Imperiets herskere

108
Illustrasjon: Shutterstock

Gjennom fem artikler har vi sett på hvem som har kontrollen over noen av de viktigste strategiske sektorene i den USA-dominerte imperialismen. Det er på tide å sammenfatte hva vi har funnet ut. Men la oss først gå over 100 år tilbake.

– Karteller er typiske for den internasjonaliserte kapitalismen

I Boka «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium» gjorde Lenin en tilsvarende jobb. Han hentet fram tall og fakta sektor for sektor og klarte gjennom det å vise tydelig hvor konsentrert kapitalen var i hans tid og hvordan grupper av kapitalister og til og med kapitalistiske familier hadde lykkes i å skaffe seg enorm kontroll over store deler av verdensøkonomien. Han nevnte folk som Rockefeller, Rothschild og Nobel blant andre, og beskrev hvordan de kapitalistiske kartellene hadde delt verden mellom seg. Rockefellers American Standard Oil Co og Rothschild og Nobel med sin kontroll over de enorme oljeforekomstene i Baku, hadde delt verden mellom seg. Lenin argumenterte for at kapitalistiske karteller følger med nødvendighet utfra den store konsentrasjonen av kapital. Han påviste også karteller innen elektrisitetsproduksjon, stålindustri, jernbane, sinkindustri og flere andre truster og karteller.

En samtidig karikatur av Standard Oils makt over verden ca. 1900

I dag mer enn 100 år seinere er konsentrasjonen av kapital kommet mye lengre og, som denne serien har vist, har den ført til utvikling av finansinstitusjoner som kontrollerer alt fra banker, til våpenindustri, merkevarer, medier og teknogigantene – og som igjen er sammenfiltret med hverandre. Skulle Lenin ha gjort sin analyse på nytt ville han ha vært nødt til å føye til et nytt nivå i konsentrasjonen av kapitalen – superkorporasjonenes epoke.

En finansiell superorganisme

Forskere ved ETH Zürich i Sveits gjennomførte en svær datamaskinanalyse av bedriftsinformasjoner for hele verden i finansdatabasen Orbis. De startet med en liste på 43.000 transnasjonale selskaper. Så begynte de å se på eierskapsforhold og forbindelser for å se hvem som kontrollerer hva. På denne måten kartla de over en million eierskapsforbindelser og kunne for første gang bygge en datamodell som synliggjør global finansiell makt. De kom fram til at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen. Disse 147 selskapene er ikke bare dominerende, men de eier også hverandre. Tre fjerdedeler av eierskapet til aksjene i kjernen tilhører kjernen sjøl. Vi snakker altså om en tett sammenvevd gruppe av selskaper. Les rapporten her. (pdf) Grafisk ser modellen slik ut. De røde punktene er selskapene i kjernen. Til høyre et utsnitt som viser forbindelsen mellom finansselskapene

147 multinasjonale selskaper er så tett knyttet sammen at de utgjør en megastruktur som kontrollerer 40% av storkonsernenes kapital

Disse selskapene er «superconnected», dvs. at krysseierskapet og personalunionene er så tette at de framstår som en finansiell superorganisme. Forskerne bak studien skriver:

Man kan tenke på toppkontrollørene innen denne kjernen som en økonomisk «super-enhet» i det globale nettverket av korporasjoner.

De navnga 50 av de 147 selskapene og de femten viktigste av dem er disse:

Rank Economic actor name

  1. 1  BARCLAYS PLC
  2. 2  CAPITAL GROUP COMPANIES INC, THE
  3. 3  FMR CORP
  4. 4  AXA
  5. 5  STATE STREET CORPORATION
  6. 6  JPMORGAN CHASE & CO.
  7. 7  LEGAL & GENERAL GROUP PLC
  8. 8  VANGUARD GROUP, INC., THE
  9. 9  UBS AG
  10. 10  MERRILL LYNCH & CO., INC.
  11. 11  WELLINGTON MANAGEMENT CO. L.L.P.
  12. 12  DEUTSCHE BANK AG
  13. 13  FRANKLIN RESOURCES, INC.
  14. 14  CREDIT SUISSE GROUP
  15. 15  WALTON ENTERPRISES LLC
  16. 16  BANK OF NEW YORK MELLON CORP.
  17. 17  NATIXIS
  18. 18  GOLDMAN SACHS GROUP, INC., THE
  19. 19  T. ROWE PRICE GROUP, INC.
  20. 20  LEGG MASON, INC.

