MMT – Modern Monetary Theory, er det en ny mirakelkur?

57
Illustrasjon: Shutterstock
Tollef Hovig

Av Tollef Hovig.

MMT – Modern Monetary Theory er en teori som har fått en del oppmerksomhet, ikke minst etter at Alexandra Ocasio-Cortez ville finansiere sin New Green Deal ved hjelp av teorien. Modern Monetary Theory ligner til forveksling på ordinær Monetary Theory, slik for eksempel Keynes fremla den. Det disse teoriene tar utgangspunkt i er at staten ved sentralbanken kan skape så mye penger og kreditt den vil. Noe som for så vidt er en helt riktig observasjon. MMT tilsier at sentralbanken kan skape penger og kreditt som staten kan benytte til å betale sin statsgjeld, eller til investeringer som stimulerer virksomheten i samfunnet, for eksempel New Green Deal. En slik handling kan utføres, men den vil uomtvistelig øke penge- og kredittmengden i samfunnet.

Spørsmålet blir da hva konsekvensene av en slik økning av penge- og kredittmengden vil bli. Fra 1930 til 1980 -tallet ville konsekvensen av en slik økning av penge- og kredittmengden ført til inflasjon, mens i dag vil en slik økning av penge- og kredittmengden føre til stadig lavere renter. For å forstå hvorfor det har blitt slik, er det nødvendig med et kort tilbakeblikk på penge- og kredittorganisasjonen i høyinntektslandene.

For å forstå hvordan penge- og kredittilførselen virker, kan vi forestille oss den økonomiske aktiviteten i samfunnet som en strøm av transaksjoner. Hver gang en person foretar en betaling til en annen skjer det en transaksjon. Under gullstandardens tid, fram til den store depresjonen i mellomkrigstiden, vokste transaksjonsstrømmen i samfunnet langt raskere enn gullmengden. Den økonomiske veksten i høyinntektslandene skjøt fart fra 1880-tallet. Under den første verdenskrigen havnet mye av verdens gull i USA, som var krigens våpensmie. Resultatet av dette ble at det var for lite gull i nesten alle land, og derved for lite penger og kreditt til å betjene den raskt voksende transaksjonsstrømmen. Det førte til at transaksjonsstrømmen ble strupet, med den store depresjonen som resultat. For å komme ut av denne myra forlot flere og flere land gullstandarden. De som forlater den først, for eksempel England, kommer naturlig nok først ut av depresjonen. Landene som forlot gullstandarden, begynte i stedet med papirpenger. På denne tiden var det ikke noen direkte forbindelse mellom den økonomiske aktiviteten i samfunnet og mengden penger som sentralbanken trykket.

Det var kontantsamfunn. Litt eldre folk husker fortsatt hvordan de fikk utbetalt lønna i kontanter, i en konvolutt med lønnsslippen. I denne situasjonen oppstår den «gamle» monetære teorien og diskusjonen. JM Keynes vil øke pengemengden for å få mer økonomisk aktivitet i samfunnet. Hayek, Friedman med flere, hevder at det bare fører til inflasjon. Finanskapitalen er selvfølgelig sterkt imot inflasjon, fordi inflasjon reduserer verdien av finanskapitalen. Denne diskusjonen føres i tidsrommet fra man begynner å forlate gullstandarden til man endrer penge- og kredittorganisasjonen til det vi kan kalle kontostandard. For mange økonomer spøker denne diskusjonen ennå i hodet.

Fram til 1970-tallet var det sentralbanken som trykket penger – kontanter. Etter hvert fikk flere og flere privatpersoner konto i en bank. Det ble mulig å betale uten kontanter, for eksempel med sjekker. Denne utviklingen muliggjorde at privatbankene selv kunne skape kreditt. Utstedelse av kreditt, og derved penger, ble da gradvis overført fra sentralbanken til de private bankene. Ord som rentemargin mistet sin mening. Det er et ord som uttrykker en virkelighet hvor bankene får innskudd til en lavere rente, enn det de låner ut de samme pengene for. I dag kan de private bankene låne ut rundt 7 ganger så mye penger som de har innskudd. For ti år siden var andelen enda høyere. Der bedrifter i andre virksomheter må produsere faktiske varer og tjenester, kan bankene skape penger til disse utlånene med et tastetrykk på datamaskinen.

