oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
En vanlig misforståelse er at krigen mot Syria begynte etter at et opprør i landet ble slått ned i 2011. Denne misforståelsen blir holdt i live av de store mediene fordi den tjener militære og politiske formål. Syria var blinket ut som krigsmål for USA minst ti år tidligere. Da George W. Bush holdt sin tale om «ondskapens akse» i 2002 var Syria allerede i kikkertsiktet for krigerne i Washington. Da ble fiendene definert som Nord-Korea, Iran og Irak. Seinere samme år føyde daværende viseutenriksminister, nåværende sikkerhetsrådgiver John R. Bolton til Syria, Cuba og Libya på lista. (1)
Network centric warfare – modellen for de nye kaoskrigene
Forut for dette hadde admiral Arthur Cebrowski, som var dataekspert og rådgiver for Joint Chiefs of Staff gjort et arbeid for å utvikle USAs militærdoktrine for å tilpasse den vår tid. Sammen med John Gartska i Joint Chiefs skrev han artikkelen «Network-Centric Warfare: Its Origin and Future». I 2001 gjorde utenriksminister Donald Rumsfeld denne strategien til en del av USAs militærdoktrine. I ettertid er det mulig å se at krigen mot Syria er den første krigen der denne strategien, denne doktrinen, er tatt i bruk i full bredde.
Hva går denne doktrinen ut på?
Holde kontrollen gjennom kaos
Det Cebrowski og Gartska tok utgangspunkt i var endringene i teknologien med stadig større bruk av datakraft og voldsom økning i tilgangen på informasjon, endringer i samfunnet både i USA og globalt og ny militærteknologi.
De mente at dette betydde at oppmerksomheten måtte flytte seg fra plattformer til nettverk, at deltakerne måtte oppfattes som deler av stadig skiftende økosystemer i stedet for uavhengige subjekter og behovet for at kommandosystemene og beslutningstakinga måtte tilpasse seg for å kunne overleve i stadig skiftende økosystemer.
I en slik type krig må kommandoen distribueres utover i nettverket og tas av kommandanter som opptrer sjølstendig, men ut fra samme mål.
“Network-centric warfare is associated with the behavior of people in a network environment during the time of war, and human behavior will directly influence the result.” (Cebrowski A. Transforming Transformation – Will it Change the Character of War?)
Forfatterne prøvde å koble sammen ny innsikt i hvordan menneskelig adferd i et nettverk der informasjonen er tilgjengelig via ny teknologi og der informasjon, etterretning og mål for operasjonene kan distribueres i systemet. Denne tankegangen er også påvirket av erfaringer fra de stor korporasjonene og finanssektoren om hvordan toppsjefene skal kunne lede sjølstyrte grupper fram mot samme mål. Noen år etter artikkelen til Cebrowski og Gartska ble dette uttrykt av Vanessa Druskut og Jane Wheeler i “How to lead a self-managing team” (2005).
Kontroll over fortellingen betyr alt
Når de konkrete beslutningene skal distribueres utover i et nettverk betyr kontrollen over fortellingen alt. I et slikt system er det avgjørende å dyrke holdningene, motiveringa og bygge evne til sjølstendig handling under den sentrale strategien. For de som skal ha den øverste ledelsen i en slik krig er det viktig å sørge for at ideologien, verdiene og motivasjonen er på plass mer enn å ta avgjørelsene i de enkelte kampene.
I Cebrowskis og Gartskas verden er mesteparten av kloden et kaos, og kan gjerne forbli det. De skisserer en modell som av andre er kalt “Chaordic Organizations”, altså en kombinasjon av kaos og orden. Kombinasjonen av kaos og orden er en realitet, kunsten er å beherske denne kombinasjonen. Og da blir kontrollen over fortellingen viktigere enn noen gang. Fortellerkunsten har alltid vært viktig for å vinne en krig. Men når krigen skal distribueres i et nettverk, blir det nødvendig å militarisere formidlinga av fortellingene på en helt annen og mer avansert måte enn tidligere. Medieindustrien blir derfor ikke bare en viktig kanal for militærstrategene, den blir krigens første divisjon.