Vi kjenner igjen de fleste av selskapene fra våre studier, og da særlig Vanguard og State Street. Hadde studien vært gjennomført i dag, ville den ikke ha kommet utenom BlackRock, som nå er blitt den største av de tre.

Makt: Between a BlackRock and a hard place

«The Big Three»

Forskerne Jan Fichtner, Eelke Heemskerk og Javier Garcia-Bernardo, som alle forsker på midler fra EUs Horizon 2020-program har avdekket dette eierskapet og pekt ut de mektigste fondene.

Det dreier seg om Vanguard, BlackRock og State Street. Dette er såkalt passive formuesforvaltere. Det betyr at de ikke på samme måte som aktive fond prøver å slå markedet, men heller å følge det. De tar derfor et mye mindre gebyr fra investorene og siden finanskrisa i 2008 har det vært en flom av investorpenger fra aktive fond til indeksfond. Indeksfondene har fått en kapitaltilførsel på 1400 milliarder dollar etter 2008 ifølge  2017 Investment Factbook.

Bare i første kvartal 2017 fikk de en tilførsel på 200 milliarder dollar, noe som slår alle tidligere rekorder. De tre fondene som kommer ut som vinnere er BlackRock, Vanguard og State Street , de såkalte Big Three.

Tilsammen har dies tre nesten 11.000 milliarder dollar til forvaltning. Forskerne har kartlagt eierskapet til Big Three og påvist at hvis man ser på dem samlet er de største eier i 40% av alle børsnoterte selskaper. Dette har de gjort i et prosjekt som kalles CORPNET, og som har som mål å kartlegge de globale korporasjonene. Prosjektet styres fra universitetet i Amsterdam.

De har også studert S&P 500-indeksen, som er en indeks over de 500 største selskapene i USA, og der er konsentrasjonen enda mer ekstrem. Samlet sett er Big Three største eier i 90% av disse selskapene. 

De tre forskerne har studert fondenes stemmegivning og avdekket hvor aktive de faktisk er. De har en koordinert og sentralisert stemmestrategi og utøver dermed eierskapskontroll.

Hvem står bak «The big three»?

BlackRock ble grunnlagt i 1988 og ble børsnotert i 1998. I 1999 forvaltet fondet 165 milliarder dollar. Nå forvalter det 6.840 milliarder, eller 6,84 trillioner som man sier i USA. Fondet er blitt kalt verdens største skyggebank, og det bør være opplagt at BlackRock og de andre store ikke har oppstått av intet. Men kundelistene deres er ikke offentlig tilgjengelig, så vi kan ikke umiddelbart vite hvem som har skutt kapital inn i fondene.

Derimot gir BlackRock oss noen ledetråder. Selskapet skrev tidligere på sine nettsider at de har noen av de aller største stiftelsene og private fondene som sine kunder. Det må bety at de har stiftelser som Rockefeller Foundation, Ford Foundation, Carnegie og kanskje også Rothschild Foundation på kundelista. Det er ikke noe risikabelt veddemål å gjette på at det er gamle dynastipenger som har gjort det mulig for disse fondene å bli så sterke og mektige så fort.

Nylig har sjefen for BlackRock, Larry Fink, sagt at de største kapitalgruppene i verden «må ta mer ansvar for politiske og sosiale spørsmål». Dette fikk en av hans kolleger i bransjen, multimilliardæren Sam Zell til å bemerke: «Jeg visste ikke at Larry Fink er blitt oppnevnt til Gud.»

