 prosent, 30 prosent?
Fire dager med gatekamper i franske Dijon
Den moderne deportasjonen av afrikanske slaver. Del 1
Den moderne deportasjonen av afrikanske slaver. Del 2
Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.
Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:
Vipps: 116916.
Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.