Det som kanskje er mest interessant med denne utviklingen fra gullstandard til kontostandard er at der man tidligere hadde to verdener, med trykking av penger i den ene og økonomisk aktivitet i den andre, knyttes kontostandarden disse mer og mer sammen. Når bankene får en lånesøknad er den knyttet til en transaksjon; bygge et hus, starte en bedrift, etc. Bankene må så vurdere om det er en god nok transaksjon til at de gir et lån. Når disse to verdener knyttes sammen, blir muligheten for at det lages mer penger og kreditt enn det transaksjonsmengden har behov for, mindre og mindre. Utviklingen kan illustreres med grafen under, som illustrerer utviklingen i England. Der ser vi penge- og kredittforsyningen i oransje strek, og inflasjonen i blå strek. Vi ser en samvariasjon mellom disse fra 1880 fram til 1980. Da øker pengeforsyningen, mens inflasjonen faller.

Kontostandarden medfører at man kan øke penge- og kredittforsyningen uten inflasjon. Det høres jo fantastisk ut, finanskapitalen kan økes i det uendelige uten at den blir mindre verdt. Nei, sånn er det nok ikke. Penge- og kredittmengden vokser under kontostandarden sterkere enn transaksjonsstrømmen vokser, det medfører at det blir mer og mer finanskapital tilgjengelig, og renta går gradvis nedover. En bevegelse som starter rundt 17-18% rente i siste halvdel av åttitallet og går jevnt nedover til 2-3% i 2010 og deretter litt saktere nedover mot null. Det at renta faller, gjør kapitalen stadig mindre verdt. Man må ha stadig større kapital for å tjene samme beløpet som man gjorde tidligere.

Det som opptar oss her er MMT. Vi går raskt tilbake til finanskrisen i USA. Det som skjedde var at en rekke låntagere ikke kunne tilbakebetale lånene sine. Det ville i en markedsøkonomi medført at långiverne gikk konkurs, og kapitalen ble nedskrevet. At kapital blir nedskrevet betyr at den samlede kapitalen blir mindre. Men i USA opphevet de markedsøkonomien, og sentralbanken begynte med det som kalles kvantitative lettelser. Det gjorde de i USA ved av sentralbanken kjøpte råtne lån fra privatbankene til full pris, slik at privatbankene kunne fortsette sin virksomhet som før, mens sentralbanken ble sittende med de råtne lånene.

Konsekvensen av det er at mengden kapital i samfunnet ikke går ned, men holdes like stor. Det medfører at renta ikke går opp, som den ville gjort derom den samlede kapitalmengden hadde blitt redusert, men renta fortsetter sin reise nedover. Tapene blir i form av lavere rente fordelt på alle finanskapitalistene, bort fra de bankene som har gitt de råtne lånene. Det er i dette bildet vi må se økning av penge- og kredittmengden, som vil bli resultatet dersom man anvender MMT, når sentralbanken begynner å trykke penger for staten så den kan betale sin gjeld. En slik nedbetaling av statens gjeld vil frigjøre kapital hos alle som har plassert sine penger i statens gjeldspapirer. Disse må da, i en situasjon hvor samfunnet flyter over av kapital, finne andre steder å plassere kapitalen sin. Det vil bringe renta ytterligere nedover. Når renta på sin vei nedover passerer null og kommer på minussiden, vil videre nedgang skje i form av konkurser og nedleggelser. Når renta blir negativ, vil den samlede kapitalen krympe, og det vil skje ved at deler av kapitalen blir likvidert.

Konklusjonen er derfor at Modern Monetary Theory har nøyaktig den samme problemstillingen som tradisjonell Monetary Theory å hanskes med. På den ene siden vil skaping av større penge- og kredittmengde føre til mer aktivitet, men på den andre siden vil den redusere eksisterende finanskapitals samlede verdi. Når renta kryper under null, og reduksjonen skjer i form av konkurser, vil det bli et nullsumspill, hvor man skaper aktivitet i en sektor av økonomien, men konkurser i andre sektorer. Jeg vil i senere artikler ta opp konsekvensene av utviklingen til kontostandard i høyinntektslandene.

Tollef Hovig

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. AnneBrit says:

    Du viser en så begrenset forståelse for bank og kreditt-vesen, at jeg vil anbefale deg å lese deg opp - kraftig, før du skriver noen nye artikler.

    Den stadig lavere renten er et forsøk på å øke pengemenden og dermed inflasjonen. Rentehevinger betyr innstramning - jfr. truslene om renteheving hver gang det var lønnsforhandlinger.

