Krigen mot Syria ble forberedt for lenge siden og den bygger på en ny militærdoktrine

10
Pål Steigan

Av Pål Steigan.

En vanlig misforståelse er at krigen mot Syria begynte etter at et opprør i landet ble slått ned i 2011. Denne misforståelsen blir holdt i live av de store mediene fordi den tjener militære og politiske formål. Syria var blinket ut som krigsmål for USA minst ti år tidligere. Da George W. Bush holdt sin tale om «ondskapens akse» i 2002 var Syria allerede i kikkertsiktet for krigerne i Washington. Da ble fiendene definert som Nord-Korea, Iran og Irak. Seinere samme år føyde daværende viseutenriksminister, nåværende sikkerhetsrådgiver John R. Bolton til Syria, Cuba og Libya på lista. (1)

Network centric warfare – modellen for de nye kaoskrigene

Forut for dette hadde admiral Arthur Cebrowski, som var dataekspert og rådgiver for Joint Chiefs of Staff gjort et arbeid for å utvikle USAs militærdoktrine for å tilpasse den vår tid. Sammen med John Gartska  i Joint Chiefs skrev han artikkelen «Network-Centric Warfare: Its Origin and Future». I 2001 gjorde utenriksminister Donald Rumsfeld denne strategien til en del av USAs militærdoktrine. I ettertid er det mulig å se at krigen mot Syria er den første krigen der denne strategien, denne doktrinen, er tatt i bruk i full bredde.

Hva går denne doktrinen ut på?

Holde kontrollen gjennom kaos

Det Cebrowski og Gartska tok utgangspunkt i var endringene i teknologien med stadig større bruk av datakraft og voldsom økning i tilgangen på informasjon, endringer i samfunnet både i USA og globalt og ny militærteknologi.

De mente at dette betydde at oppmerksomheten måtte flytte seg fra plattformer til nettverk, at deltakerne måtte oppfattes som deler av stadig skiftende økosystemer i stedet for uavhengige subjekter og behovet for at kommandosystemene og beslutningstakinga måtte tilpasse seg for å kunne overleve i stadig skiftende økosystemer.

I en slik type krig må kommandoen distribueres utover i nettverket og tas av kommandanter som opptrer sjølstendig, men ut fra samme mål.

“Network-centric warfare is associated with the behavior of people in a network environment during the time of war, and human behavior will directly influence the result.” (Cebrowski A. Transforming Transformation – Will it Change the Character of War?)

Forfatterne prøvde å koble sammen ny innsikt i hvordan menneskelig adferd i et nettverk der informasjonen er tilgjengelig via ny teknologi og der informasjon, etterretning og mål for operasjonene kan distribueres i systemet. Denne tankegangen er også påvirket av erfaringer fra de stor korporasjonene og finanssektoren om hvordan toppsjefene skal kunne lede sjølstyrte grupper fram mot samme mål. Noen år etter artikkelen til Cebrowski og Gartska ble dette uttrykt av Vanessa Druskut og Jane Wheeler i “How to lead a self-managing team” (2005).

Kontroll over fortellingen betyr alt

Når de konkrete beslutningene skal distribueres utover i et nettverk betyr kontrollen over fortellingen alt. I et slikt system er det avgjørende å dyrke holdningene, motiveringa og bygge evne til sjølstendig handling under den sentrale strategien. For de som skal ha den øverste ledelsen i en slik krig er det viktig å sørge for at ideologien, verdiene  og motivasjonen er på plass mer enn å ta avgjørelsene i de enkelte kampene.

I Cebrowskis og Gartskas verden er mesteparten av kloden et kaos, og kan gjerne forbli det. De skisserer en modell som av andre er kalt “Chaordic Organizations”, altså en kombinasjon av kaos og orden. Kombinasjonen av kaos og orden er en realitet, kunsten er å beherske denne kombinasjonen. Og da blir kontrollen over fortellingen viktigere enn noen gang. Fortellerkunsten har alltid vært viktig for å vinne en krig. Men når krigen skal distribueres i et nettverk, blir det nødvendig å militarisere formidlinga av fortellingene på en helt annen og mer avansert måte enn tidligere. Medieindustrien blir derfor ikke bare en viktig kanal for militærstrategene, den blir krigens første divisjon.

