Eldrebølgen – er den en trussel?

5
Illustrasjon: Shutterstock. Søylene er bare ment som illustrasjon av temaet ikke som eksakte størrelser.
Tollef Hovig

Av Tollef Hovig.

I de senere årene har høyrepartier lansert en kommende eldrebølge som en trussel mot velferdsstaten. De ønsker tydeligvis å bygge ned velferdsstaten og bruker en kommende eldrebølge som brekkstang for det. Vi kal la den høyrevridde tenketanken Civita formulere propagandaen (Civita notat nr. 2, 2012): «Velferdsstaten, slik vi er vant til at den utvikler seg, står overfor store utfordringer. Med den nåværende utviklingsbanen er den ikke bærekraftig på lengre sikt.»

Før vi ser nærmere på denne påstanden, må begrepene arbeidsrate/sysselsettingsprosent og arbeidsløshet avklares. Arbeidsrate og sysselsettingsprosent er to navn for det samme. Det er hvor stor andel av den arbeidsføre befolkningen som er i arbeid. I det videre vil jeg benytte navnet sysselsettingsprosent. Arbeidsløshet – det er et politisk styrt, tynt sjikt med mennesker, mellom de som er sysselsatt, og de som ikke er sysselsatt. Størrelsen på dette sjiktet, altså størrelsen på arbeidsløsheten, reguleres gjennom politiske beslutninger. Vi kan benytte en graf fra sentralbanken i USA for å illustrere dette.

Vi ser her sysselsettingsprosenten angitt i blå strek med skalaen på venstre side, og arbeidsløsheten som rød sterk med skalaen på høyre side. Vi ser nøyere på utviklingen etter 2010, og ser da at arbeidsløsheten har falt fra 10% til 5%, til sammen 5%. Man skulle da med uendrede regler se en tilsvarende stigning i sysselsettingsprosenten, men den har bare steget fra 58,5% til 59,5%, dvs. 1%. Det betyr at reglene for hvordan sjiktet av arbeidsledige beregnes, har endret seg i perioden. Det samme kan vi observere i Norge. På 70-tallet, da andelen sysselsatte lå på 60 %, lå arbeidsløsheten rundt 2 %, mens i dag når andelen sysselsatte ligger rundt 67 %, ligger arbeidsløsheten rundt 4,5 %. Dette kan bare forklares med politiske beslutninger. For å vurdere eldrebølgen er sysselsettingsprosenten den viktige størrelsen.

Sysselsettingsprosenten

Blant folk på høyresiden finnes en merkelig ide om at det er de som arbeider i privat sektor som finansierer offentlig sektor. En ide som tilsier at det private helsevesen bidrar til å finansiere det offentlige helsevesen. Det skal ikke så mye tankevirksomhet til for å skjønne at slik er det ikke. Det som finansierer livene til folk som ikke er sysselsatt, er de sysselsatte, uavhengig av hvilken sektor de arbeider i. Det er tre grupper som ikke er sysselsatte; det er de som er for unge til å arbeide, de som er i arbeidsdyktig alder, men som ikke er sysselsatt og de som er for gamle til å arbeide. Sysselsettingsprosenten regnes av den gruppen som er i arbeidsdyktig alder. Av en eller annen grunn regnes denne gruppen som regel til å være mellom 15 – 74 år. Problemet som kan oppstå med at antallet eldre øker, er at antallet i arbeidsfør alder og dermed antallet sysselsatte går ned, slik at det blir færre i arbeidsfør alder og flere utenfor arbeidsfør alder. Det er dette spørsmålet som må undersøkes. Hvis vi først ser på utviklingen i sysselsettingsprosenten slik den faktisk har vært, har den ifølge Statistisk Sentralbyrå utviklet seg som vist under.

Antall sysselsatte i prosent av befolkningen mellom 15 – 74 år.