    Du virker å tro at sentral-bank er et nøytralt begrep, men det er himmelvid forskjell på dagens sentral-bank-system, som er underlagt Basel akkorden, og det som ble utviklet i Norge etter krigen.
    Staten hadde noen banker selv også - som landbruksbanken, husbanken og lånekassa. Uansett hvem som trykket pengene, så måtte de settes i sirkulasjon. Det er måten det gjøres på som er det sentrale, ikke hva slags fasong pengene har.
    Da bankene tok over, mistet vi mye av den politiske kontrollen over pengesystemet, for da tok bank-reguleringene over. Under påskudd av at mennesket er så mye mindre korrumperbart i det private byråkratiet. Og alle ville jo ha større hus enn 90 kvm. (husbank-grensa). Selv om det sannsynligvis var petro-dollar-regimet som drev det. Noe du ikke nevner med et ord.
    Det virka jo bra - helt til “bank-krisen” da vi måtte sponse dem med 20 % rente, for at systemet skulle få vakle videre. På grunn av av dette fikk vi en kreditt-krise i næringslivet (oss små), for det er vi som må bære “kapital-destruksjonen”.
    Det ga oss slik PSTD at vi kryper sammen hver gang vi hører ordet renteøkning. Bolig-eierne også.
    Det var en periode jeg fikk inntrykk av at lønnsforhandlingene ble avgjort i styre-rommet i Norges bank.- som er en uavhengig enhet med politisk representasjon. Slike representanter er godt beskrevet av Trond Andresen i en artikkel her på Steigan.no. De skjønner sannsynligvis ikke så mye som Tollef en gang.

    Har du noen gang tenkt på hvorfor de tviholdt på gull som standard hvis merverdien kom gjennom økt produksjon og produksjonsmarginer?

    Thomas Jefferson skrev:

    “If the American people ever allow private banks to control the issue of their currency, first by inflation, then by deflation, the banks and corporations that will grow up around them will deprive the people of all property until their children wake up homeless on the continent their Fathers conquered.”

    Det begynner å nærme seg nå.

  2. Tollef says:

    Hvis du mener at det er lavere rente som fører til økende pengemengde, og at rentenivået er noe som styres av slemme menn (i styre-rommet), er vi grunnleggende uenig. Hvis du tror Baselkonvensjonene 1, 2 og 3 regulerer sentralbankvirksomhet, i stedet for privatbankvirksomhet er vi grunnleggende uenig. Kanskje du forklarer nærmere hva du mener med at petro-dollar regimet drev det. Kanskje du også forklarer nærmere hva du mener med at noen tviholdt på gullstandarden, selv om merverdien kom gjennom økt produksjon og produksjonsmarginer. Det er ikke helt lett å forstå hva du mener her.

  3. Dette var en litt rar artikkel …

    Sentralbankene trykket penger frem til 70 tallet, da tok private banker over ??

    Sentralbankene har da alltid vært private, det er ikke uten grunn at Rothchilds sitter på 700 trillioner dollar som er over 50% av verdens pengemengde.

    Elendigheten startet med Titanic, da den sank så gikk også alle som var motstandere av en privat sentralbank til bunns.

    I dag er det bare noen få land som har en nasjonal sentralbank, vi kjenner disse nasjonene best under navnet ondskapens akse gjennom den CIA kontrollerte pressen.

  4. runeulv says:

    Det er den amerikanske sentralbanken som besttemmer grunnrenten i dag, og så tilpasser resten av verden seg dette.

    Når det gjelder hvorfor de gjør som de gjør, er dette hemmelig, og da får vi en menge teorier, og det er komplett umulig for menigmann å vite hvem av dem som er riktig.

    I mine øyne er det bedre å argumentere om at vi ikke kan ha et økonomisk system ingen egenlig forstår, når vi kan se at de rikeste bare blir rikere av det.

  5. AnneBrit says:

    Og CIA er styrt fra Israel, er jeg redd.

  6. Enig med Annebrit at du bør lese deg kraftig opp på pengeteori før du skriver mer om dette.

    Jeg vil kommentere en feil, du skriver: «. I dag kan de private bankene låne ut rundt 7 ganger så mye penger som de har innskudd. For ti år siden var andelen enda høyere.»

    Hvor mye bankene har lov til å låne ut har ingenting med innskudd å gjøre. Det avhenger av kjernekapitalen og utlånene kan etter Basel 3 reglene utgjøre hele 33 ganger kjernekapitalen.

    Det styres imidlertid først og fremst ikke av utlån, men av det som kalles risikovektet kapital.

