MMT – Modern Monetary Theory, er det en ny mirakelkur?

0
Illustrasjon: Shutterstock
Tollef Hovig

Av Tollef Hovig.

MMT – Modern Monetary Theory er en teori som har fått en del oppmerksomhet, ikke minst etter at Alexandra Ocasio-Cortez ville finansiere sin New Green Deal ved hjelp av teorien. Modern Monetary Theory ligner til forveksling på ordinær Monetary Theory, slik for eksempel Keynes fremla den. Det disse teoriene tar utgangspunkt i er at staten ved sentralbanken kan skape så mye penger og kreditt den vil. Noe som for så vidt er en helt riktig observasjon. MMT tilsier at sentralbanken kan skape penger og kreditt som staten kan benytte til å betale sin statsgjeld, eller til investeringer som stimulerer virksomheten i samfunnet, for eksempel New Green Deal. En slik handling kan utføres, men den vil uomtvistelig øke penge- og kredittmengden i samfunnet.

Spørsmålet blir da hva konsekvensene av en slik økning av penge- og kredittmengden vil bli. Fra 1930 til 1980 -tallet ville konsekvensen av en slik økning av penge- og kredittmengden ført til inflasjon, mens i dag vil en slik økning av penge- og kredittmengden føre til stadig lavere renter. For å forstå hvorfor det har blitt slik, er det nødvendig med et kort tilbakeblikk på penge- og kredittorganisasjonen i høyinntektslandene.

For å forstå hvordan penge- og kredittilførselen virker, kan vi forestille oss den økonomiske aktiviteten i samfunnet som en strøm av transaksjoner. Hver gang en person foretar en betaling til en annen skjer det en transaksjon. Under gullstandardens tid, fram til den store depresjonen i mellomkrigstiden, vokste transaksjonsstrømmen i samfunnet langt raskere enn gullmengden. Den økonomiske veksten i høyinntektslandene skjøt fart fra 1880-tallet. Under den første verdenskrigen havnet mye av verdens gull i USA, som var krigens våpensmie. Resultatet av dette ble at det var for lite gull i nesten alle land, og derved for lite penger og kreditt til å betjene den raskt voksende transaksjonsstrømmen. Det førte til at transaksjonsstrømmen ble strupet, med den store depresjonen som resultat. For å komme ut av denne myra forlot flere og flere land gullstandarden. De som forlater den først, for eksempel England, kommer naturlig nok først ut av depresjonen. Landene som forlot gullstandarden, begynte i stedet med papirpenger. På denne tiden var det ikke noen direkte forbindelse mellom den økonomiske aktiviteten i samfunnet og mengden penger som sentralbanken trykket.

Det var kontantsamfunn. Litt eldre folk husker fortsatt hvordan de fikk utbetalt lønna i kontanter, i en konvolutt med lønnsslippen. I denne situasjonen oppstår den «gamle» monetære teorien og diskusjonen. JM Keynes vil øke pengemengden for å få mer økonomisk aktivitet i samfunnet. Hayek, Friedman med flere, hevder at det bare fører til inflasjon. Finanskapitalen er selvfølgelig sterkt imot inflasjon, fordi inflasjon reduserer verdien av finanskapitalen. Denne diskusjonen føres i tidsrommet fra man begynner å forlate gullstandarden til man endrer penge- og kredittorganisasjonen til det vi kan kalle kontostandard. For mange økonomer spøker denne diskusjonen ennå i hodet.

Fram til 1970-tallet var det sentralbanken som trykket penger – kontanter. Etter hvert fikk flere og flere privatpersoner konto i en bank. Det ble mulig å betale uten kontanter, for eksempel med sjekker. Denne utviklingen muliggjorde at privatbankene selv kunne skape kreditt. Utstedelse av kreditt, og derved penger, ble da gradvis overført fra sentralbanken til de private bankene. Ord som rentemargin mistet sin mening. Det er et ord som uttrykker en virkelighet hvor bankene får innskudd til en lavere rente, enn det de låner ut de samme pengene for. I dag kan de private bankene låne ut rundt 7 ganger så mye penger som de har innskudd. For ti år siden var andelen enda høyere. Der bedrifter i andre virksomheter må produsere faktiske varer og tjenester, kan bankene skape penger til disse utlånene med et tastetrykk på datamaskinen.

