Den moderne deportasjonen av afrikanske slaver. Del 2

0
Illustrasjon: Shutterstock

Av Daniel Wedi Korbaria (perspektiv fra Eritrea).

En annen årsak til immigrasjonen er det såkalte Land Grabbing-fenomenet

En annen årsak til immigrasjonen er det såkalte land grabbing-fenomenet, det vil si at enkelte stater og mange multinasjonale selskaper hamstrer afrikansk land. Etter å ha fjernet de opprinnelige innbyggerne,  beriker de seg ved å utnytte territoriet. Uberørt av miljøforurensningen de skaper (land, vann, luft), utsetter de hele befolkningen for sult og sykdom.


Daniel Wedi Korbaria er en eritreisk forfatter og kommentator. I 2018 utga han romanen Mother Eritrea. Han har base i Italia og denne artikkelen ble først publisert i den italienske utgaven av Sputniknews. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


I motsetning til USA, som med unntak av sitt militærapparat ikke engang tar med seg en veterinær til Afrika, gir Kina infrastruktur og betydelige lån til de fleste afrikanske stater. Denne gjelden fortsetter å stige så raskt at den hvert år tvinger skyldnerne til å gi fra seg retten til utnyttelse av ressurser og besittelse av infrastruktur som havner, flyplasser, elektrisitets- og kommunikasjons-selskaper og så videre. En autentisk «gi for å ta» i kolonial stil.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er korbaria.png

Ikke engang Italia er immun mot denne utnyttelsen av det afrikanske kontinentet. ENI, som regnes som et av de viktigste oljeselskapene i Afrika, som for eksempel importerte nigeriansk olje til Italia, har gjort oss vante til korrupsjonsskandaler og bestikkelser gitt til noen få viktige personer for å unngå å betale korrekt markedspris. Og gitt den stadig økende strømmen av innvandrere fra de landene der ENI er til stede, er det tydelig at ENIs operasjoner ikke gir så mye rikdom til disse befolkningene.

Det europeisk systemet: Å skape en ‘Pull Factor’

«Vi trenger en Marshall-plan for Afrika finansiert med 50 milliarder fra EU-budsjettet. Ved å skape muligheter for unge afrikanere i deres hjemland, kan vi stoppe migrasjons-strømmene mot Italia og mot Europa», sa tidligere president i Europaparlamentet Antonio Tajani. Selv om dette i mine ører høres ut som tvilsomme løfter, kunne denne «hjelp til dem hjemme» bli ønsket velkommen av mange afrikanere hvis det fantes en sikkerhet og garanti for at midlene som EU bevilget virkelig krysset Middelhavet og reiste tilbake, kort sagt den motsatte veien av lekterne og handelsskipene som daglig fortsetter å seile rundt kontinentet lastet med afrikanske råvarer: kaffe, kakao, tømmer, gull og diamanter, uran, koltan, olje og naturgass.

Så langt har all europeisk innvandringspolitikk vist seg å være feilslått, ja, mange økonomiske og politiske valg er fattet til skade for afrikanske migranter. For å gi noen eksempler: de klamrer seg hardnakket til ideen om regimeskifte, de støttet den arabiske våren eller de Soros-finansierte fargerevolusjonene, de beordret til NATO til å sette i gang med sine demokratiske bomber, de stengte alle lovlige og diplomatiske muligheter til visum for afrikanere, de finansierte innvandrings-propagandaen i mainstream-media og den påfølgende ankomsten av NGO-skip i Middelhavet; og ignorerte straffeforfølgelse av menneskehandlere. Deretter skapte de trekk-faktoren (‘pull factor‘), mottakelse i de utmerkede nordeuropeiske velferdsstatene som skaper avhengighet. Denne grenseløse hjelpen har ødelagt mange unge mennesker, ved å la dem synke ned i depresjonen og den psykologiske stillstanden til folk som venter ved slutten av måneden på en lønn uten å ha arbeidet.

Og hva har denne blinde og meningsløse mottaks-politikken skapt? Hvilke virkelige utsikter til å bygge en fremtid har de tilbudt dem som har vært heldige nok til å komme i land? Ingenting! Ikke noe annet perspektiv enn å forsterke pull factor-effekten!

