Er veksten i høyinntektslandene gjeldsdrevet?

63
Illustrasjon: Shutterstock
Tollef Hovig

Av Tollef Hovig.

På 1980-tallet skjedde det en stille revolusjon i måten penge- og kredittorganisasjonen i høyinntektslandene virket på. En revolusjon som endret måten kapitalismen fungerer på. En stille revolusjon som har gått de fleste økonomer hus forbi, og som venstresiden har oversett. En revolusjon som har preget kapitalismen de siste 40 årene, og har fått vidtrekkende konsekvenser. I denne artikkelen skal jeg kaste litt lys over denne stille revolusjonen.

Overgangen fra gullstandard til kontostandard

Etter at gullstandarden brøt sammen på 1930- tallet, overtok papirpengene for gullet. Vi kan si at det innledet den monetære æraen, som gradvis ble lagt om på 1970- tallet og endte mer eller mindre på 1980- tallet. Sentralbankene kunne i denne perioden rent teoretisk sett trykke så mye penger de ville, og sette dem ut i sirkulasjon. Hva begrenset sentralbankene i pengetrykkingen? For enklest å forstå begrensningene, må man se for seg den økonomiske aktiviteten i et land som en strøm av transaksjoner. Med en transaksjon mener jeg en økonomisk handling som forutsetter at penger flyttes fra en person til en annen. Etter hvert som det er vekst i et land, vil nødvendigvis denne strømmen av transaksjoner utvide seg. Dersom det ble trykket flere penger enn det som var nødvendig for å betjene denne strømmen av transaksjoner, ville strømmen av transaksjoner øke noe, men samtidig ville pengevolumet fort bli for stort i forhold til behovet, og pengene ville bli mindre verdt. Det ville bli inflasjon. Dersom det ble trykket for lite penger i forhold til behovet, ville strømmen av transaksjoner strupes, som under den store depresjonen, og det ville bli, ja nettopp, depresjon.

Vi kan se for oss to verdener, en som består av en transaksjonsstrøm og en som består av et pengevolum, som lever hver sine liv. Det som skjer fra 1960-tallet er at flere og flere personer får konto i private banker, lønnskonto, sparekonto, kredittkonto etc. Det blir da slik at det er de private bankene som utsteder lån direkte til kundene. Gradvis flyttes pengetrykking i sentralbanken over til å bli kreditt fra de private bankene direkte til kundene. I dag utgjør sedler og mynter en såpass minimal andel som 2%-3% av pengevolumet, og det private bankvesenet ivrer for å få sedler og mynter helt bort. Når de private bankene yter kreditt direkte til kundene, knyttes de to verdener, transaksjonsstrømmen og pengevolumet sammen i en verden. Bankene låner alltid ut penger til en definert transaksjon, en bedrift skal utvide sin virksomhet og søker mer lån, en gründer skal finansiere sin virksomhet, en person skal kjøpe bolig og trenger et lån, en annen skal kjøpe bil og tar et forbrukslån etc. Bankens virksomhet består i å vurdere godheten i disse lånesøknadene, de må påse at kreditten går til transaksjoner hvor de får igjen sine penger, og leien for pengene – renta. Etter hvert blir denne måten å organisere den økonomiske aktiviteten og finansieringen på, den helt dominerende i samfunnet. Denne stille revolusjonen har fått vidtrekkende konsekvenser.

Pengevekst uten inflasjon

For det første blir bankene nå i stand til å øke pengeforsyningen til samfunnet uten at det blir inflasjon. I og med at strømmen av transaksjoner og pengemengden (kreditten) er knyttet sammen, skal det mye til at det blir ubalanse dem imellom. Denne ubalansen som tidligere kunne forårsake finanskriser gjør ikke det lenger. Nå og fremover, blir det finanskriser på grunn av at de som har fått lån, ikke klarer å betale dem tilbake – lånekriser.

Tilbudet på kreditt blir større enn etterspørselen – fallende rente

Det at en økning av pengeforsyningen ikke lenger fører til at pengene blir mindre verdt, inflasjon, fører til at for første gang i historien blir tilbudet på kapital større enn etterspørselen. Det fører til en gradvis fallende rente. Grafen under viser utviklingen av rentenivået i USA. En utvikling som er en veldig typisk utvikling for alle høyinntektslandene som utvikler kontostandard omtrent på samme tid:

Den blå linjen viser det vi kan kalle en «grunnlagsrente», og den oransje viser boligrenta. Vi ser en rask stigning av renta fra modellen legges om på 1970-tallet, hvor situasjonen er en oppdemmet etterspørsel etter kreditt, til tilbudet blir større enn etterspørselen på 1980-tallet Fra det punktet ser vi en gradvis fallende rente fordi tilbudet holder seg større enn etterspørselen.