Kommentar til kritikk

Vi har mottatt noe kritikk av denne serien som vi vil kommentere:

  1. Fondene forvalter på vegne av andre

Ja, naturligvis. Det er det bankene alltid har gjort. De bankene som gjorde finanskapitalen til «fyrstene» i imperialismen for over 120 år siden var ikke noe annet enn forvaltere av andres penger. Og nettopp derfor ble de så mektige. Det var denne enorme konsentrasjonen av kapital i noen få hender som gjorde det mulig for dem å dele den kapitalistiske verdenen mellom seg og ta monopolkontroll over hele sektorer. Disse fondene opptrer som superbanker og gjennom krysseierskap har de maksimalisert denne kontrollen.

2. Fondene har tusenvis av småinvestorer og er dermed ikke én kapital

Det samme gjelder her. Det er nettopp det som er styrken til finanskapitalen. I Imperialismen siterer Lenin en av de fremste tyske mogulene, Siemens, som 7. juni 1900 sa til den tyske Riksdagen at «ettpunds aksjen er grunnlaget for den britiske imperialismen». I Tyskland var det nemlig lovforbud mot aksjer mindre enn 1000 mark. Nettopp det å suge opp i seg småsmarernes kapital var en styrke ved den britiske imperialismen framfor konkurrentene, og slik hadde denne tyske kapitalisten «en mer «marxistisk» forståelse av imperialismen enn viss russiske marxister», skrev Lenin.

BlackRock, Vanguard og State Street har tatt dette prinsippet et kvantesprang opp. Gjennom dette kontrollerer de ikke bare sektorer av imperialismen. De har sine tentakler i alle de strategiske sektorene og har skapt et superkartell.

3. Det er «konspirasjonsteori» å se for eksempel BlackRock som en slik superkapitalist

Denne kritikken kommer faktisk til en viss grad fra folk som kaller seg antiimperialister. Det viser at de aldri har forstått hva imperialismen er. De kan umulig å lest Lenins bok fra 1916, for hadde de gjort det, ville de ha sett at deres argumentasjonsmåte ville plassert Lenin blant de fremste «konspirasjonsteoretikerne».

Skal man utvikle en sosialistisk politikk i dag, holder det ikke bare å peke på forskjells-Norge, altså de store økonomiske forskjellene mellom rik og fattig. Det er riktig og viktig nok, men det er bare første steg. Man er nødt til å gå videre til det som virkelig teller, nemlig makt.

I vårt arbeid har vi bare brukt offentlig tilgjengelig materiale og fakta. Vi har ikke basert oss på noen former for spekulasjoner eller «teorier», men vist gjennom tall og børsopplysninger hvordan eierskapsforholdene er i dagens imperialisme.

Og det som framstår er et monster, en Leviathan, der makta i er mer konsentrert enn den har vært i noe despoti noen gang i historien. De virkelige fyrstene i dagens imperialisme er bare en håndfull folk, noen få titall, og de har makt over hverdagen til milliarder av mennesker. Dette er tørr og nøktern klasseanalyse anno 2019.


Og her avsluttet vi sommerens artikkelserie om makt. Forut for denne artikkelen er de i rekkefølge:

De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene

Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset

Merkevarene, ikke mangfold, men enfold

Medieoligarkene

Hvem eier IT-gigantene?

Hvis noen skal drive en studiesirkel på imperialismen, er vi så lite beskjedne at vi vil anbefale denne serien som litteratur.


En av dem som anbefaler steigan.no er:

Bli med på å utvikle og styrke den kritiske og uavhengige journalistikken. Klikk her! Du kan også gi bidrag til konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Dette har jo også visse paralleller til den såkalt mikrokreditten som Muhammad Yunus vant nobels fredspris for. -Et konsept som selvsagt fungerer i en rent pragmatisk og korttenkt vurdering av mikrokreditt som hjelpetiltak for å få folk ut av fattigdom. Men den idealistiske analysen av hvorvidt vi ønsker denne utviklingen velkommen uteblir selvsagt i nobelkommiteens vurdering. Faktum er jo at verdens ressursfordeling nå er blitt så skakkkjørt at selv en fattig sauebonde nå må låne penger for å kunne kalle seg en fattig sauebonde. Det er ingenting liberalt over en verden der flertallet er leilendinger for en liten elite. Det er ikke kapitalisme en gang. Dette forstår kapitalistene også, men folk er jo som kjent veldig flinke til å rasjonalisere og finne opp gode påskudd for å opprettholde privilegier.

