USA er okkupant i Syria og hovedansvarlig for krigen som har påført landet enorme lidelser.

0
Det kan ikke herske tvil om at US Army er garantisten for den såkalte "Føderasjonen Nord-Syria". Er det virkelig mulig å skape kvinnefrigjøring og demokrati på bajonettene til verdens mest aggressive militærmakt?

Av Pål Steigan.

Min gode venn Svein Olsen (SO) skriver på Radikal Portal: «Pål Steigan ser på USA som okkupant og Syria som okkupert som den altoverskuende motsetninga. Et slikt utgangspunkt gjør solidaritetsarbeid med regionens store demokratiske håp umulig.» Han kritiserer også min metode for analysen av krigen mot Syria og av stormaktenes rolle. Jeg kommer tilbake til min metode, men mitt problem med SOs artikkel er at jeg ikke kan finne at han har noen metode i det hele tatt.

Ingen sitater, ingen dokumentasjon

Det er veldig overraskende at en erfaren og skolert politiker som SO kan skrive en lang polemikk om viktige politiske spørsmål uten et eneste sted å sitere den han polemiserer mot og uten en eneste gang å forsøke å dokumentere sine egne påstander, eller for den saks skyld gå konkret i rette med mine. I noen tilfeller kan jeg skjønne hva han tenker på i kritikken av meg, men han later dels til å ha misforstått og dels til å ha oversett viktige ting. Men siden han ikke siterer, er det svært vanskelig å gå inn i kritikken. SO framstiller mitt standpunkt slik:

«Den offensive supermakta USA okkuperer i dag Syria, hovedmotsigelsen (den viktigste motsetninga, heretter kalt hovedmotsetninga) går derfor mellom okkupanten (USA) og den syriske stat representert ved Assad-regimet. Alt annet må underlegges denne kampen, heilt uavhengig av andre motsetninger, historie og regimets politikk overfor egen befolkning.»

Etter dette skriver han at han kanskje «forenkler og mister retninga», og det må jeg si meg enig i. Det som er tilsnikelsen her er for det første formuleringa «offensive supermakta USA». Den har ikke SO fra meg. Og den andre er jeg er nødt til å kalle en vulgarisering av hovedmotsigelsebegrepet. Det var Mao Zedong som utviklet dette begrepet, og jeg må innrømme å ha lånt det fra ham, men verken Mao eller jeg har utlagt dette slik SO skriver. Dette er en elementær feil.

USA er okkupant, det er lett å forstå

SO er motvillig mot å definere USA som okkupant i Syria. Det er svært overraskende. Like overraskende er det at han avviser min kritikk av USAs okkupasjon uten å gå inn på folkerettens definisjon av hva en okkupasjon er. På dette punktet er folkeretten heldigvis krystallklar. Det er slått fast i Haag-konvensjonen av 1907, artikkel 42 hva en okkupasjon er:

«Territory is considered occupied when it is actually placed under the authority of the hostile army.” Oversatt: «Et område er å anse som okkupert når det faktisk er satt under den fiendtlige maktas kontroll.»

Utfra denne definisjonen, kan det ikke herske tvil om at USA er okkupant i Syria, dels i den nordøstre delen av landet, og dels ved al-Tanf.

Den nordøstre delen av Syria er okkupert av USA og adminitrert av PYD/SDF. Al-Tanf i sør er okkuper av USA.

Jeg har sett andre prøve å bestride dette ved å vise til at SDF «har kontrollen på bakken». Men heldigvis kan en av lederne for den såkalte «føderasjonen», Eldar Xelil, har i intervju med Klassekampen gjort det klart hvem som har den militære kontrollen i området. Han sier:

«– Det var ikke vi som inviterte dem, og vi kan heller ikke kommandere dem ut.»

Dette har Xelil helt rett i. Ingen inviterte USA dit, så USAs tilstedeværelse er altså ulovlig. Og USAs makt i denne regionen er slik at kurderlederne ikke kan kommandere dem ut. Kort sagt: USA er okkupant.

