oss 100 kroner!
Bare la de ensretta mediene fortsette å stenge motforestillinger ute.
Sjefredaktøren i den tidligere radikale tyske Berlin-avisa taz, Ulrike Winkelmann, konstaterte i en kommentar for ukeutgaven 13.-19. april i år at politikken med scenenekt, kansellering og ignorering av partiet Alternativ for Tyskland (AfD) ikke lyktes med å kneble partiet og hindre oppslutning om det. Fordi AfD forlengst hadde oppretta sine egne plattformer der de kunne spre sine synspunkter og som rundt 20 prosent av de tyske velgerne støtter. Da hjelper det ikke at de etablerte mediene stenger dem ute fra sine medier i håp om at de som nå har makta vinner debatten.
Dette har jo Winkelmann helt rett i. Det er verken noe nytt eller sensasjonelt. Det er jo sånn det er tenkt hele tida før også. Da arbeiderbevegelsen begynte med sine medier, som da avisa Klassekampen begynte første gang i 1909 til 1940 og et nytt prosjekt i 1969. Det er bare så lett å glemme. Når styringssjiktet tror de løser problemet med å hindre uønska meninger å komme fram, under dekke av å forsvare demokrati og hindre fascisme med udemokratiske og fascistiske virkemidler, så la dem bare gjøre det. La oss heller opprette alternative medier uten deres kontroll har svaret vært, og bør være det fortsatt. Og bruke de mediene, kalt «sosiale medier», som foreløpig tillater litt mer enn det som kalles «redaktørstyrte medier».
En annen tysk kvinne, Sarah Wagenknecht, skreiv i boka si fra 2021, De sjølrettferdige (ikke oversatt til norsk), at:
…respekten for annerledes tenkende og saklig debatt har forsvinni i Tyskland. I stedet for demokratiske meningsutvekslinger har vi fått følelsesladde indignasjonsritualer, moralsk nedrakking og åpent hat. Det har blitt et giftig diskusjonsklima, enten det dreier seg om innvandring/åpne grenser, korona, rasisme eller klimadebatten.
Leder av Fritt ord, Knut Olav Åmås, tidligere debattredaktør i Aftenposten og statssekretær for Høyre i Kulturdepartementet 2013-2014, hevda i et innlegg på et møte arrangert av Klimarealistene i 2021 på generelt grunnlag at de politiske vedtaka blir bedre jo friere ordskiftet er.
Fra innlegget på Politikus om ytringsfrihet til pynt: Politiske diskusjoner truer ensretting gjengis:
Det er politisk uenighet og diskusjonen rundt uenighetene som endrer og utvikler politikk og gjør at vi nærmer oss sannheten. Det Åmås omtalte som kunnskapens midlertidige karakter. For over alt der det er debatt øker grunnlaget for nye og bedre beslutninger. Ingenting er mer dødelig for et demokrati enn mangel på kritikk og uenighet, sa han. Å kvitte seg med kritikk kan være skadelig.
De 15 000 som krevde taleforbud
Fordi en utnevnt 17. mai-taler hadde vært litt uklar med å ta avstand fra en voldtektsdømt person, mobiliserte den kjente (?) tiktokeren Anine Olsen 15.000 personer på kort tid for å nekte den utnevnte taleren å tale på et 17. mai-arrangement. Den de 15.000 ville nekte å tale hadde verken blitt stilt for retten for å ha voldtatt noen, påstått å ha voldtatt noen eller støtta voldtekt. Likevel ville de 15.000 nekte han å tale. Dette er et representativt eksempel på samfunnssituasjonen som viser hvor desperate og maktarrogante noen er blitt. Eller riktigere sagt, hvor udemokratiske noen har blitt — som norm.
Når så mange «uønska» motstemmer skal knebles, går vi i retning av splitta samfunn som ikke diskuterer med hverandre.
Ulrike Winkelmann har helt sikkert rett når hun hevder, at det tyske «store vi» ikke ser hva som skjer under radaren sin. De tror kanskje at det er nok å holde meningsmotstanderne ute fra sine medier, sine plattformer. AfD har sin plattform som de bygger oppslutning med og mediene støtta av de store økonomiske konsernene har sine medier. Kombinert med at de politiske lederne i Tyskland fører en politikk som mobiliserer til spontan motstand uten hjelp fra mediene. I Tyskland bruker de også mer voldsmakt i form av politimobilisering mot uønska ytringer. De planlegger også å forby AfD som har rundt 20 prosent oppslutning, under dekke av at AfD er fascister, les nazister. Uten at AfD har noen form for militær organisering eller driver med vold på gatene. Og hvem er de neste som står for tur i Tyskland?
Tilsvarende er det i andre samfunn. Som i Norge. Det er derfor viktig å utvikle de alternativmediene som finnes også i Norge. Det er bortkasta tid å prøve å få innpass i de ensretta statsfinansierte mediene i Norge som velvillig bombarderer oss med sin ensidighet. Som påstår at alle som ikke mener det samme som dem bare kan avvises og anklages for å være konspirasjonsteoretikere, vaksinemotstandere, innvandringsmotstandere, putinister eller å benekte at det finnes noe som kan kalles et klima. Summert opp i at alle «de andre» derfor utgjør en udemokratisk og nærmest fascistisk fare. La dem bare holde på.
Derfor er det viktig å fortsette med utvikle alternative mot-plattformer. Bare la mediene i Norge — dels helt statsfinansierte og alle andre som er statssubsidierte — bare la de holde andres meninger ute og håne de meningene de ikke liker. Sånn splittes et samfunn i uforsonlighet når et demokratisk ordskifte erstattes med knebling og med plumpe anklager.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