  2. Knallbra! Selv har jeg mistet all makt. Jeg har mistet bedriften min, religionen min og historien min. Ethvert spor av identitet, stolthet og autonomi er forduftet. Alle mine følelser og tanker skal skammes, hvor skammingene har blitt de nye syndebukkene eller bytingene. Nåde den som dømmes som skamming i skammens tidsalder!

    Allikevel fortsetter jeg å drømme om lommedemokratiet og lommetunet. Men det gjør ikke de som sitter på toppen av imperialismens pyramide. Og heller ikke mange andre. Selv om både Terje Bongard, Ross Chapin og Eva Røyrane har skrevet flotte bøker om hvor godt vi kunne fått det i lommesamfunnet. For er det noe vi trenger i vår tid, er det små lommer av identitet og tilhørighet.

  3. Jeg tenkte før at lokaldemokrati alltid var best, men har skiftet mening etter å ha sett mye lokal korrupsjon. I Ørsta (nei, det er ikke der jeg bor) solgte feks. kommunen sine askjer i vannkraft, og fikk senere dårlig råd og innførte eiendomsskatt. Jeg er imot fylkespolitikere og kommunepolitikere. Jeg ønsker et nasjonalt regelverk som sier at Statkraft/Statnett styrer vannkraftverk og tilbyr en universalpris på strøm. Basta bom! Ingen mottar subsidiert strøm, og ingen mongo lokalpolitikere kan bruke verdiene til lokal synsing. Ingen mellommenn! Verdier overføres direkte til hver enkelt individ gjennom borgerlønn og helt grunnleggende infrastruktur.

    …dette er det mest demokratiske.

  4. Her er kanskje noe til inspirasjon, og mannen kan du jo diskutere med, og kanskje få en fremtidig venn ?
    Halvorssen ser for seg utbygging av inntil 20 småhytter på maks 40 kvadratmeter, rundt et jorde på gården. Jordet vil han dele opp i parseller, der hytteeierne kan dyrke det de ønsker – enten alene eller sammen.
    GROR IGJEN

    – Jeg synes det er trist å se på at jorda som mine foreldre og besteforeldre jobbet og slet for å holde i hevd, når gror igjen og blir borte. Småbruket her gir ingen inntekter lenger, og samtidig er det et uendelig behov for vedlikehold, forteller Halvorsen.
    De siste årene har jordene på småbruket kun blitt brukt til beite for noen sommerferierende hester, og til båtopplag.
    – Skal jeg og mine etterkommere ha noen sjans til å fortsette å bo her ute, så er viktig at det skaffes inntekter. Dette prosjektet kan gi slike inntekter, samtidig som det er med på å holde matjorda åpen, sier Halvorsen.

    SOSIAL HYTTEBYGGING
    Halvorsen sier at han ønsker en mer sosial hytteutbygging, enn tidligere prosjekter i Kragerøskjærgården.
    – Jeg ønsker en mer sosial profil, som gir flere mulighet til å få tilgang til vår flotte sommerskjærgård. Samtidig gir dette prosjektet mennesker med ideologi og nytenkning anledning til å drive en økologisk sommergård, sier Halvorsen.
    I innspillet til kommuneplanen ber Halvorsen også om tillatelse til å fortette et hytteområde som allerede finnes på eiendommen, med fem nye hytter. Salget av disse tomtene skal gi midler til oppstart av kolonihageprosjektet, og til opprusting av låvebygningen på gården.
    ARKITEKTOPPGAVE
    Halvorsen har allerede opprettet kontakt med Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo (AHO), som vurderer å bruke prosjektet på Skåtøy som avslutningsoppgave for kurset «Knapphet og kreativitet» til våren neste år.