Stort tilbud og fallende rente fører til at mer gjeld kan betjenes for samme utgift

En fallende rente fører naturligvis til at låntageren kan betjene mer og mer gjeld uten å øke kostnadene, dvs. renteutgiftene. Det skjer da også i alle høyinntektsland, fra det øyeblikket renta begynner å falle, øker gjeldsmengden. Vi kan igjen benytte USA for en bevegelse som har vært den samme i alle høyinntektslandene:

Vi ser en relativt stabil gjeldsmengde fram til kontostandarden gjør sitt inntog på 1970-tallet, så ser vi en voldsom økning i gjeldsmengden fram til 2010 når rentefallet begynner å flate ut. Når rentefallet flater ut, begynner også veksten i gjeld å flate ut. Jeg gjør oppmerksom på at det finnes litt forskjellig data om gjeldsmengden i de ulike land, og utflatingen i gjeldsmengden er ikke like markant som i denne framstillingen i andre framstillinger. Det som er viktig for oss her, er at alle om enn i litt forskjellig grad, viser den samme utflatingen.

Økningen i gjeldsmengden i forhold til veksten i BNP

Vi ser at grafen gjengir veksten i gjeld, i forhold til BNP. Hvis vi sånn grovt anslår veksten i gjeldsmengde fra 1,7 ganger BNP i 1975, til 4 ganger BNP i 2010, kan vi si at gjeldsmengden grovt sett har vokst 2,3 ganger (230%) så raskt som BNP i løpet av 35 år. Hvis vi gjør om det til gjennomsnittlig årlig vekst, ser vi at gjeldsmengden har vokst 6,5% mer enn BNP hvert eneste år. Årlig gjennomsnittlig vekst av BNP i USA fra 2000 til 2014 var 1,7%, noe lavere enn før år 2000. Hvor mye av denne veksten som kommer fra økningen i gjeldsmengden finnes det ikke noe anslag over, men man kan vel anta at andelen er vesentlig.

Gjeldsøkning i alle kapitalformer

Vi ser av grafen over at økningen i gjeldsmengden har vært spesielt stor i finansiell sektor, så følger næringslivet for øvrig (non financial sector). Det er en utvikling som er lik i alle høyinntektslandene. Borgerlige økonomer er ynder å beskrive husholdningenes gjeld som det store samfunnsproblemet, men det er propaganda. Den store gjeldsveksten er i næringslivet, og da spesielt i finansiell sektor. Denne økningen i gjeld må ha ført til kraftig vekst i alle sektorene. Det er vel rimelig å anta at veksten i høyinntektslandene hadde vært negativ uten denne gjeldsveksten. Svaret må derfor være at veksten i høyinntektslandene har vært gjeldsdrevet. Jeg skal se nærmere på perioden etter at gjeldsveksten har avtatt, i en senere artikkel.

Tollef Hovig

Les også:

MMT – Modern Monetary Theory, er det en ny mirakelkur?

Eldrebølgen – er den en trussel?

Hvor går boligprisene?

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. ABC says:

    Viktig artikkel. Klart at vi øker pengermengden noe hinsides. Det finnes økonomer som har påpekt det samme men den seriøse diskusjonen uteblir.

    “For det første blir bankene nå i stand til å øke pengeforsyningen til samfunnet uten at det blir inflasjon.”

    I Norge så kjør vi på. Om min matematikk er riktig.

    Ved utgangen av juni 2019 var publikums innenlandske lånegjeld (K2)
    kr 5 903 000 000 000,00
    Tolvmånedersveksten i publikums innenlandske lånegjeld var 5,7 prosent
    kr 336 471 000 000,00
    Delt på arbeidsstyrken 2 816 000 personer/ per person og år økning i gjeld
    kr 119 485,44
    Delt på 12 måneder/ per person og år økning i gjeld per måned og person i arbeidsstyrken.
    kr 9 957,12

    Pluss oljefondet, 230 milliarder per år inn i økonomien;)

  2. Om noen skulle være i tvil, så er det fortsatt sånn at summen av all gjeld og alle tilgodehavender i verden er null.

    Dette burde etter mitt skjønn være selvinnlysende, men det er faktisk ikke alle som er klar over det. Vi har ikke gjeld til aliens.

