oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
«USA på sidelinja i Syria» leverte utenriksjournalist Peter M. Johansen (PMJ) en av to helsides kritikker mot artikler på steigan.no. Det er gledelig at Klassekampen bekrefter at steigan.no er en viktig nettavis. Vi har publisert hundrevis av artikler og analyser av USAs kriger, blant annet i Libya og Syria, og vi har i motsetning til Klassekampen hatt reportere på bakken i Syria som har snakket med vanlige syrere av ulike politiske og sosiale avskygninger.
Denne artikkelen er et svar på to artikler journalist Peter M. Johansen har skrevet i Klassekampen. De ble publisert henholdsvis 14. juli og 28. juli 2018, men de ligger dessverre bak betalingsmur, så vi kan ikke lenke til dem. En litt kortere versjon av dette svaret er publisert i Klassekampen 2. august 2018.
Hvorfor snakke ned USA?
Hvorfor er det så viktig å polemisere mot kritikken av USA? USA har hele tida stått sentralt i krigen mot Syria, en krig som også Norge deltar i. For oss er det en plikt å være særlig kritisk mot vår egen imperialisme og den imperialistiske blokka vi er en lojal del av.
PMJ var langt klarere i sin artikkel i Klassekampen 20.12.2012. «Vestlige land har støttet opprøret i Syria fra dag én.» Han polemiserer der mot de som mener at Vesten hadde vært passiv og ikke hadde deltatt: «Vesten tok med andre ord side for opposisjonen som krevde vestlig militær intervensjon og som militariserte opprøret, og mot dem som ville forhandle og fortsette kampen med sivile, ikkevoldsmetoder…»
Seks år senere vet vi veldig mye mer om hvordan Vesten med USA i spissen har deltatt og hvor avgjørende det har vært for krigens gang. Lekkasjer via WikiLeaks og arbeidene til journalister som Robert Fisk, Seymour Hersh og Eva Bartlett har avdekket det hemmelige spillet som har foregått. Derfor ville det i dag vært riktigere å heller utdype og forsterke det PMJ skrev i 2012.
USA på sitt sterkeste militært
USA er militært sterkere enn noensinne, men samtidig ser vi klare tegn til at imperiet forvitrer.
Sovjetunionens sammenbrudd skapte vilkår for at USA og andre imperialistiske makter kunne dele opp de områdene som hadde vært blokkert av både Versaillestraktaten og Jaltaavtalen. Krigene for å dele opp Jugoslavia var slike kriger for nyoppdeling av verden. Krigene i Irak, Libya og Syria, og en hel serie med «fargerevolusjoner» har hatt til formål å innsette pro-USA-regjeringer. Det siste av dem var statskuppet i Ukraina 22 februar 2014, som slo i stykker den siste resten av detente som ble lovt Gorbatsjov i 1990.
Les: Syriakrigen og redselen for det tomme rom
USA har med dette lykkes i å flytte NATO langt østover med missilbaser i Bulgaria, Romania, Polen og de baltiske landene, tett opp til St Petersburg, noe som aldri har skjedd før. USA har for første gang fått militærbaser i Norge og har inngått militæravtaler med de «nøytrale» statene Finland og Sverige. De som kaller USA for svekket tar altså feil. USA har styrket seg kraftig militært på den østlige halvkula, og har også tvunget gjennom sanksjoner mot Syria, og Russland og tvunget NATO-landene til å sette i gang den største opprustninga på minst en generasjon.
USA har også rustet opp oljediktaturene og særlig Saudi-Arabia, og deltar aktivt i den forbryterske krigen mot Jemen. USA har minst 54.000 soldater utplassert i regionen i mer enn 12 land og deres hangarskipsgrupper patruljerer området. Styrkene er utstyrt med atomvåpen.
Regimeskifte i Syria – styrt av USA
Det er riktig at USA ikke kunne sette i verk en slik krig i Syria som de førte mot Irak. Irakkrigen ble en katastrofe, både for Irak og for USA. Barack Obama ble valgt på fordømmelse av Bush-krigene. Kongressen ville ikke ha «boots on the ground» i Syria.
