oss 150 kroner!
Selv om overklassen i langt større grad enn arbeiderklassen er i stand til å handle som et subjekt, som handler i tråd med sine interesser, så betyr ikke det at den er uten utfordringer. Fortiden, nåtiden og fremtiden er på hver sin måte problematisk for en overklasse, som historisk har måttet overføre både makt og velstand til den øvrige befolkningen i samfunn, som har blitt stadig mer demokratiske.
Demokratisk tradisjon
I mellomkrigstiden kunne datidens overklasse dra nytte av at allmenn stemmerett var et relativt nytt fenomen, noe som gjorde at reaksjonære grupper ønsket seg tilbake til en tid før demokratiet. Dagens høyrepopulister ønsker seg imidlertid tilbake til 50-60-tallet, da demokratiet stod sterkt i befolkningen. Siden demokratiet har blitt en del av vestlig tradisjon, er det altså blitt vanskeligere å skape populistiske bevegelser som ønsker å øke statens makt på bekostning av befolkningens rettigheter. Man kan si at dette til nå har vært uproblematisk for den kapitalistiske overklassen som hittil har levd godt i de vestlige, liberale demokratier. Det spørs imidlertid hvor lenge dette vil vare.
Kapitaleierklassens tap av funksjoner
På samme måte som adelstanden en gang mistet sin funksjon som krigerelite – som var det som gjorde den til overklasse – så står dagens kapitaleierklasse i fare for å miste sine funksjoner. Tar man en titt på listen over Norges rikeste ser man at den i økende grad består av arvinger, som ikke har utviklet noe selv. Vender man blikket utenlands vil man se at en økende andel av kapitaleierklassens formuer blir investert av investeringsfirmaer, som Black Rock. Med andre ord hverken innoverer eller investerer kapitaleierklassen. Dermed kan den heller ikke på sikt rettferdiggjøre posisjonen den har. For mens tidligere overklasser rettferdiggjorde sin makt ved henvisning til Gud, eller bare makten i seg selv, så har demokratiet tvunget overklassen til å rettferdiggjøre sin posisjon på andre måter. Kapitalistene har derfor måttet vise til hvordan de har bidratt til å gjøre samfunnet mer velstående. Nå når de hverken utvikler nye løsninger som gjøre livet bedre for folk, eller sørger for at kloke løsninger får pengene som trengs for at de skal kunne realiseres, så kan de heller ikke lenger rettferdiggjøre posisjonen de har i dagens system.
Dette vil igjen si at dagens kapitaleierklasse vil kunne se seg tjent med et nytt system, hvor de kan gå inn i rollen som teknokrater, eller andre udemokratiske systemer, hvor de ikke trenger å rettferdiggjøre sin posisjon med henvisning til sin funksjon. Med andre ord er det ikke sikkert at den rikeste delen av kapitaleierklassen vil forsøke å videreføre det liberale demokratiet.
Teknologien gjør motstand lettere
Man kan selvsagt peke på hvordan teknologien gjør det lettere å gjøre folk til passive konsumenter. Dette forandrer dog ikke det faktum at teknologien også gjør det lettere for konsumentene å organisere motstand, når de får mindre tid og penger til å forbruke. En spontan protest kan i dag organiseres langt raskere enn for bare 20 år siden, noe som igjen gjør det viktigere å være i stand til å undergrave den folkelige motstanden.
Usaklig offentlig debatt
Før sosiale medier, kunne media i større grad sette dagsorden selv og bestemme hva som skulle diskuteres. Med de sosiale mediene blir det lettere for folk selv å sette dagsorden, noe som gjør det viktigere å hemme den offentlige debatten på andre måter. Et eksempel på dette er forbudet mot såkalte konspirasjonsteorier, som har hindret folk fra å spekulere høyt i politikerne, mediene og næringslivstoppenes mål og strategier. Resultatet av dette var at det i en periode var regnet som tabu å forholde seg til overklassen, som om den ikke var i stand til å handle strategisk – mens man på den andre siden fikk smått religiøse miljøer hvor verdenspolitikken ble forstått som et gjennomregissert teater. Polarisering av debatten har også vært et mål i forbindelse med Ukraina-krigen, hvor motstanderne mot sanksjoner og våpenforsendelser fra starten av ble forsøkt latterliggjort og stemplet som pro-russiske.
En bevegelse for de flestes ve og vel må være seg dette bevisst og forsøke å gjøre debatten så saklig som mulig. Den må også være seg bevisst forsøkene på å undergrave folks tillit til hverandre, mens man samtidig er seg bevisst påvirknignsnettverkenes aktiviteter. Oppå dette kommer de juridiske forsøkene på å innskrenke ytringsfriheten, som man dog ikke har sett så mye til i Norge som i resten av Vesten, men som man må slå ned når de kommer hit.
Såkalte liberales undergraving av demokratiet
Til slutt er det på sin plass å nevne hvordan såkalte liberale undergraver demokratiet på flere måter enn ved å innskrenke ytringsfriheten. Ved å fremstille seg selv som demokratiets fanebærere, forsøker folk som Macron og Mertz å få folk til assosiere sin egen, mislykkede politikk med demokratiet og demokratiske verdier. Dette gjør igjen at reaksjonære som Le Pen og AFD vinner oppslutning, mens mindre demokratiske regimer kan spinne et narrativ om at det vestlige, liberale demokratiet har vist seg som mislykket.
Hvorvidt overklassen vil holde sammen i et forsøk på å avskaffe allmenne valg, retten til å organisere seg og ytringsfriheten, er usikkert. Som sagt kan ikke de autoritære delene av overklassen danne åpenlyst, anti-demokratiske partier, som for hundre år siden. Samtidig fører det etiske forfallet i befolkningen, til at det blir lettere for forskjellige påvirkningstjenester å rekruttere folk som er villig til å operere i skjulte. Man skal derfor ikke se bort fra at de autoritære forsøker å danne fascistiske organisasjoner innad i andre mer eller mindre lyssky organisasjoner. Uansett blir det viktig å holde liv i de demokratiske verdiene – også innad i overklassen. I mediene, blant politikerne og de ikke fullt så store kapitalistene finnes det folk, som heller vil støtte et demokratisk prosjekt, som åpner opp for flertallets påvirkning, fremfor autoritær politikk som kan ende i krig og kaos.
En forutsetning for å stoppe forfallet som reder grunnen for en autoritær teknokratstat vil være å sette i gang en bevegelse, som forrige århundres arbeiderbevegelse. Bare på den måten kan man stille opp et troverdig alternativ til «høyrepopulistene» og de såkalte liberale. For å få til det må man ha både langsiktige visjoner for hvordan samfunnet bør se ut, i tillegg til konkret politikk som kan virke på kort sikt.