Det er første gang jeg opplever at representanter fra Rødt (for SO er dessverre ikke alene) har prøvd å bortforklare en amerikansk okkupasjon. Og det skaper en farlig presedens. Er det noe små nasjoner som Norge bør være krystallklare på, så er det å slå fast hva en okkupasjon er. Der mislykkes SO.

Min metode

Siden SO ikke bruker noe analytisk verktøy eller noen metode som det er mulig å oppdage for sine utsagn, bør jeg redegjøre for min metode. Fra Sovjetunionens sammenbrudd og framover har jeg i et hundretalls artikler analysert det nye stadiet i imperialismens epoke som framsto det et så enormt område ble liggende åpent for stormaktsrivalisering. I 1992 utga jeg boka «Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden». Der skrev jeg blant annet:

«Da Berlinmuren brast natta til 10. november 1989, var det Jaltaavtalen som ble revet ned, for seinere å bli solgt bitvis med graffiti på av fortausselgerne ved Brandenburger-porten.» «Og det er ikke bare Jalta som ligger der i murpussen etter Berlinmuren. I ruinene av det Jugoslavia som ikke lenger finnes, ligger også en betydelig del av resultatene av den forrige imperialistiske krigen i Europa.» Der viste jeg at nettopp rivalisering mellom stormaktene om disse områdene ville måtte føre til nye kriger for å definere en nyfordeling av verden etter at den gamle ordenen brøt sammen. Dette har jeg videreført i artikkelen Krig i vår tid fra 1999.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning raste i virkeligheten både Jaltaavtalen og Versailles-avtalene sammen og det åpnet veien for et voldaomt kappløp om å konrollere det geopolitiske tomrommet.

Og jeg har brakt denne analysen opp til vår tid gjennom artikkelen Syriakrigen og redselen for det tomme rom.

Den metoden jeg bruker i alle disse artiklene og i boka Sammenbruddet fra 2011 bygger på det arbeidet Lenin gjorde opp til 1916 da han skapte det epokegjørende verket «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium».

Den metoden går ut på å analysere grundig og detaljert økonomi, produksjon, finansvesen, handel, kapitaleksport, infrastrukturutvikling, militære forhold og så videre for på materielt og faktisk grunnlag kunne beskrive og forstå rivaliseringa mellom stormaktene.

Det Lenin kunne slå fast for sin tids vedkommende var at USA og Tyskland hadde styrket seg på bekostning av de gamle stormaktene Storbritannia og Frankrike, og det til de grader at det lå til rette for en omfordelingskrig. Det britiske imperiet dominerte verden, men den teknologiske nyskapinga skjedde  raskere og sterkere i USA og Tyskland. Jeg har brukt samme metode, men med tall og fakta fra vår tid. Dette har jeg også brukt til å analysere Kinas gjennombrudd og framvekst til å bli den nest sterkeste økonomiske makta i verden. (Det finnes massevis av artikler på steigan.no om dette.)

USAs imperium synker fort. USA kriger handler om et forsøk på å berge det.

USAs rolle

SO tillegger meg begrepet «den offensive supermakta USA». Ingen som har lest mine bidrag på en saklig måte vil finne dekning for dette. I artikkelen Det gjør vondt når imperier brister sammenlikner jeg tvert om USA med Vest-Romerriket før sammenbruddet. I tre artikler med samletittelen USAs imperium synker fort beskriver jeg nettopp hvordan den tidligere hegemoniske supermakta USA er i ferd med å miste grepet, både innenriks og utenriks, og at den kan stå foran kollapsen. Det er uforståelig for meg at SO ikke har lagt merke til disse analysene, men siden han ikke siterer, aner jeg ikke hvor han har det fra. Han skriver: «Etter Steigans meining har USA styrka seg som supermakt.» Hvor skriver jeg det?

SO skriver:

«Det er nå svært liten uenighet om at helvetet i Syria er en stedfortrederkrig på et annet lands territorium. Med mange aktører. Vår NATO-allierte Tyrkia er en av dem, og okkuperer nå deler av Syria. Steigan nevner ikke dette.» Gjør jeg ikke det? Jeg har i artikkel etter artikkel avslørt og kritisert Erdogans drøm om å skape et nyosmansk rike (for eksempel her), og jeg var antakelig den første i Norge til å vise hvordan Tyrkia har støttet opp om terroristene i Syria (for eksempel her). Men Tyrkia har vært en del av den USA-ledede alliansen mot Syria. De har befunnet seg på USAs side i hovedmotsigelsen, og gjør det fortsatt, sjøl om motsetningene dem i mellom er blitt svært skarpe.