Fra et nivå på 60% gikk den opp til 70% fram til finanskrisen på begynnelsen av 80-tallet, hvor den falt til 64%, for så å gå opp til 72% før den viser en avtagende tendens fram til 2016. De siste årene, hvor finansrenten ligger under renten i produksjonen og derigjennom stimulerer produksjonen, har den steget et par prosent igjen. De variasjonene vi ser i perioden har svært lite å gjøre med befolkningens alderssammensetning. Den har vært påfallende stabil. Gruppen mellom 15 – 74 år har ligget stabilt rund 72%, men gradvis økt opp mot 74% fra 2010. Den store endringen på begynnelsen av 90-tallet henger sammen med tradisjonelle kapitalistiske mekanismer- økonomisk krise, ikke med endringer i befolkningen. Det at sysselsettingsprosenten henger sammen med utviklingen av den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen er noe høyrekreftene ønsker å gjemme bort. De peker hele tiden på endringer i befolkningens sammensetning.

Befolkningsendringer

Dersom vi ser på framskriving av befolkningen i Norge, (Statistisk Sentralbyrå Befolkningsframskrivninger 2016-2100: Hovedresultater) og benytter oss av det de mener er hovedalternativet, ser framskrivingen ut som vist under

Her benyttes en noe annen sammensetning av årsklasser, enn den som benyttes i sysselsettingsprosenten, men hovedtrekkene er allikevel klare.

År 2000 2060 2100
0-17 år 27% 22% 20%
18-69 år 61% 62% 58%
70 år og eldre 12% 16% 22%

Vi ser at gruppen i arbeidsfør alder svinger noe, den går litt opp i 2060 og ned i 2100. Men det er ikke mye dramatikk i disse svingningene. Vi ser derimot at gruppen under arbeidsdyktig alder reduseres og gruppen over arbeidsdyktig alder økes. Kostnadene til gruppen unge før arbeidsdyktig alder, med skoler og det hele, er neppe lavere enn kostnadene til å understøtte gruppen etter arbeidsdyktig alder, selv om andelen private utgifter via foreldre nok er større for den første gruppen.

Høyrekrefter som skremmer med eldrebølgen fokuserer gjerne ensidig på økningen i antall eldre, og legger på en høy kvalitets og kostnadsvekst på helsetjenester i tillegg. Dette er tomt prat. Produktiviteten fra begynnelsen av 1970-tallet til i dag er tredoblet. Det skulle bare mangle at ikke noe av denne produktivitetsøkningen også slo ut i form av bedre helsetjenester.

Variasjonen i gruppen som er i arbeidsfør alder, er langt lavere enn variasjonene i sysselsettingsprosenten.  Det er fordi den varierer med svingningene i den kapitalistiske økonomien. Det er derfor all mulig grunn til å rette fokuset mot utviklingen av den kapitalistiske økonomien og de som har ansvaret for den, og avvise alle angrep på velferdsstaten som følge av økningen i antall eldre.

Hvis høyrekreftene mener velferdsstaten ikke er bærekraftig på lang sikt, er det på grunn av deres egen kapitalistiske økonomi og ikke på grunn av økningen i antall eldre.

Tollef Hovig

Vær med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, klikk her eller bruk konto 9001 30 89050  eller Vipps: 116916

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. I den grad den er en trussel, er det ford det blir altfor mange mennesker som har tid til å undersøke og tenke gjennom hvordan ting egentlig henger sammen.

  2. Hvis høytlønnete eldre i Norge skal få den pensjonen og de trygdetjenestene de forventer må noen andre bidra. Hvem er disse, i et
    Norge som går økende underskudd?

  3. Eldrebølgen består av høytlønnede som skal ha pensjon og trygdetjenester. To hytter blir til en, to biler det samme og pengene brukes i utlandet.
    Å fokusere på statistikk fokusert på antall, uten å ta hensyn til ”at det er forskell på folk», blir for enkelt.

  4. AnneBrit says:

    Absolutt, jeg regner ikke med at jeg kommer til å bli en del av den, personlig - men så ble jeg avdanket ganske tidlig. I moderne øyne. I gårdhistorien er det ingen kjerring som har holdt så lenge som jeg.
    Ikke for det - farmor ble 107.

    Problemet er ikke de pengene som brukes, problemet er å skaffe nok å bruke dem på. Det er en viktig grunn til å la mindre bemidlede få mer, for de setter seg ikke på pengene og forventer å får mer igjen for dem. De går ut og bruker dem , til alt de tidligere ikke har hatt råd til - det er slikt som skaffer arbeidsplasser.

    Dersom pensjonister med pæng på bok jobber gratis, på bekostning av andre, har vi et problem. Ellers er det en berikelse.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere