Oppløsninga av europeisk arbeidslivsstandard er tydeligst i online-sektoren. Honnør til Klassekampen som har gitt innsyn i «Brave New Amazon World». Jeg besøkte et slikt senter i Bad Hersfeld under en streik for tariffavtale i 2013. Arbeiderne er fortsatt uten avtale, og Jeff Bezos får alt han peker på, overalt i EU.
Etter at EU-krisa satte inn for snart 10 år siden, og særlig etter at krisepakkene ble iverksatt overfor medlemslandene, har sosial dumping skutt fart og helt nye regimer etablert seg innen arbeidslivet. Klassekampen hadde en forbilledlig arbeidsplassreportasje om dette fenomenet sist helg fra det hardt prøvde italienske arbeidslivet – om de hardt prøvde arbeiderne på Italias største distribusjonsenter for Amazon. Les reportasjen her.
Den nye EU-økonomien
Ingressen lyder: Europa feirer bedre økonomiske tider. Oppturen er bygget på et angrep på europeiske arbeideres rettigheter. Til avisa sier arbeidslivsforskeren Rossana Cillo at organisering i logistikksektoren – eller online-industrien om man vil – er «den viktigste politiske bevegelsen» som har skjedd i finanskrisas kjølvann. Utfordringen er å motvirke splittelsen det nye arbeidslivet skaper mellom arbeiderne, ikke minst mellom dem med fast og midlertidig ansettelse, sier Cillo og henviser til at streiken som fagforbundet CGIL har arrangert, hadde minimal oppslutning blant midlertidige Amazon-ansatte. Surprise, surprise!
Og så møter vi hovedpersonene i denne brutale fortellinga: «Ut av portene kommer en grå masse av kvinner og menn som har tilbrakt natta i tjeneste hos verdens aller rikeste mann, Amazon-grunnlegger Jeff Bezos. En mann i 20-årene sier «alle er helt kokt». Så mye mer vil ikke han eller noen andre si her i påsyn av selskapets sikkerhetsvakter. Vi har spurt om å få komme innenfor gjerdene, men Amazon svarer ikke engang på henvendelsene.
Likevel vet vi etter hvert mye om hvordan folka Bezos tjener seg rik på der inne egentlig har det: De er overarbeidete og får dårlig betalt. Press og usikkerhet fører til depresjoner. Mange pådrar seg kroniske, fysiske lidelser. Det forteller arbeidere, helsepersonell og forskere under besøket i Nord-Italia, sentrum for landets skadeskutte industri.»
Vi møter en av arbeiderne, reportasjens hovedperson, som ser på oss fra et helsides og uttrykkssterkt portrett, med et blikk som sier mye om livet hans blant tusen kolleger i samme situasjon: «Men hvordan har de det? Marco Caldera sier han aldri går på jobb med et smil om munnen. Han «vil kanskje ikke kalle det panikkanfall», men mange Amazon-ansatte «går på jobb med et stort ubehag». Da han startet i 2011, hadde han vært uten jobb i ni måneder etter at kontrakten på et tobakkslager gikk ut.
Hos Amazon var han først en såkalt «picker», som løper rundt med skanner og finner varene som skal sendes til kundene. De siste årene har han vært en del av gruppa som plukker opp og sorterer avfall. Han kommer på jobb halv ti på kvelden og er ferdig klokka sju om morgenen. Bare ved å jobbe om natta og sove på dagen kan Caldara både betale regningene og samtidig få tid til familie og venner. Skiftordningen tillater ikke annet.
Picker-packer – eller «pee-ons»
I førjulsukene i 2013 besøkte jeg et av Amazons mange distribusjonssentre i småbyen Bad Hersfeld, i delstaten Hessen midt i Tyskland. Der møtte jeg 61 år gamle Nancy Becker. Hun hadde, som hennes italienske kollega Marco, begynt som «picker» rett etter at sentret åpnet. Pickerens jobb er å løpe, ja bokstavelig talt, rundt mellom reoler i de enorme lagerlokalene for å hente varer som er bestilt online, for så å levere dem tilbake til pakkebordene der det står en rekke «packers» og besørger varene videre til konteinere som skal sendes ut samme dag. «Pickers» løper daglig mange kilometer på jobben. I boka Uro i Euroland (som kom ut i 2014), har jeg skildret dette arbeidslivet inngående:
«Alle nyansatte går ned i vekt de første ukene. «Pickers» løper 12-15 km eller enda mer på hvert skift. (…) Kontrollen av de ansatte er en stressfaktor i seg sjøl. Matpausen starter der du arbeider i det klokka ringer. Deretter må vi gå til matsalen, og før vi kan spise må vi sjekkes av security for evt. tyvgods. Vi må være tilbake på arbeidsplassen når klokka ringer igjen, og på den måten mister vi kanskje fem minutter daglig av vår påkrevde pause.» Beckers 37-årige kollega Anis Zitoun som jobbet for 11,70 euro i timen, forklarte det slik: «Vi kontrolleres av management for hver vare vi henter og hvert sekund vi «somler». Bruker du for mye tid, blir du innkalt til kontoret hvor det påpekes at du sinker produksjonen.» Det var en elektronisk pad som kontrollerte dette den gang, i 2013.