Syriakrigen den første krigen av ny type

I 2003 undertegnet George W. Bush det som er kalt Syria Accountability Act. Denne loven ga presidenten fullmakt til å gå til krig mot Syria når det måtte passe ham – uten å måtte søke godkjenning i Kongressen.

I 2010 undertegnet USA, Frankrike og Storbritannia Lancaster House Treaties. Der ble Frankrike og Storbritannia tildelt oppgaver i framtidige kriger, slik vi seinere fikk demonstrert i Libya og Syria. Det var disse tre landene som tok initiativet til resolusjon 1973 i FN som etablerte en «flyforbudssone» over Libya og som ble plattformen for den ulovlige krigen mot Libya der Norge som kjent gikk i spissen for ødeleggelsene.

Saudi-Arabia og Gulfsamarbeidsrådet ble naturligvis også inkludert i dette systemet og utviklet også sine egne varianter av hovedstrategien.

Irakkrigen ble ingen lettvint seier for USA, slik Dick Cheney hadde forespeilet amerikanerne. Den ble ikke bare et helvete for irakerne, men påførte også USA store tap. Den militære ledelsen var ikke fristet til å gjenta denne metoden. Derfor valgte man i Libya, men enda mer i Syria å bruke nettverkmodellen til Cebrowski og Gartska. Man samordnet naturligvis det hele gjennom «Friends of Syria», men man lot samtidig de ulike aktørene spille ut sine egne roller. Dermed ble det mulig for USA å lede fra baksetet. Amerikanske kommandanter og rådgivere fantes naturligvis i kommandorommene og de sto for trening og opplæring. Men krigen kunne utføres av leiehærer som var betalt og motivert av ikke minst Saudi-Arabia, Qatar og Emiratene. I en slik nettverkmodell kunne også Israel spille sin rolle, riktignok godt skjult fra offentligheten. Og Norge fikk jobben med å finansiere «opprørernes», det vil si jihadistenes infrastruktur, deres administrasjon og deres helsevesen. Og USA kunne væpne og betale kurderne til å gjøre sin del av jobben.

Og mediene solgte krigens fortellinger

Hovedfortellingen i krigen mot Syria er «opprøret mot diktatoren». Det er en fortelling som har et «progressivt» og nesten «radikalt» anstrøk. Det er lett å selge til et liberalt og småborgerlig publikum i Vesten, samtidig som islamistene kunne legge sin egen og totalt forskjellige tolkning til grunn for hva som er dette «opprørets» mål. Dette har vi allerede skrevet mye om og avslørt i detalj.

Les: Medienes ansvar for krigen i Syria

Herske gjennom kaos

I denne typen krigføring er det ikke en gang nødvendig for imperiet å vinne. For militærindustrien er den kontinuerlige krigen et mye bedre forretningskonsept. Man produserer «failed states» og hersker gjennom kaos. Slik sørger man for å eliminere rivaler og man hindrer stormaktskonkurrenter i å skaffe seg et fotfeste, les Russland og Kina. På den måten kan imperiet klare seg med å bruke mye mindre militære styrker, man kan outsource krigen til private foretak og islamistiske leiehærer, og man kan sørge for at man likevel får tilgang til råvarene.

Det å jage millioner av mennesker på flukt er ikke bare en konsekvens av krigen, men et mål i seg sjøl. Det bidrar til det kaoset som imperiet kan herske over og utnytte til sin fordel, enten for å rasere samfunnsmodellene i Europa eller for å gjøre det umulig for land som Syria å reise seg igjen. Det er også derfor imperiet klamrer seg fast i Syria. Vesten har tapt, men nekter å gi seg fordi imperialistmaktene ikke ønsker et gjenreist og velfungerende Syria.

