oss 100 kroner!
Av Daniel Wedi Korbaria (perspektiv fra Eritrea)
«Mitt oppdrag er å kjempe med pennen for å stoppe denne ‘tvangsinnvandringen’ av tusenvis av unge afrikanere til Europa, en brutal migrasjon som har blitt en sann massedeportasjon organisert på moderne «slaveskip», der det som står på spill, som i en russisk rulett, er selve livet».
«Hvor mange andre tragedier til sjøs trengs det for å si at nok er nok til alt dette barbariet? Og hvor mange liv kunne vi redde hvis vi bare tok fatt i «migrasjonsspørsmålet» på en ordentlig måte? Kan man virkelig ikke overbevise disse ungdommene til å forbli i hjemlandet sitt?»
Daniel Wedi Korbaria er en eritreisk forfatter og kommentator. I 2018 utga han romanen Mother Eritrea. Han har base i Italia og denne artikkelen ble først publisert i den italienske utgaven av Sputniknews. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Dette er spørsmålene som plager meg. For ikke å måtte angre meg i morgen for ikke en gang å ha gjort et forsøk, prøver jeg å gi noen svar i artiklene mine. De blir regelmessig forkastet av mainstream medieredaksjoner, for å forhindre at en annen stemme, fri -og fri for interessekonflikter – skal bli hørt.
Fordi Afrika som fortalt av afrikanerne er veldig forskjellig fra hvordan det i dag er framstilt av de såkalte «vestlige afrikanistene». De har alltid sagt at Afrika er stygt, fattig og trenger humanitær hjelp. Så om 50 eller 100 år vil fremtidige generasjoner lære utenat kun historiene om folkemord, kupp, stammekriger, tilbakevending til kannibalisme, masseflukt, ulovlig immigrasjon, menneskehandlere, flyktninger og asylsøkere.
Og det er absolutt ikke en vakker fortelling.
Jeg har hittil forgjeves forsøkt å fordømme deres hykleriske mentalitet, som med rop om «la oss ønske dem alle velkommen!» bare har forårsaket tusenvis av uskyldige menneskers død. Det holder ikke lenger å snakke med slagord, og rope: ‘stopp innvandring!’ eller ‘stopp utvisningene!’, Men vi må være i stand til å overtale alle hovedaktørene, spesielt når de tjener på innvandring og involverer seg i mottakervirksomheten.
Innvandring til Italia: mer mottakelse mindre integrering
Italia er inngangsdøren, og brukes av migranter som en transittland til Nord-Europa, siden de fleste av de som stiger i land allerede vet at det ikke finnes økonomiske muligheter her og foretrekker derfor å fortsette sin reise. Faktisk har Italia ikke så mye å tilby, ikke engang integrasjon, og den høye arbeidsledigheten blant ungdommene tvinger italienerne selv til på sin side å velge emigrasjon til andre steder. I løpet av de siste femten årene er imidlertid innvandringen fra Afrika det som har forårsaket det største oppstyret, og i dag mer enn noen gang har dette problemet delt befolkningen i to adskilte leirer som ligger langt fra hverandre.
Hvem er for og hvem er imot; som to fotballklubber, kjemper de to fraksjonene mot hverandre, og fra sine respektive skyttergraver, ender de ofte opp med å glemme disse menneskene som er prisgitt havet. Nå puster man en luft som er så uredelig at den ikke lar deg diskutere rolig om de virkelige årsakene til migrasjons-fenomenet. Å prøve å finne en løsning blir nesten umulig. Ingen av sidene er så ydmyke at de lytter til afrikaneres stemmer uten å utnytte dem, og i mellomtiden forblir «innvandrings-problemet» som endte opp med å bli et sant problem for menneskeheten, uavklart; og hvis man ikke gjør noe, vil det forbli slik på ubestemt tid. Derfor bør oppmerksomheten flyttes utenfor våre grenser og direkte til Afrika, dvs. til problemets kilde.
De virkelige årsakene til innvandring
Hva skjer i Afrika?
Afrikanerne som emigrerer til Europa i dag kommer hovedsakelig fra land sør for Sahara, fra Afrikas Horn, fra Sentral- og Vest-Afrika og fra de fransktalende landene, dvs. fra de tidligere franske koloniene. Innvandringen vi ser på TV er bare toppen av isfjellet. Hvem står bak for å manøvrere strømmene? Hva er motivasjonen som driver unge mennesker til å forlate landet sitt?