Les: Erdoğans stormaktsdrømmer

SO mener at USA ikke har titusenvis av soldater på syrisk jord fordi USA ikke har råd. Det er noe sant i det, men bare litt. John Kerry innrømte at oljediktaturene hadde tilbudt å betale hele krigen hvis USA ville angripe.

Problemet for USA er at deres gamle militærdoktrine gikk fløyten med Irakkrigen. Den nye militærdoktrinen bygger på bruk av stedfortredere og leiesoldater. Den nye doktrinen har jeg beskrevet her. Det er ingen støtte blant USAs velgere for å sende amerikanske soldater i stor stil til utlandet for å dø for Wall Street. Derfor har USA vært nødt til å gjøre som de romerske keiserne, skape leiehærer og bruke vasallene, slik som Norge, under Libyakrigen.

USAs militærbaser i Midtøsten. Hvis man hevder at USA står svakt, har man bevisbyrden på sin side.

En såret tiger er fortsatt farlig

Like lite som det britiske imperiet var på offensiven i 1914 er USA på offensiven i dag. USA taper handelsmessig og økonomisk til Kina, og strategene i Pentagon mener at tidsvinduet for å ta en eventuell krig mot Kina vil lukke seg fra 2025. Og det er nettopp det at USA kjemper desperat for å bevare sitt hegemoni eller i hvert fall å overleve som dominerende supermakt, som er med på å definere USAs rolle i Syria.

USAs og Israels plan når det gjelder Syria er svært godt kjent. Forberedelsene til krigen mot Syria begynte svært tidlig. En kan si at den begynte allerede på nittitallet, men helt konkret begynte forberedelsene da nåværende sikkerhetsrådgiver John R. Bolton definerte Syria til et land i «ondskapens akse».

I 2003 undertegnet George W. Bush Syria Accountability Act. Denne loven ga presidenten fullmakt til å gå til krig mot Syria når det måtte passe ham – uten å måtte søke godkjenning i Kongressen.

Lærdommene fra Irak gjorde at USA ikke ville gå til full invasjon, men i stedet utvikle en krig via stedfortredere. Denne fronten ble bygd opp med gulflandene og de gamle kolonimaktene Frankrike og Storbritannia på laget. Etter hvert kom en rekke andre land med, deriblant Norge.

SO går ikke inn på noe av dette. Han gjør ingen alternativ analyse av USAs rolle i krigen for å ødelegge Syria. Når han likevel gjør sitt ytterste for å redusere den rollen USA spiller som aggressor og okkupent, så er det som han sjøl sier fordi en analyse som slår fast at USA er okkupant vil gjøre «solidaritetsarbeid med regionens store demokratiske håp umulig.» Altså: for å gjøre det mulig å støtte PYD/PDF kan man ikke godta å definere USA som aggressor og okkupant. Dette er det motsatte av analyse. Da tilpasser man terrenget etter kartet og kommer farlig nær en en unnskyldning for USAs okkupasjon av vel en fjerdedel av Syria.

YPG-soldater og panservogner fra USA i byen Darbasiya. Kurdistan 24.

Hva så med PYD/SDF?

SO forteller om sin opplevelse av bombinga av Kobane, og jeg kan leve meg inn i det han skriver. Men han ser ikke på USAs side av historien. Pentagon sier at de gjennom å støtte SDF i Kobane skaffet seg lokale styrker som de kunne utnytte i krigen mot Syria. Washington Institute omtaler denne prosessen i denne rapporten. Nettsidene til forsvarsdepartementet i USA levner ingen tvil om at SDF opererer under koordinering av Inherent Resolve.