  3. AnneBrit says:

    JA - den er drevet av gjeld - ikke la denne tåkefyrsten lede dere inn i heimen hans.
    Problemet med å blande kapital og penger, sparing og investering, er at selv om det gir veldig fine modeller, hjelper det lite når realiteten slår inn. Det er forskjell på ei ku og hva den er verdt på papiret - og livdyrprisene er mer preget av tilskuddspolitikk, enn realitetene. Det er forskjell på å betale ned gjeld(sparing) og å bruke pengene til å kjøpe ei ku til, men hvis du ikke gjør det første har du heller inegn grunn til å gjøre det andre, så når energiprisene stiger til himmels er en glad om en kan beholde livsgrunnlaget. Det er jo ikke slik at vi har håp om noen inntektsøkning, og når renta er så lav, blir det lite å hente fra den kanten også. Så selv om vi kunne ha lånt mye mer på gården, har vi mer enn nok med å klare å betale på det vi allerede skylder. Som er litt mer enne vi gjorde da vi tok over for tretti år siden, men adskillig mindre enn mange jeg kjenner. (De har ikke den økonomiske norges-historien så nært inn på livet).

    Professor Steve Keen har vist at i en geldsdrevet økonomi, må ikke bare gjelden stadig øke, den må øke ekspotensielt for å øke brutto-nasjonal-produktet.
    Kritikken mine finans-venner har mot dagens system, er at det er planøkonomi i alt annet enn navnet- bare at den er privatisert og tåkelagt.

  4. Hva er intrabankmarkedet til for da?

  5. Tollef says:

    Det kan sammenlignes med bolig. Normalt skaper banken varen kapital, som den lar en annen disponere mot en leie, renten. Så samler banken sammen en bunke lån i en pakke, som den i stedet for å leie ut, selger. På samme måte som en som eier en bolig, kan selge den i stedet for å leie den ut. Dette er en metode for bankene til å få lån ut av balansen, slik at de får den ned i forhold til kjernekapitalkravet. Når de får balansen ned på denne måten kan de tilby tilsvarende mye ny kreditt i markedet. Det er en metode til å øke kredittmengden og å unngå kravene til kjernekapital. Dette var originalt et amerikansk fenomen og ikke lov i Europa, men ble i begrenset omfang tillatt i Europa på slutten av 90-tallet. Se for eksempel https://www.ecb.europa.eu/pub/pdf/fsr/art/ecb.fsrart200506_04.en.pdf?9de8ad1210a8f0d7a08aa220daf571ac

  6. Der tar du feil, man får en temmelig lik rentes rente effekt i begge tilfeller

    Summen av en rente på X prosent per år over Y år er (1+x) opphøyet i eksponenten Y.

    Eksempel 1:

    2 % rente over 35 år gir for eksempel 200% vekst

    2,5 % rente over 35 år gir 237%

    4,5% rente over 35 år gir 466%

    Det vil si at dersom BNP eksempelvis har vokst med 2% over 35år har den doblet seg. Dersom gjelden har vokst med 2,5% mer enn BNP, altså med 4,5% så har den vokst til 466%, som er forholdsvis 233% mer enn en dobling.

    Eksempel 2: anta at BNP vokser 3% per år i 35 år, det gir 281% vekst

    Dersom gjelden øker 2,5% mer enn BNP, altså med 5,5%, gir det 651%

    For å finne forholdet mellom gjeldsvekst og BNP vekst må 651% deles på 281%, noe som viser at gjelden her har vokst 232% mer enn BNP. Altså temmelig likt som i eksempel 1.

  7. Her syns jeg du roter det skikkelig til Tollef. Enhver gjeld skal betales til en motpart. Denne motparten har et tilgodehavende som er nøyaktig like stor som gjelden.

    Dette får ikke gått i annet en null på verdensbasis.

  8. Det er nok feil. Man kan ikke øke kjernekapitalen ved å ta opp lån. Mangler man kjernekapital må man be aksjonærene om å skyte inn mer penger, det vil si utvide aksjekapitalen.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

55 flere kommentarer

Deltakere