Syriakrigen den første krigen av ny type
I 2003 undertegnet George W. Bush det som er kalt Syria Accountability Act. Denne loven ga presidenten fullmakt til å gå til krig mot Syria når det måtte passe ham – uten å måtte søke godkjenning i Kongressen.
I 2010 undertegnet USA, Frankrike og Storbritannia Lancaster House Treaties. Der ble Frankrike og Storbritannia tildelt oppgaver i framtidige kriger, slik vi seinere fikk demonstrert i Libya og Syria. Det var disse tre landene som tok initiativet til resolusjon 1973 i FN som etablerte en «flyforbudssone» over Libya og som ble plattformen for den ulovlige krigen mot Libya der Norge som kjent gikk i spissen for ødeleggelsene.
Saudi-Arabia og Gulfsamarbeidsrådet ble naturligvis også inkludert i dette systemet og utviklet også sine egne varianter av hovedstrategien.
Irakkrigen ble ingen lettvint seier for USA, slik Dick Cheney hadde forespeilet amerikanerne. Den ble ikke bare et helvete for irakerne, men påførte også USA store tap. Den militære ledelsen var ikke fristet til å gjenta denne metoden. Derfor valgte man i Libya, men enda mer i Syria å bruke nettverkmodellen til Cebrowski og Gartska. Man samordnet naturligvis det hele gjennom «Friends of Syria», men man lot samtidig de ulike aktørene spille ut sine egne roller. Dermed ble det mulig for USA å lede fra baksetet. Amerikanske kommandanter og rådgivere fantes naturligvis i kommandorommene og de sto for trening og opplæring. Men krigen kunne utføres av leiehærer som var betalt og motivert av ikke minst Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene. I en slik nettverkmodell kunne også Israel spille sin rolle, riktignok godt skjult fra offentligheten. Og Norge fikk jobben med å finansiere «opprørernes», det vil si jihadistenes infrastruktur, deres administrasjon og deres helsevesen. Og USA kunne væpne og betale kurderne til å gjøre sin del av jobben.
Og mediene solgte krigens fortellinger
Hovedfortellingen i krigen mot Syria er «opprøret mot diktatoren». Det er en fortelling som har et «progressivt» og nesten «radikalt» anstrøk. Det er lett å selge til et liberalt og småborgerlig publikum i Vesten, samtidig som islamistene kunne legge sin egen og totalt forskjellige tolkning til grunn for hva som er dette «opprørets» mål. Dette har vi allerede skrevet mye om og avslørt i detalj.
Les: Medienes ansvar for krigen i Syria
Herske gjennom kaos
I denne typen krigføring er det ikke en gang nødvendig for imperiet å vinne. For militærindustrien er den kontinuerlige krigen et mye bedre forretningskonsept. Man produserer «failed states» og hersker gjennom kaos. Slik sørger man for å eliminere rivaler og man hindrer stormaktskonkurrenter i å skaffe seg et fotfeste, les Russland og Kina. På den måten kan imperiet klare seg med å bruke mye mindre militære styrker, man kan outsource krigen til private foretak og islamistiske leiehærer, og man kan sørge for at man likevel får tilgang til råvarene.
Det å jage millioner av mennesker på flukt er ikke bare en konsekvens av krigen, men et mål i seg sjøl. Det bidrar til det kaoset som imperiet kan herske over og utnytte til sin fordel, enten for å rasere samfunnsmodellene i Europa eller for å gjøre det umulig for land som Syria å reise seg igjen. Det er også derfor imperiet klamrer seg fast i Syria. Vesten har tapt, men nekter å gi seg fordi imperialistmaktene ikke ønsker et gjenreist og velfungerende Syria.
Les også:
Nykolonialisme og koloniale media
Hvordan kjempe mot propagandamaskinen og vinne?
Om fortellerkunstens rolle i krig
(1) Korrigert.