 

 

Les også:

Nykolonialisme og koloniale media

Hvordan kjempe mot propagandamaskinen og vinne?

Om fortellerkunstens rolle i krig

 

 

(1) Korrigert.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. baluba says:

    Takk for at du er så klarsynt, Steigan. Selvfølgelig er dette en plausibel grunn. Krigen skal jo gå koste hva det vil. Til og med Trump måtte snu. Den krigen som er nærmest nå er den i Venezuela. Anders på Jiinge skriver litt om den. Her tipper jeg at de vil sende Theresa Mays filmteam White Helmets. Hva kan de finne på?

  2. Folket må jo være ganske dopa som ikke reiser seg mot dette tyrraniet.
    Ikke bare ødelegger dette de landene som blir invadert.
    Det ødelegger også Europa som må bære konsekvensene for de stakkars menneskene som opplever at landene deres blir ødelagt.
    Ja , det er en ‘styggemann’ som er laus !!

  3. SHO says:

    Det har jo gått ganske langt når USA har gitt opp å skape stabilitet i verden. Men som vi har sett så har alle regimeendringene til USA skapt kaos i disse land. Da kan det være like greit å lage kaos helt i utgangspunktet, det vil også bli mye billigere.

    USA har ca 300 millioner innbyggere og krever altså å få dominere en hel verden hvor det på sikt vil bo noe slikt som 7-9 milliarder mennesker og hvor bare Kina alene har mer enn 1 milliard innbyggere. Det er urealistisk å feks tro at dollar i all framtid skal være dominerende valuta for internasjonal handel. Men med kaos i resten av verden kan nok USA klare å forlenge dollarens eksistens en stund til og kanskje muligens også en god stund til. Det ser ut som USAs viktigste allierte nå for tiden er Saudi Arabia (og feks ikke EU slik som før). Samarbeidet mellom USA og Saudi Arabia dreier seg bla om at olje fra Saudi Arabia og helst fra alle land i Midt-Østen kun skal selges i dollar. Dette tvinger verdens øvrige land til å skaffe seg dollars og sikrer dermed dollarens dominerende status. Men som vi vet skjer det noe i denne forbindelse ved at land slik som Russland, Iran og Venezuela nå selger olje også i annen valuta. Men likevel selges fremdeles nesten all olje i dollars.

    Kaos i verden kan ha flere fordeler for USA så lenge det er mulig å kunne få eksportert råvarer fra kaos-områdene. EU kan feks bli rammet kraftig av andre lands kaos, og EU (inkl euro) kan bli svekket. I turbulente tider har man sett at penger søker sikre havner, og dette betyr i praksis veldig ofte at penger flyttes til USA.

    Kaos vil senke levestandarden i kaos-landene og forbruket av ressurser i disse land vil avta tilsvarende. Dette kan feks forhindre at prisen på olje og på andre kritiske ressurser blir for høy. Det ser ut som en oljepris på 110 dollar eller mer fører til stagnasjon eller sammenbrudd i kapitalistiske økonomier. Og det vil bli meget alvorlig for jordbruket hvis det feks skulle oppstå mangel på fosfor. Det er mulig at et slikt kaos som dette også vil føre til redusert forurensing og dermed til lavere totalt CO2 utslipp i verden. Det kan vise seg at kaos (made in USA) blir både løsningen på klimakrisen og på ressurskrisen (men altså på en destruktiv måte).

  4. baluba says:

    Hvis vi nå ser pokerspillet på avstand er det vanskelig å se utfallet. Hvis man derimot ser for seg spillet etter at de har lagt kortene på bordet og delt ut på nytt, vil jeg komme med følgende påstander.
    Ettersom Trump jobber for USA og amerikansk økonomi er det parametere her som ikke har vært oppe til diskusjon. Det står klinkende klart fram at hvis de får kontroll over Venezuelas 35% av kjente oljeforekomster på denne kloden kan handelskrigen mot Kina ende opp med helt andre resultater enn vi ser for oss i dag. Dollaren vil styrke seg. Man kan i større grad kontrollere/sanksjonere andre land fordi man har noe de må ha. Man kan også kontrollere volumene og dermed prisen i større grad. Det siste er nok det viktigste. Hva gjør forrestn Tyskland om fem år når all oljen fra russerne går østover og USA har kontroll på en tredjedel pluss frackingdelen de har selv? Jeg ser Europa som taperen i alle mulige scenarioer, også uavhengig av disse.

