Vladimir Iljitsj Lenin (1870–2020). En anbefaling.

0
Lenin på et russisk frimerke (Shutterstock) og omslaget på bind 6 av Lenins verker i utvalg (Oktober)

Av Pål Steigan.

22. april 2020 er det 150 år siden Vladimir Iljitsj Uljanov, mer kjent som Lenin, ble født. Han ble leder av bolsjevikpartiet og sto i spissen for Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionen, og spilte uten tvil en verdenshistorisk rolle.

Verkene hans foreligger i 45 bind (på engelsk) og kan lastes ned fra internettarkivet til Marxist.org. De mest kjente av dem er Hva må gjøres? fra 1902, Kritiske merknader til det nasjonale spørsmålet fra 1913, Imperialismen fra 1916, Staten og revolusjonen fra 1917 og Venstrekommunismen en barnesjukdom fra 1918.

Men som Mefistofles sier i Goethes Faust: «Teori, min venn, er grå, men grønt er livets evige tre.» (Sitert av Lenin i Brev om taktikk.)

Hvis du bare skal lese ei eneste bok av Lenin, vil jeg anbefale den boka som kalles Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Boka er en analyse av kapitalismen og imperialismen fram til første verdenskrig, og den er så konkret og praktisk anlagt at den kan brukes som mal til å gjøre liknende arbeid i dag.

Det er det verket av Lenin jeg personlig vender tilbake til gang på gang, ikke først og fremst fordi det er en god analyse av situasjonen ved inngangen til den første verdenskrigen, men fordi den har en så god og nyttig metode. Den kan heller ikke beskyldes for å være verken dogmatisk eller vanskelig tilgjengelig. Du behøver ikke en gang være tilhenger av Lenin for å ha nytte av den.

Det han gjør i Imperialismen er å ta for seg, svært konkret og faktisk, hvordan styrkeforholdet mellom imperialistmaktene hadde utviklet seg fram til verdenskrigen, når det gjaldt kull, stål, olje, kjemisk industri, jernbaner. Han legger fram tall og fakta og viser delvis hvordan produksjonen var blitt veldig mye mer konsentrert og hvordan den var blitt mye mer monopolisert i kapitalistiske konglomerater. Han tar for seg bankenes overgang fra industriens tjenere til å bli dens herre. Han påviste framveksten av et finansoligarki som hadde lagt hele den kapitalistiske produksjonen inn under seg og var i posisjon til å avkreve «tributt» fra alle klasser i samfunnet. Lenin viste hvordan kapitaleksporten hadde fått en melt ny betydning og hvordan de kapitaleksporterende landene hadde delt verden mellom seg. Han viste også hvordan store kapitalistiske karteller hadde delt verden mellom seg, slik USAs General Electric og Tysklands AEG hadde dannet to elektrisitets-«stormakter», og der det ikke fantes noen elektriske selskaper i verden som var fullstendig uavhengig av dem. Og han viste hvordan verdens stormakter delte verden mellom seg slik at det ikke var noe mer igjen å erobre. Når så det økonomiske styrkeforholdet endret seg ville en oppstigende makt ikke ikke kunne erobre nye områder uten å gå i krig med dem som hadde kontrollen fra før.

Hadde Lenin sett på utviklinga av vitenskapelige og teknologiske gjennombrudd i perioden 1870 til 1914 ville han ha sett det samme. Han ville ha sett hvordan de tidligere etternølerne USA og Tyskland i løpet disse 44 årene fullstendig kjørte fra Storbritannia på vitenskapenes og teknologiens område. En analyse av samme slag i dag ville måtte ta for seg finanskapitalens kontroll over mediene og IT-gigantene.

I min tid som formann i AKP(m-l) ga vi ut utvalgte verker av Lenin på Oktober forlag. Imperialismen er i bind seks. Vår utgave ligge på nettet i pdf-utgave her. Hele serien ligger her.