Derfor ble det klekket ut planer for alternative måter å gjennomføre et regimeskifte på. Seymour Hersh viste i 2007 at Bush-administrasjonen alt da hadde utviklet planer for å bruke sunni-ekstremister for å slåss både mot Iran og Syria. Spørsmålet om en stedfortrederkrig var også oppe, men det var særlig gjennom erfaringene fra Libya at modellen begynte å bli utmeislet. Libya var ikke noe folkeopprør. Det var en jihadistaksjon fra starten av, som fikk støtte fra Storbritannia og Frankrike, og der Hillary Clintons utenriksdepartement var entusiastiske deltakere.
Fra Libya til Syria
I 2011 ble både våpen og terrorister overført fra Libya til Syria. Dette er grundig dokumentert av Seymour Hersh i artikkelen The Red Line and the Rat Line. Opprøret i Dara’a i 2011 ble det påskuddet de trengte i Syria. Det var først og fremst Saudi-Arabia, Qatar og andre oljediktaturer som sto for den offensive væpninga og for forsyning av jihadistiske krigere. IS ble skapt av Saudi-Arabia, men det var amerikanske Apache-helikoptre som eskorterte de «hvite Toyotaenes invasjon» i Syria.
Når stedfortrederkrig var valgt som metode kunne ikke USA ha full kontroll over det som skjedde. Men alt som skjedde forutsatte etterretning, koordinering, satellittinformasjon og militær ryggdekning fra USA. Dette ble gjennomført av nære USA-allierte i tett koordinering med USA. New York Times har dokumentert den enorme våpentransporten som CIA organiserte via Øst-Europa til Saudi-Arabia, Tyrkia og videre derfra til jihadister av ulike avskygninger. Jeg viser til artikkelen Arms Airlift to Syria Rebels Expands, With Aid From C.I.A.
I operasjonen Timber Sycamore forsynte CIA i samarbeid med Saudi-Arabia i hemmelighet jihadistene i Syria med penger, våpen og opplæring av krigere. Dette varte fra ca. 2012 til 2017, og ble godkjent av Obama.
Det var New York Times som skrev dette 23. januar 2016. Og avisa fortsatte:
Since then, the CIA and its Saudi counterpart have maintained an unusual arrangement for the rebel-training mission, which the Americans have code-named Timber Sycamore. Under the deal, current and former administration officials said, the Saudis contribute weapons and large sums of money, and the CIA takes the lead in training the rebels on AK-47 assault rifles and tank-destroying missiles.
Det amerikanske kongressmedlemmet Tulsi Gabbard avslørte på CNN at CIA og USA støtter jihadistene i Syria med våpen. Hun pekte på at dette aldri hadde blitt godkjent av kongressen.
Robert Fisk har nå fulgt våpen han har sett i jihadistenes bunkere i Syria tilbake til produsenten i USA.
Les: Én journalist fulgte våpnene i Syria tilbake til opprinnelsen
Kort sagt, hvis man oppriktig ønsker sannheten om USAs aktive og helt avgjørende rolle i krigen mot Syria, så mangler det ikke stoff.
Ulovlig okkupasjon
USA og Norge bryter folkeretten gjennom vår ulovlige invasjon av Syria. USA holder store områder av Syria okkupert, både ved al-Tanf og nordøst for Eufrat. Dette er forbrytelser mot internasjonal rett, og grove brudd på FN-pakten. Det kurdiske partiet PYD har valgt å samarbeide militært med okkupanten, og bærer dermed et medansvar.
Det innvendes at USA umulig kan holde Nordøst-Syria okkupert når landet bare har 2000 soldater der. Men det er fullt tilstrekkelig, hvis man behersker luftrommet og har infanterister til å gjøre jobben på bakken. USA har full kontroll over luftrommet over Nordøst-Syria og vil kunne utslette avdelinger av den syriske hæren som måtte gå over Eufrat, slik de gjorde da den syriske hæren sloss mot IS ved Deir Ezzor.
USAs taktikk har store fellestrekk med den måten det britiske imperiet førte kolonikrig på. Storbritannia behersket hele det indiske subkontinentet ved hjelp av bare 30.000 britiske soldater, og kunne gjøre det fordi de skapte hærer av lokale folk til å slåss for seg.