All etterretningsinformasjon fra satellitter, droner og fly som SDF måtte trenge på bakken, kommer fra CENTCOM/Inherent Resolve. Hvilke operasjoner de skal utføre eller ikke utføre bestemmes av koalisjonen. Og all beskyttelse de trenger fra lufta utføres av US Air Force. «Koalisjonen» har da også full tillit til SDF, som de skriver på sine nettsider:

«Koalisjonen bekrefter sin støtte og tillit Syrian Democratic Forces (SDF) i det de fortsetter sine operasjoner for å rydde de siste IS-territoriene i det nordøstlige Syria.»

Etter krav fra Donald Trump har nå Saudi-Arabia og De forente arabiske emiratene tatt over noe av den finansielle støtten til «føderasjonen» fra USA. Saudi-Arabia har også begynt å rekruttere soldater til SDF.

SO forteller om at PYD står for demokrati og kvinnefrigjøring. Men han dekker over at de i så fall gjør det som kollaboratører med den fremste okkupantmakta i Syria. Og NB: Det er bare tre stater som ulovlig okkuperer deler av Syria. Det er Israel (Golanhøydene), Tyrkia (Afrin og noe mer) og USA (al-Tanf og Nordøst-Syria). Skal Syria frigjøre seg fra okkupanter er det disse statene som må ut. Vil PYD/SDF bidra til det?

Jeg har ingen grunn til å trekke SOs engasjement i tvil. Det er ekte og djupt. Men jeg mener at han lar solidariteten komme i veien for den nøkterne analysen. Dette kjenner jeg igjen. På søttitallet støttet vi i AKP Kina og Albania til de grader at vi ble blinde for deres feil. Albaina var sosialismens fyrtårn i Europa, og vi så ikke feil som stirret oss inn i øynene. Jeg mener at SO og flere med ham gjør denne feilen om igjen. Men denne gangen er det kurderne og PYD/SDF som er fyrtårnet.

En tur i parken

SO siterer mitt innlegg i Klassekampen 27. juli 2018 der jeg skrev at nazi-okkupasjonen av Norge var som «en spasertur i parken sammenlikna med det USA og deres allierte har påført det syriske folket …». Han mener at dersom jeg hadde sagt dette i Hammerfest i mai 1945, hadde jeg blitt plassert i nærmest snøskavl. Det kan vel være, men det er sant likevel. Som sønn av foreldre som var aktive i motstandskampen under hele krigen tør jeg å si det slik det var. Fattern satt i tysk fangenskap i omtrent to og et halvt år for illegal propaganda (Grini og Bardufoss) og muttern gikk kurér for XU under hele krigen og jobba i fagbevegelsens illegale presse. Jeg føler meg trygg på at de ville ha nikket anerkjennende til min beskrivelse.

Nordmenn må innse at uansett hvor ille den tyske okkupasjonen av Norge var, så er de lidelsene Syria har opplevd under vår krig mot dem uendelig mye verre.

I Syria er det blitt drept over 400.000 mennesker og 11 millioner er drevet på flukt internt eller til utlandet og landet er påført tap i størrelsen av et par hundre milliarder dollar.

Det totale antall drepte på norsk side under krigen var noe over 10.000, derav 877 militære i Norge og 1179 sivile. Den største gruppa drepte var sjøfolk i handelsflåten, nemlig 3.638. Sammenliknet med Polen, Jugoslavia og ikke minst Sovjetunionen var de norske tapene svært små. Og det er nødvendig for nordmenn å forstå at enda så ille den tyske okkupasjonen av Norge var, så var den «en tur i parken» sammenliknet med det våre allierte og vi har påført Libya og særlig Syria. Hvis vi ikke innser det, mister vi alle proporsjoner.

Også Bertolt Brecht var inne på dette i sangen Was bekam die Soldatenweib:

«Und was bekam des Soldaten Weib
Aus Oslo über dem Sund?
Aus Oslo bekam sie das Kräglein aus Pelz»

Altså: Hva fikk soldatkona fra Norge? Fra Oslo fikk hun en pelskrage. Men hva fikk hun fra Russland? Fra Russland fikk hun enkesløret.

Man kan godt prøve å kaste Brecht i en snøskavl for dette, men det er den historiske sannheten.

 

 

Pål Steigan, 2. oktober 2018

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forrige artikkelSlutter å stemme Labour hvis de blokkerer brexit
Neste artikkelØnsker krenkelser velkommen
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).