oss 150 kroner!
Historien om Libyas frosne milliarder burde være en vekker langt utover Nord-Afrika. Den handler ikke bare om et land som ble ødelagt av krig. Den handler også om makt over penger og hvordan kontrollen over det globale finanssystemet kan brukes som et politisk pressmiddel.
I mer enn femten år har verden blitt fortalt historien om «Gaddafis skjulte milliarder». Fortellingen var enkel. Libyas leder Muammar Gaddafi skulle ha gjemt enorme personlige formuer i banker rundt i verden. Derfor måtte pengene fryses da NATO gikk til krig i 2011.
Men når man ser nærmere på hva som faktisk skjedde etter krigen, fremstår historien langt mer ubehagelig.
Mye av det som ble presentert som Gaddafis private rikdom var i virkeligheten statlige midler. Pengene tilhørte Libyas statlige investeringsfond Libyan Investment Authority. Fondet investerte oljeinntekter i banker, eiendom, aksjer og obligasjoner rundt i verden. Totalt dreide det seg den gang om rundt 600 til 700 milliarder kroner. Å så kommer rentene som påløper på denne kapitalen på innpå 10% i året.
Da krigen startet vedtok FNs sikkerhetsråd å fryse disse midlene. Offisielt skulle dette hindre at Gaddafi kunne bruke pengene. Men etter at regimet falt ble pengene aldri gitt tilbake til Libya.
Neida, de ble værende i vestlige banker.
Fremdeles i dag ligger store deler av Libyas statlige formue fortsatt i finansinstitusjoner i Europa og USA. Milliarder ligger i Belgia gjennom finanssystemet Euroclear. Også kjent for å blokkere russiske midler på vegne av EU. Andre enorme summer ligger i banker i Storbritannia, USA, Frankrike og Italia.
Formelt tilhører pengene fortsatt Libya. I praksis har landet nesten ingen kontroll over dem.
Dette er ikke bare et økonomisk spørsmål. Det er et spørsmål om makt.
Når et lands nasjonale reserver ligger i finanssystemer kontrollert av andre land, betyr det også at disse landene i realiteten sitter med et kraftig politisk pressmiddel.
Libya er et tydelig eksempel. Landet mistet kontrollen over store deler av sin nasjonale formue. Samtidig ble staten knust av krig og indre konflikt. Resultatet er at landets egne penger fortsatt ligger låst i banker utenfor landets kontroll.
Dette er en realitet mange land i dag er blitt smertefullt klar over.
Finansielle sanksjoner og blokkering av midler har de siste årene blitt et av de sterkeste politiske våpnene i internasjonal politikk. Det handler ikke bare om militær makt. Det handler om kontroll over finanssystemet.
Når et land har sine reserver og investeringer plassert i banker og finansinstitusjoner i andre land, kan disse midlene i praksis fryses dersom landet fører en politikk som utfordrer interessene til de dominerende maktene.
Med andre ord kan økonomisk avhengighet bli til politisk avhengighet.
Dette bør også få alarmklokkene til å ringe i Norge.
Norge sitter på verdens største statlige investeringsfond. Oljefondet er i prinsippet bygget på den samme ideen som Libyas fond var. Statlige oljeinntekter investert i globale finansmarkeder. Pengene er plassert i banker, aksjer og obligasjoner over hele verden.
Men nettopp derfor ligger også store deler av denne formuen innenfor et finanssystem som i stor grad kontrolleres av USA og andre vestlige makter.
Hvis et land havner i konflikt med dette systemet kan finansielle virkemidler bli brukt som pressmiddel. Midler kan fryses. Transaksjoner kan stoppes. Banker kan blokkere tilgang til kapital.
Libya trodde også at deres nasjonale rikdom var trygg.
Femten år senere sitter banker og finansinstitusjoner i andre land fortsatt med kontroll over store deler av den.
Dette er den egentlige lærdommen fra Libya. Kontroll over penger betyr også kontroll over politisk handlingsrom.
Hvis et land vet at nasjonale reserver kan bli blokkert eller frosset, vil det også påvirke hvilke politiske valg landet tør å ta.
Derfor er ikke spørsmålet bare hva som skjedde med Libya.
Spørsmålet er hva historien forteller oss om hvordan makt fungerer i dagens verden.
Libyas frosne milliarder viser hvor sårbar økonomisk suverenitet kan være når nasjonale reserver plasseres i et globalt finanssystem kontrollert av andre.
For Norge bør dette være en alvorlig påminnelse. Et land kan ha enorme finansielle reserver og likevel oppdage at kontrollen over dem i siste instans ikke nødvendigvis ligger hos landet selv.