Hvis man bare ser de vestlige medienes framstilling, synes det som om skylden for denne folke-flukten utelukkende stammer fra afrikanerne selv, deres diktatoriske regjeringer, «skurke-statene», fra korrupte regimer og til og med litt klimaendringer og tørke. Spesielt mediene som er tilhengere av innvandring har i disse årene brukt dette formularet for demonisering av landene migrantene kommer fra, både for å temme og overbevise opinionen, og for å gjøre den «mer innbydende».
De sier: «de er flyktninger og de fortjener å bli her!»
Knepet fungerte veldig bra, men nå viser selv de beste tegn på utålmodighet. Det har hatt nok!
For noen år siden publiserte jeg en artikkel med tittelen: ‘Og hvis Afrika ikke var som de forteller om det’, der jeg sa at kontinentet som mange unge mennesker flykter fra, ikke er som de beskriver det her i Europa: «De flykter fra krig og undertrykkelse», «De flykter fra helvete på jord” sa de i går, og i dag gjentar de samstemmig: «De flykter fra de libyske leirene». De overførte det tyske ordet «konsentrasjonsleir» til Afrika for å minne om de dramatiske scenene i nazistenes konsentrasjonsleirer i det kollektive minnet.
Men man vil ikke være i stand til å skjule sannheten lenge, før eller siden må vi åpne øynene og begynne å reflektere over de virkelige årsakene til dette infame massakre-spillet.
Les også: Etiopias president: – Dere må holde opp med politikken med åpne grenser i EU
I følge journalisten Marta Pranzetti, har Afrika siden 1950-tallet opplevd det største antallet statskupp og militærkupp, cirka 87, hvorav de fleste har lykkes. Selvfølgelig, bak disse historiske fakta befinner det alltid Vestens lange armer, det vil si av de landene som er massivt til stede og er aktive på afrikansk jord. Først og fremst er det snakk om Frankrike, som for å pålegge sine økonomiske interesser, ikke nøler med å intervenere militært overalt, slik de har gjort de siste årene i Tsjad, Mali, Niger, Libya og Elfenbenskysten. I dag har CFA-francen blitt en årsak til migrasjon. Valutaen, som er skapt av Frankrike for å bevare sin innflytelse over sine tidligere kolonier (14 afrikanske land er en del av den) er faktisk et kolonialistisk system som kveler økonomiene deres. Det er anslått at disse landene hvert år betaler 500 milliarder dollar i «skatt» til Frankrike. For å reagere på dette moderne slaveriet, velger tusenvis av afrikanere å forlate sine hjemsteder, mens andre protesterer med å kaste stein mot franske stridsvogner i Afrika.
Frankrike sier at det å bli medlem av CFA er en frivillig sak, men de afrikanske lederne som ønsker å forlate denne franske nykolonialismen blir eliminert, den ene etter den andre. Siden 1963 har det vært 22 myrde statsoverhoder, fra Sylvanus Olympio (Togo), til Modibo Keita (Mali), til Thomas Sankara (Burkina Faso) til den tragiske oktober 2011, da Muammar Gaddafi ble brutalt drept. Seks måneder tidligere raidet det franske militæret soverommet til den ivorianske presidenten Laurent Gbagbo (og installerte marionetten Alassane Ouattara i hans sted). Gbagbo ble overlevert til Den internasjonale straffedomstolen og siktet for alvorlige forbrytelser mot menneskeheten. Hans skyld var egentlig å ville begynne en økonomisk uavhengighetsplan fra Frankrike. Etter syv års fengsel fant man disse anklagene grunnløse og presidenten ble frifunnet i januar 2019. Han er i dag fremdeles i eksil i Belgia. Det er nå klart at Den internasjonale straffedomstolen har blitt en rasistisk domstol som betjener vestlige interesser, siden verken Bush eller Blair, eller til og med Sarkozy, noen gang har blitt anklaget for noen forbrytelse mot menneskeheten.
Africom: USAs Afrika-Hovedkvarter
En annen vestlig stat som destabiliserer Afrika er USA, som er til stede i nesten alle afrikanske land med AFRICOM (grunnlagt i 2006 på en idé fra forsvarsminister Donald Rumsfeld). Det er faktisk en militarisering av kontinentet, med militærbaser overalt og et voldsomt militærarsenal. Og alt dette er ment å motvirke den kinesiske nykoloniale framgangen. I august 2019 ble den største amerikanske dronebasen innviet, den heter Niger Air Base 201 og ligger i Niger-ørkenen, i nærheten av Agàdez. Nå har AFRICOM erobret 52 av 54 afrikanske stater. Og Pentagons tunge nærvær hjelper absolutt ikke til at folk holder seg i sitt eget land, spesielt når du vet at strategien erklærer: «Fremtidens krig er i Afrika!».