    Han har også møtt motgang :
    Bygningssjefen har tidligere vært negativ til å ta inn Halvorsens prosjekt inn i kommuneplanen. Men i formannskapet var det flertall for å få konsekvensutredet forslaget.

    Konsekvensutredningen konkluderer med at kolonihageprosjektet ikke er tilrådelig, av hensyn til kulturlandskapet og jordvern.

    Halvorsen mener at konsekvensutredningen konkluderer ut fra gale premisser.

    – Det er ikke snakk om å plassere hyttene på dyrkbar mark. Å holde jorden i hevd er jo hele essensen i prosjektet mitt. Planen er å legge hyttene i ytterkant av jordet. Utbyggingen vil heller ikke komme i konflikt med et lekeareal i området, eller hindre fri ferdsel til sjøen.


    Strøm fra solceller på taket, og snøhetta involvert

    – Ved en tilfeldighet kjenner jeg en av arkitektene i Snøhetta fra før. Hun har nemlig hytte på Parisholmen like i nærheten av Skåtøy, og jeg kom i prat med henne for en tid tilbake om denne ideen. Hun var på befaring her i fjor våres sammen med to andre fra Snøhetta, og bestemte seg da for å «gå for det». At Snøhetta er med gir etter min mening prosjektet et kvalitetsstempel, som potensielle hyttekjøpere kanskje setter pris på, sier Halvorsen til bladet Anleggsmaskinen.
    https://www.hytteavisen.no/atten-snoehetta-hytter-bygges-paa-skaatoey-alle-med-egen-hageparsell.6091194-49617.html

  5. Et flott stykke arbeid som er levert av Steigan gjennom disse seks artiklene. Men i den siste artikkelen ble vi lovet en forståelse av dagen kapitalisme, noe som, dessverre, bare koker ned til et generelt utsagn om makt.

    Men her har vi heldigvis Marx’ påpekninger av samme forhold i bind 3 av Kapitalen, som står seg den dag i dag. Her kan de leses på engelsk:
    https://www.marxists.org/archive/marx/works/1894-c3/ch27.htm

    Og her i en norsk oversettelse, funnet på nettet:

    Karl Marx: Kredittens rolle i den kapitalistiske produksjon

    Til nå har kredittvesenet gitt oss anledning til å komme med følgende allmenne bemerkninger:

    I. Nødvendigheten av at det oppstår for å formidle utjevningen av den almene profittrate eller bevegelsen av denne utjevning, som hele den kapitalistiske produksjon er basert på.

    II. Reduksjon av sirkulasjonskostnadene.

    1. En hovedsirkulasjonskostnad er pengene selv, i den utstrekning de er egenverdi. På tre måter bidrar kredittvesenet til å økonomisere med pengene.

    A. Ved at de for en stor del av transaksjonenes vedkommende bortfaller helt.

    B. Ved at sirkulasjonen av omløpsmidlene/sirkulasjonsmidlene blir påskyndet. Dette faller delvis sammen med det som vil bli sagt under punkt 2. Denne akselereringen er nemlig på den ene side av teknisk art; det betyr at en mindre masse penger eller pengesymboler gjør samme tjeneste ved ellers uforandret størrelse eller mengde av de virkelige vareomsetninger som formidler forbruket. Dette henger sammen med bankvesenets teknikk. På den annen side påskynder kreditten farten i varemetamorfosen og dermed farten i pengesirkulasjonen.

    C. Gullpenger blir erstattet av papirpenger.

    1. Gjennom kreditten påskyndes de enkelte faser i sirkulasjonen eller varemetamorfosen, videre de enkelte faser i kapitalens sirkulasjon og dermed påskynding av reproduksjonsprosessen overhodet. (På den annen side gjør kreditten det mulig å øke intervallene mellom kjøp- og salgsoperasjonene og tjener dermed som basis for spekulasjon). Sammentrekning av reservefondene, noe som kan ses på to måter: på den ene siden som en minsking av omløpsmidlene/sirkulasjonsmidlene, på den annen side som en innskrenking av den del av kapitalen som alltid må eksistere i pengeform.