    Litt forenklet kan man si at bankene er pålagt å multiplisere lånene sine med en risikofaktor. For usikre forbrukslån kan faktoren være over 1, men for godt sikre lån er den nær null. Når man multipliserer alle lån med en slik risikofaktor får man bankens risikovektede kapital.

    Kjernekapitalen skal utgjøre minst 14 prosent av risikovektet kapital.

    Som en ekstra sikkerhet for banker med mange tilsynelatende sikre lån, har man i tillegg en regel om at kjernekapitalen skal utgjøre minst 3 prosent av utlånene.

  7. Der bedrifter i andre virksomheter må produsere faktiske varer og tjenester, kan bankene skape penger til disse utlånene med et tastetrykk på datamaskinen.

    Dette er i beste fall uklart formulert, og det gir et helt feil inntrykk. Bankene tjener fremdeles ordinære Norges bank penger, utelukkende gjennom rentemargin og gebyrer.

    De pengene som skapes når private banker utsteder et lån er ikke vanlige penger. Selv om betalingsinstrumenter utstedt av private banker teknisk sett kvalifiserer som M2 penger, er de ikke Norges bank penger (M0), og de er på ingen måte gratis for bankene.

    For å forstå forskjellen kan man tenke seg en økonomi der alle penger fantes som fysiske kontanter.

    Om noen i en slik økonomi fikk et lån i Dnb, ville banken måtte trykke opp pengesedler Med Dnb logo og folk måtte akseptere disse. I USA hadde man en slik ordning før borgerkrigen. Disse pengene ble kalt Wild cat money. Disse pengene var gratis for banken inntil kundene ønsket å veksle dem til US dollars.

    Tilsvarende er pengene bankene skaper ved å utstede lån kun gratis for banken inntil låntageren bruker lånet.

    Når låntageren bruker lånet til å betale for en vare er banken fullt ut ansvarlig for å dekke inn beløpet med M0 penger.

  8. Dere diskutere teoreien bak systemet, jeg er mer opptatt av virkeligheten. Og der finnes det knapt regler eller regulering.

    Jeg er ikke så sikker på om det var noe særlig med gull før 71 heller - siden The Ferderal Reserve aldri har hatt revisjon.

    Max er en “gold-bug” og det er Denninger også, men de var sentrale i minøkonomi-utdannelse - som skjedde ved at jeg var så heldig å akkurat ha studert samfunnsøkonomi på NTNU, og forkastet hele greia.
    Jeg hadde for mye praktisk erfaring til å tro på Rattsø der han hevdet at det var læren om best mulig utnyttelse av knappe resursser.
    Pengesystemet fungerer først og fremst som et regnskaps-system. Som skal sørge for “fri flyt” fra produsent til konsument. For at dette skal fungere, må det være nok penger til at alle som ønsker skal kunne kjøpe det som er å få tak i. Blir det mer, får vi inflasjon, blir det mindre får vi deflasjon. Sentralbank-systemet er solgt som måten å sikre dette på.
    I Norge gjøre det i hovedsak ved å overlate det til Den Norsk Bank, som er Norges banks “primary dealer”.
    Det gir seg utslag som at min bank må gå gjennom DNB i sin kontakt med utlandet. Det er også de som låner ut til andre banker. Så godt som all utestedelse av “bank-penger” er i form av pante-lån. Det vil si de er bundet til illikvide midler.
    Siden staten operer med et balansert budsjett, der skatteinntekt skal tilsvare utgift, er det bare tilskuddet fra oljefondet som bidrar fra den kanten. Eller går det i null. Nå er det jo egentlig ikke eiendommen som skal betale ned lånet heller, de skal bare sikre bankene. Det gjør det fristende å låne ut mer enn pantet egentlig tilsier, og så begynner boligprisen å stige. Og aksjekursene. Som gjør at vi kan låne mer penger, og så er vi i gang. Økonomien ser ut til å gå strålende. Helt til det stopper. Det er derfor vi fikk TARP, for alle fryktet bråstoppen.
    Nå hjalp det ikke stort for real-økonomien, for de pengene svever stort sett oppe M3 og M4 og kan bli borte like kjapt som de oppsto. Husbobler, aksjebobler er effektiv kapital-destruksjon, som gir oss følelsen av å være rike, mens de ler av oss i banken, der eierne gjør seg klar til å kjøpe opp restene til spot-pris.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

49 flere kommentarer

Deltakere