Italia har ingen framtid i eurosonen

0
Illustrasjon: Shutterstock

Italia har vært medlem av eurosonen fra begynnelsen. Det har vært til stor skade for landet. Økonomien har stagnert og landet har tapt i konkurransen med Tyskland. Siden Italia ikke har egen valuta har man heller ikke kunnet devaluere for å øke markedsandeler. Det kunne ikke gå annerledes. Under kapitalismen vil handelen mellom et teknologisk mer avansert land og et mindre avansert land føre til at verdier overføres fra det siste til det første. Tallenes tale er klar: Italia skulle aldri ha vært med i eurosonen.

Fall i profittraten

Økonomen Michael Roberts har hentet fram statistikk som viser hvordan Italia har tapt overfor Tyskland, ikke bare i handelsbalansen, men også når det gjelder profittrate.

Kapital går dit profittraten er høyest. Dette betyr også at Italia tappes for kapital til fordel for Tyskland. En ny rapport forklarer det grunnleggende problemet med euroen sett fra Italias side. Det er en forening av to typer vekstmodeller: en eksportdreven vekst i Tyskland og en gjeldsdrevet vekst i land som Italia og Spania. Eurosonen har fulgt Tysklands linje og forutsatt en «en størrelse passer alle», noe som åpenbart og nødvendigvis har vært usant hele veien. Tyskland har økt sin eksport til landene i periferien, mens disse er blitt pålagt nedskjæringer og budsjettdisiplin.

For en svakere økonomi som den italienske har dette vært ødeleggende, for ikke å si katastrofalt. Denne grafen fra den nevnte rapporten viser den voldsomme ulikheten i økonomisk utvikling målt i BNP per capita i henholdsvis Tyskland og Italia i forhold til gjennomsnittet i eurosonen:

Vi kan snakke om Italias to tapte tiår. I 1999 lå Italias BNP per capita 1000€ over gjennomsnittet. Ved inngangen til 2020 lå Italia 4000€ under gjennomsnittet. Og det var før koronakrisa rammet landet med full tyngde. Med en nærmest full lockdown er det opplagt at fallet i BNP totalt og per innbygger vil bli veldig smertelig i 2020.

Michael Roberts skriver at det eneste EU eventuelt kunne gjøre med dette ville være å lage en virkelig felles økonomi der EUs budsjett måtte økes fra 1% av unionens BNP til for eksempel 20%, slik at man kunne gjennomføre en planlagt utvikling av økonomien i hele unionen i form av en «Marshallplan» der kjernelandene skulle kunne hjelpe periferien til virkelig utvikling og vekst.

Dette er å ønske seg månen. Det kommer aldri til å skje. Hvorfor skulle tysk kapital senke sin profittrate så italiensk kapital skulle kunne øke sin?

Dette har vi da også sett i måten EU, Tyskland og «den nye hansaen» har forholdt seg til Italias bønner om hjelp under koronakrisa.

Som det er vist her tidligere kunne Italia valgt å lage seg en parallell digital valuta for å stimulere næringslivet uten å bryte ut av euroen. Men problemet er mer grunnleggende enn som så. Italia trenger å skjerme sitt hjemmemarked og legge opp en helt annen økonomisk politikk enn det Berlin og Brussel forlanger. Landet trenge også å gjøre mye med å kvitte seg med arkaiske strukturer som til dels henger igjen fra middelalderen, men det kan ikke gjøre under overoppsyn av tyske kommisærer, det må gjøres på det italienske folkets egne premisser. Strengt tatt trenger landet den revolusjonen det aldri har hatt. Til nå har man bare gjort som Tomasi di Lampedusa skriver i Leoparden: «forandret alt slik at ingenting skal bli forandret.»

Urealistiske drømmer

Det skal innrømmes at mange av Italias problemer er sjølforskyldte. En korrupt politisk kaste har vært svært tilfreds med de privilegiene de har kunnet nyte som del av EU, og i en del år kunne også deler av produsentene nyte godt av overføringer fra EU i form av subsidier til for eksempel meningsløse veiprosjekter i Sør-Italia, som ikke minst mafiaen hadde stor glede av.

Les: Geitenes motorveier

Men det kunne ikke fortsette. Det hele var en vannpipedrøm. Jeg var i Italia det døgnet da halvparten av landets melkekyr forsvant. Fra en dag til en annen forsvant halvparten av Italias melkekyr sporløst. Det kom av at EU endret tilskuddsreglene slik at mens det før var gunstig å ha registrert så mange kyr som mulig, ble det over natta en belastning. Da viste det seg at halvparten av kuene bare fantes på papiret.

Eller man levde av å ikke drive landbruk. En nabo av en venn av meg ville låne et jordstykke som lå brakk for å dyrke solsikker. Han hadde ingen planer om å høste solsikkene og produsere olje av dem. «Det gir vel jeg blaffen i,» sa han. «Når solsikkene blomstrer kommer det et fly fra EU og fotograferer dem, og da får jeg penger på konto. Hva som skjer etterpå, bryr jo ikke jeg meg om.»

Det er klart at dette ikke kunne vare. Det var klart allerede da at det ikke kunne vare.

Folk på gata skjønner dette

Det strenge portforbudet i Italia gjør at man ikke treffer folk slik som før. Barer og kafeer er stengt og det er forbudt å gå ut uten for å gjøre helt nødvendige ærend som å kjøpe mat eller medisiner. Og i butikkene kan man gå inn bare en om gangen. Men det skaper til gjengjeld utendørskøer der man kan snakke sammen. Jeg utnytter de stundene så godt som mulig. Hver dag snakker jeg med folk som står i kø på fortauene for å høre hva de mener. (Det blir som da man i årene før revolusjonen i 1830 møttes i hemmelighet hos kullhandlerne og skapte de hemmelige selskapene i carbonari.) Og meningene er ganske like: EU er slutt. Europa finnes ikke mer.

I går snakket jeg med den unge håndverkeren Giulia, og hun var krystallklar, og sa mye av det samme som Michael Roberts: «Vi skulle aldri ha vært med i euroen. Det var en illusjon å tro at man skulle kunne skape et Europas forente stater. Dette systemet er bare til fordel for Tyskland, mens Italia tappes for kapital og arbeidsplasser. Vi kommer ikke til å få noe støtte. Vi må ut så fort som mulig.»

Mannen hennes sa: «De sier at vi skal åpne 4. mai. Det kan jeg gjøre, men bare for å stenge igjen umiddelbart. Vi har ikke en gang penger til å betale den skatten som forfaller da.»

Les også Tolfabrød, senatore Cappelli og hva vi kan gjøre etterpå


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

Forrige artikkelVladimir Iljitsj Lenin (1870–2020). En anbefaling.
Neste artikkelSaudi-Arabias krig har ført til enorme ødeleggelser av skolesystemet i Jemen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).