    III. Dannelsen av aksjeselskaper. Som følge derav:

    1. En voldsom utvidelse av nivået på produksjonen og på foretakene som hadde vært umulig for enkeltkapitaler. På samme måte blir også slike foretak som tidligere var regjeringsforetak samfunnsmessige.

    2. Kapitalen, som i og for seg er basert på samfunnsmessig produksjonsmåte og forutsetter en samfunnsmessig konsentrasjon av produksjonsmidler og arbeidskrefter, får her den direkte form av samfunnskapital (direkte assosierte individers kapital) i motsetning til privatkapitalen, og dens foretak fremstår som samfunnsforetak i motsetning til privatforetak. Det er en opphevelse av kapitalen som privateiendom innen grensene av selve den kapitalistiske produksjonsmåte.

    3. Forvandling av den virkelig fungerende kapitalist til bare disponent, forvalter av fremmed kapital, og av kapitaleierne til bare eiere, bare pengekapitalister. Selv om det utbyttet de mottar omfatter renten og bedriftseierfortjenesten, d.v.s. totalprofitten (disponentens gasje er eller skal være ren arbeidslønn for en spesiell sort kvalifisert arbeid, hvis pris blir regulert av arbeidsmarkedet på samme måte som prisen for alt annet arbeid), blir denne profitt nå bare innkassert i form av rente, d.v.s. som ren godtgjørelse for kapitaleiendom, som nå er helt skilt fra funksjonen i den virkelige reproduksjonsprosess, på samme måte som denne funksjon, i disponentens person, er skilt fra kapitaleiendommen. Profitten fremtrer således (og nå ikke lenger bare den ene del av den, renten, som bygger sin rettferdiggjøring på låntagerens profitt) som ren tilegning av fremmed merarbeid, med utspring i produksjonsmidlenes forvandling til kapital, d.v.s. deres fremmedgjøring overfor de virkelige produsenter, i deres motsetning som fremmed eiendom i forhold til alle individer som virkelig er virksomme i produksjonen, fra disponenten og ned til den siste arbeider. I aksjeselskapene er funksjonen skilt fra kapitaleiendommen, er altså også arbeidet fullstendig skilt fra eiendomsretten til produksjonsmidlene og merarbeidet. Dette resultat av den kapitalistiske produksjons høyeste utvikling er et nødvendig gjennomgangspunkt for å kunne forvandle kapitalen tilbake til produsentenes eiendom, men da ikke lenger som enkeltstående produsenters privateiendom, men som deres assosierte eiendom, som umiddelbar samfunnseiendom. Det er på den annen side et gjennomgangspunkt for å forvandle alle funksjoner i reproduksjonsprosessen som hittil ennå har vært knyttet til kapitaleiendommen til rene funksjoner for de assosierte produsenter, til samfunnsmessige funksjoner.

    Før vi går videre er å bemerke følgende som er av økonomisk viktighet: Siden profitten her antar den rene renteform kan slike foretagender fortsette å eksistere når de bare kaster av seg rente, og dette er en av årsakene som bremser på den almene profittrates fall, idet disse bedriftene, hvor den konstante kapital er kolossal i forhold til den variable, ikke nødvendigvis inngår i utjevningen av den almene profittrate.

    Dette er en opphevelse av den kapitalistiske produksjonsmåte innen rammen av den kapitalistiske produksjonsmåten og dermed en motsigelse som opphever seg selv, som ved første blikk fremtrer som bare et overgangspunkt til en ny produksjonsform. Som en slik motsigelse fremtrer den da også i det ytre. Den oppretter i visse sfærer et monopol og utfordrer dermed statens innblanding. Den produserer et nytt finansaristokrati, en ny type parasitter i form av prosjektmakere, grunnleggere og rent nominelle direktører; et helt system av svindel og bedrag når det gjelder nyopprettelser, aksjeemisjoner og aksjehandel. Det er privatproduksjon uten kontroll av privateiendommen.