Dere har nok alle sett den nylige videoen av migranter som feiret da skipet deres i Det joniske hav fikk godkjennelse til å lande på øya Lampedusa. Det samme for de 83 migrantene til Open Arms. Dette er avisoverskriftene: «Det joniske hav, immigrantene feirer på brygga etter å ha blitt hjulpet av NGO», «Sea Watch lander på Malta: feiring om bord da nyheten kom», «Ocean Viking, applaus ombord etter kunngjøring av landing».

Kort sagt, alt virker beregnet, alt organisert. Hva forteller disse scenene regissert av en eller annen profesjonell fotograf? Bildene av de fattige menneskene som omfavner operatørene i frivillige organisasjoner, eller de som danser til djembe-rytmer, glade for endelig å kunne gå i land, slår ned i Afrika like sterk som en tsunami. Alle ungdommene der har en smarttelefon eller en TV, og meldingen mottatt er: «Selvfølgelig kan vi, italienske havner er åpne, la oss også prøve!» Dette er en pull factor!

For noen uker siden fikk fem ungdommer som nettopp gått i land, muligheten til å fortsette studiene sine ved Universitetet i Bologna. Det høres ut som et eventyr, lykke til med dem. 5 av de over 600.000 som landet de siste årene er selvfølgelig ikke et svimlende gjennomsnitt, men hva er meldingen som blir mottatt av studenter i hele Afrika med denne nyheten?

«I Italia får de deg til å studere ved universitetet!» Atter en pull factor som sørger for å tiltrekke andre! Men vi vet hvordan systemet fungerer, det vil alltid komme nyutdannede folk som Europa ikke vil godkjenne diplomene til. Istedet vil de tvinges til å slite i åkrene, som forvaltes av grådige formenn som er likegyldige til deres fiasko – noe som vil ha skadelige konsekvenser for selve Afrikas fremtid.

De unge afrikanerne i dette «innbydende» Europa har aldri funnet paradiset de håpet på, men ble nok en gang bedratt og lurt av «immigrasjons- og menneskerettighets-forkjemperne» som hadde lovet dem erstatning for å ha blitt ranet av menneskehandlere på disse dødsreisene.

I stedet, så snart de landet, fant de den lange byråkratiske prosessen som består av fingeravtrykk, bilder og medisinske undersøkelser, og deretter godt bevoktede og kontrollerte mottaksleirer med militær timeplan og plikten til å signere to ganger om dagen. Disse mottaksleirene ligner på leirene de forlot Afrika, der de kan bruke år på å vente på dokumentene. Et liv i lang og usikker venting, før de ble satt til arbeid på åkrene, redusert til slaver eller til å utføre dårlig betalt og ufaglært fysisk arbeid.

Så er det de som ikke lenger vil jobbe i åkrene for 3 euro i timen og foretrekker å tigge utenfor supermarkeder, prostituere seg selv eller selge narkotika. De bor ghettoisert, i voldelige høyblokker i storbyene eller i forlatte hus langt fra bysentrene, eller sover i friluft utenfor stasjonene.

Jeg lurer på: hvordan skal alle disse menneskene bli integrert? Hvor mange av disse unge folkene kan komme seg ut av slaveriet, fornedrelsen, det illegale oppholdet og den organiserte kriminaliteten som venter dem rundt hjørnet? Hvor mange heldige mennesker vil finne ærlige jobber beskyttet av loven? Hvor mange vil finne lovlig leide hus?

Er vi virkelig sikre på at det ikke hadde vært bedre å gjøre noe for at de skulle bli hjemme?

I september sa den nye landbruksministeren, Teresa Bellanova: «Det har vært selskaper som har ringt meg for å fortelle meg en veldig enkel ting: at uten godt regulerte migrasjons-strømmer, vil mange av våre produkter råtne i åkrene (…) Så vær forsiktig med å si lukkede havner!»

Jeg tror i stedet at de i Roma, som de i Brussel, må forstå at hvis de vil ha migranter til sesongbasert arbeid, burde de henvende seg til de respektive afrikanske regjeringene og si: «I år trenger vi folk til denne jobben, hvor mange kan du gi meg?». Den spurte regjeringen kunne så forhandle om sine medborgeres rettigheter og lønnsforhold. Dette bør være den rette veien til at tomatplukkere ankommer på en lovlig måte, sittende komfortabelt i et flysete. Så kan de vende de trygt hjem med sine små oppsparte midler.