Lenin sjøl om boka

Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen.

Utdrag fra forord til den franske og den tyske utgaven

Jeg har bevist i denne brosjyra at krigen i 1914-18 var imperialistisk (det vil si en erobrings-, røver og plyndringskrig) fra begge partene. Det var en krig for å dele opp verden, for å dele og nyoppdele koloniene og innflytelsessfærene til finanskapitalen, osv.

Bevisene for det som var den virkelige samfunnsmessige eller snarere den virkelige klassekarakteren til krigen, kan en sjølsagt ikke finne i den diplomatiske krigshistorien, men i en analyse av den objektive stillingen til de herskende klassene i alle de krigførende landa. For å skildre denne objektive stillinga må en ikke bruke eksempler eller isolerte kjensgjerninger (for foreteelsene i det samfunnsmessige livet er så utrulig sammensatte at det alltid er mulig å velge ut et hvilket som helst antall eksempler eller isolerte kjensgjerninger for å bevise en hvilken som helst påstand), men en må ta alle kjensgjerningene på grunnlag av det økonomiske livet i alle de krigførende landa og i hele verden.

Det er nettopp ugjendrivelige sammenfatta kjensgjerninger av dette slaget som jeg gjenga da jeg framstilte opp delinga av verden i 1876 og 1914 (i kapittel VI), og oppdelinga av jernbanene i verden i 1890 og 1913 (i kapittel VII). Jernbaner er et resultat av de grunnleggende kapitalistiske industriene, kull, jern og stål, et resultat av og den mest slående oversikten over utviklinga av verdenshandelen og den borgerlig-demokratiske sivilisasjonen. I kapitlene som går foran de nevnte, viser jeg hvordan jernbanene er forbundet med storindustrien, med monopoler, syndikater, karteller, truster, banker og finansoligarkiet. Den ujamne fordelinga av jernbanene og den ujamne utviklinga deres, oppsummerer faktisk den moderne monopolkapitalismen i verdensmålestokk. Og denne oppsummeringa beviser at imperialistiske kriger er fullstendig uunngåelige under et slikt økonomisk system, så lenge som det eksisterer privat eiendomsrett til produksjonsmidlene.

Blåkopi for analyse

Og akkurat den samme jobben kan gjøres i dag. Det er ingen heksekunst og det krever ikke at men er noen stor teoretiker. Jeg vet det, for jeg har gjort samme jobben sjøl et par ganger, og jeg er bare en jack of all trades and master of none. Det krever at man har tilgang til store mengder statistikk for alle de viktige sektorene og at man gjør jobben med å samle og analysere tallene. Det tar tid, men for den som liker sånt, er det faktisk ganske gøy.

Jeg gjorde den jobben før jeg skrev boka Sammenbruddet (2011) og både tallene og konklusjonene er presentert der. Noe av det jeg så på var hvordan finansoligarkiet hadde styrket seg ytterligere siden Lenins tid og hvordan styrkeforholdet mellom USA og Kina var i ferd med å andre seg på en dramatisk måte til fordel for Kina.

I artikkelformat har jeg tatt opp noe av dette blant annet i Syriakrigen og redselen for det tomme rom.

Det finnes en del søkende unge mennesker i dag som regner seg både som kommunister og marxister. Til dem vil jeg si: Les Imperialismen og prøv å bruke den malen til å gjøre samme jobben på nytt sjøl!

Og til dem som ikke regner seg som leninister eller marxister: Hvis du skal lese ei eneste bok av lederen for den største revolusjonen i vår del av verden, prøv Imperialismen av Lenin. Kanskje vil du finne ut at det er bryet verdt.

Les:

De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene

Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset

Merkevarene, ikke mangfold, men enfold

Medieoligarkene

Hvem eier IT-gigantene?

Imperiets herskere


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelPrisen for å være Tangens moralske alibi er på en million kroner
Neste artikkelItalia har ingen framtid i eurosonen
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).