oss 100 kroner!
Av Tollef Hovig.
På 1980-tallet skjedde det en stille revolusjon i måten penge- og kredittorganisasjonen i høyinntektslandene virket på. En revolusjon som endret måten kapitalismen fungerer på. En stille revolusjon som har gått de fleste økonomer hus forbi, og som venstresiden har oversett. En revolusjon som har preget kapitalismen de siste 40 årene, og har fått vidtrekkende konsekvenser. I denne artikkelen skal jeg kaste litt lys over denne stille revolusjonen.
Overgangen fra gullstandard til kontostandard
Etter at gullstandarden brøt sammen på 1930- tallet, overtok papirpengene for gullet. Vi kan si at det innledet den monetære æraen, som gradvis ble lagt om på 1970- tallet og endte mer eller mindre på 1980- tallet. Sentralbankene kunne i denne perioden rent teoretisk sett trykke så mye penger de ville, og sette dem ut i sirkulasjon. Hva begrenset sentralbankene i pengetrykkingen? For enklest å forstå begrensningene, må man se for seg den økonomiske aktiviteten i et land som en strøm av transaksjoner. Med en transaksjon mener jeg en økonomisk handling som forutsetter at penger flyttes fra en person til en annen. Etter hvert som det er vekst i et land, vil nødvendigvis denne strømmen av transaksjoner utvide seg. Dersom det ble trykket flere penger enn det som var nødvendig for å betjene denne strømmen av transaksjoner, ville strømmen av transaksjoner øke noe, men samtidig ville pengevolumet fort bli for stort i forhold til behovet, og pengene ville bli mindre verdt. Det ville bli inflasjon. Dersom det ble trykket for lite penger i forhold til behovet, ville strømmen av transaksjoner strupes, som under den store depresjonen, og det ville bli, ja nettopp, depresjon.
Vi kan se for oss to verdener, en som består av en transaksjonsstrøm og en som består av et pengevolum, som lever hver sine liv. Det som skjer fra 1960-tallet er at flere og flere personer får konto i private banker, lønnskonto, sparekonto, kredittkonto etc. Det blir da slik at det er de private bankene som utsteder lån direkte til kundene. Gradvis flyttes pengetrykking i sentralbanken over til å bli kreditt fra de private bankene direkte til kundene. I dag utgjør sedler og mynter en såpass minimal andel som 2%-3% av pengevolumet, og det private bankvesenet ivrer for å få sedler og mynter helt bort. Når de private bankene yter kreditt direkte til kundene, knyttes de to verdener, transaksjonsstrømmen og pengevolumet sammen i en verden. Bankene låner alltid ut penger til en definert transaksjon, en bedrift skal utvide sin virksomhet og søker mer lån, en gründer skal finansiere sin virksomhet, en person skal kjøpe bolig og trenger et lån, en annen skal kjøpe bil og tar et forbrukslån etc. Bankens virksomhet består i å vurdere godheten i disse lånesøknadene, de må påse at kreditten går til transaksjoner hvor de får igjen sine penger, og leien for pengene – renta. Etter hvert blir denne måten å organisere den økonomiske aktiviteten og finansieringen på, den helt dominerende i samfunnet. Denne stille revolusjonen har fått vidtrekkende konsekvenser.
Pengevekst uten inflasjon
For det første blir bankene nå i stand til å øke pengeforsyningen til samfunnet uten at det blir inflasjon. I og med at strømmen av transaksjoner og pengemengden (kreditten) er knyttet sammen, skal det mye til at det blir ubalanse dem imellom. Denne ubalansen som tidligere kunne forårsake finanskriser gjør ikke det lenger. Nå og fremover, blir det finanskriser på grunn av at de som har fått lån, ikke klarer å betale dem tilbake – lånekriser.
Tilbudet på kreditt blir større enn etterspørselen – fallende rente
Det at en økning av pengeforsyningen ikke lenger fører til at pengene blir mindre verdt, inflasjon, fører til at for første gang i historien blir tilbudet på kapital større enn etterspørselen. Det fører til en gradvis fallende rente. Grafen under viser utviklingen av rentenivået i USA. En utvikling som er en veldig typisk utvikling for alle høyinntektslandene som utvikler kontostandard omtrent på samme tid:
Den blå linjen viser det vi kan kalle en «grunnlagsrente», og den oransje viser boligrenta. Vi ser en rask stigning av renta fra modellen legges om på 1970-tallet, hvor situasjonen er en oppdemmet etterspørsel etter kreditt, til tilbudet blir større enn etterspørselen på 1980-tallet Fra det punktet ser vi en gradvis fallende rente fordi tilbudet holder seg større enn etterspørselen.
Stort tilbud og fallende rente fører til at mer gjeld kan betjenes for samme utgift
En fallende rente fører naturligvis til at låntageren kan betjene mer og mer gjeld uten å øke kostnadene, dvs. renteutgiftene. Det skjer da også i alle høyinntektsland, fra det øyeblikket renta begynner å falle, øker gjeldsmengden. Vi kan igjen benytte USA for en bevegelse som har vært den samme i alle høyinntektslandene:
Vi ser en relativt stabil gjeldsmengde fram til kontostandarden gjør sitt inntog på 1970-tallet, så ser vi en voldsom økning i gjeldsmengden fram til 2010 når rentefallet begynner å flate ut. Når rentefallet flater ut, begynner også veksten i gjeld å flate ut. Jeg gjør oppmerksom på at det finnes litt forskjellig data om gjeldsmengden i de ulike land, og utflatingen i gjeldsmengden er ikke like markant som i denne framstillingen i andre framstillinger. Det som er viktig for oss her, er at alle om enn i litt forskjellig grad, viser den samme utflatingen.
Økningen i gjeldsmengden i forhold til veksten i BNP
Vi ser at grafen gjengir veksten i gjeld, i forhold til BNP. Hvis vi sånn grovt anslår veksten i gjeldsmengde fra 1,7 ganger BNP i 1975, til 4 ganger BNP i 2010, kan vi si at gjeldsmengden grovt sett har vokst 2,3 ganger (230%) så raskt som BNP i løpet av 35 år. Hvis vi gjør om det til gjennomsnittlig årlig vekst, ser vi at gjeldsmengden har vokst 6,5% mer enn BNP hvert eneste år. Årlig gjennomsnittlig vekst av BNP i USA fra 2000 til 2014 var 1,7%, noe lavere enn før år 2000. Hvor mye av denne veksten som kommer fra økningen i gjeldsmengden finnes det ikke noe anslag over, men man kan vel anta at andelen er vesentlig.
Gjeldsøkning i alle kapitalformer
Vi ser av grafen over at økningen i gjeldsmengden har vært spesielt stor i finansiell sektor, så følger næringslivet for øvrig (non financial sector). Det er en utvikling som er lik i alle høyinntektslandene. Borgerlige økonomer er ynder å beskrive husholdningenes gjeld som det store samfunnsproblemet, men det er propaganda. Den store gjeldsveksten er i næringslivet, og da spesielt i finansiell sektor. Denne økningen i gjeld må ha ført til kraftig vekst i alle sektorene. Det er vel rimelig å anta at veksten i høyinntektslandene hadde vært negativ uten denne gjeldsveksten. Svaret må derfor være at veksten i høyinntektslandene har vært gjeldsdrevet. Jeg skal se nærmere på perioden etter at gjeldsveksten har avtatt, i en senere artikkel.
Tollef Hovig