    1. Bortsett fra aksjevesenet – som er en opphevelse av den kapitalistiske privatindustri på basis av selve det kapitalistiske system og som tilintetgjør privatindustrien i samme grad som det utvider seg og griper over i nye produksjonssfærer – byr kreditten den enkelte kapitalist eller den som går for å være kapitalist innen visse grenser en absolutt disposisjonsrett over fremmed kapital og fremmed eiendom og dermed over fremmed arbeid.

    Disposisjonsrett over samfunnsmessig og ikke egen kapital gir ham disposisjonsrett over samfunnsmessig arbeid. Selve den kapital man virkelig eier eller som publikum tror man eier, blir nå bare grunnlaget for kredittoverbygningen. Dette gjelder i særdeleshet for engroshandelen som størsteparten av det samfunnsmessige produkt passerer igjennom. Her forsvinner enhver målestokk og enhver forklaringsgrunn som kunne være mer eller mindre berettiget innen den kapitalistiske produksjonsmåte. Det den spekulerende grossist risikerer, er ikke hans eiendom, det er samfunnsmessig eiendom. Like banal blir frasen om kapitalens opprinnelse i oppsparing, idet han jo nettopp forlanger at andre skal spare for ham. ( Innskudd av Engels om Panamasvindelen …) Den andre frasen om forsakelsen blir direkte avslørt av hans luksus som nå også i seg selv blir kredittmiddel. Forestillinger som ennå kunne ha hatt en mening på et lavere utviklingstrinn av den kapitalistiske produksjon, blir her totalt meningsløse. Suksess og fiasko fører her samtidig til en konsentrasjon av kapitalene og dermed til ekspropriasjon i kjempemessig målestokk. Ekspropriasjonen rammer her både de umiddelbare produsenter og de mindre og middels store kapitalister selv. Denne ekspropriasjon er utgangspunktet for den kapitalistiske produksjonsmåte; dens gjennomføring er dens mål, og i siste instans er målet å ekspropriere alle enkeltpersoner fra produksjonsmidlene, som i og med utviklingen av den samfunnsmessige produksjon slutter å være midler for privatproduksjon og produkter av privatproduksjon, som bare kan være produksjonsmidler i hendene på de assosierte produsenter og dermed deres samfunnsmessige produkt. Denne ekspropriasjon fremstår imidlertid innen selve det kapitalistiske system i en motsetningsfylt form, som de fås tilegning av den samfunnsmessige eiendom; og kredittvesenet gir disse få stadig mer karakteren av lykkejegere. Siden eiendommen her eksisterer i aksjeformen, blir dens bevegelse og overføring et resultat av spillet på børsen, hvor småfiskene blir slukt av haiene og sauene av børsulvene. I aksjevesenet eksisterer allerede en motsetning mot den gamle form, hvor samfunnsmessig produksjonsmiddel fremtrer som individuell eiendom; men forvandlingen til aksjeformen er i seg selv ennå holdt innen de kapitalistiske grenser; istedenforå overvinne motsetningen mellom rikdommens karakter som samfunnsmessig og som privat rikdom, gir den denne motsetning bare en ny form.

    Arbeidernes egne kooperative fabrikker er, innen rammen av den gamle form, det første gjennombrudd gjennom denne gamle form, til tross for at de selvfølgelig overalt, i deres virkelige organisasjon, reproduserer og må reprodusere alle mangler ved det bestående system. Men motsetningen mellom kapital og arbeid er opphevet i disse fabrikkene, selv om det til å begynne med bare har skjedd i den form at arbeiderne som assosiasjon er deres egen kapitalist, d.v.s. at de bruker produksjonsmidlene til ansettelse av eget arbeid. De viser hvordan det på et visst utviklingstrinn av de materielle produktivkrefter og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsformer naturnødvendig oppstår og utvikler seg en ny produksjonsmåte ut fra den gamle. Uten fabrikksystemet, som har sitt utspring i den kapitalistiske produksjonsmåte, ville det ikke ha kunnet oppstå kooperative fabrikker, heller ikke uten kredittsystemet som har sitt utspring i samme kapitalistiske produksjonsmåte. Dette kredittsystemet, som utgjør hovedgrunnlaget for den gradvise forvandling av de kapitalistiske privatbedrifter til aksjeselskaper, gir også midlene til gradvis å kunne utvide de kooperative bedriftene i mer eller mindre nasjonal målestokk. De kapitalistiske aksjeselskapene må på samme måte som de kooperative fabrikkene betraktes som overgangsformer fra den kapitalistiske produksjonsmåte til den assosierte, bare med den forskjell at motsetningen i den ene form er blitt opphevet negativt og i den andre positivt.

