oss 150 kroner!
At USA væpner demonstranter og skaper kaos, er ingen nyhet. Det skjedde under de arabiske «vårene», under det «folkelige» opprøret på Majdanplassen i Ukraina i 2014, og nå – under dyrtidsdemonstrasjonene i Iran i begynnelsen av året.
Gjennom å omdanne fredelige demonstrasjoner til voldelige opptøyer og så etterpå legge skylda på myndighetene, skapes sympati og forakt. Sympati for demonstrantene, forakt for makthaverne. Alle tiltak – inkludert væpna utenlandsk innblanding – aksepteres. Hva er vel mer verdt enn frihet og demokrati?
I begynnelsen av april holdt Donald Trump pressekonferanse.
– Han innrømte at USA hadde sendt våpen til iranske demonstranter.
– Han innrømte at våpnene skulle bidra til maktskifte.
«Vi sendte våpen, masse våpen. Vet dere hva som skjedde? Folkene som vi sendte dem til, beholdt dem fordi de sa «for et vakkert våpen. Jeg tror jeg beholder det». Så jeg er veldig sint på en bestemt gruppe folk, og de kommer til å betale en høy pris». (Dagsavisen 7.4.26).
Tallene på hvor mange demonstranter som ble drept disse januardagene, er usikre. Iranske myndigheter sier i overkant av 3.000, FNs spesialrapportør sier minst 5.000. Norges iranskfødte stortingspresident sier 32.000, president Trump sier 45.000.
Selv tviler jeg på de høye tallene, og også på fortellingene om at iranske myndigheter stod bak de fleste dødsfallene.
Hvor mange demonstranter ble drept av politi og militære?
Hvor mange ble drept provokatører væpnet av USA og Israel?
Hvorfor utartet alt seg i vold etter 10 dager med fredelige protester? Med angrep på butikker, banker busstasjoner, moskeer og på sikkerhetspersonell som prøvde å gjenopprette lov og orden?
Iran hevder at de opprinnelig fredelige demonstrasjonene ble kapret av amerikanske CIA og israelske Mossad – begge kjent for undergraving, drap på uskyldige og innblanding i andre lands indre forhold.
Det ryktes at de hadde eget belønningssystem:
– 3300 dollar for hver drept person
– 1300 dollar for hver brent bil
– 530 dollar for hver påtent politistasjon
– 100 dollar for enhver forstyrring av ro og orden.
Den amerikanske professoren John Mearsheimer er klar når det gjelder plassering av ansvar for demonstrasjonene: Amerikanske og europeiske sanksjoner – også fra Norge – som gjennom nesten 50 år har ødelagt Irans økonomi og skapt stadig forverra levekår. At folk i en sånn situasjon går ut i gatene og protesterer, bør ikke forundre.
Amerikanerne Larry Johnsen (tidligere CIA-agent), Douglas McGregor (pensjonert amerikansk oberst) og Jeffrey Sachs (amerikansk professor) er mer direkte: Opprøret i Iran var ikke et naturlig folkeopprør, men en undergravingsoperasjon satt i scene av USA og Israel.
At det iranske styresettet – målt etter våre standarder – er undertrykkende, er sikkert riktig.
Men gjelder ikke det alle land i denne regionen?
Med folkemordnasjonen Israel på topp i dehumanisering?
Med hodekapperne i Saudi Arabia på topp i brutalitet?
Med rikfolkparadisene Emiratene/Qatar i utnytting av billig arbeidskraft?
I Iran – som i de fleste andre land – har vanlige folk lite de skal ha sagt. Men – om vi tror at utdanning er nøkkelen til bedring: Dagens Iran har en velutdannet befolkning. Forholdsvis like mange studenter som mange EU-land – og like mange som Norge hadde på 90-tallet. Omlag 4% av befolkningen.
I Iran – som hos oss – er over halvparten av studentene kvinner. En viktig grunn er kleskodene, etter hva jeg ble fortalt under besøk for tjue år siden. Anstendig – ikke utfordrende – antrekk. Inkludert hodeplagg/hijab.
Kvinnelige studenter fikk være i fred, ingen seksuell trakassering. Familiene følte seg trygge, og beholdt æren. Selv om dattera studerte på et fremmed sted langt unna.
I Norge bor omtrent 25.000 med iransk bakgrunn, de fleste konsentrert i Østlandsområdet. 2/3 er flyktninger. Mange hadde viktige posisjoner under det brutale sjahregimet, og kom hit i forbindelse med den folkelige revolusjonen i 1979. Framfor å bli stilt for retten i hjemlandet, fikk de frihavn hos oss og i andre vestlige land.
En ny generasjon iranske flyktninger har nå vokst fram. Jeg undres ikke om disse – med sin oppvekst i Norge – er solid indoktrinert i foreldrenes lidelsesfortellinger.
Flyktninger flest har behov for å svartmale forholdene i landet de kommer fra. Både for å rettferdiggjøre flukten og for å vinne sympati i sitt nye land.
Norge har noen hundre «flyktninger» bosatt i Sveits. Noen flyktet fra vårt «kommunistdiktatur». Andre fra skatteflåeri.
Framført med det rette skuespillertalent og patos, får de sympati.
I Sveits som i Norge.
USAs og Israels uprovoserte angrepskrig mot Iran startet for tre måneder siden, og pågår fortsatt. Den «drahjelpen» som våre eksiliranere heiet fram: Mord på viktige ledere, bombing av skoler og infrastruktur, skadeskutt verdensøkonomi og ytterligere fare for verdenskrig, har snarere styrket landets myndigheter og skapt samhold.
USA/Israel bløffer om seire, dreper forhandlere, gir blaffen i våpenhvileavtaler og har aldri vært opptatt av folks rett til selvbestemmelse.
Iran lar seg ikke skremme av Trumps løftebrudd og trusler. De ødelegger amerikanske militærbaser i nabolandene, og treffer viktige mål i Israel.
Iran opptrer fryktløst, konsekvent og forutsigbart. Bruker olja som maktmiddel, og får verdensopinionens sympati.
Norge har tatt kontakt med iranske myndigheter og vil ha Hormuz-stredet åpnet for skipstrafikk. Kravet burde snarere rettes til USAs Trump. Når han blir enig med Iran om en plan for varig fred, åpner også Hormuz.
For oss nordmenn bør Iran-krigen være en vekker. Amerikanske militærbaser er verken fredsskapende eller ledd i noe forsvar. I stedet øker de krigsfaren, og vil – hos oss som i MidtØsten – brukes i krig om stormaktsdominans.
I MidtØsten var angrepsmålet Iran. Fra de tolv amerikanske militærbaser i Norge vil angrepsmålet være Russland.
I MidtØsten skjønner stadig flere at amerikanske baser gir falsk trygghet. I Norge virker underkastelse og arbeidsplasser viktige enn krigsfare. Bekymringer dysses ned og blir ikke-sak – uansett hvor mye utenlandske baser på norsk jord er i strid med Norges Grunnlov.
Hva skjer den dagen USA, stikk i strid med norske interesser, angriper Russland fra Norge?
Vil Russland be om godt vær?
Eller vil russerne betrakte USAs baser, omliggende områder og kanskje hele Norge, som «lovlige» krigsmål?
Verken Russland – eller Iran – utgjør virkelig fare for vår nasjonale sikkerhet eller for verdensfreden. Trusselen kommer i første rekke fra våre og Vestens russofobe politikere, deres opprustningsiver og mangel på klokskap og diplomati.
Kanskje også fra de eksiliranere som heier på krig og drømmer seg tilbake til sjah-tidens glamour for de få, og bunnløs fattigdom for de mange.