Det som kanskje er mest interessant med denne utviklingen fra gullstandard til kontostandard er at der man tidligere hadde to verdener, med trykking av penger i den ene og økonomisk aktivitet i den andre, knyttes kontostandarden disse mer og mer sammen. Når bankene får en lånesøknad er den knyttet til en transaksjon; bygge et hus, starte en bedrift, etc. Bankene må så vurdere om det er en god nok transaksjon til at de gir et lån. Når disse to verdener knyttes sammen, blir muligheten for at det lages mer penger og kreditt enn det transaksjonsmengden har behov for, mindre og mindre. Utviklingen kan illustreres med grafen under, som illustrerer utviklingen i England. Der ser vi penge- og kredittforsyningen i oransje strek, og inflasjonen i blå strek. Vi ser en samvariasjon mellom disse fra 1880 fram til 1980. Da øker pengeforsyningen, mens inflasjonen faller.

Kontostandarden medfører at man kan øke penge- og kredittforsyningen uten inflasjon. Det høres jo fantastisk ut, finanskapitalen kan økes i det uendelige uten at den blir mindre verdt. Nei, sånn er det nok ikke. Penge- og kredittmengden vokser under kontostandarden sterkere enn transaksjonsstrømmen vokser, det medfører at det blir mer og mer finanskapital tilgjengelig, og renta går gradvis nedover. En bevegelse som starter rundt 17-18% rente i siste halvdel av åttitallet og går jevnt nedover til 2-3% i 2010 og deretter litt saktere nedover mot null. Det at renta faller, gjør kapitalen stadig mindre verdt. Man må ha stadig større kapital for å tjene samme beløpet som man gjorde tidligere.

Det som opptar oss her er MMT. Vi går raskt tilbake til finanskrisen i USA. Det som skjedde var at en rekke låntagere ikke kunne tilbakebetale lånene sine. Det ville i en markedsøkonomi medført at långiverne gikk konkurs, og kapitalen ble nedskrevet. At kapital blir nedskrevet betyr at den samlede kapitalen blir mindre. Men i USA opphevet de markedsøkonomien, og sentralbanken begynte med det som kalles kvantitative lettelser. Det gjorde de i USA ved av sentralbanken kjøpte råtne lån fra privatbankene til full pris, slik at privatbankene kunne fortsette sin virksomhet som før, mens sentralbanken ble sittende med de råtne lånene.

Konsekvensen av det er at mengden kapital i samfunnet ikke går ned, men holdes like stor. Det medfører at renta ikke går opp, som den ville gjort derom den samlede kapitalmengden hadde blitt redusert, men renta fortsetter sin reise nedover. Tapene blir i form av lavere rente fordelt på alle finanskapitalistene, bort fra de bankene som har gitt de råtne lånene. Det er i dette bildet vi må se økning av penge- og kredittmengden, som vil bli resultatet dersom man anvender MMT, når sentralbanken begynner å trykke penger for staten så den kan betale sin gjeld. En slik nedbetaling av statens gjeld vil frigjøre kapital hos alle som har plassert sine penger i statens gjeldspapirer. Disse må da, i en situasjon hvor samfunnet flyter over av kapital, finne andre steder å plassere kapitalen sin. Det vil bringe renta ytterligere nedover. Når renta på sin vei nedover passerer null og kommer på minussiden, vil videre nedgang skje i form av konkurser og nedleggelser. Når renta blir negativ, vil den samlede kapitalen krympe, og det vil skje ved at deler av kapitalen blir likvidert.

Konklusjonen er derfor at Modern Monetary Theory har nøyaktig den samme problemstillingen som tradisjonell Monetary Theory å hanskes med. På den ene siden vil skaping av større penge- og kredittmengde føre til mer aktivitet, men på den andre siden vil den redusere eksisterende finanskapitals samlede verdi. Når renta kryper under null, og reduksjonen skjer i form av konkurser, vil det bli et nullsumspill, hvor man skaper aktivitet i en sektor av økonomien, men konkurser i andre sektorer. Jeg vil i senere artikler ta opp konsekvensene av utviklingen til kontostandard i høyinntektslandene.

Tollef Hovig

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.