Krise og handlingslammelse i tysk politikk

0
Illustrasjon: Fer Gregory, Shutterstock

Tyskland hadde to store folkepartier, som bar den politiske storkoalisjonen i landet. Det var CDU/CSU som kontrollerte og hadde tilliten fra de konservative og kristne, og var de borgerlige velgernes parti, og det var SPD, som kontrollerte arbeiderstemmene og var de store landsorganisasjonenes parti. Begge partiene har naturligvis på samme tid vært den tyske kapitalens og den tyske imperialismens partier og har vært politiske garantister for stabilitet.

SPD har forlengst mistet rollen som folkeparti og sin kontroll over arbeiderstemmene, og det har vendt arbeiderne ryggen på en så demonstrativ måte at arbeiderne ser etter andre alternativer. Ved siden av å være et parti for mer union i EU, er det et parti som søker den urbane middelklassens støtte og formidler deres verdier og fordommer. Dette truer med å gi partiet banesåret.

I de første av Angelas Merkels perioder var hun Tysklands ubestridte leder. På sin ukarismatiske, men tydelige måte, klarte hun å framstå som den som sto for de lange linjene i landets politikk, og i EU var hennes røst utslagsgivende, slik som da EU de facto avsatte Silvio Berlusconi i Italia eller tvang grekerne ned i knestående under finanskrisa. Hun var mor til Die Energiewende, som liksom skulle gjøre Tyskland uavhengig av fossil energi og til et foregangsland innen fornybar energi. Og det var hennes autoritet, mer enn noe annet, som fikk tyskerne til å svært stor grad å akseptere politikken med åpne grenser under flyktningkrisa i 2015.

Men magien er brutt. Merkels æra er over, sjøl om hun etter planen skal fortsette som forbundskansler ut perioden. Partiet hennes, CDU, har valgt en etterfølger som knapt noen i Norge husker navnet på, nemlig Annegret Kramp-Karrenbauer, som når hun åpner munnen eller skriver noe, gjør det tydelig at det heller ikke er noen grunn til å prøve å huske det. AKK, som hun kalles, er ingen leder, framstår ikke som noen leder, og har ikke klart å gi noen ny retning verken for partiet eller landet.

SPDs ledere er like uvesentlige. Willy Brandts og Gerhard Schröders parti er nå overtatt av ubetydeligheter som Saskia Esken og Norbert Walter-Borjans, siden partiet på moderne vis holder seg med to ikke-ledere. Deres mest markante standpunkt er at de ønsker å avkriminalisere cannabis, kanskje like greit, fordi tyskerne med dem i ledelsen antakelig vil ønske å ta seg en joint for å glemme hverdagen.

Velgerne reagerer

Særlig i det gamle Øst-Tyskland har storkoalisjonen mistet svært mye av det den hadde av tillit. Det viste seg ved regionsvalgene tidligere i 2019.

Landdagsvalgene i de tyske delstatene Brandenburg og Sachsen ble akkurat det jordskredet som meningsmålingene tydet på, og som vi skrev om her. Det ble faktisk en enda større tilbakegang for sosialdemokratene og en enda større framgang for AfD enn det de siste målingene viste. Magasinet Der Spiegel skriver at «det ble et sjokk, men ikke det jordskjelvet alle fryktet». Det er fattigmanns trøst. Ja, CDU ble fortsatt største parti i Sachsen, men det var etter et tap på over 7 prosentpoeng. Og med AfD på på en soleklar annenplass med 27,5 prosent mot meningsmålingenes 24,5 prosent. Og ja, SPD ble størst i Brandenburg, og det til og med litt større enn antatt på forhånd, men tapet ble på 5,7 prosent og AfD fikk 23,5 prosent mot de 21 prosent som var antatt i meningsmålingene.

Det er Grüne, og ikke SPD som er blitt det urbane småborgerskapets parti, og de er så langt fra arbeiderklassen det nesten er mulig å komme.

Les: Tyskland: dobbelt ørefik til storkoalisjonen

Les også: Full krise i tysk sosialdemokrati

Meningsmåling ved utgangen av 2019

Hadde det vært valg til Forbundsdagen i desember 2019, ville frustrasjonen, handlingslammelsen og forvirringen manifestert seg. Dette er et sammendrag av de siste målingene med resultatene fra siste valg ute til høyre:

CDU/CSU har pleid å ha minst hver tredje tyske velger i lomma, nå bikker de ned mot å ha bare hver fjerde velger der. SPD var tradisjonelt et over 30 prosentparti, hadde ved siste valg 20,5% og sliter nå med å holde seg over 10%. Hadde det vært valg nå, ville de antakelig bli slått av Alternative für Deutschland (AfD). AfD gjorde brakvalg i Øst-Tyskland, der de har sopt til seg arbeiderstemmer fra Linke og SPD samtidig som de har gjort innhogg i de kristne og konservative velgerskarene til CDU. Men på landsbasis har de ennå ikke klart å bryte den kritiske 16%-barrieren. (Markedsførerne sier at bryter du den, kan du godt komme til å surfe til 25% eller 30%.) Linke og FDP holder seg stabile iunder 10%.

Tyskland står overfor en serie krevende og uløste problemer, slik som kollapsen til vindkraftindustrien, den svært alvorlige krisa i bilindustrien, som ikke klarer å levere de bilene EU-kommisjonen har vedtatt, svikten i tilliten til USA, kaoset i EU, den økende svikten i energipolitikken, behovet for nyorientering i forhold til Russland og Kina, store problemer med migrasjon og manglende integrasjon, kapitalens ønske om en styrket tysk imperialisme og militær opprustning. Bare for å ha nevnt noe. Ingen av partiene makter å ta noen lederrolle, og velgerne er møkk lei av dem.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Konferansebanner2020-1024x546.png
Forrige artikkelJournalist: Newsweek undertrykte nyheten om OPCW-skandalen og truet meg
Neste artikkelAmbulanseflyskandalen, samrøre, inkompetanse og et mageplask for regjeringas anbudspolitikk
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).