  5. AA42 says:

    Det er flere poenger her som det er lett å være enige i.
    Som at krigen mot Syria har vært på agendaen i lang tid, både annonsert og utsatt men hele tiden bygd opp. Videre at den teknologiske utviklinga påvirker krigsscenarioene og at propagandakrigen erobrer flere scener (det har vel alltid vært slik indoktrinering/propaganda har spilt en avgjørende rolle for herskerne. men sosiale media og nettet er jo også et tveegget sverd for makta, slik boktrykkerkunsten også fa allmuen muligheter…)

    Det er imidlertid en ting som “skurrer” for meg: At en kaosstrategi skal være en farbar vei for et imperie som har ambisjoner om å kunne bestå. Hvis vi ser på empirien de siste tiåra, så hadde jo USA mål om å skulle ta kontrollen over Afghanistan og Irak, og gjennom regimeskifte i Syria flytte dette landet over i sin innflytelsessfære. Vi kan vel ikke si at det kaoset de har skapt disse stedene har styrket USA, eller deres samarbeidspartneres stilling? I Afghanistan rykker hovedrivalen Kina inn i kampen om ressursene, fulgt tett av India. Russland ligger vel også bedre an, trass i mindre økonomiske muskler. I Irak har både Teheran og Moskva større innflytelse, og i Syria har Russland sannsynligvis parkert USA sitt framstøt. Libyakrigen, som ble et eksempel på å skape kaos-stater, har verken styrka USA sin innflytelse i Libya eller i Afrika for øvrig. Så jeg trekker vel den slutningen at kaos-strategien ikke er noen farbar vei for et imperie som vil bygge seg opp makt og innflytelse. Men den kler jo en synkende hegemon som desperat bruker sin våpenmakt til å holde mest mulig kontroll og hindre rivalene fra å vinne fram. Derfor bør vi sjølsagt forberede oss på nye destruktive framstøt, hvor Venezuela nå står utsatt til

  6. steigan says:

    Legg merke til at denne strategien og denne doktrinen ble utformet da USA var en hegemon uten utfordrere. Den fungerte i Libya, for da unnlot Russland og Kina å sette ned foten. Den ville ha fungert i Syria også hvis ikke Russland hadde gått inn på Syrias side. Hadde ikke Syria fått russisk støtte er det svært mye som taler for at Syria i dag ville ha vært delt mellom ulike jihadistiske militser, og både for Israel og USA ville det ha vært en ganske ideell situasjon. Denne strategien er nå blitt utfordret av Russlan, og den blir også utfordret av Kina. Etter 2015 er det tvilsomt om den kan brukes til noe som helst.

  7. AA42 says:

    Den fungerte til å skape kaos i Libya ja, men det var vel ikke målet? Og målet var ikke kaos i Syria…bruken av jihadister var jo heller ikke noen suksess. Mitt poeng er at en strategi som sikter på å skape kontroll gjennom kaos ikke er noen god strategi for et imperium som vil beholde sin innflytelse. Og det har vel vist seg at det heller ikke funka i perioden 2000 til nå?

  8. baluba says:

    Det som gavner den ene bøhøver nødvendigvis ikke gavne den andre. det Steigan forsiktig ymtet om her er planene for et stor-Israel, og de ønsker jo ikke at noe særlig infrastruktur skal stå i veen for dem. Legg derfor merke til hvodan amerikanerne i tide og utide tar ut mest mulig infrastruktur i landene de bomber. Jeg vil ikke utdype dette noe mere.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

10 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.