Dette kontrollsystemet er nå raffinert, slik KK skriver lørdag, en dag før valget i landet: «Nå har Amazon fått en sentral rolle i morgendagens italienske parlamentsvalg, etter nyheter om at selskapet har patentert et digitalt armbånd som skal overvåke arbeideres bevegelser og gi dem elektroniske «buzz» om de beveger seg i feil retning.»
Nancy Becker fortalte om de røde t-skjortene som alle arbeiderne går kledt i: Derfor kaller de oss peoner, som den røde blomsten: «Men det riktige navnet på oss, slik vi kontrolleres og behandles her, er det engelske «pee ons». Det høres ikke pent ut, men det er sant.»
Kastrert fagbevegelse
Delstaten Hessen grenser inn mot det gamle DDR. Det er en typisk lokalisering av senterne for Amazon-konsernet som over alt i Europa, hvor de totalt har 31 sentre, plasserer seg der det er høy arbeidsledighet og svake faglige tradisjoner. I Bad Hersfeld er det mer enn 3000 fast ansatte, men i høysesongene (før jul og sommer) kan det hyres inn like mange arbeidere fra vikarbyråer på korttidskontrakter. I Bad Hersfeld og et annet senter i Leipzig hadde arbeiderne hatt punktstreiker i et halvt år fra våren 2013, og nå var det ny streik med planer å streike ei uke midt i julerushet.
Snart fem år etter at streikene i mot Amazon startet i Tyskland våren 2013, anført av fagforbundet Verdi, er det ikke oppnådd en eneste tariffavtale. At deres kolleger i Italia er på defensiven er ikke vanskelig å forklare, der venstresida er knust og splittet opp og fagbevegelsen er bortimot uten politisk støtte i parlamentet. Men at Tyskland, med Europas tradisjonelt sterkeste fagbevegelse, ikke klarer å hamle opp sosial dumping-maskiner som Amazon, er mer skremmende.
Jeg traff Mechthild Middeke, Verdis faglige koordinator for Hessen i 2013, og hun arbeider fortsatt med saken. Hun forteller at den siste aksjonen, en tredagersstreik, ble avholdt i romjula og at det vil bli nye streiker før påske ved flere av sentrene. Nå satses det på å få valgt inn folk i bedriftsrådene (Betriebsrat på tysk, som hver bedrift er pålagt å ha ved lov). Men foran valgene driver Amazon aktiv mobilisering for å få «deres folk» til å stille til valg. Og flertallet av medlemmene av bedriftsrådet i Bad Hersfeld er ikke kritiske til ledelsen, sier Meddeke i dag. I teorien kan et bedriftsråd kreve tariffavtale, men når fagbevegelsen er så svak, og heller aldri har oppnådd noen for aktiv sympati fra sterkere forbund innen tysk LO som IG Metall, skjer det tilsynelatende ingen ting.
Valplassen er overlatt til Jeff Bezos som attpå til har nytt godt av de skattefordeler som EU-systemet byr på. Amazon flyttet allerede i 2006 sine forretninger til Luxemburg hvor selskapet skatter av sin samlede europeiske virksomhet. Men det er vel å merke etter finurlige transaksjoner som minsker overskuddet og som fratar enkeltlandene for Amazon-sentrene store skatteinntekter. Tross forsøk fra EU på å tette dette hullet, har de store USA-baserte konsernene fortsatt forkjørsrett. I tillegg mottar Amazon store summer i etableringsstøtte fra stater og kommuner som står i kø for å tillate bygging av nye distribusjonssentre i den europeiske arbeidsløshetens jammerdal.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.