USA har væpnet, utrustet og lært opp SDF, og så seint som i januar 2018 sa daværende utenriksminister Rex Tillerson at USA hadde tenkt å holde kontrollen over dette området lenge. På budsjettet til USAs forsvarsdepartement for 2019 står det minst 300 millioner dollar til fortsatt støtte til SDF.
Det kurderne ikke har forstått er at USA ville komme til å svikte dem, men det skjer nå. Derfor ber de om forhandlinger med Damaskus og vi får håpe at partene kommer fram til en fredelig løsning. Men det er i så fall ikke USAs fortjeneste.
USA er en koloss på leirføtter. Supermakta begynner å miste grepet. Men å beskrive verdens største og mest aggressive militærmakt som så svekket og så på sidelinja at det er greit å delta i dens okkupasjoner, det blir et stivt stykke.
Les også:
USAs hemmelige krig mot Syria
Total feilvurdering av USAs rolle i Syria gir svært uheldige konklusjoner
USAs imperium synker fort
Peter M. Johansen har skrevet om dette temaet på steigan.no tidligere, som her:
USA møter sterkere krav om å innføre flyforbudssone i Syria
«Film som blir vist i vestlige medier kommer fra opprørsstyrkenes propagandaapparat, bemerker kritikerne, som regner «sivilforsvaret» SCD («De hvite hjelmer») som del av apparatet. SCD, som ber om flyforbud, ble opprettet i Istanbul i begynnelsen av 2013 av den britiske sikkerhetsoffiseren James Le Mesurier,tidligere visepresident for «spesialprosjekt» i leiesoldatfirmaet Olive Group. Selskapet ble innrullet hos Academi, bedre kjent som Blackwater, i Constellis Group.
SCD har mottatt 23 millioner dollar fra utenriksdepartementet i Washington, ifølge talsmann Mark C. Toner. Den britiske regjeringen gir sine bidrag gjennom Mayday Rescue, SCDs filial registrert i Nederland. SCD er nå Reuters’ og andre vestlige mediers viktigste kilde i Aleppo, inkludert for anklagene om at Russland og Assad-regimet bruker klasebomber, hvitt fosfor og napalm.»
Lisens til å krige
«Washington satt tirsdag sin lit til en våpenhvile mellom Tyrkia og SDF som Tyrkia hevder ikke eksisterer. I stedet fastholder generalstabsjef Hulusi Akar at operasjonen er «avgjørende for vår nasjonale sikkerhet og sikkerheten for våre naboer», og Ankara understreket at de ikke tar ordre fra noen med hensyn til «nasjonens sikkerhet» og avviser USAs uttalelser om tyrkiske mål med intervensjonen i Syria som «uakseptable». USA har gitt Tyrkia lisens til å å krige i Syria, til å bryte folkeretten med sin militære intervensjon. Derfor kommer det heller ingen reaksjon fra Natos hovedkvarter i Brussel eller fra Victoria Terrasse selv om det er åpenbart at Nato-landet Tyrkia bryter folkeretten ved å krenke Syrias territorium militært med det mål for øye å bli kvitt Assad-regimet, det regimeskiftet som USAs og dets regionale allierte og Nato-landene har hatt på i sikte og ved å utrope Syria nasjonalkoalisjon (SNC) til «den legitime representanten for det syriske folket», slik daværende utenriksminister Espen Barth Eide uttalte i begynnelsen av 2012 på vegne av den rødgrønne regjeringen uten hørbare protester fra noen av stortingspartiene.»
Slagmarkens logikk
«Gjengs, i Libya og Syria, er at sentrale deler av den militante opposisjonen krevde vestlig intervensjon og at det var krefter klare til å trå til. I Libya gikk Nato på vingene; i Syria forfølger USA sine mangeårige planer om regimeskifte i Damaskus med andre midler, fordi Syria er så mye mer komplekst og fordi erfaringene fra invasjonen i nabolandet Irak i 2003 og Nato-intervensjonen i Libya i 2011 henger igjen som mørke skygger. Opplysninger og uttalelser tyder på at Washington kan få en hjelpende hånd av den svært aktive kronprins Mohammad bin Salman av Saudi-Arabia, som denne våren har vært mye på farten og besøkt statsledere i London, Washington og Paris.»