Terrorisme i Afrika har nå blitt en ekte trojansk hest og «War on Terror»-operasjonen, krigen mot terrorisme, har tillatt utenlandske soldater, bevæpnet til tennene, å kunne marsjere inn hvor som helst, uten tillatelser og uten nasjonale grenser, for å jakte på skurkene. Likevel har afrikanere i årtusener levd uten å engang vite hva «terrorisme» var, et importert fenomen som har spredd seg som en ildebrann i mange strategiske land, (se al-Shabaab i Somalia, Boko Haram i Nigeria, Al Qaida i Sahel og ISIS i Maghreb.)
“Cui prodest?” – hvem tjener på det – som romerne sa.
Planlagt tvangsmigrasjon
Kelly M. Greenhill skriver i sin bok Weapons of Mass Migration om planlagt tvungen masse-migrasjon (MCP) dvs. bevegelser av mennesker bevisst utløst eller manipulert av statlige eller ikke-statlige enheter for å oppnå politiske, militære og økonomiske fordeler.
Og det er hva som har skjedd i Etiopia de siste femten årene, der en massemigrasjons-krig er satt i verk for å få tusenvis av unge eritreere til å flykte til Europa, en strategi nøye planlagt på forhånd, som medgitt av President Obama selv under en tale holdt på Clinton Global Initiative i september 2012, et år før Lampedusa-tragedien 3. oktober 2013: «Jeg har nylig fornyet sanksjonene mot noen av de mest tyranniske landene, inkludert Eritrea» sa han. «Vi samarbeider med grupper som hjelper kvinner og barn til å rømme fra overgripernes hender, vi hjelper andre land til å intensivere deres innsats, og vi ser allerede resultater”.
Les også: Ghanas president: – Vi vil ha vår ungdom her, i Afrika!
For å tømme Eritrea for ungdommer og lett kunne invadere, har USA, Etiopias allierte, destabilisert landet som aldri før, med stedfortrederkrig, terrorisme, forsøk på regimeskifte og sanksjoner som faktisk rammet den yngre befolkningen. Eritreas skyld var at det nektet å være vert for en amerikansk militærbase på de uberørte Dahlak-øyene. Faktisk eksisterer AFRICOM ikke i Eritrea.
Men hvem er disse «gruppene» Obama snakket om?
Blant hovedaktørene i denne planlagte tvangsmigrasjonen, i tillegg til George Soros og hans Open Society Foundations, Amnesty International, Human Rights Watch og andre, er det fremfor alt UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger), en organisasjon som mottar over 80% av sin finansiering fra Washington. Dens rolle er å fortsette å etablere teltbyer i hver afrikansk stat, autentiske frilufts-fengsler, som skal være vert for millioner av uheldige flyktninger fra nabolandet. Dermed har hvert afrikansk land bygget teltbyer for sine naboer. I de inngjerdede områdene til UNHCR blir alt handlet med, selv mennesker. Og de fleste av disse ungdommene som greide å komme i land eller druknet i Middelhavet, hadde rømt fra UNHCRs humanitære beskyttelse. Flyktet de fordi de ikke var så trygge i armene til de blå vestene? Eller, som mange asylsøkere har innrømmet til meg, de ble bevisst oppfordret til å fortsette reisen over ørken og hav?
Det er ingen tvil om at ad hoc-destabiliseringer skaper en masseflukt. Uten å risikere å bli motsagt, kan jeg bekrefte at nykolonialisme også implementeres ved å redusere Afrika til en stor teltby for afrikanere for å bedre styre strømmen av migranter: flere afrikanere kan bli sperret inne i nye flyktningleirer der De blå hjelmene holder vakt. Interessekonflikten til de nevnte humanitære organisasjonene blir der mer åpenbare; det vil skapes mer godt betalt vestlig personell, mer finansiering og enklere pengeinnsamlinger.
Med velvillig tillatelse fra Daniel Wedi Korbaria. Han er en eritreisk skribent bosatt i Italia. Første gang publisert på nyhetstjenesten Sputnik. Dette er del 1 av 2.