Konklusjon: hva skal man gjøre for å stoppe denne deportasjonen?

Siden innvandringen til Europa nå har blitt patologisk, burde vi virkelig tenke på saken med nye øyne. Hvis vi virkelig vil løse problemet ved roten, må vi kjempe sammen mot nykolonialisme, vi må slutte å plyndre Afrika for ressurser og begynne å betale en rettferdig pris for hvert råstoff.

Vi bør slutte med å egge interetniske og religiøse kriger, terrorisme og korrupsjon hos servile politikere og embedsmenn. Slutt å eksportere vestlig demokrati til lyden av bomber der mennesker har levd i harmoni i årtusener. Slutt å provosere uorden og kaos overalt, for å kunne stjele uforstyrret og bli rik ved å kvele økonomien på et helt kontinent og redusere befolkningen til sultegrensen, og følgelig oppmuntre til ungdommens utvandring.

Det ville være nok å la Afrika være i fred, overlate kontinentet til sin skjebne en gang for alle, uten hykleriet av å føle seg forpliktet til å «gjøre noe for å redde Afrika», men snarere frigjøre det fra slaveriets lenker.

Rutene for menneskesmugling gjennom Afrika

For å selv bestemme sin egen skjebne, trenger Afrika våpenhvile og fred, først da vil kontinentet føle tillit til sine egne ressurser og være i stand til selvstyre, være selvforsynt og finne medisinsk behandling på egen hånd mot alle sykdommene som herjer kontinentet.

Fordi fremtiden kan og må bygges i Afrika! Afrika er veldig rikt, og nå [50 år etter uavhengighetskampene] burde afrikanerne ha vært millionærer! På dette tidspunkt skulle vi ha vært vitne til migrasjon i omvendt retning, der verdens nord strømmer ut til sør.

For å få denne utopien til å bli virkelighet, bør vi investere i menneskelige ressurser i Afrika.

Jeg er overbevist om at for å overvinne dette dramatiske øyeblikket hvor vi befinner oss, ville det kreves politiske tiltak basert på sunn fornuft. Derfor må landene i Den europeiske union innvilge afrikanere visum for arbeid, studier, doktorgrader og spesialisering, for å få praksisplasser eller lære et nytt yrke.

Og etter utdanningen, hjelpe dem til å vende tilbake til Afrika for å bidra til dets utvikling. Bare på denne måten kan Afrika få hjelp til å utvikle seg på alle fagområder.

Men hvis det ikke er noe «hjemreise»-prosjekt for denne fagutdannete diasporaen, vil innsatsen ha vært forgjeves, og det som vil bli igjen, er vissheten om at vi så det ørtende koloniale tyveriet, tyveriet av den mest dyrebare ressursen, den menneskelige.

Det er av avgjørende betydning at en konsekvent løsning på «innvandringsproblemet» fremdeles, tross alt, ligger i hendene på afrikanerne selv. For å lykkes, trenger man en innovativ og langsiktig afrikansk forretningsklasse. Denne sosiale svøpen kan bare løses ved å skape arbeid i Afrika, ved å overføre alle ferdighetene og kunnskapene som er anskaffet i utlandet av den afrikanske diasporaen, med fokus på innovasjon, teknologi, fornybar energi, avansert helsevesen, drikkevann og økologisk landbruk for matsikkerhet. Vi må tilby unge mennesker en jobb som lar dem bo i landet sitt og med familiene sine.

Vi vil trenge modige afrikanske gründere som blir symboler og modeller for fremtidige generasjoner, mennesker som velger å reise hjem for å investere, og fokuserer all sin innsats på utdanning og profesjonell opplæring av de yngste. Gründere som med innovative ideer og suksessrike selskaper forteller om «sitt» Afrika, for å så i dag det som skal høstes om 10 eller 20 år og bidra til byggingen av en fremtid der dagens barn kan bli morgendagens ledere, forberedt og i stand til å forvalte fellesgodet til beste for hele befolkningen.

Først da vil Afrika kunne reise seg igjen og disse forbannede dødsreisene vil ende.


Med velvillig tillatelse fra Daniel Wedi Korbaria. Han er en eritreisk skribent bosatt i Italia. Første del av denne artikkelen finner du her.


Les også: Massemigrasjon som forretningsmodell

Den nykoloniale pakten

Massemigrasjon og profitt

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no