    Vi har hittil sett på kredittvesenets utvikling – og den deri latent innbefattede oppheving av kapitaleiendommen – hovedsaklig i relasjon til den industrielle kapital. I de følgende kapitler skal vi se på kreditten i relasjon til den rentebærende kapital som sådan, både dens virkning på denne kapital og den form den her antar; det er i det hele tatt enkelte spesifikke økonomiske spørsmål som må berøres i denne sammenheng.

    Men først dette:

    Kredittsystemet fremtrer som den viktigste hevstangen for overproduksjonen og overspekulasjonen innen handelen, bare mens reproduksjonsprosessen, som er elastisk, her forseres til sin ytterste grense og fordi en stor del av den samfunnsmessige kapitalen anvendes av ikke-eiere, som behandler den på en annen måte enn eieren, som engstelig overvåker hvordan han skal anvende sin begrensete privatkapital så langt han selv fungerer. Dette viser bare at verdiøkningen av kapitalen, som er grunnlagt på den motsigelsesfylt karakteren til den kapitalistiske produksjonen, bare når til et visst punkt som virkelig fri utvikling, altså at produksjonen danner en indre lenke eller barriere som kredittvesenet hele tiden bryter igjennom. Dermed fremskynder kreditvesenet den materielle utviklingen av produktivkreftene og danningen av verdensmarkedet. Det er den historiske oppgaven til den kapitalistiske produksjonsmåten å frembringe dette materielle grunnlag for den nye produksjonsformen inntil et visst nivå. Samtidig påskynder kreditten de voldsomme utbruddene av denne motsetning, krisene, og dermed elementene til oppløsning av den gamle produksjonsmåten.

    Denne innebygde, dobbelte karakteren i kredittsystemet: på den ene siden at det er drivfjær for den kapitalistiske produksjonen, og utvikler berikelse gjennom utbytting av fremmed arbeid til det reneste og mest kolossale spille- og svindelsystem og stadig innskrenker tallet på de som driver utbytting av den samfunnsmessige rikdommen; på den andre siden at det danner overgangsformene til en ny produksjonsmåte, - denne dobbeltsidighet er det som gir kredittens viktigste forkynnere fra Law til Isaak Péreire deres vennlige blandingskarakter av svindler og profet.

  6. AnneBrit says:

    Du tenke for snevert om demokrati. Du må huske at vi lever i nytalens tid, der ingen ord lenger betyr hva de gjorde før. Vi lever ikke i et demokrati, vi lever i oligarki, særlig på lokalnivå. Kornsiloen i Kristansand og Stjørdal kulturhus er to eksempler på oligarkstyre.

  7. Da syns jeg du skal studere mer nøye Marx’ tekst her!

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

99 flere kommentarer

Deltakere

Historisk kommentararkiv

108 KOMMENTARER

  1. […] Allikevel fortsetter jeg å drømme om lommedemokratiet og lommetunet. Men det gjør ikke de som sitter på toppen av imperialismens pyramide. Og heller ikke mange andre. Selv om både Terje Bongard, Ross Chapin og Eva Røyrane har skrevet flotte bøker om hvor godt vi kunne fått det i lommesamfunnet. For er det noe vi trenger i vår tid, er det små lommer av identitet og tilhørighet. – LeveVeg […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.